Har jeg en spiseforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Jeg har et veldig anstrengt forhold til mat i følge andre. Samboeren min har i det siste sagt at han er veldig bekymret for meg og at jeg ser syk ut, og at jeg har blitt mye tynnere. Han sier at det er vondt å se meg slik. Han sier også at jeg virker veldig trist og nedfor.

Sånn som jeg ser det selv har jeg alltid hatt perioder der jeg har gått mye ned i vekt. Holder meg som regel på en bmi på 18, og har aldri hatt lavere enn 16 når jeg har gått ned de siste ti årene. Har blitt fortalt av min mor at jeg også hadde en slik periode da jeg bare var noen år gammel, og husker at det skjedde et par ganger på barne- og ungdomsskolen. Er som regel ikke mange kiloene det er snakk om når jeg går ned (ca. 5-6), men det vises kanskje ekstra godt siden jeg er litt tynn fra før!?

Synes det er veldig ubehagelig når venner og familie kommenterer at jeg er blå i kinnene, rød innpå øynene, beinete, grå i huden osv. For jeg legger aldri merke til at jeg går ned i vekt og har sluttet å spise selv, ikke før jeg begynner å få disse kommentarene. Jeg eier ikke en vekt selv og er hverken misfornøyd med eller særlig opptatt av kroppen min. Føler riktignok litt ubehag når jeg begynner å merke at bein stikker ut.

Det samboeren min reagerer på, som han mener er ekstremt: det at jeg alltid må la det ligge igjen noe på tallerkenen når jeg spiser middag, det at jeg ikke liker godteri og brus, at jeg får brekninger av fisk, det at jeg blir dårlig av mye sukker eller sterk krydret mat (noe han mener er bare tull), han sier også at jeg finner på så mange dårlige unnskyldninger for ikke å spise, som det at jeg aldri tenker på mat og rett og slett glemmer å spise fordi jeg sjelden føler sult. Jeg har også veldig gode/følsomme smaksløker. Det er forøvrig noe andre har kommentert, så det vet jeg at ikke ligger psykisk.

Noe som kan være relevant er at jeg var veldig syk da jeg ble født, skulle egentlig vært dø i dag, men overlevde så vidt etter masse medisiner og å ha ligget i kuvøse en stund. Vet ikke om noe av det kunne gitt varige men på kroppen til et spedbarn!?

Kan det jeg har være en sykdom eller spiseforstyrrelse? Vet at kjæresten min er veldig frustrert for tiden på grunn av dette problemet mitt, særlig siden jeg har mistet alt av energi og bare går rundt som en zombie for tiden. Det er jo utrolig vanskelig å gå opp i vekt når jeg først oppdager at jeg har gått ned, for jeg har jo naturlig nok mange kroppslige plager som ikke akkurat gir meg mer matlyst. Har alltid sett på dette som et fysisk problem, men samboeren min mener at det må være psykisk. Hva tror dere?

Dette ble veldig rotete og langt, men håper noen tar seg tid til å hjelpe meg. :\

Anonymous poster hash: 01077...872

[Gjest meh]

Du virker bare småspist, tror nok du vet godt hvorvidt du har et problematisk forhold til mat eller ikke. At man er tynn betyr ikke at man har en spiseforstyrrelse.

[Nami]

Jeg synes jo ikke det er noe annet enn litt plagsomt, og ser på det som noe rent fysisk. Tenker at jeg kanskje har overfølsom mage eller noe, siden det er så mye jeg blir dårlig av, og siden jeg ikke har noen interesse for mat what so ever. Er kanskje ikke vekttapet, men det at jeg ikke får i meg nok næring, som er verst. Går jo ganske hardt utover hverdagen min når jeg er så redusert.

Kjæresten min mener bevisst at jeg har alvorlige psykiske problemer når det kommer til mat. Jeg tror ikke det, men lurer på hva andre tenker om det.

Edit: Var jeg som startet tråden, står anonym på første posten.

Endret 7. desember 2013 av Nami

[Gjest meh]

Du sier jo selv at det at du ikke får ned særlig med mat går på det rent fysiske, ikke det psykiske. Med mindre du er så ute og kjører, at du har overbevist deg selv om at du ikke har problemer så har du enkelt og greit ikke noen spiseforstyrrelse. Du kan dog fint gå opp i vekt med minimal innsats hvis du leser deg opp litt på metoder for vektoppgang.

[Gjest Runforit]

Virker mer som du har spisevegring. Du har ikke et anstrengt forhold til mat i den forstand at du nekter deg selv mat som en anorektiker, men du er ikke er interessert i mat og har dårlig appetitt. Det er en "barnesykdom" som i noen tilfeller henger igjen i voksen alder.

De fleste som har en slik spisevegring sliter med at de kan ha lyst på mat, men at man vokser i munnen på dem og de verken klarer visste konsistener og lukter.

Det viktigste er at du spiser nok av det du faktisk klarer å for deg så du ikke får mangelsykdommer og slik at du får nok energi og overskudd til å fungere i hverdagen.

[AnonymBruker]

Sånn som jeg ser det selv har jeg alltid hatt perioder der jeg har gått mye ned i vekt.

For jeg legger aldri merke til at jeg går ned i vekt og har sluttet å spise selv, ikke før jeg begynner å få disse kommentarene.

som det at jeg aldri tenker på mat og rett og slett glemmer å spise fordi jeg sjelden føler sult.

særlig siden jeg har mistet alt av energi og bare går rundt som en zombie for tiden.

Her var det mye å ta tak i.

Du vet du har slike perioder, men blir overrasket når folk begynner å kommentere at du har en slik periode? Det kan da ikke være så veldig overraskende. Spesielt når du faktisk går rundt uten energi. Det burde være et tegn. Jeg tror du lurer deg selv når du sier at du ikke merker det.

Er det ikke mange andre ting du gjør om dagene fordi det er en vane, ikke fordi du aktivt går og tenker på det eller kjenner behovet? Jeg dusjer hver morgen uavhengig av om jeg trenger det, fordi det er en vane, også om vinteren når jeg svetter lite eller ikke skal noe særlig. Jeg tenker ikke på dusjingen i løpet av dagen eller når jeg står opp, jeg bare tar føttene mine inn på badet og skrur på vannet. Hvis du jobber, merker du ikke at hver eneste person i hele bygningen din tar seg en lunsjpause og putter mat i munnen? Når du går ute, ser du ikke at halve byen sitter på kafe og mumser på noe? Det er jo egentlig litt flaut at du sier at du er så bortevekk i hodet at du glemmer at det er vanlig å spise. Jeg har selv ganske liten sultfølelse og er veldig travel, men fordi jeg vet hvor viktig det er for kroppen å få næring har jeg rutiner, som at jeg aldri går ut på "utflukt" uten å spise ordentlig først (når jeg først begår meg ut på noe så blir det fort en del timer) og at jeg alltid spiser lunsj når andre gjør det. Spesielt siden du går rundt som en zombie regner jeg med at det ikke er fordi du er travel at du ikke spiser. Sett opp en huskelapp et sted der du oppholder deg mye som sier "spis en yoghurt!" eller noe.

Jeg tror du lurer deg selv på begge disse punktene. Det er jo bare å gidde å bry seg. Velg et tidspunkt på dagen du alltid spiser noe eller et tidspunkt der du stopper og sier "har jeg spist nok i dag?". Det virker som du ikke vil spise som andre.

Anonymous poster hash: e1818...514