Mulig jeg er syk...

[AnonymBruker]

Min kjæreste har hatt kreft og er friskmeldt og jeg burde være lykkelig. Men vi kan ikke få barn sammen pga dette og jeg føler ikke livet er verdt å leve. Jeg er lei av å lese om de perfekte barna hans på fb, at jeg burde være takknemlig for at han har barn fra før. At han fikk oppleve å bli far før han ble syk. Nå står dette bare på meg...Jeg skal faktisk ofre noe så viktig i livet mitt for han. Kall meg gjerne egoistisk, men det er rimelig tøft. Innimellom tenker jeg at det hadde vært best om han døde, så hadde jeg på en måte ikke hatt noe valg. Hadde sluppet å ta et sånt valg, sluppet at han finner seg andre. Slippe å spekulere mer. .Vi har jo ingen framtid uansett....Har blitt helt likegyldig til kontrollene..........han er ikke min mann uansett.

Anonymous poster hash: d21c4...231

[roberta]

Det der var bare trist å lese. Synd du ikke klarer å glede deg over at han er kreftfri.

[Gjest RockOn]

Jeg vil nok si at du bør gå videre hvis ønsker om barn er så sterkt. Både for din del og mannen.

[Bartemannen]

Det å ville videreføre genene sine er vel noe av det mest grunnleggende i mennesket, så du bør vel heller finne deg en annen

[Britt Banditt]

Hva med donor?

[Gjest TheRighteous]

Hvis det å få barn er såpass viktig for deg at livet ditt er over, burde du heller finne deg en annen mann..

[Ragg]

Enig med de over... Et samlivsbrudd kommer dere begge over, men et liv uten egne barn når det ønsket er så sterkt kommer du aldri over. Lykke til!

[Sissan1]

Har han ikke frosset ned sæd før behandling? Det er ganske vanlig ved kreftbehandling som medfører sterilitet. Alternativt kan du høre med ham om sæddonasjon er aktuelt?

[Gjest HappyWaffle]

ville snakket med han om sæddonasjon før jeg hadde gjort noe mer hvertfall

[AnonymBruker]

nei han frøs ikke ned sæd , men legene ga ham tilbudet. hva skulle en trebarnsfar med nedfrosset sæd? .Donor er uaktuelt fra min sin side.

Anonymous poster hash: d21c4...231

[Gjest Smiley_cat]

For meg høres det ut som en sorgreaksjon, og/eller depresjon. Ville ikke forhastet meg med et brudd i en slik fase, hvis det er det som plager deg.

Ikke uvanlige tanker og reaksjoner du tenker/føler. Savn etter egne barn kan være altoverskyggende. Og gi følelse av sjalusi, som igjen gir dårlig samvittighet for at du i det hele tatt tenker og føler som du gjør. Samt at det er en forventning fra andre at du skal være glad for at han har barn. Når du ikke svarer til de ytre forventningene vil ofte ting føles enda verre... Vond situasjon.

Jeg vil anmode deg om å kontakte fastlegen din. Få han til å henvise deg til poliklinikk, psykolog eller andre egnede tjenester som finnes i nærheten. Jeg kunne sagt mer, men tror likevel jeg har fått frem budskapet om ts kjenner seg igjen i det jeg skrev. Lykke til!

[AnonymBruker]

nei han frøs ikke ned sæd , men legene ga ham tilbudet. hva skulle en trebarnsfar med nedfrosset sæd? .Donor er uaktuelt fra min sin side.

Anonymous poster hash: d21c4...231

Da tenker jeg at dere ser ikke like seriøst på forholdet deres, du og han. Det høres ut som han uansett ikke hadde tenkt å få barn med deg uavhengig av sykdommen.

Anonymous poster hash: 31229...3c0

[Gjest Seajewel]

Gå videre. Finn en mann som ønsker det samme livet som deg selv. Livet er for kort, det har du sett på nært hold selv nå.

[lillemy01]

Hvorfor er donor uaktuelt? Kan jo være en i familien hans slik at genene blir det samme. Trenger jo ikke å være en fremmed

[Sissan1]

Kjære TS.

Din kjæreste har hatt kreft og er friskmeldt. Du/dere møter sikkert mange forventninger om at du skal føle det slik. Og så er det ikke slik likevel. Du er ikke glad, kanskje lettet, men ikke lykkelig.

Jeg vet ikke om noen har fortalt deg det tidligere, men det er helt normalt. Vi har hatt kreft i huset, i flere runder. Hver gang "friskmeldingen" var på plass, eller den tøffeste behandlingen var over, var alle rundt oss så lettet. Og de forventet at vi skulle skinne og lyse og prise livet og hvor heldige vi hadde vært. At vi skulle føle oss sterkere, klarere og mye mer lykkelige enn før kreften kom. Vi følte det overhode ikke slik. Vi var slitne. Vi var kanskje lettet, men bare over å slippe å være redd en periode. Og når man har hatt kreft, lurer spøkelset der. Vi var mer sårbare, mer redde, og vi sørget over tapte tid og tapte muligheter. Og møtte ingen forståelse, kunne ikke snakke om det med de som ikke selv har opplevd dette.

Så du forventes å være lykkelig, og så er du i sorg. Du er sikkert sliten, kanskje litt redd, og du sørger over tapet av en fremtid med felles barn. Det er ikke sykt, det er helt naturlig, og jeg vil si det til og med er sunt. Dessverre kan du ikke forvente så mye forståelse fra folk som aldri har vært ute en vinternatt.

At din sorg over tapt mulighet til å få felles barn blir tydeligere av å lese om hans tidligere barn er ganske så naturlig. De blir kanskje et bilde på det du ønsker deg og ikke kan få. Det er bare en ting å gjøre med det - og det er å akseptere for deg selv at slik er det. Samtidig kan du jo fundere litt over det faktum at det ikke er barnas skyld. Ihvertfall om det er barn som du forholder deg til i hverdagen.

Du har stått ved hans side under hele sykdommen, trøstet, støttet og hjulpet til. Nå trenger du at han stiller opp og viser forståelse for deg, og når du ikke får det gjør det vondt.

At du føler han ikke er din mann nå, og at du ikke bryr deg om hvordan det går og tenker at det ville vært lettere om han døde, kommer fra dette. Det er en måte å beskytte seg selv på, men den er IKKE hensiktsmessig. Om du tillater deg selv å bli i det, risikerer du å bli ganske bitter på sikt, og også å slite med dårlig samvittighet, spesielt om han får tilbakefall. Derfor er det best for deg selv om du er ærlig og kjenner på hvor vondt det. Samtidig er det kanskje en sannhet at han ikke klarer å se deg helt enda? Kanskje er han fortsatt redd og sliten, og kanskje er han "seg selv nok" en god stund enda.

Å ta livsendrende valg i denne fasen er etter min erfaring ikke klokt. Da vi var gjennom stormen bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle endre noe som helst før det var gått to år. For så lang tid tok det for meg og de rundt meg å normalisere seg. Det var veldig godt å legge det fra seg, å slippe å spørre meg selv daglig om det var dette jeg ville. For det var helt utmattende, og spørsmålene hadde likevel ingen gode og relevante svar.

Du er ikke syk.

[AnonymBruker]

samtidig gikk jeg inn i dette frivillig... jeg møtte han etter han ble syk og ser at dette var fryktelig dumt. .forstår ikke at jeg valgte en som er steril og i tillegg kanskje dør fra deg.

Anonymous poster hash: d21c4...231

[Sissan1]

Da forstår jeg hvorfor han ikke har fryst ned sæd. Det var sikkert ikke noe tema for ham i den fasen det var mulig, før han møtte deg.

Du tok et steintøft valg om å bli kjæreste med en syk mann. Nå er han frisk, og du må velge om du vil bli hos ham. Er det ham du vil leve livet med til tross for at det betyr ingen fellesbarn, og til tross for at tilbakefall-spøkelset alltid vil være der? Er du sterk nok til det? Er kjærligheten sterk nok?

Det eneste rådet jeg kan gi er å gjøre det som er rett for deg. Hans liv er ikke ditt ansvar selv om dere er kjærester i dag, det er ikke din plikt å bli, og det er ikke dårlig gjort å gå fra ham. Ikke la slike ting spille inn i din vurdering. Hvis du velger ham, må du gi avkall på veldig mye. Og om du ikke klarer det uten å være bitter og lei, er det kanskje ikke riktig valg for deg. Hvis du velger å forlate ham bør du gjøre det mens han er "frisk", å forlate noen midt i behandling vil være enda vanskeligere for både deg, ham og alle rundt deg. Det er bare du som kan velge.

[AnonymBruker]

Og jeg vil bare si en ting. Ikke si til noen at det hadde vært bedre om han døde av kreft.<br /><br />For de av oss som har mistet våre aller nærmeste i kreft er dette et skikkelig slag i ansiktet. Og ikke minst for den kreftsyke selv. Det finnes knapt en verre måte å dø på enn av kreft.

Anonymous poster hash: aafdb...265

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for personhets

Daenerys,mod.

[AnonymBruker]

Da forstår jeg hvorfor han ikke har fryst ned sæd. Det var sikkert ikke noe tema for ham i den fasen det var mulig, før han møtte deg.

Du tok et steintøft valg om å bli kjæreste med en syk mann. Nå er han frisk, og du må velge om du vil bli hos ham. Er det ham du vil leve livet med til tross for at det betyr ingen fellesbarn, og til tross for at tilbakefall-spøkelset alltid vil være der? Er du sterk nok til det? Er kjærligheten sterk nok?

Det eneste rådet jeg kan gi er å gjøre det som er rett for deg. Hans liv er ikke ditt ansvar selv om dere er kjærester i dag, det er ikke din plikt å bli, og det er ikke dårlig gjort å gå fra ham. Ikke la slike ting spille inn i din vurdering. Hvis du velger ham, må du gi avkall på veldig mye. Og om du ikke klarer det uten å være bitter og lei, er det kanskje ikke riktig valg for deg. Hvis du velger å forlate ham bør du gjøre det mens han er "frisk", å forlate noen midt i behandling vil være enda vanskeligere for både deg, ham og alle rundt deg. Det er bare du som kan velge.

Gratulerer med grunnfag i psykologi.

Helt merkelig å lese dine kartlegginger, oppsummeringer og "råd":

"Gjør det som er rett for deg"... Seriøst? Ha ha

Anonymous poster hash: cd454...81e