Lei samboer/barnefar

[AnonymBruker]

Jeg er sliten småbarnsmor (baby 8mnd) og kjenner at jeg nå er lei det meste. Spesielt gubben. Jeg drømmer om å flytte for meg selv med delt foreldrerett, men ser jo at dette ikke er så gunstig for babyen. Huff vet dette er egoistisk, men vet ikke hvordan jeg skal komme ut av tankegangen. Bør jo sikkert snakke med gubben, men hva sier jeg? Vet du, jeg er så lei av deg?? Er vel kanskje ikke så lurt.. Noen som har vært i samme situasjon? Tips?

Anonymous poster hash: 464f2...a5b

[Gjest Lite nytt]

På hvilken måte er det ugunstig å gå fra barnefaren pga det foreldreansvar (foreldrerett er det ikke noe som heter i dagens loveverk)?

Kanskje du kan si til gubben at du sliter med din motivasjon i forholdet og at du trenger flere lyspunkt dere i mellom? Å være lei av og ikke være glad i er vel to forskjellige ting?

Hva er det du egnetlig er lei av? Er gubben en fæl kjæreste og far??

Det er mange her som ikke er sammen med den andre foreldren. Gikk selv fra barnefaren da babyen var 6 mnd. Var da møkkalei av å ta meg av to babyer, selv om den ene var vosen og vel så det. Mye lettere og bedre for meg (og babyen) å være uten det som bare satt og spilte døgnet rundt (til og med på julaften)!

[AnonymBruker]

Ja, det heter vel foreldreansvar. Er ikke så stødig på terminologien. Han er ikke fæl kjæreste eller far, men kjører sitt eget løp som fører til at jeg må være den voksne i forholdet. Litt som du kanskje. Jg pakker stelleveske og bil og utstyr, passer klokka og avtaler og planlegger. Er vel dette jeg er lei av å gjøre alene. Snakket du med gubben om dette før du gikk fra han? Var han ikke villig til åforandre seg?

Anonymous poster hash: 464f2...a5b

[Lexandra]

Etter at han har hatt pappaperm vil det nok bli lettere for han å se ekstrajobben m barnet

[AnonymBruker]

Han skal ha perm i fellesferien og da har jo jeg ferie og så det blir vel ikke så mye lærdom av det tror jeg :/

Anonymous poster hash: 464f2...a5b

[Hedgehog]

Uff da, kanskje han får litt prestasjonsangst da du har alt så veldig på stell?

Kankskje du skal gi guttene dine litt rom? Rom for å være far og sønn? Så kan de finne på noe sammen uten dine føringer? Dersom han glemmer ett måltid eller en avtale, så er det læringskurven hans. Pakk sakene dine og ta deg en tur vekk Kjenn litt på den følelsen at det er godt å komme hjem til begge to igjen

Dersom han ikke er voldelig eller utgjør noen fare for deg og babyen ville jeg nok ventet til spedbarnsfasen er over, man blir jo så fryktelig rar i den tiden

[Redbull]

Slutt å pakk stellebag, planlegg og pass klokka. Sett deg ned med en kopp kaffi og se hva som skjer når du ikke gjør det Han lærer nok til slutt!

[AnonymBruker]

Gjorde ingenting i går og endte meg at vi ikke kom oss på etterlengtet trening. Får bare prøve å holde ut litt til

Anonymous poster hash: 464f2...a5b

[Hulderen]

Småbarnsperioden er slitsom. Ikke minst siden folk ikke en gang vil unne småbarnsmødrene å gå på kjøpesenter med babyen (Spark til en annen tråd her)

Kanskje ble det anderledes enn du hadde tenkt å bli mor. Da er det lett å ta det ut på noen andre, spesielt barnefaren. Ikke gjør det slutt, sørg heller for å få litt avlastning. Pass på å finne noe hyggelig å gjøre sammen. Slipp til arnefaren og la ham ta ansvar. Men gi ham tips og hjelp, ikke la det være en test. Husk at det er nytt for ham også å ha blitt forelder.

[Petalouda]

Beste og lureste du gjør er å stikke ut uten babyen. De klarer seg selv, pappa må også lære.

[Mafalda]

Enig med hun som sier at man blir litt rar i babytiden, det gjelder både mødre og fedre

Hvis det overhodet lar seg gjøre, tror jeg det er lurt å utsette beslutningen om å flytte fra hverandre osv til ting har roet seg litt og hverdagen har kommet skikkelig på plass.

Og jeg synes det er en vesensforskjell mellom det at far er litt dårlig på logistikk og ikke ser hva som må gjøres (sånn er min mann ennå, og vi har fem barn ), og det som AB forteller om at mannen hennes satt på rompa og spilte spill hver eneste dag, til og med på julaften. I sistnevnte tilfelle skjønner jeg godt at man gir opp. Mannen din har jo ennå et stort forbedringspotensiale, spesielt når han får pappaperm (kan du ikke ta ferie på et annet tidspunkt? Kanskje du har en jobb som gjør at du MÅ ta ferie i fellesferien, og da er det jo ikke så mye å få gjort med det. Men alle som kan velge bør- etter min mening, da- sørge for at far faktisk får litt tid alene med ansvaret for babyen, det er jo litt av poenget...), og ikke minst kan det godt hende at han får rev i seilene når barnet blir større og ikke fullt så mye "mammas baby" som det gjerne er i starten.

Så mitt råd er også å holde ut litt til. Snakk med mannen, for all del, men prøv å være konkret så han har noe håndfast å forholde seg til. Og hvis det går, så prøv å motstå fristelsen til å foreslå samlivsbrudd. Det kan lett bli en ekstra belastning på begge to. Og sjansen er ganske stor for at det kommer til å gå seg til.

Men slitsomt er det! Og det følger jo mye ekstra ansvar og logistikk og praktikaliteter med et nytt barn, samtidig som man gjerne sover dårligere og er mer sliten enn vanlig

Endret 11. desember 2013 av Mafalda

[AnonymBruker]

Småbarnstiden er sååå slitsom, vet om mange som har gått fra hverandre da og angrer etterpå. Man er ikke helt seg selv i denne perioden, derfor snakker ekspertene om at man burde ikke få 'lov til' å gå fra hverandre før minsten er 1,5 år.<br />Sett deg ned, prat med han, vær ærlig om hva du føler, bli enige om en arbeidsfordeling. Husk at det er farlig med for lite søvn, dere må dele på så alle får sove ut.

Anonymous poster hash: 5af16...a32

[AnonymBruker]

Så svake dagens barselkvinner er. De tåler jo ingenting, tror menn faktisk skal være der 50-50, haha NEI. Menn klarer aldri sette seg inn i babyboblen, amming og hvor travelt det faktisk er med babyer. Godta du har en baby, og tenk litt over hvorfor du fikk barn med denne mannen. Så du ingen tegn før dere ble gravide? Hvordan var han med husarbeid før dere fikk barn? Ingen mann forandrer seg over natten og begynner med husvask når de aldri har gjort det. Skaff vaskehjep eller svelg mange kameler. Hvordan tror du babyen får det om du flytter for deg selv? Den savner mammaen sin, du er hele livet for deres barn. Mødre: våkn opp. Senk kravene og innse man er meet bundet når man velger å få barn. Ikke vær en mor som ønsker å være andre steder, da må du oppsøke hjelp. Mulig fødselsdepresjon også?

Anonymous poster hash: 1280f...095

[Britt Banditt]

Jeg skjønner at du er hormonell og sliten, men at du må pakke stellebagen, passe på avtaler og planlegge ting er ikke akkurat god nok grunn til å gå fra noen man har barn med, mener nå jeg..

Og det tror jeg du også innerst inne mener

Uansett: Du bør sette deg ned og ta en prat med mannen din. Si i fra at du ønsker at han hjelper mer til. Du bør også la han og babyen være mer alene sammen.

[AnonymBruker]

Tusen takk for tips alle sammen. Skal absolutt ta en prat med han. Å få barn ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Litt mer slitsomt enn først antatt. Kall meg naiv, men sånn er det. Kan hende pappaen merker dette også og ikke et helt hva han skal gjøre. Jeg skal tenke litt over hva jeg skal si og hvordan jeg skal formulere meg. Takk alle sammen

Anonymous poster hash: 464f2...a5b

[AnonymBruker]

Så svake dagens barselkvinner er. De tåler jo ingenting, tror menn faktisk skal være der 50-50, haha NEI. Menn klarer aldri sette seg inn i babyboblen, amming og hvor travelt det faktisk er med babyer. Godta du har en baby, og tenk litt over hvorfor du fikk barn med denne mannen. Så du ingen tegn før dere ble gravide? Hvordan var han med husarbeid før dere fikk barn? Ingen mann forandrer seg over natten og begynner med husvask når de aldri har gjort det. Skaff vaskehjep eller svelg mange kameler. Hvordan tror du babyen får det om du flytter for deg selv? Den savner mammaen sin, du er hele livet for deres barn. Mødre: våkn opp. Senk kravene og innse man er meet bundet når man velger å få barn. Ikke vær en mor som ønsker å være andre steder, da må du oppsøke hjelp. Mulig fødselsdepresjon også?

Anonymous poster hash: 1280f...095

Dette innlegget gir ingen mening overhodet...

Anonymous poster hash: ee3a6...771

[AnonymBruker]

Jeg bærer største del av lasset her når det kommer til barnet, noen ganger irriterer det meg voldsomt, men om jeg går inn i meg selv og tenker meg om så er nok største årsaken fordi faren ikke slipper så god til.

Vi mødre er somregel som maskiner og vi har styring på alt når det kommer til barnet. Da er det vanskelig for far å slippe til og han er kanskje litt usikker også så han trenger litt mer tid.

Hvis du f.eks sier "kan du lage litt babygrøt?" Og før han har rukket å reise seg fra sofaen så er du allerede igang fordi du føler han har brukt for lang tid. Kanskje han trengte å tenke igjennom hvordan han skal gjøre dette som muligens er litt rart og ukjent for han.

Ikke gå fra han. Det blir bedre med tiden. Jobb med forholdet, snakk med han om hva som plager deg. Gi det iallefall noe tid før du bestemmer deg for det beste er jo om dere får det til å fungere

Anonymous poster hash: da486...2cd