Dattera mi skrek at hun skulle ta selvmord

[AnonymBruker]

Har hatt litt problemer med min tenåringsdatter, igår kranglet vi lenge og hun skrek mye forferdelige greier.

Til slutt endte det med at min datter skrek at hun ville ta selvmord pågrunn av meg, mens tårene rant ned fra øynene. Jeg sto der bare stum og grein, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre og hva som har skjedd med henne hun har aldri vært sånn før.

Anonymous poster hash: 2968c...263

[AnonymBruker]

Fattig trøst.... men du er ikke alene. Har ei på 17 som startet da hun var 12 år, og holder på enda. Hun bruker de midlene som hun vet får meg til å reagere, og har meg derfor i sin hule hånd. Hun har flyttet ut, men vet fortsatt hvordan hun skal sette meg ut. Når ingenting annet virker, da har hun ikke mer å leve for. Og hva gjør man som mamma da? Jo, man prøver å ordne opp, prøver å skaffe hjelp.. men enkelte vil bare ikke hjelpes.

Anonymous poster hash: 6d777...86c

[AnonymBruker]

Snakk med henne.

Kanskje det var et utsagn som kom på grunn av sinne. Kanskje er det noe annet som ligger bak.

Det beste er å snakke. At dere begge to får satt ord på det dere føler. Si til henne at du kan tilby henne hjelp fra andre om hun ønsker det. Vis at du ønsker å hjelpe, vis at du bryr deg.

Anonymous poster hash: e17eb...39a

[Antoinette]

Hun prøver bare å trykke på knappene dine. Litt tenårinsgdrama overlever du :-)

[Gjest HappyWaffle]

tror kanskje jeg sa noe sånt en gang i tiden jeg å når jeg var tenåring... blanding av hormoner, "håpløse" foreldre og "jeg vil klare alt sjøl" holdning er som regel en saftig kombo

[frøkna]

Det er nok et virkemiddel hun bruker for å få deg til å reagere eller for at hun er desperat etter en forandring. Du kjenner henne jo, tror du hun manipulerer deg, eller tror du hun opplever situasjonen sin som håpløs?

[AnonymBruker]

Jeg vet godt at tenåringer kan være vanskelige og dramatiske, men jeg synes dette gikk altfor langt!

Jeg har vært alenemor til min datter uten noe form for hjelp, så vi har bodd fattig og jeg har hatt vanskelige tider. Nå kommer hun og sier at faren gjør det så mye bedre, og at jeg har gjort livet hennes forferdelig og hun har forklart meg i detalj at det er min feil at hun ikke har venner, at hun gjør det dårlig på skolen pågrunn av hjemmet. Det skjærer langt i hjertet mitt i og med at jeg ble mor i veldig tidlig alder, og alene.

Hun må da skjønne at det ikke har vært lett for meg, men jeg gjør det beste for henne. Hun har aldri vært lignende før, det bare poppet fram når vi snakket sammen.

Etter dette har hun ikke villet sett på meg, hun har vært på rommet og gikk tidlig idag til skolen.

Anonymous poster hash: 2968c...263

[Antoinette]

Igjen... det er bare drama.

Trist at hun ikke har det bra men da må du som mor skaffe hjelp til henne. Kontakt BUP i kommunen og be om en time til henne- og du blir med selv om du så må sitte på venterommet.

Hvis alle tenåringer som truer med å ta livet sitt faktisk gjorde det hadde Norge hatt et problem.

[AnonymBruker]

TS, hvis det ikke er andre tegn til alvorlige psykiske problemer hos din datter, tror jeg du først og fremst skal ta din datters trussel som et uttrykk for sinne og umoden trass.

Hvis du er veldig i tvil og veldig redd, snakk med noen som skjønner seg på dette. For å finne ut hvem du kan ta kontakt med, kan du jo prøve her:

http://www.selvmord.no/Kontakt

At et barn truer med selvmord er noe av det verste en forelder kan høre, og jeg tror din datter trenger å bli fortalt at det veldig alvorlig å si noe sånt. Én ting er å bli sint, en annen ting er å bruke en trussel som påfører familien skade i lang tid. Si også at dersom hun virkelig har det så ille som trusselen tiliser, kan ikke du la være å ta affære. Da må du kontakte fagfolk og få henne i behandling umiddelbart. Hvis hun svarer deg frekt på dette, er det ihvertfall tegn på at hun manipulerer deg og ikke i det hele tatt har planer om noe selvmord. Men som sagt: snakk med eksperter, hvis du ikke stoler på egen vurderingsevne.

Anonymous poster hash: 934c4...680

[AnonymBruker]

Jeg vet godt at tenåringer kan være vanskelige og dramatiske, men jeg synes dette gikk altfor langt!

Jeg har vært alenemor til min datter uten noe form for hjelp, så vi har bodd fattig og jeg har hatt vanskelige tider. Nå kommer hun og sier at faren gjør det så mye bedre, og at jeg har gjort livet hennes forferdelig og hun har forklart meg i detalj at det er min feil at hun ikke har venner, at hun gjør det dårlig på skolen pågrunn av hjemmet. Det skjærer langt i hjertet mitt i og med at jeg ble mor i veldig tidlig alder, og alene.

Hun må da skjønne at det ikke har vært lett for meg, men jeg gjør det beste for henne. Hun har aldri vært lignende før, det bare poppet fram når vi snakket sammen.

Etter dette har hun ikke villet sett på meg, hun har vært på rommet og gikk tidlig idag til skolen.

Anonymous poster hash: 2968c...263

Jeg velger å svare deg anonymt...

Du er ikke alene, jeg står midt opp i akkurat det samme. Datteren min påstår at jeg har ødelagt livet hennes, at jeg ødelegger slik hun ikke klarer å konsentrere seg om skolen osv. Jeg er desidert verdens verste mor, og uansett hva jeg gjør så er alt galt og mere til.

Dette har pågått i et halvt år, og hun vil hverken snakke til meg eller høre fra meg. Hun har valgt å flytte til faren og blåser i både skole og jobb - og faren lar henne være i fred og gjøre akkurat hva hun vil.

Akkurat nå er faren verdens snilleste, mest forståelsesfulle og greieste, mens jeg er hun som har ødelagt alt og alle.

Jeg har grått mye, og søkt alle former for hjelp, men via mange kanaler skjønner jeg at du og jeg ikke er alene. Dessverre har jeg ikke hverken råd eller annen trøst enn at vi må ta tiden til hjelp - og at det går nok bra til slutt....

Stor og varm klem til deg

Anonymous poster hash: 28a0b...397

[AnonymBruker]

Hun vil mest sannsynlig forstå mer når hun blir eldre og har lagt tenårene bak seg. Tenåringer kan være ganske egoistiske og ser ikke alltid virkeligheten som den er. Med det mener jeg at hun forstår ikke enda hvilket ansvar du har og alt du gjør for henne. Det er og lettere å legge skylden på alt og alle andre for ting som ikke er så greit. Tenårene kan være brutale. Hun sier til deg at hun ikke har noen venner, har du pratet med henne om det? Blir hun mobbet?

Du har jo vært tenåring selv en gang, husker fra meg selv hvor vondt jeg hadde det. Skrek og oppførte meg som en dritt, for jeg hadde det ikke bra. Kunne legge skylden over på mamma og pappa for det, men det var jo ikke deres feil. Prøv å prat med henne, saklig. Be henne begrunne uttalelsene sine. Hvorfor mener hun at du har ødelagt livet hennes?

Det er mye drama i den tiden. Men det trenger ikke nødvendigvis bare være drama. Noen ganger har man det tøft, kanskje spesielt i tenårene. Alle forandringene, man går fra barn til voksen. Tidligere venner får nye venner, det er stort press på hvordan man skal ha det, være osv. Uttalelsen om selvmord er kanskje overdrevet, samtidig som det kan være noe hun har tenkt på. Ikke nødvendigvis at det er din feil, men at hun har det tøft og i sinne legger det over på deg.

Også må du huske på at dette er en fase. For de aller fleste går det over senere. Du har nok gjort alt du kan for at hun skal få det godt og det vil hun nok se. Kanskje ikke i dag, men senere. Lytt til henne og prøv å hjelpe henne om hun har det vanskelig, ikke gi opp. Det er lettere nå som hun fortsatt bor hjemme og er umyndig. Det KAN være drama, det kan ligge mer bak.

Anonymous poster hash: 6f582...212

[AnonymBruker]

Er som å lese om min datter. Vi har ikke super mye penger og alt er min skyld som ikke har en bedre jobb. Jeg gjør at livet hennes er uholdbart og hun har også sagt hun har ikke lyst og leve. Men har inntrykk av at dette var i kampens hete. Har egentlig ingen råd til deg, da jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre selv. Men prøver iallefall å lytte på henne og være ser for henne....gir deg en klem jeg. Håper du får noen råd!!!!

Anonymous poster hash: 09d79...408

[AnonymBruker]

Jeg vet godt at tenåringer kan være vanskelige og dramatiske, men jeg synes dette gikk altfor langt!

Jeg har vært alenemor til min datter uten noe form for hjelp, så vi har bodd fattig og jeg har hatt vanskelige tider. Nå kommer hun og sier at faren gjør det så mye bedre, og at jeg har gjort livet hennes forferdelig og hun har forklart meg i detalj at det er min feil at hun ikke har venner, at hun gjør det dårlig på skolen pågrunn av hjemmet. Det skjærer langt i hjertet mitt i og med at jeg ble mor i veldig tidlig alder, og alene.

Hun må da skjønne at det ikke har vært lett for meg, men jeg gjør det beste for henne. Hun har aldri vært lignende før, det bare poppet fram når vi snakket sammen.

Etter dette har hun ikke villet sett på meg, hun har vært på rommet og gikk tidlig idag til skolen.

Anonymous poster hash: 2968c...263

-Hun har en forelder med psykiske problemer og dårlig økonomi

-Ingen venner

-Dårlig på skolen

Jeg tror det er umulig at hun på ekte har selvmordstanker.

Anonymous poster hash: 43fd5...6c6

[Daudaferd]

Man skal ALDRI svare noen som truer med slikt at det er bare å gjøre det, "for å få hene til å bli stille", som flere her sier.

Om hun faktisk har det veldig vondt med seg selv nå, vil den kommentaren sannsynligvis sitte gjennom resten av livet. Snakk med henne, det er utrolig viktig. For jenta kan det virke som om du ønsker å skyve ansvaret vekk fra deg selv ved å kontakte BUP og lignende i første omgang, om kommunikasjon dere to i mellom er mulig, er det MYE bedre enn at hun ender opp med å bli kasteball blant psykologer i systemet, det er ikke tillitsbyggende i det hele tatt, og burde være nødløsningen når du selv ikke kommer gjennom.

Edit: prøv å bli enige om å holde en samtale hvor dere ikke har lov til å krangle. Begge to skal få snakke ut uten å bli avbrutt av den andre. Problemet kan vise seg å bunne i noe annet enn deg, noen ganger er det lettest å la det gå ut over sine egne. En slik samtale skulle jeg gitt MYE for å kunne hatt med min mor da det virkelig gjaldt. Det er ikke alltid at det er "tenåringstrass" som er problemet.

Endret 10. desember 2013 av Daudaferd

[tingeling]

Kjære TS

Jeg var datteren fra helvete når jeg var tenåring, men jeg slet med mange ting på den tiden. Kranglet så busta føyk m moren min.

Tror ikke det er noen vits i å gå inn i diskusjoner, men jeg tror det er viktig å si at man er glad i barnet. Basert på egne erfaringer ville jeg skrevet et brev / kort hvor jeg sa noe slikt som " kjære 'navn'. Vet vi har kranglet og det er ikke noe hyggelig. Men vil du skal vite at jeg er uendelig glad i deg, hver dag, alltid. Og at jeg er her hvis du trenger meg. Klem fra mamma"

Mulig hun river det i stykker, men jeg tror det er viktig å minne henne på det likevel

Lykke til!

[xinnia]

Dette er tenåringstrass.. Har hatt akkurat det samme som deg. Jenter i den alderen kan være noen skikkelige hormonmonstere.. Det er masse hormoner som surrer rundt i kroppen og lager ubalanse...og de bare trenger å krangle og de vet utmerket godt hvordan de skal klare å starte en med sin kjære mamma.

I den alderen der så er alt foreldrenes og spesielt mamma's feil. Prøv så godt det lar seg gjøre å ikke svar tilbake og ikke gå inn i en diskusjon, prøv alt du kan til å forholde deg rolig og snakk eventuelt rolig til henne- eller gå vekk til hun har roet seg.

Da kan dere ta dere en prat..

Kan trøste deg med at det går over, plutselig kommer de tilbake igjen.. og er snille søte jenter som digger mamma'n sin:-)

[AnonymBruker]

Fattig trøst.... men du er ikke alene. Har ei på 17 som startet da hun var 12 år, og holder på enda. Hun bruker de midlene som hun vet får meg til å reagere, og har meg derfor i sin hule hånd. Hun har flyttet ut, men vet fortsatt hvordan hun skal sette meg ut. Når ingenting annet virker, da har hun ikke mer å leve for. Og hva gjør man som mamma da? Jo, man prøver å ordne opp, prøver å skaffe hjelp.. men enkelte vil bare ikke hjelpes. Anonymous poster hash: 6d777...86c

Det er da man setter foten ned og setter grenser. Er du veldig redd for at barnett ditt skal ta selvmord (noe Jeg selvsagt forstår) ring legevakten. Hun vil få en vurdering på et evt opphold på psykiatrisk på bakgrunn av det.

Etter dette vil ett av to skje. Enten er hun suicidal og får hjelp, eller hun slutter å bruke trusler mot mor. Et råd jeg fikk av en psykolog da det røynet som værst her var å si til barnet. Jeg vet du har det vondt nå. Vi kan snakke om det om eks 3 timer. Da barnet ikke lenger fikk oppmerksomhet på truslene sine, og så at jeg ikke ble helt satt ut, ble det slutt på dette.

Det er vanskelig, men det går Ann :-)

Anonymous poster hash: da1fc...cd3

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg vet godt at tenåringer kan være vanskelige og dramatiske, men jeg synes dette gikk altfor langt!

Jeg har vært alenemor til min datter uten noe form for hjelp, så vi har bodd fattig og jeg har hatt vanskelige tider. Nå kommer hun og sier at faren gjør det så mye bedre, og at jeg har gjort livet hennes forferdelig og hun har forklart meg i detalj at det er min feil at hun ikke har venner, at hun gjør det dårlig på skolen pågrunn av hjemmet. Det skjærer langt i hjertet mitt i og med at jeg ble mor i veldig tidlig alder, og alene.

Hun må da skjønne at det ikke har vært lett for meg, men jeg gjør det beste for henne. Hun har aldri vært lignende før, det bare poppet fram når vi snakket sammen.

Etter dette har hun ikke villet sett på meg, hun har vært på rommet og gikk tidlig idag til skolen.

Anonymous poster hash: 2968c...263

Antageligvis trenger hun noen å snakke med, kanskje en psykolog. Det virker som om hun egentlig er veldig deppa siden hun ikke har venner og ikke gjør det bra på skolen.

[Surriball]

Ryddet for krenkende utsagn og svar til dette.

Stjernesol, mod.

[AnonymBruker]

Har hatt litt problemer med min tenåringsdatter, igår kranglet vi lenge og hun skrek mye forferdelige greier.

Til slutt endte det med at min datter skrek at hun ville ta selvmord pågrunn av meg, mens tårene rant ned fra øynene. Jeg sto der bare stum og grein, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre og hva som har skjedd med henne hun har aldri vært sånn før.

Anonymous poster hash: 2968c...263

Jeg vil svare deg anonymt for dette vet jeg vil komme tilbake til meg vist ikke.

Min tenåringstid bestod av konstant krangling med min mor. Jeg har kalt henne barnemishandler, hore 8 alle skjellsord i boka), jeg har bedt henne om og ta selvmord for å gjøre verden en tjeneste. Jeg har spent inn dører på henne. Jeg flyttet ut mitt på natten la igjen et selvmordsbrev og ga ikke lyd i fra meg før 6 mnd senere ( byttet nr var 17 år på den tiden)

Alt dette var trass, jeg var lei av klaging på hver minste ting. Jeg trodde jeg var voksen og VISTE SÅ MYE BEDRE! ja jeg var virkelig englebarn nr1 Det går over skal du se!

Anonymous poster hash: 980ef...bf9