Hvordan er det å ha voksne barn?

[AnonymBruker]

Ja, slikt tenker jeg på midt på natten.

Hvordan er det å ha voksne barn? Føles det rart at de har blitt voksne? Blir man mindre bekymret for barna? Føler man mindre ansvar? Eller vil slike ting aldri forandre seg?

Anonymous poster hash: 11b1a...654

[AnonymBruker]

Veldig greit!

Anonymous poster hash: 2b24d...e56

[Mafalda]

Ja, slikt tenker jeg på midt på natten.

Hvordan er det å ha voksne barn? Føles det rart at de har blitt voksne? Blir man mindre bekymret for barna? Føler man mindre ansvar? Eller vil slike ting aldri forandre seg?

Anonymous poster hash: 11b1a...654

Det lurer jeg også på!

Akkurat nå ser jeg for meg at jeg aldri noen sinne kan sove en fredags-/lørdagsnatt uten å bekymre meg om hva de voksne barna driver med, om de kommer seg trygt hjem fra fest, at de ikke gjør noe dumt eller havner i farlige situasjoner.

Og så er det økonomi, jobb, kanskje de havner i et dårlig ekteskap...

Lærer man seg å stole på at de fikser seg selv, eller er v dømt til et liv i evig bekymring?

[xinnia]

så lenge man vet at de er på "rett spor" i forhold til utdanning, jobb etc og ringer mamma ofte.

Da kan man nyte livet- klappe seg selv fornøyd på skulderen og si " godt jobbet".:-)

[AnonymBruker]

I følge min mor så har man ikke lenger barn når de har blitt voksne. Hu føler tydeligvis ingenting.

Selv har jeg bare et lite barn

Anonymous poster hash: 8efad...8d8

[Gjest Mary Quant]

Det var en gang en gammel dame som sa at nå er endelig barna mine på gamlehjem, da kan jeg slappe av.

På en måte er det sant, tror vi foreldre finner noe å bekymre oss for uansett. Men klart at når du ser at barna dine omsider kommer seg på rett kjøl når det gjelder utdanning, holdninger og bolig så føler i hvert fall jeg meg mer avslappet.

Men bekymringsfri er jeg ikke. Når ungene reiser på bilferier så uroer jeg meg for det. Ikke hele tiden, selvsagt, men gjerne før de reiser og mens de kjører. Så uroer jeg meg litt for barnebarna .. hehe .. det er alltid noe å tenke på.

Det er klart en lettelse når ungene blir voksne og slår seg til ro. Et par av mine sønner har levd livet skikkelig i ungdommen, så når de fikk seg samboere og roet seg ned så var det en stor lettelse.

[asterix]

Jeg for min del bekymrer meg ikke i det daglige, så lenge jeg vet at de store har det bra. Men når de ikke har det bra så er det nesten verre enn da de var små, for det er så lite en kan få gjort når de er blitt voksne og problemene da er ofte mye større enn da de var små.

Endret 11. desember 2013 av asterix

[Druid]

Ja, slikt tenker jeg på midt på natten.

Hvordan er det å ha voksne barn? Føles det rart at de har blitt voksne? Blir man mindre bekymret for barna? Føler man mindre ansvar? Eller vil slike ting aldri forandre seg?

Anonymous poster hash: 11b1a...654

Det føles rart fordi du får hele tiden flashback til den tiden fyren som nå rager over deg med siggen i den ene og pilsen i den andre, en gang satt i en stol som hang etter bordet og hadde problemer få en skei inn rett hull i ansiktet. Hun du dreiv å lekte bølgebadekar med, har plutselig fåt pupper og minner deg vagt om ungdomskjæresten din.

Blir du mindre bekymret? Det handler mye om hvor trygg du er på barna dine. Jeg er veldig lite bekymret for mine; de er typisk mer kapabel tilå takle verden enn min kone, og hun er like gammel om meg.

Og man føler mindre ansvar, men det kommer fordi vi har droppet ansvar på dem fortløpene, Vi har kunnet se dem takle det de får og det har blitt stadig mindre som vi føler ligger på oss fordi de tar det ansvaret de skal ta.

Så ja det endrer seg, så lenge du bare gjør din del.

[Alvina]

Man blir aldri ferdig med å bekymre seg. Jeg viser det ikke, men bare tanken på at barn(a) skal reise jorda rundt i forbindelse med jobb setter nye grå hår i hodet på meg. Vet at jeg ikke kan gjøre noe fra eller til, men har fått skrekken etter at de var på ferie et sted der det falt terrorbomber. Det har ikke de fått og jeg kan huske meg selv når jeg var ung. Jeg ville reise og oppleve ting. Prøver å si til meg selv at ting kan skje uavhengig av tid og sted, å leve er en "risiko-sport" og prøver å holde fokus på at jordkloden er liten...

Men huff, enkelte ganger spesielt på kveldene kan jeg være skikkelig bekymret for hva som evt. kan skje, og havne med tankesurr. Det er ikke noe jeg sier til barna. De har fått vinger og må kunne leve egne liv.

Så ja, jeg er bekymret selv om alt går bra og de har jobb, samboere og god utdannelse.

[Majott]

Ja, slikt tenker jeg på midt på natten.

Hvordan er det å ha voksne barn? Føles det rart at de har blitt voksne? Blir man mindre bekymret for barna? Føler man mindre ansvar? Eller vil slike ting aldri forandre seg?

Anonymous poster hash: 11b1a...654

Ja, det er litt rart at de har blitt voksne, det er liksom ikke så lenge siden de var små. Så tiden går fort!

Det var rart og tomt i huset når de flyttet ut, men man venner seg jo til det.

Mine døtre er 21 og 25 år. Jeg var mye mer bekymret for dem da de var tenåringer, og skulle ta sine første steg ut i voksenverdenen. Nå slapper jeg mer av, for den ene er ferdig med utdanning, og planlegger master, og den andre er godt i gang med høyskole. Så da er de på rett vei, og greier seg godt som voksne.

Begge har også funnet seg gode menn, og jeg har fått barnebarn Begge takler livet godt, og jeg er stort sett lite bekymret for dem nå.

Jeg hadde bekymret meg MYE om de hadde problemer nå, enten det var at de ikke fikk til voksenlivet, utdanning, eller om de var i dårlige forhold, eller hadde rusproblemer, psykiske problemer osv. Jeg tror jeg hadde bekymret meg mer om de hadde slike problemer i voksen alder, enn det jeg bekymret meg for når de var små, for den gangen kunne jo jeg gjøre noe med det. Det kan jeg ikke lenger, unntatt å gi gode råd, og være der for dem om de har problemer.