Jeg er så deprimert og lei nå ( Super langt innlegg )

[Auroressa]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, og det kan bli langt. Kan ta det fra begynnelsen, og dette er jo min side og alt har to sider av en sak, men får jo bare gått ut fra min side. Jeg vet heller ikke hva jeg vil ha ut av dette, kanskje bare en gedigen utblåsning "offentlig" for og få noen voksnes råd. Gjerne og av dere menn. For jeg har bare tatt dette opp med min mor og to gode venninner, å de alle sier jo " dumt fyren , finn deg noen som behandler deg som du fortjener ", men det er jo noe vi alle sier til mennesker som står oss nære som vi ser har det litt vondt, men det er vel ikke et råd man skal slenge ut i tide og utide? Er det virkelig blitt så enkelt og gjøre det slutt ? Skal man gi opp ved den første hindring?Selvom det har kanskje vært 100 hindringer? Eller er vi blitt for godtroende, litt svake og godtar for mye? Uansett, jeg tar historien fra begynnelsen, til nå. Så det kan bli mye.


Jeg møtte kjæresten min i sommer, Mai måned for og være nøyaktig. Vi ble kjent via en datingside og han var den som var i hovedsak ivrig, han var den første som sendte melding, og han inviterte meg med ut på første samtale. Vi møttes, og jeg falt vel egentlig pladask med en gang. Høy , mørk, blå øyne, utrolig kjekk, halvt amerikaner, og når han snakket amerikans så hoppet hjertet mitt fortere enn det noen gang har gjort før, og han var så utrolig morsom, jeg lo under hele daten. Vi møttes raskt igjen, dette var noe vi begge ville, på andre treffet så traff jeg faren og søsteren hans, jeg var blitt invitert hjem til han ( han bodde hjemme ) . Det var veldig casual. Tredje daten feiret vi 17 mai sammen. Og fjerde daten så lå vi sammen. Og ting gikk veldig fort derfra fra min side, jeg åpnet meg veldig opp og sa at jeg hadde fått sterke følelser for han. Han sa det samme. Datene ble flere, og vi var ikke merket som et par enda. Han var veldig på og jeg var veldig på. Så kjølnet det kanskje litt fra hans side , da fortalte han at han var redd for å bli såret, for han hadde blitt bedratt på alle mulige måter i et tidligere forhold, og det hadde brent han dypt. De hadde vært sammen i 5 år og hun var utro flere ganger, og ble tilogmed kjæreste med en annen som hun var sammen med i tre måneder før hun gjorde det slutt med min nåværende kjæresten. Han sa veldig tidlig at han var over henne. Han sa han og hadde vært singel i 2 år før han møtte meg, det samme var jeg. Jeg har jo datet en del, men aldri holdt på med noen over lengre tid ( typ to måneder er vel det lengste ) . Aldri blitt forelsket og fått følelser for noen. Så vi var veldig klare begge to på at vi følte det var en spesiell connection between us. Moren og søsteren flyttet tilbake over til Norge i starten av Mai og jeg møtte de og raskt. Ble tatt varmt imot og hørte positive kommentarer fra min kjæreste. Jeg var blitt "godkjent" å ble godt likt. Vi ble kjærester samme måned. De skulle på ferie i Juni og da hadde vi datet en måneds tid, og han spurte om jeg ønsket og passe leilighet og hundene dems mens de dro på ferie, jeg forstod jo da at han så på oss som noe seriøst , og det var tillit og kjærlighet der, når de kom tilbake ble jeg invitert med til sørlandet, og takket ja. Der utvekslet vi våre innerste hemmeligheter, og vi kom nærmere hverandre, han sa at ikke bare var jeg hans kjæreste men og hans beste venn. Jeg var så forelsket at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, alt jeg så var glansdager i vente.


Sommeren gikk fort mot slutten, og tankene mine begynte og surre, for han hadde søkt seg inn på skole i Bergen og Lillehammer. Han spurte allerede på date nummer en om jeg kunne hypotetisk se for meg å flytte med han, vist det hadde ført den veien. Jeg sa tidlig at jeg kunne reist med han hvor som helst i hele verden, for jeg følte at han var den store kjærligheten. Vi snakket løst og fast om dette gjennom hele sommeren. Så kom slutten av Juli og ting begynte og kjølne litt fra hans side, han var redd og usikker , stresset, på om han ville komme inn på studiene, så sa han at han ville flytte opp alene på starten for og slå seg inn på skolen hvor enn han kom inn, for at jeg så kunne flytte oppover siden. Jeg slo meg til ro med dette. Så kom August, og han fikk vite at han kom inn på skole i Bergen. Han dro oppover med moren sin for og se etter hybel/leilighet. Når han kom tilbake sa han at han ikke hadde funnet noen ting, jeg lette etter noe vi kunne flytte inn sammen. Så kom dagen hvor han dro og mange tårer ble felt fra min side, han dro oppover og samme kveld sa han at han hadde slått seg inn på hotell.


Så begynte han og forandre seg allerede første uken, par kvelder og netter på rad så svarte han ikke på telefonen, han kunne legge på når jeg ringte "slik at det kom opptatt signal", unnskyldningene var alt fra at han sov til at han snakket med resepsjonisten på hotelet. Vi hadde snakket om at jeg skulle komme oppover etter et par uker, typ to uker , for det skulle jo være fadder uke først og da ville han være så opptatt. Under hele fadderuken så var han så og si ikke tilstede. Han fortsatte med å legge på, ignonerere, men enkelte netter så ringte han meg og gråt, sa han savnet meg, likte ikke menneskene, norske mennesker var vanskelig og forstå seg på, og kulturforskjellen var stor og han følte at alle så ned på han pågrunn av at han var amerikaner. Så kom uken hvor jeg skulle oppover til han, jeg hadde gjort alt klart, var et par dager før jeg skulle dra opp, eneste jeg ikke hadde gjort var og bestille togbillet. Så kommer han med at han må ut av hotellet, og at han hadde funnet seg rom i et kollektiv. Han flyttet inn dagen etter. Der kunne ikke jeg ha med hundene mine , for det var ikke lov. Hvordan skulle jeg da komme oppover? Kennel var uaktuelt for meg, det ble mange tårer og sinne fra min side, hvordan kunne han flytte inn på et kollektiv når han vet jeg ikke får plassert bort hundene mine, da kan ikke jeg bare reise oppover når jeg vil, hvordan kan han selv ville bo på kollektiv når han selv har hund hjemme i Oslo? Han forstod ikke min side, og ble bare sur. Så ordnet det seg med at ei venninne av meg kunne ha de en ukes tid.

Jeg dro oppover. Samme dag jeg kom så spøkte jeg med han og sa at her har du ikke bodd i et par netter, rommet hans var for overflommet og dekorert til det. " Nei jeg har bodd her i en ukes tid " svarte han, så gikk jeg på badet og kjente igjen flisene fra et bilde han hadde sendt meg allerede første kvelden på hotellet. " Du har aldri vært på hotell du?", nei jeg har ikke det , men jeg ville ikke såre følelsene dine, svarte han. I alle de ukene hadde jeg sendt over 50 mailer på leiligheter og prøvd å få han til å gå å se på dem. Men han hadde alltid unnskyldninger, like etterpå fant jeg ut at han hadde funnet kollektivet når han hadde vært oppe i Bergen med moren sin. Han hadde altså lyvd hele tiden om det. Han var kald og kjølig når jeg var der oppe. Og jeg merket at jentene flørtet med han, han selv er en hyggelig person, og veldig utadvendt, så jeg tenkte ikke over at han flørtet tilbake, selvom det var klart irriterende at han godtok den ene venneforespørselen etter den andre. Så ville han at jeg skulle dra hjem to dager før egentlig avtalt, javel. Så jeg dro. Han var fremdeles kjølig, og mye tull skjedde i ettertid, men som jeg ikke vil gå inn på pågrunn av han i tilfelle det blir gjenkjent. Men mye av det han sa i starten av forholdet som at han ikke gjorde visse ting, det ble ikke overholdt etter han dro opp til Bergen. Og når han gjorde som han gjorde, så jugde han alltid om det, og han slo ofte av mobilen og ignonerte meg. Dette gjorde og gjør han så og si alltid. Så kom han en gang til med denne ; Ja vi flytter sammen visen sin. Jeg sendte ut mailer, avtalte visninger som han skulle gå på, som han alltid brøyt i siste sekund. Jeg unnskyldte han og bet tennene sammen.


Så var han hjemme en ukes tid på høsten og det var opp og ned mellom oss, vi hadde våre krangler og vi hadde våre gode stunder. Han dro opp igjen og han kjølnet med engang igjen. Så tok jeg han på noe , han hadde sagt til en "studiekamerat" at han hadde hatt med en dame hjem men at det ikke hadde skjedd noe. Jeg sa til han at vist han hadde vært utro så kunne han si det, var ingen vits i å juge om det. Han sa at han hadde sagt det for og virke "kul". Han unnskyldte seg , og la seg paddeflat. Og var så overbevisende at jeg måtte tro han. Jeg sa da at vi kan ikke fortsette i dette kjøret vist vi skal være sammen, jeg kan ikke sitte i Oslo og savne deg , og du kan ikke sitte her i Bergen og bli sint på meg når jeg "overkjører" deg. Vi glir fra hverandre. Da kom han igjen og sa nå flytter vi sammen, denne gangen vil jeg det, og denne gangen mener jeg det. Han selv fant en leilighet, han gikk på visning, og vi fikk høre at leiligheten var vår vist vi ville. Han kom hjem en helg, og han gikk så langt som å si det til foreldrene sine tilogmed, kontrakten ble sendt rett etter han dro tilbake til Bergen, hindringen nå var at vi måtte finne noen som kunne ta over kontrakten hans på kollektivet, jeg la inn annonse på finn, han fikk ikke et eneste menneske på besøk som ville se på leiligheten ( litt rart med tanke på at over 400 mennesker så på annonsen? ) . Hindring nummer to, depositumslån. Jeg gikk i banken, løp rundt for og skaffe papirer, og vi fikk depositumslånet. Samme dag sier han : Nei , jeg vil ikke likevel, det blir for dyrt, vi har ikke råd til det. Da knuste han hele verden for meg og jeg fikk en fullstendig knekk. Han mente jeg hadde presset han hele veien , jeg hadde presset til meg forholdet, og jeg hadde presset meg til at "vi skulle flytte sammen". Man skulle nesten tro han ville gjøre det slutt over telefonen.


Så gikk det et par uker, og han var fraværende og snill å god om hverandre. Så kom han senest Mandag som var og fortalte meg hvor høyt han elsket meg, at han var så redd for å miste meg, for å bli såret, han hadde aldri elsket noen høyere enn meg, å jo han så for seg en framtid med meg, og ville en dag dele et sted og bo med meg. Han var snill og god å grei fram til Torsdag, da begynte han å kjølne litt, så mye skolearbeid. Så mye og gjøre. Greit nok. På hele fredag så snakket vi sammen i to minutter på telefonen, samme på lørdag, han sa han skulle gå og lese, rart det sa jeg med tanke på at biloteket er stengt på skolen? Nei sa han, du juger sa jeg. Her var det -jeg- som dreit meg ut, og jeg la meg paddeflat og unnskyldte meg, han sa ok at det gikk fint. Jeg sendte han en melding på lørdagskvelden og spurte hvordan lesingen gikk. Greit skrev han. Så prøvde jeg og ringe ved 23.30 tiden, han la på, jeg ringte han 10+ ganger alle gangene hvor han la på. Jeg sendte meldinger, spurte hva som var galt, sa jeg ble bekymret når han er slik, hadde jeg gjort noe? Unnskyldte meg igjen for tidligere på dagen etc etc. Han leste hver eneste melding men responderte ikke. Jeg satt oppe til nærmere 06.00 idag tidlig. Jeg våknet , prøvde og ringe , ingen respons. Sendte melding, han leste den men svarte ikke. Ny melding: Hvorfor ignonerer du meg? Trenger fred og ro , jobber med en oppgave ringer deg når jeg er ferdig. 3 timer etterpå så sendte jeg han en videosnutt av hundene mine, han så den, responderte ikke. Jeg ringte han opp, og han svarte ikke. Kan vi ikke bare snakke i 5 minutter skrev jeg. Han sa da at han ville ikke snakke med meg for hver gang vi snakket så ble han kjeftet på (?? javel?? ) . Jeg vil ikke kjefte jeg vil bare snakke med kjæresten min, ikke lås meg ute sa jeg. Da skrev han at han nesten hadde hatt en sammenbrudd igår og hadde vurdert og droppe ut av skolen å så hadde jeg beskyldt han for og juge å da hadde han fått nok, å nå ville han bare være i fred. Greit sa jeg da, skal la deg være i fred, så skrev jeg en lang og snill oppmuntrende melding angående hans bekymringer mtp skolen. Fikk ikke noe svar. Og det er det jeg har hørt fra han idag. Han skulle (skal) komme hjem på Torsdag, planen var at han skulle til meg, men nå vet jeg ikke om det er slutt, om han prøver og gjøre det slutt før jul, hvorfor vet jeg ikke. For en uke siden så elsket han meg, og nå er han bare kald. Han er som en lysbryter, og humøret hans skifter sånn hele tiden. I det ene sekundet er han bekymret for om jeg snakker med andre gutter, og i det andre elsker han meg høyere enn noe annet, det tredje er jeg en masende og krevende person å være sammen med, og i det fjerde så er han bare kald.

Jeg har gitt og gitt å gitt enda mere i dette forholdet, det har ikke vart lenge nei, men sommeren er den beste sommeren jeg noengang har opplevd, nærmere et annet menneske har jeg aldri vært, ikke har jeg noengang ledd så mye heller. Jeg har alltid vært snill og god mot han, alltid gitt han oppmuntring, støtte, hjulpet han på den ene og andre måten. Gitt han trygghet når han har følt seg utrygg, og rett og slett prøvd å være den beste kjæresten en kan være. Men etter han flyttet til Bergen så har han vært en annen.

Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Har jeg det bra ? Nei. Ønsker jeg og være sammen med han ? Ja.

Men samtidig så går jeg hver dag nesten rundt og er redd for at han skal ute av det blå slå opp med meg, og jeg vet jo at det ikke er riktig. At det ikke er et sunt og godt forhold. Det er heller ingen tillit der fra min side når det kommer til han, for den har han brutt så mange ganger, ikke viser han noe tegn til og prøve og bygge den opp igjen heller. Har snakket med han flere ganger enn jeg kan huske, og da sier han alltid at han elsker meg ++++, handlinger sier mer enn ord sier jeg alltid, å da er han god og snill i en dag eller to før alt kjølner igjen. Han unnskylder seg et par ganger med at han er sånn pågrunn av sitt ex forhold, men hvor mye kan jeg unnskylde han og godta det ? Jeg var i et drittforhold selv, men jeg har ikke tatt med meg det i dette forholdet? Jeg er jo ikke kald og slem selvom eksen min var det mot meg.

Ahh.. Måtte bare få det ut.

Jeg er bare så redd for at han plutselig skal sende meg en melding og si at det er slutt. For jeg hadde virkelig håpet å se han når han kommer hjem nå, få se han og prate. Og holde rundt han. For da, da er alt så perfekt....

Endret 8. desember 2013 av Auroressa

[Gjest Gjest]

Skal jeg trekke et kort?

[Auroressa]

Hva mener du?

[Gjest Gjest]

Tarot.

[Auroressa]

Haha, trekk i vei gjest.

Innlegget er ryddet for slettet innhold

Irrlys, mod

Endret 9. desember 2013 av irrlys

[PiPP]

Å kjære vene...

[Gjest Gjest]

Haha, trekk i vei gjest.

Innlegget er ryddet for slettet innhold.

Irrlys, mod.

Vanessa Tarot og du fikk 2/Wands.

I den her tiden som det er tøft så bør du konsentrere deg om deg selv og det som du er god på, ikke la han der styre deg og livet ditt etter eget forgodtbefinnende, du finner deg jo til og med i loddrett løgn og han vet det. Ta styringen selv og fordyp deg i det du må gjøre i månedene fremover. Lykke til.

Endret 9. desember 2013 av irrlys

[Auroressa]

* Håper det ble litt bedre der.

[breiflabb]

Kjære vene, jeg leste bare halvparten, orket ikke mer..

Men jeg ville ha dumpa han tvært!

Du fortjener bedre enn det der, jeg kan bare tolke det utifra det du skriver, men jeg synes han leker med samvittigheten og psyken din..

Du vil nok ha det bedre uten han:klem:

[Lea2]

Ser ut som det er en liten brist her ja.. uten at jeg kan være sikker, så ser det ut som du "maser" på ham (sier ikke at han ikke fortjener det) og at han føler seg presset av at du ringer og sender meldinger hele tiden. Nå har dere ikke vært sammen veldig lenge og det er godt mulig har synes det går litt fort frem... i tillegg til at dere tydeligvis har noen utfordringer med kommunikasjon. Jeg tror han føler at du prøver å styre ham (og det gjør du kanskje også (ubevisst)?) mht bosted for eksempel.

I dine sko ville jeg lagt det på is og utsatt alle planer om å flytte sammen til neste sommer. Å flytte sammen i den tilstanden dette forholdet er i et bare dumt tror jeg.

[Auroressa]

Vanessa Tarot og du fikk 2/Wands.

I den her tiden som det er tøft så bør du konsentrere deg om deg selv og det som du er god på, ikke la han der styre deg og livet ditt etter eget forgodtbefinnende, du finner deg jo til og med i loddrett løgn og han vet det. Ta styringen selv og fordyp deg i det du må gjøre i månedene fremover. Lykke til.

Takk Gjest

[Silfen]

Red flags all around. Løp, lille du. Fort.

[Auroressa]

Ser ut som det er en liten brist her ja.. uten at jeg kan være sikker, så ser det ut som du "maser" på ham (sier ikke at han ikke fortjener det) og at han føler seg presset av at du ringer og sender meldinger hele tiden. Nå har dere ikke vært sammen veldig lenge og det er godt mulig har synes det går litt fort frem... i tillegg til at dere tydeligvis har noen utfordringer med kommunikasjon. Jeg tror han føler at du prøver å styre ham (og det gjør du kanskje også (ubevisst)?) mht bosted for eksempel.

I dine sko ville jeg lagt det på is og utsatt alle planer om å flytte sammen til neste sommer. Å flytte sammen i den tilstanden dette forholdet er i et bare dumt tror jeg.

Ja, jeg maser, og jeg prøver ja kanskje ubevisst og kontrollere han. Men hadde det vært tillit der, og han ikke hadde vært så kald når det ble noen sosiale begivenheter på hans front så hadde det ikke vært slik. Jeg sa for senest en uke siden til han at jeg vil ikke høre noe mer om flytting fra hans side før han selv står med kontrakt i hånden hvor den er signert og han vil at jeg skal flytte inn. Men det vil jo ikke skje. Såpass skjønner jeg jo. Men hvordan kan et forhold fungere , når det er en slik avstand? Jeg har aldri mulighet til og reise oppover, siden jeg har mine to hunder. Som jeg ikke kan plassere på kennel, og han "gidder ikke" ( har ikke tid ) til og komme til meg i helgene. Det vil jo ikke gå.

[Auroressa]

Red flags all around. Løp, lille du. Fort.

Hvordan røde flagg?

[AnonymBruker]

Den fyren der er helt psyko. Han har problemer, og han lyver til deg om ALT.

Vær så snill å gjør det slutt med han slik at du kan få et bedre liv? Han kommer til å gjøre deg gammel før tiden hvis du lar han få fortsette.

Ps, jeg ville ha lyttet til rådet fra Gjest.

Anonymous poster hash: 20251...089

[Auroressa]

Den fyren der er helt psyko. Han har problemer, og han lyver til deg om ALT.

Vær så snill å gjør det slutt med han slik at du kan få et bedre liv? Han kommer til å gjøre deg gammel før tiden hvis du lar han få fortsette.

Ps, jeg ville ha lyttet til rådet fra Gjest.

Anonymous poster hash: 20251...089

Men alle har jo sine problemer, jeg er jo absolut langt ifra feilfri selv.

Men jeg syntes at jeg har vært så god og snill hele tiden, og bare gjort mitt beste på og løfte han opp. Er ikke mye som skal til for at jeg skal være lykkelig og stole på et menneske.. Men jeg vil ikke gi han opp, for føler at jeg svikter han vist jeg gjør det, samt så elsker jeg han veldig høyt.

[Lea2]

Ja, jeg maser, og jeg prøver ja kanskje ubevisst og kontrollere han. Men hadde det vært tillit der, og han ikke hadde vært så kald når det ble noen sosiale begivenheter på hans front så hadde det ikke vært slik. Jeg sa for senest en uke siden til han at jeg vil ikke høre noe mer om flytting fra hans side før han selv står med kontrakt i hånden hvor den er signert og han vil at jeg skal flytte inn. Men det vil jo ikke skje. Såpass skjønner jeg jo. Men hvordan kan et forhold fungere , når det er en slik avstand? Jeg har aldri mulighet til og reise oppover, siden jeg har mine to hunder. Som jeg ikke kan plassere på kennel, og han "gidder ikke" ( har ikke tid ) til og komme til meg i helgene. Det vil jo ikke gå.

Nei, derfor bør du/dere legge det på is. Kanskje treffes i julen og snakke sammen. Av en eller annen grunn trekker han seg unna (mye skolearbeids, ny omgangskrets, lite tid, kanskje usikker på forholdet osv) og når du da presser dytter det ham enda lengre unna. Det er en ond sirkel og ender sjelden godt.

Det du kan prøve er å ignorere ham totalt en stund. Ikke ringe, ikke sende meldinger... holde deg helt unna. Om han våkner opp en dag og blir litt redd for at han har mistet deg er det kanskje håp... hvis ikke har ikke dette forholdet noe for seg tror jeg.

[jjente19]

Dump han før han dumper deg, kjære ts! Vet dette ikke er lett å ta innover seg når man er så glad i en person, men i dette tilfellet så gir og prøver du veldig hardt uten å få igjen noe for det annet enn hot'n'cold oppførsel. Det er mer eller mindre tydelig at interessen har dabbet av fra hans side - jeg mener, man ignorerer ikke kjæresten sin, lyver eller ønsker at h*n skal dra hjem før planlagt. Dere hadde en kjempefin sommer sammen, men hvordan er tiden nå? Du har det jo ikke særlig bra nå, og jeg syns du fortjener mye bedre enn som så! Du bør kanskje prøve å ligge litt lavt, la være å ringe eller gi noen form for lyd fra deg - for det har kanskje blitt en del masing fra din side som han muligens har gått lei av, men om du ikke gir lyd fra deg på et par dager så begynner han nok å lure. Uansett håper jeg du tenker på deg selv og hva du egentlig fortjener oppi all den frustrasjonen han bringer. Lykke til

[Gjest Gjest]

Følg rådet mitt og alt blir bedre.

[Teethgrinding]

Slik det høres ut for meg er han voldsomt usikker på alt og alle og bruker sitt forhold til deg som en trygghetsbamse. Du er der for han uansett, støtter han og er grei. Det er kjekt når du har blitt behandlet som ei verdiløs bikkje av en demonsk ekskjæreste.

Forklaring: Når han blir kald og kjip er det fordi han føler seg sterk nok til å gi slipp på trygghetsbamsen sin (les: deg).

Vil du virkelig ha den rollen?