Dette forholdet sliter meg ut

[Gjest sliten i dag]

Er i et forhold på 4. året som ikke fungerer veldig bra, for meg. Vi har begynt å gå til familierådgivning (har vært der en gang), i håp om at det skal hjelpe.

Problemet er at min samboer oppleves av meg som lite hyggelig i hverdagen, han er en ganske humørløs person. Han starter stort sett dagen med å være morgengretten. Jeg prøver å få ham i litt bedre humør ved å ta inn avisen til ham og evt lage frokost før jeg drar på jobb, men det er sjelden det hjelper særlig. Snakker jeg med ham utover dagen på f.eks tlf er han kort og ikke veldig hyggelig. Innimellom spiser vi lunsj sammen på kafe, da leser han aviser og snakker ikke med meg. Middagstid og ettermiddag er han like kort, ikke ofte jeg ser et smil der nei. Når kvelden kommer og jeg er helt mentalt sliten av å føle meg avvist, er han ofte veldig blid, og vil at jeg skal lage noe god mat til ham og kose på sofaen. jeg får ikke så veldig lyst til det da.... Ofte gjør jeg det allikevel for å beholde husfreden, og fordi jeg blir glad for at han endelig er blid.

Jeg jobber 100% + at jeg steller huset, lager mat, gjør alle innkjøp (stort sett) og vasker klær. Vi har også 3 barn tilsammen, men ingen felles. De dagene ungene er hos oss, blir det selvfølgelig mer å gjøre.

Det som gjør det hele litt ekstra slitsomt for meg for tiden er at jeg fikk et epileptisk anfall i påsken (har aldri skjedd tidligere), og mistet derfor lappen i et år. Uansett utfallet av utredning jeg må gjennom får jeg ikke lappen tilbake før det har gått ett år. I dagens samfunn er man jo rimelig avhengig av bil, men jeg tar det med godt humør, og har kjøpt meg en sykkel :-)

Problemet er når jeg skal handle mat. Det er nemlig ikke alltid jeg kan stole på at humøret til min samboer er på et nivå som gjør at han har "tid" til å kjøre meg i butikken. Et eksempel fra helgen: Ungene skulle komme hjem, og det var nesten tomt for mat. jeg ba ham kjøre meg i butikken, noe han faktisk gjorde (han led under litt dårlig samvittighet fordi han hadde vært på fylla kvelden før). Når vi endelig kom i butikken og jeg hadde begynt å fylle opp vognen, fikk jeg beskjed om å gjøre dette raskt fordi han holdt på å segne om (fyllesyk). Jeg sa at jeg gjerne ville gjøre ferdig handlingen, men det orket han ikke, så jeg sa at han da fikk kjøre hjem, så fikk jeg heller gå. Noe han gjorde. Når jeg kom utenfor måtte jeg ringe til svigermor for å spørre pent om hun kunne hente meg, hadde altfor tunge varer å bære. Når jeg kom hjem var han nydusjet og holdt på med PC'en. Jeg orket ikke engang å si noe.

Jeg har villet ut av dette forholdet, men gikk med på familierådgiving. jeg skjønner ikke hva han vil fortsette for, han snakker jo ikke med meg, er kun hyggelig sent på kvelden og i helgene når det ikke er barn der og han kan drikke. Jeg er sikkert en behagelig morsperson å ha tenker jeg

I dag morges hadde han sinnsykt vondt i nakken, jeg hentet avis, la puta godt til rette for ham, laget frokost til ungene. Fortet meg på jobb, får litt dårlig tid når jeg ikke har bil. Når jeg nesten var fremme til jobben ringer han, skikkelig sur fordi jeg hadde gått uten å hjelpe ham for han hadde så vondt. jeg hadde ikke sagt hadet en gang (det gjorde jeg, men han sov). Jeg fikk et meget sarkastisk "takk skal du ha" før han la på. Jeg blir helt sprø av dette.

Hver gang jeg har vært syk/hatt vondt, må jeg klare meg selv. Når jeg kom hjem fra sykehuset etter anfallet jeg fikk i påsken dro han ut på byen med en kompis en time etterpå og ble vekk til dagen etter. Hvorfor i h*****e skal jeg bruke opp arbeidstid og krefter på å stelle en vond nakke?

Han har ikke fast jobb selv, men driver med en del oppussing rundt omkring. Alt han gjør er så slitsomt og viktig. Jeg holder på å spy!!!!

Dette var bare en brøkdel av hvordan ting er. kanskje familierådgiving kan hjelpe? jeg vet ihvertfall at det tærer på min mentale helse og til stadig bli sint og lei seg nesten daglig.

[Mel-anie]

Tenk på deg selv!!!!

Pass på at ikke han ødelegger deg.

Du fortjener noe mye bedre!!!

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

. En stor klem til deg .

Jeg skal ikke gi deg råd om du burde forlate ham for det tror jeg du vet selv. men tenk på ungene - hva lærer de om gjennsidig respekt.

i mitt forrige forhold sa jeg engang- 90 % av tiden er forferdelig men de 10 % hvor ting er bra gjør opp for alt det dårlige. Sånn hadde jeg det i 4 år- tilslutt tok de 90 % nesten knekken på meg og jeg satte meg og datteren min først og dro.

Håper du finner ut av det og hver stolt av deg selv for at du virkelig har prøvd og få ting til å fungere ,men det tar to, du kan ikke gjøre det alene

[ZIBRA]

Virker som om du er allt for snill!!

Bare lar han gjøre hva han ønsker.

Har du spurt han om hvorfor han dro ut etter ditt anfall??

Og hvorfor han krever at du da ska pleie han når han har litt vondt i hodet?!

Går jo ikke ann å leve med en sånn mann!

Men er det han som føreslått rådgivning?!

Det er jo et plus vartfall.

Kan jo bli intressant å høre hva han har å si der!

Han må jo forklare sitt beteende.

[Nabodama]

Du har lagt inn innlegg før også, ikke sant?

Jeg hadde ikke orket å ha det sånn som du har det! Ikke for en liten stund engang!

Det er sant at familierådgivning kan hjelpe når et forhold har kjørt seg fast, men det kan ikke endre væremåten til en av partene.

Han her virker som en gjennomført egoist, etter hva du skriver nå og har skrevet før. Du er tålmodig og snill som lar ham få flere sjanser. Men det er ødeleggende for deg.

Tenk over hva du ville ha rådet din beste venninne til hvis hun var i din situasjon, dvs prøv å se objektivt på det.

Opplever du i det hele tatt at forholdet gir deg noe positivt?

Føler med deg!

[Gjest 2ne]

Jeg ble dritsinna da jeg leste det... Jeg blir forbanna når jeg hører sånt, er så lei av det typiske rollemønsteret i slike forhold og at man ikk eBRYTER ut av slike forhold som åpenbart ikke har noe for seg.

Kom deg for pokker ut av det udugelige forholdet. Du har barnet ditt/barna dine å tenke på.

Han er voksen og må ta ansvar for seg selv.

Du er hans hushjelp, klagemur og gud vet hva og du får ikke en dritt igjen annet enn illusjonen av å være en familie.

Kom deg ut, og bli den mammaen barna dine fortjener, og få det livet du fortjener. Dere har jo ikke felles barn engang - her er det ikke mye å lure på, gitt...

Lykke til. Stå på!! Jeg synes du er kjempetøff som har guts til å takle motgang slik du gjør.

[Gjest Myumi]

Så lenge du lar deg tråkke på så vil han ikke forandre seg. Jeg ville vurdert og bryte hele forholdet tvert, tenk på barna dine, ikke tro at de ikke merker at noe er galt, barn skjønner mye mer enn vi voksne tror.

[nat26]

Gir deg en god klem,det trenger du virkelig!Synes du høres altfor snill ut jeg men...Du må begynne å tenke på deg selv,forholdet handler ikke om han men om dere to.Lykke til

[Gjest GreenSky]

Hvorfor i huleste gi han slik sørvis når du tilsynelatende ikke får noenting tilbake? Er du hans personlige tjener? NEI! Gå til streik! Du er altfor snill!!

[Gjest rabrabara]

Dette høres virkelig slitsomt ut for deg. Kan det være at han ikke skjønner alvoret, at du faktisk vil ut av forholdet? Uansett synes jeg det høres temmelig ensidig ut, og jeg må si at du virker veldig tålmodig. Hva gir han deg som gjør at du ikke allerede har dratt? Har han alltid vært sånn?

Tenk på din egen helse, dette må, som du selv sier, slite noe innmari. Man har bare ett liv, men ikke bare en sjanse til å bli lykkelig.

[Suzy]

Hvorfor i huleste gi han slik sørvis når du tilsynelatende ikke får noenting tilbake? Er du hans personlige tjener? NEI! Gå til streik! Du er altfor snill!!

Helt enig! :fy:

[Gjest Meg]

Tror du skal unne deg selv å bli skikkelig sint!! Sikkert uvant, men eneste måten å bryte en vanemønster...

Hvis dere nå har kommet i gang med familieterapi, så gi det en sjanse, da kan du om ikke annet si til deg selv i etterkant at du prøvde i hvertfall!

Lykke til, jeg føler med deg

[Gjest TomKrus]

Virker som om du er allt for snill!!

Alt for snill er du ikke, men kanskje han ikke fortjener en som deg? Dette vet du uansett best selv.

[Gjest Madam Felle]

Jeg må faktisk si at jeg er sjokert over at du faktisk aksepterer at han holder på som han gjør. Det er ikke rart at han fortsetter i den samme gamle stien, når ingen setter foten ned. En god del av skylden må du nok ta på deg selv, at du rett og slett har tolerert dette, og at du ikke har gjort noe med det tidligere. Men selvfølgelig har han også ansvar for hva som hender, men du har ansvar for deg selv.

Hvorfor skal det være din oppgave at han skal ha det bra? Hvorfor skal det ikke være din oppgave at DU har det bra?

Hvem sin skyld er det egentlig når han er fyllasyk?

Er han verdt din psyke og din helse?

Håper du klarer å komme deg ut av dette, for jeg tviler på at du får det bra sammen med han.

[Gjest Anonymous]

Det virker som om han bruker deg. Du er hans hushjelp og elskerinne. Og har du ikke lurt på hvor han var da han gikk på byn med gutta og ikke kom hjem før dagen etter..??

Du burde stelle like godt med deg selv som du gjør med ham. La han klare seg selv.

[Gjest sliten i dag]

. En stor klem til deg .

Jeg skal ikke gi deg råd om du burde forlate ham for det tror jeg du vet selv. men tenk på ungene - hva lærer de om gjennsidig respekt.

i mitt forrige forhold sa jeg engang- 90 % av tiden er forferdelig men de 10 % hvor ting er bra gjør opp for alt det dårlige. Sånn hadde jeg det i 4 år- tilslutt tok de 90 % nesten knekken på meg og jeg satte meg og datteren min først og dro.

Håper du finner ut av det og hver stolt av deg selv for at du virkelig har prøvd og få ting til å fungere ,men det tar to, du kan ikke gjøre det alene

Jeg satt faktisk og skrev en liten adjektiv liste i går om hva jeg synes beskriver min samboer. Det ble dessverre mest negativt-ladet adjektiver. Fordi jeg også var sint var det svært vanskelig å finne på særlig mange positive. Men det er som sagt den berømte vektskåla; den positive siden bør veie tyngre enn den negative. Negative ting er det i alle forhold, men hvis det blir hverdagen blir det tungt.

Jeg går ikke inn på krangler med min samboer for tiden ettersom vi har en svært negativ måte å kommunisere på når vanskelige ting skal tas opp. Jeg venter til neste time hos familierådgiver istedet. I mellomtiden gjør jeg stort sett mine ting. Når han endelig er blid på kvelden gidder jeg ikke legge meg i selen for å være hyggelig. Jeg er ikke sint heller, men heller uinterressert/uengasjert. Slik han er hele dagen. Han takler ikke det helt og begynner å smiske litt. Men det er ikke slik det skal være. Jeg vet jo at dagen etter er det det samme uansett.

For meg er familierådgivingen en måte å rydde opp i vår kommunikasjon på, uansett utfall. Da har _jeg_ ihvertfall prøvd.

[Gjest GreenSky]

Det blir opp til deg å bestemme hvorvidt du ønsker å bli i forholdet eller ikke. Men kunne du tenke deg et forhold resten av livet som er slik det er nå. Dete går til rådgivning, sier du? Jeg ville gitt han en viss peride, f.eks et år, til å vise vilje/egenskaper til forbedring. (dette trenger du ikke informere han om) Har han ikke vist noe ønske om/ikke forandret seg, ville jeg seriøst vurdert om forholdet er verdt tingenes tilstand.

[Gjest sliten i dag]

Virker som om du er allt for snill!!

Bare lar han gjøre hva han ønsker.

Har du spurt han om hvorfor han dro ut etter ditt anfall??

Og hvorfor han krever at du da ska pleie han når han har litt vondt i hodet?!

Går jo ikke ann å leve med en sånn mann!

Men er det han som føreslått rådgivning?!

Det er jo et plus vartfall.

Kan jo bli intressant å høre hva han har å si der!

Han må jo forklare sitt beteende.

Han dro ut fordi han visstnok var fornærmet på meg (sa han i etterkant). han hadde lest noen meldinger på min mobil mens jeg var på sykehuset. Han mente at jeg hadde lagt ut om ham og oss til andre. Han hadde slettet meldingene etterpå og ville ikke si hvem de var fra eller hva det sto. Jeg sa at det var mulig jeg hadde tømt min frustrasjon til en venninne, men kunne ikke huske at det hadde skjedd i denne perioden, og at det var vanskelig for meg å si noe om det så lenge jeg ikke visste hva som stod eller hvem det ar fra :o

Han er en person som trenger mye stell og omsorg tydeligvis, men klarer ikke helt se at det bør gå begge veier. Jeg er en omsorgsfull person, men jeg forventer faktisk litt hjelp tilbake.

Når det gjelder familierådgiving har jeg foreslått det opptil fler ganger, vi var endog på en time før jul, men han ville ikke mer. Nå ville han sikkert fordi han skjønte at nok var nok.

Kanskje han tror at alt kommer til å ordne seg nå? Jeg tror faktisk ikke han ser seg selv i det hele tatt. Han sa til familierådgiveren at han følte ting blodig urettferdig fordi han hadde blitt sammen med meg mens jeg var langt nede (?), dratt meg opp av dumpa og nå som jeg var komet meg opp mentalt og økonomisk pga ham, ville jeg kaste ham ut. Jeg ble helt målløs.

Greit nok at jeg nettopp hadde separert meg da vi ble sammen, men det var faktisk mitt ønske. Jeg har blitt mer og mer nede etter at jeg ble sammen med min samboer (over tid). Det har skjedd mye som har dratt meg ned. Det har selvfølgelig også vært fine stunder, men så var det denne vektskålen da......

Hvorfor jeg ikke har brutt ut kan man sikkert undre seg over, men ting er mer kompleks enn som så.

[Gjest GreenSky]

Han er en person som trenger mye stell og omsorg tydeligvis, men klarer ikke helt se at det bør gå begge veier. Jeg er en omsorgsfull person, men jeg forventer faktisk litt hjelp tilbake.

Og han er hvor gammel? Fem år?

[Gjest medisinstudine]

Hei,

Først vil jeg gi deg en god klem :trøste: og fortelle deg at det er trist å lese om det du gjennomgår.

Du har fått mange svar. De fleste er ganske sinte på mannen din, og skriver at de synes du lar deg utnytte og at du er for snill. Jeg er også redd for at du sliter deg selv ut på denne måten, og at hvis du fortsetter slik, så vil du tilslutt komme til et pkt der du blir "utbrent" og "faller sammen". Så aller først, vil jeg be deg om å være snill med deg selv, også! Snik deg til litt luksus i hverdagen (som kan være din hemmelighet) - pass på deg selv - for bare slik kan du ha overskudd til å ta vare på familien din. Ok?

Så til mannen din, og problemet ditt. Det slår meg at mannen din, slik du beskriver ham, har mange klassiske symptomer på depresjon. Visste du at menn som blir deprimerte:

-ofte blir agressive i hverdagen: dvs blir kjeftete på småting?

-har det aller verst om morgenen, og blir gradvis bedre utover dagen, slik at de kan "være mer seg selv" på kvelden?

-sover urolig/dårlig/lite og ofte våkner tidlig på morgenen, og ligger og vrir seg utover morgentimene i sengen?

-mister "kraften" sin og er slappe og trette, uten overskudd i hverdagen. Dette kan gjøre at de gjør det dårlig på jobben. Ikke klarer å konsentrere seg om en enkel samtale med konen sin eller om et program på TV`n.

-blir innesluttet og mutte. Trekker seg mer og mer vekk fra omgivelsene. Blir asosiale. Isolerer seg. tar mindre initiativ enn før.

Dette er bare en tanke som slo meg, da jeg leste innlegget ditt. Depresjon blant menn blir ofte ikke oppdaget, fordi menn reagerer så annerledes enn damer: og ikke så typisk: de gråter ikke, de kjefter isteden, osv. å leve med en ektefelle som er deprimert, er "smittsomt", dvs før eller siden vil du antagelig bli preget slik av situasjonen at du også blir tristere.....kanskje det er dette som foregår hjemme hos deg nå?

Jeg ville tatt dette opp med familierådgiveren, og evt. legen. Hvis jeg var deg, ville gjort følgende:

* Funnet info på nettet (eks Lommelegen.no) om depresjon og typiske

tegn på dette, hos menn.

*Observert mannen din, og sett oppførselen hans i lys av en mulig depresjon/utbrenthet.

*Tatt dette opp med mannen din ved en passende anledning, når han er i bedre humør (om kvelden). Vist ham fakta: så kan han lese selv.

* gi ham tid til å fordøye informasjonen.

til slutt: Jeg vet at de andre jentene her inne, råder deg til å slutte å være så snill, og å la deg utnytte. Men hvis mannen din er utbrent/deprimert, så er det aller beste du kan gjøre for ham, å være der for ham, gi ham kjærlighet, omsorg og være tålmodig.

har mannen din alltid oppført seg sånn som han gjør nå? Har han alltid vært morgengretten? Eller er dette noe som er nytt? eller som har utviklet seg over tid? Hvis han alltid har vært sånn, så er han vel sånn :-? Men hvis han ikke alltid har vært sånn, så må dere prøve å finne ut hva det er som har gjort at han har forandret seg.

Jeg ønsker deg lykke til med dette her, altså! :blomst_opp: