Galt av meg å tenke slik?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt lyst på barn og har flere grunner til dette, men nylig har jeg begynt å tenke at jeg kunne tenkt meg å adoptere et barn - men bare fordi jeg kan kanskje velge et barn som jeg liker personligheten til.

Det hørtes rart ut, men jeg tanken på å ende opp som mamma til et barn som jeg ikke tåler appellerer ikke til meg i det hele tatt.

Jeg skjønner at dette vil provosere mange fordi man skal alltid elske barnet sitt uansett hva, men jeg merker at jeg blir veldig fort irritert på barn som er frekke, manipulerende o.l.

Jeg ønsker bare ikke å være mor til en bortskjemt barn (og jeg vet at det er oppdragelsen som gjelder, men av erfaring vet jeg at en foreldre/foreldre mister fort kontrollen på dette).

TS

Anonymous poster hash: ed9b5...a75

[Mafalda]

Jeg blir ikke provosert, men tror du bør tenke igjennom barneønsket ditt et par ganger til.

Ingen barn kommer fiks ferdig oppdratt. Ikke ut av magen, og ikke gjennom adopsjon.

Når du da heller ikke synes å ha så mye til overs for tanken om å måtte oppdra dem, foreslår jeg du venter litt med hele barneopplegget

[AnonymBruker]

Så du tenker at du kan adoptere et barn for en prøveperiode, og evt sende tilbake? Eller hvordan har du tenkt at dette skal skje i praksis? Føler du har veldig fokus på deg selv her, og jeg tror du bare skal gå tilbake til din opprinnelige plan. Det er mennesker det er snakk om, små mennesker i en ufattelig sårbar posisjon!

Anonymous poster hash: 54c7a...63f

[Mafalda]

100% enig i innsigelsene dine, AB, men heldigvis kan vi ta det helt med ro.

En adopsjonssøknad med den begrunnelsen kommer aldri til å gå igjennom

[Avalon]

Hvis ikke jeg tar helt feil, så får du et barn tildelt etter år i adopsjonskø. Du får ikke velge fritt.

[AnonymBruker]

Det normale er vel å få tildelt et barn når man adopterer, dvs man går ikke inn på et barnehjem, blir kjent og får spurt ut de små før man velger det barnet man vil ha. Ikke helt som på film altså... Angrerett har man jo heller ikke.

Og det er også normalt at man kan ha flere utfordringer med adopterte barn enn egne, de har jo litt mer bagasje. Derfor bør adopsjon være noe man virkelig er innstilt på og alle slipper ikke gjennom nåløyet.

Hadde vært interessant å høre hvordan du egentlig har tenkt å gjennomføre dette?

Anonymous poster hash: 4901a...d0c

[AnonymBruker]

Det er jo du som forelder som bestemmer om barnet blir bortkjemt, frekk og uoppdragen da. Så hvis du vil ha et barn som ikke er bortskjemt, frekk og uoppdragen så får du oppdra barnet slik. Fra start. Og selv om andre foreldre blir slepphendte med dette etterhvert (som du mener) betyr ikke det at du trenger å bli det. Du kjører jo ditt eget løp.

Anonymous poster hash: 57519...1e6

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt lyst på barn og har flere grunner til dette, men nylig har jeg begynt å tenke at jeg kunne tenkt meg å adoptere et barn - men bare fordi jeg kan kanskje velge et barn som jeg liker personligheten til.

Det hørtes rart ut, men jeg tanken på å ende opp som mamma til et barn som jeg ikke tåler appellerer ikke til meg i det hele tatt.

Jeg skjønner at dette vil provosere mange fordi man skal alltid elske barnet sitt uansett hva, men jeg merker at jeg blir veldig fort irritert på barn som er frekke, manipulerende o.l.

Jeg ønsker bare ikke å være mor til en bortskjemt barn (og jeg vet at det er oppdragelsen som gjelder, men av erfaring vet jeg at en foreldre/foreldre mister fort kontrollen på dette).

TS

Anonymous poster hash: ed9b5...a75

Det jeg tenker er at du ikke vet hva du snakker om i det hele tatt. Det er helt vanlig når man ikke har barn.

Jeg kan garantere deg at du ikke kommer til å få et barn du ikke tåler. Kun en som ikke har opplevd å få barn kan tenke slik, for det er ikke slik det funker. Tilknytningen til barnet er enormt sterk, det kan ikke sammenliknes med andre mellommenneskelige forhold. Du trenger ikke gjøre en innsats for å elske barnet, det kommer av seg selv. Dette er kanskje kontroversielt, men jeg tror tilknytningen også er sterkere når det er egne biologiske barn, pluss at de da vil arve mye fra deg og den andre forelderen, inkl. personlighet. Hvis du liker din egen personlighet er derfor dét ingen grunn til å adoptere. Adopsjon kan ha mange andre gode grunner da, men det har ikke noe med det du skriver å gjøre.

Du åpner med at du ikke ønsker barn. Det er jo ingen som tvinger deg til det, så hvorfor ikke bare la være? Personlig er jeg i alle fall helt sikker ut i fra det du skriver at du har grunnleggende misoppfatninger om det å være forelder, og bør ta innover deg at alt du tror du vet om hvordan det er å ha barn kan være fullstendig feil og helt på jordet.

Anonymous poster hash: 6d836...9b4

[Frisørdama]

Du får ikke velge deg et barn utifra personlighet.. Ikke finnes det noe testbarn du kan låne for å se om du liker å ha barn heller

[minister-mio]

Dette lar seg jo ikke gjennomføre, men det vet du sikkert. Spørsmålet er mer hypotetisk eller?

Barn er ikke født frekke eller manipulerende, voksne må lære dem hvordan man snakker til og er mot andre

[AnonymBruker]

Det jeg tenker er at du ikke vet hva du snakker om i det hele tatt. Det er helt vanlig når man ikke har barn.

Jeg kan garantere deg at du ikke kommer til å få et barn du ikke tåler. Kun en som ikke har opplevd å få barn kan tenke slik, for det er ikke slik det funker. Tilknytningen til barnet er enormt sterk, det kan ikke sammenliknes med andre mellommenneskelige forhold. Du trenger ikke gjøre en innsats for å elske barnet, det kommer av seg selv. Dette er kanskje kontroversielt, men jeg tror tilknytningen også er sterkere når det er egne biologiske barn, pluss at de da vil arve mye fra deg og den andre forelderen, inkl. personlighet. Hvis du liker din egen personlighet er derfor dét ingen grunn til å adoptere. Adopsjon kan ha mange andre gode grunner da, men det har ikke noe med det du skriver å gjøre.

Du åpner med at du ikke ønsker barn. Det er jo ingen som tvinger deg til det, så hvorfor ikke bare la være? Personlig er jeg i alle fall helt sikker ut i fra det du skriver at du har grunnleggende misoppfatninger om det å være forelder, og bør ta innover deg at alt du tror du vet om hvordan det er å ha barn kan være fullstendig feil og helt på jordet.

Anonymous poster hash: 6d836...9b4

Feil.

Tvert imot er det vel et av våre siste sterke tabuer - det er ikke garantert at du vil like ditt eget barn. Muligens elske det, men slett ikke like det. Det er absolutt ingen garanti for at barnet vil få samme personlighet eller interesser som en selv.

Foreldre får gjerne et favorittbarn, det som er mest likt dem selv. Mens familien sorte får er det barnet som er "annerledes", og aldri kjenner seg like elsket fordi foreldrene ikke forstår det.

Du høres i grunn nokså naiv ut, og for å sitere dine egne ord:

"Personlig er jeg i alle fall helt sikker ut i fra det du skriver at du har grunnleggende misoppfatninger om det å være forelder, og bør ta innover deg at alt du tror du vet om hvordan det er å ha barn kan være fullstendig feil og på jordet."

Anonymous poster hash: fb84e...22e