En lat manns rop om hjelp!

[AnonymBruker]

Mange naboer og kolleger tror nok jeg har det veldig godt hjemme fordi jeg har en hjemmeværende kone som lager middag hver dag, vasker klær, ja kort sagt tar alt husarbeidet mens jeg ligger og hviler middag etter å ha vært på jobb.

Jeg vil gjerne fortelle litt om medaljens bakside:

Har hvert fall innsett at jeg mangler motivasjon. Jeg kjeder meg rett og slett i hjel. Alt har blitt en rutine. Sove, jobbe, spise, hvile middag, se på TV
Sove, jobbe, hvile … osv.
Klokka går og her sitter jeg igjen klokka 4 på natten og «dirrer» for jeg ikke har brukt mer enn 400 kalorier denne helga heller. Kona gikk i seng klokka 2330, utslitt for hun har flydd hele helga, tidlig opp med dattera vår og ut på idrettsstevne. Patetiske meg satt i en stol og glodde i veggen hele helga og lurte på om jeg skulle gidde å lage kaffe. Det gadd jeg ikke for det var bare 3 timer til kona kom hjem og da kunne jo hun lage kaffe til meg. Maten hun hadde laget klar før hun dro derimot, den fikk jeg i meg.

Vet at jeg har mistet noe et sted på veien for det har ikke alltid vært slik som dette. En gang for ikke mange år siden var jeg en driftig mann med masse baller i lufta. Alltid prosjekter på gang enten i hagen eller hos venner og naboer. Nå står hele hagen til forfall, eller forresten plenen og bedene er fine for det fikser kona selv.
Kona har blitt frisk etter lengre tid med sykdom og dattera mi er blitt gammel nok til å styre sin egen hverdag etter skolen. Hun snakker knapt til meg for jeg er så sur, men da slipper jeg hvert fall å forstyrres borte på sofaen min. Før ble det satt krav til meg fra kone og barn. Før kom jeg hjem til følelsen av at noen trengte meg og jeg så selv at jeg gjorde en viktig forskjell i hverdagen til de jeg er glad i. Nå som kona er frisk vil hun sikkert "betale tilbake" og derav er det knapt krav og forventninger å spore på hjemmebane lenger.
Det er flaut å snakke med andre menn, kolleger og naboer som støvsuger, vasker gulv og lufter hunder. Flaut fordi jeg vet jeg burde gjort det selv. Jeg gidder ikke engang bli med kona på handletur, hun går selv uansett enten jeg sier ja eller nei. Det er så lett å slippe unna "stress" så jeg kryper heller inn på sofaen min igjen.

Er misfornøyd med meg selv på grunn av dette, ikke bare litt men mye. Fytti grisen for et dass jeg har blitt. Prøver å si det til kona, men hun bare ler når jeg sier jeg er en lat jævel. På jobben hvor det stilles krav til meg går alt mye bedre. Har derfor blitt slik at jeg gleder meg litt til å komme på jobb hvor det forventes noe mer enn at jeg skal ligge på en sofa. På jobben får jeg ting gjort og jeg får ingen positiv tilbakemelding om jeg ikke har resultater å vise til. Dette gir motivasjon, men det er nå alarmklokkene ringer. Det skal ikke være bedre på jobb enn hjemme!

På hjemmebane arresterer jeg meg selv daglig fordi jeg kjefter på verdens kanskje snilleste kone. Trist. Kona tror naturligvis at jeg hater henne, men innser ikke at hennes totale mangel på krav og forventninger er en del av ingrediensen i denne giften jeg har fått i meg. Så fort jeg er hjemme fra jobb syr hun puter under armene på meg og ber meg hvile på sofaen istedenfor å sparke meg på hodet og ræva ut og grave et hull eller sykle noen mil. Hadde kona mi vært like ond med meg som jeg er med henne så hadde jeg utvilsomt satt øksa i stuebordet og reist for lenge siden.

Har kjørt meg inn i en spiral hvor alt har blitt stress. Det enkleste er alltid å si nei. Hvis telefonen ringer gidder jeg knapt ta den, kan risikere at noen ber meg om en tjeneste! Hadde det ikke vært for at jeg har forpliktelser på jobb, så hadde det blitt ulevelig rundt meg innen 3-4 måneder. Natt hadde blitt til dag. Jeg kunne lett sittet inne i ukevis uten å gå ut og hadde bare blitt enda mer umedgjørlig.

Tilbake til kona så hadde jeg et lite oppgulp her om dagen om at jeg følte meg glemt. Tror ikke vi var helt på samme kanal, hun tok dette ganske ille opp og har nå sydd enda mer puter under armene mine. Jeg har nok puter under armene nå! Er det lov å si fra at ting kanskje ikke er helt optimalt uten at man gir partneren vondt i magen eller følelsen av at man skal flytte ut? Burde være lov, men får ofte følelsen av at jeg går inn på «hellig grunn» om jeg stiller spørsmålene kona ikke vil høre. Hadde jeg vært kona mi hadde jeg stilt krav. Hadde sikkert blitt mye surt i starten, men den beste motivasjonen mot ineffektivitet tror jeg i mitt tilfelle er et kraftig spark i ræva. Jeg er overbevist om at livet mitt og ekteskapet vårt hadde blitt som nytt om jeg hadde kommet meg ut av denne onde spiralen, men det har gått så langt at det er lettere å si nei til alt.

Så til dere som tror det er fint å ligge på sofaen hele dagen:
INGEN har godt av å gjøre akkurat som man vil. Det blir man lat av. Blir man for lat mister man rett og slett livsgnisten. Det kjenner jeg på nå og jeg kan love dere at det spiser meg opp fra innsiden. Uten at det stilles krav blir det ingen resultater.
Så spørs det da … Jeg har blitt en lat drittsekk som gjør minst mulig. I og med at jeg engang var ganske aktiv kan jeg innrømme at jeg nå har blitt en av dem jeg før anså som sofagriser. Men hvorfor skal jeg gidde å gjøre noe med dette da? Er det ikke fint slik som dette?
Til de som lurer kan jeg si at det ikke er annet enn dritkjedelig!
Er dessverre redd kona er for glad i meg til å ville konfrontere meg med latskapen og stille krav. Dessverre ser hun ikke at det sannsynligvis er hennes egen overdrevne snillisme som er med og undergraver hele motivasjonen min… Hvorfor skal jeg liksom gidde å gjøre noe hvis jeg med god samvittighet heller kan legge meg på sofaen.

Jeg lurer derfor på hvordan jeg kan fortelle dette til kona på en spiselig måte når hun nekter å innse at hun har vært med å skape et surt sofamonster!?

Anonymous poster hash: e4ce1...571

[QueenOfTheSidewalk]

Det er jo du som har ansvar for deg selv da, men skjønner jo at hun kjører litt over deg. Si du ikke vil være et surt sofamonster lenger og spør om dere kan dele på oppgaver i hjemmet, fordi det hjelper deg.

[codeman]

Fra hombre til hombre, gå i deg sjæl og jobb for egen lykke. Du har jobb og familie, mao forpliktelser, så skjerp deg mann, om ikke for egen skyd så for ungen din.

[Limah]

Dette er søren meg ikke kona di sin feil, du har helt og holdent ansvar for deg selv! Voksne mannen o.O

[AnonymBruker]

Du skriver selv at du er slem mot kona di, og at om du hadde vært henne - så hadde du stilt krav. Du skriver også at datteren din unngår å snakke med deg fordi det er en sur stemning rundt deg.

Uten å fordele skyld eller mene så mye om hvem som har ansvar for å rydde opp, så kan jeg prøve å fortelle litt om noen av mekanismene som kanskje gjør at du får flere puter under armene i stedet for krav.

Noen av oss har det nesten som en refleks å prøve å gjøre stemningen bedre. Det blir enklere å gjøre ting for at andre ikke skal ha noe å klage på, enn å kreve en innsats av andre. Om du i tillegg er mye sur, kommer med nedsettende bemerkninger om henne som person eller bare skjellsord og har gjort det over tid, så kan det være psykisk mishandling i mer eller mindre grad. Det forsterker ofte et mønster med å prøve å gjøre "alt rett" og ikke gi deg mer å klage over. Særlig om hun har en form for dårlig samvittighet fordi hun har vært syk og ikke gjort "sin del".

Selv om du ønsker krav, så kan hun være redd for å lage bråk. Det kan hende hun ikke er trygg på deg uansett om du kanskje føler at det er urettferdig.

Når man alltid har det triveligere "alene" enten det er på arrangement med barn, handling, arbeid i hage/hus - så kan det også forsterke mønsteret med å legge alt "til rette for deg" - bevisst eller ubevisst.

Om det er noe slik som foregår, så betyr ikke det nødvendigvis at hun er fornøyd med å ha det slik. Det blir som å feie noe under teppet, mindre påtrengende - men ikke borte. Og da spørs det om det er en verkebyll som vokser og plutselig sprekker og hun finner ut at hun klarer seg uten deg - eller om du blir et "vedheng" i livet til familien din som de lever greit nok med men som de prøver å "nøytralisere" med at du skal ha minst mulig å klage på.

Jeg tror du bør jobbe med deg selv, det kan høres ut som om du er deprimert og at du ikke har taklet overgangen fra å ha masse ansvar da hun var syk. Kanskje du har knyttet selvverd opp mot å være den som fikk hjulene til å gå rundt?

Dere bør også vurdere familierådgivning/parterapi. Var sykdommen hennes alvorlig? Kanskje den påvirket dere som familie mer enn dere har forstått, og dere trenger å bearbeide noe i ettertid?

Det går an å endre fastlåste mønstre, men da må man ønske å jobbe med det - og det tror jeg er mye lettere når man også får hjelp utenfra. Det er lettere å gå i selvforsvar om man bare er to og ingen som ser ting utenfra.

Anonymous poster hash: 3d564...687

[Anciol]

Det er din egen feil, visst du hadde hatt noe tæl i deg hadde du kommet opp fra sofaen, og gjort noe isteden for å la konen din gjøre alt selv om hun insisterer. Hadde du vært min mann hadde jeg jagd deg opp fra sofaen . Du høres ut som en sofabonde som er på vei til å dyrke sopp i den fete rassen din, fordi du bare sitter og sitter.

Kanskje du skulle gått til psykolog og snakket om problemet ditt det er mulig du har noe depresjon!

Endret 9. desember 2013 av Anciol

[Frisørdama]

Still krav til deg selv, det er ikke konas jobb å sparke deg bak og du kan ikke bli sur på hun for at hun ikke maser på deg.

Gå og måk snø når du konmer hjem, og så lager du kakao til frua og dattra i kveld og forklarer at du trenger å bli involvert i daglige gjøremål og vil stille opp for dattra di...!!

[GammelKaktus]

Da får du lette på ræva å gjøre noe da i plassen for å tenke på det.

Er ikke kona di sin feil at du har "resignert" fordi hun klarer seg selv uten din hjelp.

Hun vil vel ikke mase heller siden hun har vært syk og ikke fått gjort alt hun ville gjøre og nå vil hun på en måte gjøre opp får seg, og så blir du helt tafatt...

Opp å hopp før kona di innser at hun faktisk kan gjør alt selv og skiller seg Snillisme varer ikke evig.

[Gjest Heartbeat]

Vis henne innlegget ditt, så skjønner hun vel det

[Adhara]

Tråden er ryddet for personangrep og spekulasjoner.

Irrlys, mod.

[pressplay]

For meg høres dette ut som en depresjon. Gå til psykolog. Du har kommet inn i et uproduktivt tankemønster.

[Lou Salome]

"Jeg lurer derfor på hvordan jeg kan fortelle dette til kona på en spiselig måte når hun nekter å innse at hun har vært med å skape et surt sofamonster!?"

Du kan ikke fortelle det på en spiselig måte, for den ansvarsfraskrivelsen din er uspiselig. Hun har ikke gjort deg til noe som helst. Ergo kan hun ikke innse det. Og hva hvis hun "innså" det? Da er det hun skal som gjøre noe med det også? Ta grep, gjøre noe med situasjonen, få det levelig hjemme for deg igjen? Mens du ligger og syns synd på deg selv fordi familien er for snille med deg?

Skal det liksom være hennes skyld og hennes ansvar å sparke deg ut av den sofaen? Du har ingen innflytelsde på egen atferd, det er kona som gjør deg slik?

Det er du som må innse at du har skapt deg selv slik, ikke hun.

[Gjest .-L-.]

Ser to løsninger på problemet. Du kan si til henne at hun må stille krav til deg. Eller du kan lese deg opp om indre motivasjon for å se om det er noe som funker for deg. Til syvende og sist kan du uansett ikke skylde på din kone for at du er umotivert. Du har har ansvar for deg selv.

Ellers har jeg erfart at motivasjon ofte kan komme etter handling! Du vil nok se at dersom du stiller opp i hverdagen for familien din vil de sette pris på det

Endret 9. desember 2013 av .-L-.

[Kverulant1]

Ta deg en tur inn på baderommet. Kikker du i speilet, så kan du se hvem som er ansvarlig for ditt liv, og hvordan du har det.

Som andre antyder, så kan det være en form for depresjon som gjør at du har som du har det. Vi gutta kan også få for lavt testosteron nivå, det kan gi mye av de samme indikasjonene du viser til. Begge deler krever faglig hjelp. Kom deg til legen og forklar problemet. Ditt gamle "jeg" kommer ikke tilbake av seg selv, du må ta initiativ til å komme ut av din nåværende situasjon.

PS: Ikke tenk over om du skal snakke med legen eller ei, men ring og bestill time nå. OK?