Savnet av å ha noen å komme hjem til

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor til en datter på snart 4 år. Og ikke misforstå, jeg elsker å være sammen med henne og elsker henne selvfølgelig mer enn noe annet.

Det er bare det at det mangler en person i livet mitt.

Kveldene når jentungen er lagt kan være fryktelig ensomme og kjedelige. Mine venner og venninner har familie selv og er opptatt med sitt, så det er ikke vits å ringe dem hver kveld og håpe at de kommer på besøk. Og det skjønner jeg jo godt.

Men skulle så gjerne hatt en å være glad i, en å komme hjem til.

Nå har jeg faktisk et mannebein på gang som jeg faktisk har veldig stor trua på. Har aldri møtt en mann som er så lik meg selv, på nesten alle måter. Trives kjempegodt i hans selskap, slapper veldig godt av, og føler meg trygg på både mine egne følelser og hans. Det er bare en hake...han bor langt unna. Så langt unna at man må enten ta fly eller kjøre med bil i 5-6 timer.

Det stikker.

Jeg har sagt at jeg e villig til å flytte på meg en dag, og det vet han. Men dette avstandsforholds greiene gjør så vondt.

Hater de gangene han må dra, og jeg vet at det mest sannsynlig går flere uker før neste gang vi treffes. Det er jo ikke sikkert at avstanden varer evig, men når jeg liker han mer enn noen andre før så gjør det ekstra vondt også. Han har sagt han føler det på samme måte. Det gjør veldig godt. Så det veier kanskje litt opp for hverandre da.

Men samtidig er det et stort savn. Skulle gjerne vært med han hver dag etter skolen. Delt stenge med. Hatt noen å dele små og store gleder ang datteren min med.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. For jeg har ikke noe spørsmål. Men d var litt godt å få det ut og ned på papiret.

Anonymous poster hash: 9c2a3...920

[Gjest TheRighteous]