Bryte ut av forhold med psykisk syk mann.. Trenger desperat gode råd..

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har vært samboer med mannen i 10 år og sammens i 12 år.

Han har alltid vært en person som har vanskelig for å takle nye ting, veldig lukket person og veldig konfliktsjy.

Han er en mann som absolutt ikke er lett å ha med å gjøre da han er kontrollerende, avhengig av meg, og veldig lite selvstendig.

Alt dette har bare blitt verre og verre med årene.

I sommer fikk han et psykose gjennombrudd i voksen alder, og er fikk diagnosen paranoid psykotisk.

Han er veldig mistenksom til alle bortsett fra til oss aller nærmeste, og tror han blir forfulgt for å bli drept og torturert og hengt ut.

Han hører mye stemmer..

Han har vært innlagt med tvang på akutt psykiatrisk lukket avd, og er nå innlagt frivillig på døgnenhet.

Men vi ser alle vi nærmeste, at selv om han tydelig er bedre, så er alle faresignalene tilstede. Når han blir utskrevet til jul er det dermed mye ansvar over på meg..

Han er også nå blitt definert som lettere til moderat tilbakestående som følge av fødselsskade.

Jeg prøvde å gå i fra han i våres før han ble syk, da han gikk til angrep på meg.

Det gikk ikke.. Og min dårlige samvittighet og redsel for hva som ville skje med han videre stoppet meg..

Jeg skjønner nå at denne mannen min ikke vil forandre seg, og at det alltid vil være en kamp å leve med han, og et evig slit på enten den ene eller den andre måten..

Jeg føler sterkt på meg at nå er det nok for meg, min egen psykiske helse er på randen av hva den kan tåle og jeg er s.m for andre gang på 1/2 år over lengre tid..

Jeg trenger råd for hvordan å gå frem med å ende forholdet på mest skånsom måte for han..

Jeg vil i det minste vente til etter jul, men.. Burde jeg vente til han er frisk? Og hvor lang tid må jeg da vente!?

I tillegg er det dette med svigerfamilien min da.. De frykter nok at jeg går i fra han, for de er redde for å ta ansvaret for han selv..

Jeg er selvfølgelig glad i mannen, og elsker han fortsatt, men kjærligheten lever ikke lenger, og i forholdet er det kun han som vinner..

Og viktigst av alt; Det er ikke den mannen jeg en gang kjente og ble glad i...

Hjelp meg kjære jenter, jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre..

Anonymous poster hash: dc220...711

[Fråde]

Først og fremst er det to ting som er vitkig her.

Første er at du må ha en klar plan for hvordan du ønsker å trå til videre.

Andre er at du må (bør) ta hensyn til familie og denne personen.

Det første har du allerede plottet ut her.

Neste er å gi en klar tidsramme, en slags forvarning til bruddet å komme. Dette er viktig, spesielt mtp. det psykiske bruddet som nettop har inntredd. På så måte anser jeg det ikke forsvarlig å slippe alt du har i hendene med en gang. Dette er noe du skal ta deg tid på, klargjøre og rekonsiliere, slik at sjokket blir dempet og ev. psykiske forværringer/følger er minimale.

[brightness]

I en så alvorlig situasjon som dette ville det kanskje være ok å få litt rådgivning fra profesjonelle så du sikrer en ok utgang for dere begge? Det finnes vel noen form for krisesentre for kvinner i vanskelige forhold tror jeg, husker jeg så en lapp om det på politistasjonen en gang... Mulig det kan hjelpe bare å ringe dit?

Ønsker deg lykke til. For en jævlig situasjon!

[AnonymBruker]

"eg prøvde å gå i fra han i våres før han ble syk, da han gikk til angrep på meg.
Det gikk ikke.. Og min dårlige samvittighet og redsel for hva som ville skje med han videre stoppet meg.."

Hvorfor kunne du ikke gå fra han?

Dere kan ha et godt vennskap, selv om dere ikke bor sammen. Det er bra for dere begge. Ser han ikke dette? Hva er det han egentlig vil "ha" i deres samboerskap? Dere vil begge få det mye bedre med å være venner, så dette må da han vel kunne forstå?

Anonymous poster hash: 74315...fb1

[AnonymBruker]

"eg prøvde å gå i fra han i våres før han ble syk, da han gikk til angrep på meg.Det gikk ikke.. Og min dårlige samvittighet og redsel for hva som ville skje med han videre stoppet meg.." Hvorfor kunne du ikke gå fra han? Dere kan ha et godt vennskap, selv om dere ikke bor sammen. Det er bra for dere begge. Ser han ikke dette? Hva er det han egentlig vil "ha" i deres samboerskap? Dere vil begge få det mye bedre med å være venner, så dette må da han vel kunne forstå? Anonymous poster hash: 74315...fb1

Jeg prøvde som sagt, men alt bare preller av.. Han kunne ikke leve om jeg ikke var hans..

I tillegg er jeg redd for at om jeg fortsatt lar han ha en rolle i livet mitt så vil han aldri gi opp å få meg tilbake, og mase og mase og mase.. Og jeg blir aldri helt ferdig med han..

Anonymous poster hash: dc220...711

[AnonymBruker]

Jeg prøvde som sagt, men alt bare preller av.. Han kunne ikke leve om jeg ikke var hans..

I tillegg er jeg redd for at om jeg fortsatt lar han ha en rolle i livet mitt så vil han aldri gi opp å få meg tilbake, og mase og mase og mase.. Og jeg blir aldri helt ferdig med han..

Anonymous poster hash: dc220...711

Oi, det var værre enn jeg trodde.

Han prøver å "eie" deg da. Og at han ikke klarer å leve uten deg, det er det største bullshit jeg har hørt. Om han er glad i deg, så vil han vel at du skal ha det bra også, eller hva? Jeg ville sagt at hvis han ønsker at du har det bra også, så lar han deg være. Det er noe som de fleste forstår. Dine følelser er ekte, og hvis han sier imot det du føler, så er det bare han som ser dum ut.

Om du ikke kan ha et normalt vennskap med en viss avstand mellom dere, da må han akseptere å la deg gå. Det vil han gjøre om han er så lite som "litt" glad i deg. Hvis ikke, så bør du gå uansett raskere enn som så. Du kan ikke leve hans liv, han må ta ansvar for sitt.

Anonymous poster hash: 74315...fb1

[AnonymBruker]

Jeg støtter forslaget om å snakke med noen profesjonelle om hvordan du best kan gjøre det, jeg vet også at kommuner kan stille opp med noe de kaller ansvarsgrupper - et tverrfaglig tilbud hvor han kan få hjelp og støtte til praktiske ting og han har noen som følger han opp. Jeg fant litt om det her.

Lykke til, og det kan være godt å finne noen å snakke med underveis og etterpå for å sette ting i perspektiv. Som dårlig samvittighet, og at du har lov til og bør og må å ta hensyn til egne behov og egen helse.

Anonymous poster hash: 09771...726

[niccoline]

Takk for alle gode svar.

Jeg har nå kontaktet mitt lokale krisesenter, hvor jeg også var den natten han gikk til angrep på meg..

De skal prøve å sette meg opp på en samtale med noen der som kan hjelpe meg.

Avventer tlf med svar på tidspunkt fra de.

[niccoline]

Skulle være anonym men.. Ja det altså jeg som er TS da..

[AnonymBruker]

Oi, det var værre enn jeg trodde.

Han prøver å "eie" deg da. Og at han ikke klarer å leve uten deg, det er det største bullshit jeg har hørt. Om han er glad i deg, så vil han vel at du skal ha det bra også, eller hva? Jeg ville sagt at hvis han ønsker at du har det bra også, så lar han deg være. Det er noe som de fleste forstår. Dine følelser er ekte, og hvis han sier imot det du føler, så er det bare han som ser dum ut.

Om du ikke kan ha et normalt vennskap med en viss avstand mellom dere, da må han akseptere å la deg gå. Det vil han gjøre om han er så lite som "litt" glad i deg. Hvis ikke, så bør du gå uansett raskere enn som så. Du kan ikke leve hans liv, han må ta ansvar for sitt.

Anonymous poster hash: 74315...fb1

Det du skriver hadde nok kanskje fungert for en frisk og "oppegående" mann. Her snakker vi om en tung psykisk diagnose med tvangsinnleggelser. Altså et ekstremtilfelle!

Veldig fint at du har søkt hjelp TS, jeg tror også det er riktig vei å gå masse lykke til!

Anonymous poster hash: 0c937...35a

[AnonymBruker]

Har vært i samme situasjon, med en psykisk syk og voldelig mann.

Tok meg 5 år å komme ut av forholdet.

Vet du mitt beste råd, har du kommet til den konklusjonen at du virkelig

vil vekk fra han, pakk tingene dine og dra, NÅ.

Fortell familien hans at du drar og at nå er han deres ansvar.

Evnt fortell behandleren hans om han har det.

Jeg ser folk sier du må planlegge det, gi han tid osv, NEI du må ikke det!

Du ble ikke født for å være denne personens sykepleier/lege/støttekontakt/punchingbag.

Du er et eget selvstendig menneske som må tenke på deg selv, og sette deg selv først!

Du har rett til å ha det bra og å ha det godt!

Forresten så kan jeg legge til at eksen min, som truet gjentatte ganger med selvmord og

halvhjerta prøvde å gjennomføre det flere ganger lever idag i beste velgående.

Jeg kom meg vekk, fordi jeg våknet en dag og tenkte JEG VIL IKKE MER, NOK ER NOK.

Og jeg dro. Tidligere prøvde jeg forsiktig tilnærming, planlegging, kommunikasjon, det fungerte ikke!

Eneste jeg angrer idag, er at jeg ikke dro før.

Beklager om dette ble litt rotete men å lese dette brakte tilbake endel vonde følelser.

Anonymous poster hash: e1880...998

[Fråde]

Skulle være anonym men.. Ja det altså jeg som er TS da..

Ser du er mann... ikke noe flaut å gå til krisesenteret selv om det er typen som banker deg.

Lykke til!

[niccoline]

Oi mann du..! Der har det skjedd en alvorlig glipp :0

Rettet opp nå så jeg er kvinne igjen, bruker iPad så ikke alltid det går riktig..

[AnonymBruker]

Først og fremst er det to ting som er vitkig her.

Første er at du må ha en klar plan for hvordan du ønsker å trå til videre.

Andre er at du må (bør) ta hensyn til familie og denne personen.

Det første har du allerede plottet ut her.

Neste er å gi en klar tidsramme, en slags forvarning til bruddet å komme. Dette er viktig, spesielt mtp. det psykiske bruddet som nettop har inntredd. På så måte anser jeg det ikke forsvarlig å slippe alt du har i hendene med en gang. Dette er noe du skal ta deg tid på, klargjøre og rekonsiliere, slik at sjokket blir dempet og ev. psykiske forværringer/følger er minimale.

Når det har gått så langt som at man blir angrepet så har man i de fleste tilfeller i livet to valg. Enten må man gå i selvforsvar eller så må man stikke av, det er de to valgene du har i enhver fysisk konfliktsituasjon.

Selvsagt bør partneren til TS få hjelp i etterkant, kanskje t.o.m. tvungen psykiatri, men dette mener jeg ikke er ts sitt ansvar. Når det er fare for eget liv/helse så må man redde seg selv først.

Anonymous poster hash: b3e00...721

[FalconPunch]

.

Endret 8. april 2018 av FalconPunch

[niccoline]

FalconPunch:

Takk for langt og godt og støttende svar

Du aner ikke hvor mye dette varmer meg..

-Jeg er ikke forelsket i han lenger nei, men er fortsatt veldig glad i han.. Vet ikke om jeg oppriktig kan si jeg elsker han lengre da følelse er på en måte bedøvet hos meg.. Omsorgsfølelse det vel den mest fremtredende følelsen jeg har for han..

-Jeg tror ikke vi kan løse dette sammens siden han ikke ser at han faktisk er syk og ikke vil ha hjelp utover der medisinske..

-Skulle vi finne tilbake til hverandre, så må han i tilfelle gjøre noe med det han ikke vil ha hjelp til..

Og bli selvstendig, lære seg og snakke om følelser på godt og vondt og ja..

I mine øyne er det lite håp for noe av dette..

[Gjest]

Hvis du tenker reint praktisk:

- Har dere felles økonomi?

- Hvem står leiligheten registrert på?

- Er det unger inne i bildet?

Hvis dere har felles økonomi, så er det jo en del ting som må ordnes for at man skal kunne avslutte et forhold. Jeg tror du bør starte prosessen, og spare opp så mye penger som mulig på konto som han ikke har tilgang på for å ha en buffer om det kniper.

Er det bare du som leier, eller du som eier, så er det lettere. Da kan du gi en beskejd om at det ikke fungerer, og at han må finne et annet sted å komme "hjem" til. Om dere leier felles, så er det mer å rydde opp i. Om dere eier sammen, så finn deg et krypinn midlertidig, og selg. Vanskelig å skulle kjøpe han ut om han ikke vil avslutte forholdet.

Unger er den store bøygen. Har du det, så blir alt mer krevende, for du er nødt til å forholde deg til han resten av livet uansett.

Har du ikke unger, så avslutt det nå. Be han dra hjem til foreldrene, for du ønsker ikke ha han i huset.
Det er ikke bedre å vente til etter jul.

Om du tar han hjem nå, bestemt på å bryte forholdet etter nyttår, så feirer du familiejul på falske premisser.

Få hjelp. Få noen på laget som tar tak i dette med deg.

Selv om du er glad i han, så holder det ikke. Han er alvorlig syk, og kan skade deg.

Tenk på deg selv.

[lashara]

Du må tenke på deg selv. Du lever bare en gang og bør få det beste ut av det livet du har. Han er ikke d beste. .

[Gjest Smiley_cat]

Du... Jeg ville avsluttet forholdet nå mens han er innlagt. Der har han folk rundt seg som kan takle hans reaksjon på bruddet og. Kanskje betyr det at oppholdet hans blir lenger enn planlagt...? Kanskje betyr det tilbakefall i sykdomsprosessen?

Man kan godt leve sammen med en person med Paranoid psykose. -Hvis det hadde vært et engangstilfelle pga manglende søvn over tid. Men du beskriver mer enn bare paranoid psykose hvis han er kontrollerende og paranoid når han ikke er psykotisk. Og han hører stemmer sier du. Det trenger nødvendigvis ikke å være av den "skumle" sorten, hvor strømmende er av befalende karakter. Mange lever fint med stemmer, og man medisinerer de ikke vekk.

Personlig høres dette ut som en mann som har vært syk over tid. Og til slutt endt med en paranoid psykose. Jeg tror nok at tilbøyeligheten for tilbakefall er såpass stor, at jeg hadde valgt å gå. De aller fleste slutter dessverre med medisinene sine etter endt opphold, og samme runddansen og otta for familien gang på gang.

Klem.

Endret 11. desember 2013 av Smiley_cat

[Gjest Smiley_cat]

Hvis du tenker reint praktisk:

- Har dere felles økonomi?

- Hvem står leiligheten registrert på?

- Er det unger inne i bildet?

Hvis dere har felles økonomi, så er det jo en del ting som må ordnes for at man skal kunne avslutte et forhold. Jeg tror du bør starte prosessen, og spare opp så mye penger som mulig på konto som han ikke har tilgang på for å ha en buffer om det kniper.

Er det bare du som leier, eller du som eier, så er det lettere. Da kan du gi en beskejd om at det ikke fungerer, og at han må finne et annet sted å komme "hjem" til. Om dere leier felles, så er det mer å rydde opp i. Om dere eier sammen, så finn deg et krypinn midlertidig, og selg. Vanskelig å skulle kjøpe han ut om han ikke vil avslutte forholdet.

Unger er den store bøygen. Har du det, så blir alt mer krevende, for du er nødt til å forholde deg til han resten av livet uansett.

Har du ikke unger, så avslutt det nå. Be han dra hjem til foreldrene, for du ønsker ikke ha han i huset.

Det er ikke bedre å vente til etter jul.

Om du tar han hjem nå, bestemt på å bryte forholdet etter nyttår, så feirer du familiejul på falske premisser.

Få hjelp. Få noen på laget som tar tak i dette med deg.

Selv om du er glad i han, så holder det ikke. Han er alvorlig syk, og kan skade deg.

Tenk på deg selv.

Støtter dette, ts.

Du må også tenke igjennom praktiske ting ved bruddet. Prat med en rådgiver, sosionom eller lignende for å få praktisk hjelp. Når du får hjelp til å se løsninger på praktiske utfordringer kan det være lettere å ta det endelige valget.