Noen tanker om åpenhet blant venner.

[Gjest Spirula]

For en tid tilbake var det en tråd der trådstarter syntes det var rart at en kollega ikke delte privat informasjon med henne.

Jeg er selv veldig privat, noe jeg også skrev i den tråden, men i ettertid begynte jeg å tenke på hvorfor jeg er så tilbakeholden med å dele informasjon om meg selv.

Jeg har noen dårlig erfaringer, det er sant nok, men vanligvis er jeg veldig påpasselig med å plassere ansvar der det hører hjemme, i dette tilfellet de som delte fortrolig informasjon med andre, så jeg måtte stille meg spørsmålet om hvorfor jeg ikke klarer gjøre dette nå også?

Svaret overrasket meg egentlig ikke.

Jeg har tidligere erfart at folk ville vite mest mulig om andre, enten for å bruke det mot dem ved en senere anledning, eller for å dele det videre dersom det er saftig nok, og det har derfor blitt en vane å ikke dele privat informasjon med andre.

Selv om mine nåværende venner har vist at de mer enn gjerne deler sladder med de som vil høre på, har de ikke på noen måte vist seg å være av den typen som sprer betroelser til andre..

Jeg visste at det å overføre tidligere negative erfaringer over på dem er urettferdig overfor dem, at de ikke har gjort seg fortjent til denne mistroen.

Jeg tror ikke nødvendigvis de er oppriktig interessert i mitt liv, men at de i det minste ønsker å vite nok om meg til å unngå en "maktubalanse" der jeg vet mye om dem, og de ingenting om meg, og jeg bestemte meg derfor for å vise dem tillit ved å bli mer åpen!

I går utfordret jeg grensen min, og fortalte jeg en personlig ting til den venninnen som har klaget mest på at jeg aldri fortalte noe om meg selv, og lurte på hva hun mente om saken. Hun ble forfjamset, stotret fram at hun visste at jeg ville gjøre hva som var riktig for meg, og så takket hun for seg, og gikk.

Jeg ble stående tilbake som et spørsmålstegn!

Det var jo dette hun hadde ønsket, at jeg skulle åpne meg mer.

Hadde jeg tråkket over en grense ved å fortelle en personlig, men likevel uskyldig, ting?

Jeg fikk lyst til å ringe til en annen venninne for å spørre henne hva hun mente om den første venninnens reaksjon på min åpenhet, og jeg sto allerede med telefonen i hånda da jeg innså at "så lett er det altså å bli revet med, og snakke om andre. Litt usikkerhet, kombinert med litt forurettethet og såre følelser, og så var jeg der! Snakker jeg med *denne andre venninnen* nå, så er jeg inne i den spiralen jeg ikke ønsker å være en del av".

Jeg la i fra meg telefonen, og gikk i tenkeboksen igjen.

Mange rare, og til dels stygge, tanker kom!

Vil jeg virkelig gjøre dette?

Skal jeg virkelig endre på noe som fungerer for meg, fordi jeg vil leve opp til andres forventninger og forhåpninger?

Det er opp til mine venninner hvor mye de ønsker å dele med meg, er det da riktig at jeg skal føle meg tvunget til å dele mer med dem enn jeg ønsker, for at de skal føle seg trygge?

Hvorfor skal jeg dele mer med dem for å unngå maktubalanse, hvorfor kan ikke de dele mindre med meg?

Hvorfor skal jeg bli en jeg ikke er, for å tilfredsstille dem, og deres nysgjerrighet?

Og der er jeg nå.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg kommer fram til, men gårsdagens tilfelle av lettsindig åpenhet frister ikke til gjentakelse.

[AnonymBruker]

Venninnen din reagerte jo veldig rart. Men det er kun henne, så du bør selvfølgelig ikke tro andre er som henne.

Jeg ville nok selv synes det var utilfredsstillende med en venninne som ikke delte noen personlige ting med meg, men bare hørte på mine. Man bør ha tillit til sine venner, hvis ikke ser jeg ikke poenget med å ha dem.

Anonymous poster hash: 41f74...789

[Majott]

Det blir liksom ikke noe ordentlig vennskap hvis man bare skal snakke om "været". Samtidig er det kleint å dele private ting, synes jeg. Altså ting en ikke vil skal komme videre.

Jeg snakker med mine venner om personlige ting, men ikke private ting. Forteller ikke noe om evt problemer mellom meg og mannen, egentlig fordi det også dreier seg om en tredjepart. Kan fortelle om ting jeg synes er litt vanskelig selv, ting jeg sliter litt med osv, men ikke de helt store tingene. Stort sett er dette ting som andre også kan kjenne seg igjen i, og kan si noe om. Så sånn får vi litt innblikk i hverandres liv, og deler litt mer med hverandre enn prat om været og det som foregår i politikken.

[Steinar40]

Folk flest vil ikke høre om andres problemer.

De vil høre sladder.

Er man smart så er man veldig forsiktig med hva man sier til ulike folk.

Alt man sier må man egentlig regne med at blir fortalt videre på en eller annen måte.

Hva andre måtte mene om dette er helt uvesentlig.

Det en vet, vet ingen. Det to vet, vet alle.

[Gjest Spirula]

Det blir liksom ikke noe ordentlig vennskap hvis man bare skal snakke om "været". Samtidig er det kleint å dele private ting, synes jeg. Altså ting en ikke vil skal komme videre.

Jeg snakker med mine venner om personlige ting, men ikke private ting. Forteller ikke noe om evt problemer mellom meg og mannen, egentlig fordi det også dreier seg om en tredjepart. Kan fortelle om ting jeg synes er litt vanskelig selv, ting jeg sliter litt med osv, men ikke de helt store tingene. Stort sett er dette ting som andre også kan kjenne seg igjen i, og kan si noe om. Så sånn får vi litt innblikk i hverandres liv, og deler litt mer med hverandre enn prat om været og det som foregår i politikken.

Dette er en veldig god beskrivelse på hvordan jeg har det med mine venner.

Jeg har ikke tenkt på skillet mellom personlig og privat.

Jeg kan dele personlige ting som hva jeg gjør, meninger jeg har om samfunnsaktuelle temaer, men som sagt ikke private ting.

Venninnene mine har ikke de samme sperrene som jeg har på dette området, og deler ofte intime detaljer med hverandre, som sex, samlivsproblemer, familiekrangler osv.

Endret 8. desember 2013 av Spirula

[Steinar40]

Dette er en veldig god beskrivelse på hvordan jeg har det med mine venner.

Jeg har ikke tenkt på skillet mellom personlig og privat.

Jeg kan dele personlige ting som hva jeg gjør, meninger jeg har om samfunnsaktuelle temaer, men som sagt ikke private ting.

Venninnene mine har ikke de samme sperrene som jeg har på dette området, og deler ofte intime detaljer med hverandre, som sex, samlivsproblemer, familiekrangler osv.

Med andre ord noe venninnene kan sladre (videre) om. Og derfor gidder de å vise interesse.

[Gjest Funky Punk]

For min del så har jeg rett og slett ikke noe behov for å prate med andre om mine personlige ting.

Jeg kan godt bidra med råd utifra personlige erfaringer, men sånn ellers så deler jeg ikke så mye.

Er ikke redd for at det vil blir sagt videre eller brukt i mot meg senere. Jeg stoler 100% på mine aller nærmeste venner. Det går kun på at jeg ikke har noe behiv for å dele mine problemer, og om behovet melder seg så har jeg mannen min jeg kan prate med

[Majott]

Dette er en veldig god beskrivelse på hvordan jeg har det med mine venner.

Jeg har ikke tenkt på skillet mellom personlig og privat.

Jeg kan dele personlige ting som hva jeg gjør, meninger jeg har om samfunnsaktuelle temaer, men som sagt ikke private ting.

Venninnene mine har ikke de samme sperrene som jeg har på dette området, og deler ofte intime detaljer med hverandre, som sex, samlivsproblemer, familiekrangler osv.

Da synes jeg at du er på den rette siden her. Etter min mening, altså, for jeg er nok som deg.

Jeg kan si mye om meg selv og hva jeg gjør. Men som sagt så er det ting andre kan kjenne seg igjen i og prate om. Hverdagslige ting, at man sliter med mørketid, har dårlig samvittighet for ditt og datt, ironiske ting eller småmorsomme tabber osv. Men jeg forteller heller aldri om sex og samlivsproblemer, krangler osv.

Jeg synes det er dårlig gjort overfor partner og/eller familie at man snakker med andre om private ting. Jeg vil ikke at mine venner skal vite om sex, samliv og krangel med min mann, evt familieproblemer. Det har med hensyn overfor mine nærmeste å gjøre, og jeg vil ikke at de skal møte mine venner og at vennene vet mer om dem enn min mann/familie er bekvem med.

Har man en krise i forholdet, så trenger man gjerne noen å snakke med. De fleste velger å snakke med venner de stoler på (eller familie), men glemmer at krisen kan gå over, og at partneren også skal omgås denne vennen/familiemedlemmet senere. Sånn sett er det bedre å snakke med noen utenforstående om store problemer og kriser, og ikke gå til venner med det.

[Gjest Spirula]

For min del så har jeg rett og slett ikke noe behov for å prate med andre om mine personlige ting.

Jeg kan godt bidra med råd utifra personlige erfaringer, men sånn ellers så deler jeg ikke så mye.

Er ikke redd for at det vil blir sagt videre eller brukt i mot meg senere. Jeg stoler 100% på mine aller nærmeste venner. Det går kun på at jeg ikke har noe behiv for å dele mine problemer, og om behovet melder seg så har jeg mannen min jeg kan prate med

Jeg føler heller ikke behov for å dele private ting, men nå har noen av venninnene, og da særskilt den ene av dem, klaget gjentatte ganger på at jeg ikke deler private ting, så da måtte jeg tenke igjennom hvorfor jeg er så privat, og om dette er noe jeg kan endre på.

Jeg gjorde ett forsøk, noe jeg følte meg ukomfortabel med, og vurderer nå om jeg ønsker å åpne mer opp for å tilfredsstille dem.

[Gjest Spirula]

Da synes jeg at du er på den rette siden her. Etter min mening, altså, for jeg er nok som deg.

Jeg kan si mye om meg selv og hva jeg gjør. Men som sagt så er det ting andre kan kjenne seg igjen i og prate om. Hverdagslige ting, at man sliter med mørketid, har dårlig samvittighet for ditt og datt, ironiske ting eller småmorsomme tabber osv. Men jeg forteller heller aldri om sex og samlivsproblemer, krangler osv.

Takk!

Det er greit å få høre at andre tenker å samme måte som meg.

[Majott]

Takk!

Det er greit å få høre at andre tenker å samme måte som meg.

Jeg føler ikke at det blir upersonlig og overfladisk vennskap om en ikke deler de mest private tingene, og ting som omhandler partneren/familien. En har jo mye å snakke om likevel, ting som er personlige, men ikke det som er aller mest sårbart for seg selv og andre.

[Majott]

Jeg føler heller ikke behov for å dele private ting, men nå har noen av venninnene, og da særskilt den ene av dem, klaget gjentatte ganger på at jeg ikke deler private ting, så da måtte jeg tenke igjennom hvorfor jeg er så privat, og om dette er noe jeg kan endre på.

Jeg gjorde ett forsøk, noe jeg følte meg ukomfortabel med, og vurderer nå om jeg ønsker å åpne mer opp for å tilfredsstille dem.

Synes ikke du skal gjøre det, om du føler deg ukomfortabel med det. Du har dine grenser, og det må da være greit, så lenge du åpner deg litt om personlige ting. For akkurat det må til i et vennskap, at man snakker om mer enn om man møter en tilfeldig bekjent på gata. Men det er å gå for langt om man som venner forventer å få innblikk i de mest private tingene, synes jeg. Mye av hensyn til tredjepart, men også fordi man utleverer seg selv veldig, og bare kan håpe på at vennen ikke snakker om det til andre.

Jeg synes jeg er ganske åpen av meg, fordi jeg snakker om personlige ting, som sagt. Mine venner får et innblikk i mitt liv, der jeg velger hva de får "se". Det betyr ikke at jeg stenger dem ute, men at de ikke får innblikk i det mest private, som er veldig sårbart.

[Gjest Spirula]

Jeg føler ikke at det blir upersonlig og overfladisk vennskap om en ikke deler de mest private tingene, og ting som omhandler partneren/familien. En har jo mye å snakke om likevel, ting som er personlige, men ikke det som er aller mest sårbart for seg selv og andre.

Det er jo så, men for å komme med et par eksempel på hva de ønsker å snakke om, men som jeg synes blir for privat.

Noen av dem ønsker å høre hvordan jeg opplever å ha Crohns. Det blir for intimt for meg.

Et par av dem var veldig på å få meg til å snakke om hvordan jeg følte det da pappa døde, noe jeg ikke ville snakke om. (meget spesielle omstendigheter)

Privatøkonomi snakker jeg ikke om.

Heller ikke religion, eller politisk ståsted.

[Steinar40]

Religion eller politisk ståsted spiller ingen rolle så lenge du ikke prøver å frelse eller omvende andre hehe

[Majott]

Det er jo så, men for å komme med et par eksempel på hva de ønsker å snakke om, men som jeg synes blir for privat.

Noen av dem ønsker å høre hvordan jeg opplever å ha Crohns. Det blir for intimt for meg.

Et par av dem var veldig på å få meg til å snakke om hvordan jeg følte det da pappa døde, noe jeg ikke ville snakke om. (meget spesielle omstendigheter)

Privatøkonomi snakker jeg ikke om.

Heller ikke religion, eller politisk ståsted.

Det skjønner jeg godt! Slike ting kan være vanskelig å snakke om, og veldig private. Det finnes mange andre ting man kan snakke om, som også er personlige, men ikke fullt så sårbare og vonde.

Jeg snakker heller ikke om slike ting, i så fall er det rent generelt.

Jeg har forresten en god venninne som har Crohns, og har hatt det i 25 år, Hun har en blogg, der hun deler hvordan det er for henne. Den har vært til god hjelp for andre som har sykdommen. Send meg en pm om du vil ha link til bloggen.

Men kanskje de tror at du trenger å snakke om disse tingene, og at det er derfor de vil det? Eller føler du at det er mest for nysgjerrighet?

[Gjest Spirula]

Det skjønner jeg godt! Slike ting kan være vanskelig å snakke om, og veldig private. Det finnes mange andre ting man kan snakke om, som også er personlige, men ikke fullt så sårbare og vonde.

Jeg snakker heller ikke om slike ting, i så fall er det rent generelt.

Jeg har forresten en god venninne som har Crohns, og har hatt det i 25 år, Hun har en blogg, der hun deler hvordan det er for henne. Den har vært til god hjelp for andre som har sykdommen. Send meg en pm om du vil ha link til bloggen.

Men kanskje de tror at du trenger å snakke om disse tingene, og at det er derfor de vil det? Eller føler du at det er mest for nysgjerrighet?

Jeg takker for tilbudet. Jeg har levd med Crohns siden jeg var lita , og har på grunn av flere ting valgt å holde meg unna forum og støttegrupper som har fokus på sykdommen. Jeg sender deg en PM hvis jeg skulle ombestemme meg.

Som jeg skrev, føler jeg egentlig ikke at de er interesserte, og jeg har ikke gitt uttrykk for at jeg ønsker å snakke om slike ting.

Som sagt tror jeg de tenker mer på seg selv, og at de ønsker å jevne ut ubalansen som har oppstått ved at de har valgt å være mer åpne enn jeg er, enn å få innblikk i de mer personlige sidene av mitt liv.

Jeg har faktisk opplevd å bli presset på en slik måte at jeg i fortvilelse har fortalt mer enn jeg ønsket, og samtidig grått på grunn av ydmykelse.

Da satt venninnen som presset fram "betroelsen" i sofaen og sa "da vet jeg mer om deg, og vi har kommet nærmere hverandre. Dette tror jeg var bra for vennskapet vårt".

Hun hadde ingen interesse for hva jeg sa, det som var viktig for henne var at jeg sa noe.

Vennskapet tok slutt samme dag!

[Gjest Spirula]

Jeg føler ikke at det blir upersonlig og overfladisk vennskap om en ikke deler de mest private tingene, og ting som omhandler partneren/familien. En har jo mye å snakke om likevel, ting som er personlige, men ikke det som er aller mest sårbart for seg selv og andre.

Det er slik jeg føler også.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke man skal holde skjult for venner hvilken religion man tror på eller hvilket politisk ståsted man har.

Anonymous poster hash: 41f74...789

[Gjest Funky Punk]

Jeg synes ikke man skal holde skjult for venner hvilken religion man tror på eller hvilket politisk ståsted man har.

Anonymous poster hash: 41f74...789

Hvorfor?

Greit å si det om man ønsker og det kommer opp naturlig, men jeg ser ikke poenget med å fortelle det sånn helt ut av det blå.

[Gjest Spirula]

Jeg synes ikke man skal holde skjult for venner hvilken religion man tror på eller hvilket politisk ståsted man har.

Anonymous poster hash: 41f74...789

Hvorfor?