What to do...

[Padme2013]

Hei

Jeg har skrevet på forumet her tidligere men husker ikke brukernavnet og passordet. Min overskrift var ''Flatt ekteskap'' mener jeg ...den gangen jeg skrev.

Lang historie kort:

Vi har vært sammen i 13 år, har to nydelige barn og sett utad har vi det perfekte hjem og forhold. Og virkelig, vi har aldri kranglet ordentlig... aldri vært uenige om økonomi osv...han er utrolig snill.

Vi er nok forskjellige....jeg med temperament og han ekstremt rolig og konfliktsky.

Seksuelt passer vi desv. ikke sammen da jeg har annerledes preferanser enn det han har og jeg kjenner det plager meg mer og mer. Han vet om det, jeg har vært 100% ærlig om alt både under og etter terapien. Vet at han er mann og at han ikke kan lese mine tanker så jeg har vært svæfrt konkret. Jeg føler at jeg trenger en kjæreste som jeg knyttes til både på det fysiske og psykiske plan, dypere...men han er ikke så flink til samtaler heller. Ikke sånn at jeg må ha ham til å utlevere følelser for meg hele tiden og at vi må snakke om det til stadigheter men det å kunne føre en dypere samtale er ikke hans sterke side.

Vi har vært gjennom terapi og det har dessverre ikke hjulpet. Etter terapien har jeg forsøkt å ta opp dette med det fysiske, prøvde sammen med ham å sette opp en liste over ting vi kan gjøre for å piffe opp og det har ikke skjedd mye. Han prøver nok på sin måte men vi ender opp med det samme... Jeg kjenner at kjæresteforholdet skranter veldig for min del. Han er veldig fornøyd med tingenes tilstand slik det er nå og jeg ser at han fortrenger sommeren og hele terapiseansen for han snakker jo ikke om det i det hele tatt og oppfører seg som om alt er som før.

Jeg på min side sliter med at jeg føler meg som en egoist. Jeg har en mann som mange kvinner ønsker seg men føler at jeg trenger en som er ''sterkere'' enn meg, en som kan utfordre meg. Jeg forsøker å snu tankegangen min men det eneste jeg føler for akkurat nå er å ha en distanse fra selve forholdet og gi meg selv pusterom. Foreslo at vi kunne ta en pause..uten å flytte fra hverandre. For barnas skyld...også for å prøve alt men han har ikke tro på det og forstår det ikke. Jeg skjønner ham jo på en måte, absolutt. Men tenker at hvis jeg psykisk gir meg selv en pause fra alt og bare ER, så vil det kanskje komme tilbake.

Er jeg fullstendig på jorde her? Jeg vet ikke hvordan jeg skal angripe dette. Synes forferdelig synd på ham, føler meg som en egobitch ....