I hvilken alder på barnet likte du best å være foreldre?

[AnonymBruker]

Altså når var det best, trivds mest som foreldre, mest morro å ha barn? Hvilken alder? fra nyfødt og oppover

Anonymous poster hash: ebb43...3d5

[Silfen]

De sier hver alder har sin sjarm, men for min del er 3-4 års alderen en soleklar vinner.

[AnonymBruker]

Legg gjerne til om dere har gutt, eller jente, vet ikke om det har noe å si men

Anonymous poster hash: ebb43...3d5

[AnonymBruker]

Legg gjerne til om dere har gutt, eller jente, vet ikke om det har noe å si men

Anonymous poster hash: ebb43...3d5

Og hvorfor dere likte den alderen

Anonymous poster hash: ebb43...3d5

[AnonymBruker]

Jeg sier også at hver alder har sin sjarm, men fra 3-5 år er bare herlige

Anonymous poster hash: 00b53...1fe

[Gjest chiki]

Jenta mi er nettopp blitt 3 år, og jeg sykes det bare blir bedre og bedre å være mamma! Har slltid trivdes, og når man ikke tror at det kan bli bedre og gøyere blir de det!

Alle aldre har sin sjarm tror jeg:)

[Redbull]

Jenta mi er nettopp blitt 3 år, og jeg sykes det bare blir bedre og bedre å være mamma! Har slltid trivdes, og når man ikke tror at det kan bli bedre og gøyere blir de det!

Alle aldre har sin sjarm tror jeg:)

Samme her. Elsker hver eneste dag!

[Gjest pysepusen]

Min eldste er 3 1/2. Jeg synes bare det blir bedre og bedre! Vi kommuniserer, han spør om alt fra himmel til jord og han bruker språket sitt. Min yngste er seks måneder. Det er jo fantastisk det også. Se hvordan hun utvikler seg og hva hun lærer. Men jeg må si jeg gleder meg til hun nærmer seg tre. Det er virkelig en herlig alder

[AnonymBruker]

Har to gutter på 13 og 15 år. Fra de var født har jeg "sørget over" hver epoke som har vært over, men jeg er overrasket over hvor kjekt det er å være mamma til en 13 og 15-åring. Har aldri fått så mye positivt tilbake som nå. Når jeg f.eks. kommer hjem fra jobb, blir jeg møtt av en 15-åring som snakker med tullestemme til meg, der han sier "hvem er verdens søteste og beste mamma? Det er du det". Og slik holder han på. Vet ikke hva som har gått av ham. Klem og kos får jeg også hele tiden. Han er også blidere og mer fornøyd enn jeg noen gang kan huske. Hvis resten av tenåringstiden blir slik, er jeg heldig. Opplever denne tiden som den minst slitsomme og mest kjekke. Om morgenene ordner de alt selv. Og etter jobb liker de å sitte sammen med oss, hvis de ikke har venner på besøk. Og vennene deres er også kjempekjekke.

Anonymous poster hash: 465aa...afc

[AnonymBruker]

Har to gutter på 13 og 15 år. Fra de var født har jeg "sørget over" hver epoke som har vært over, men jeg er overrasket over hvor kjekt det er å være mamma til en 13 og 15-åring. Har aldri fått så mye positivt tilbake som nå. Når jeg f.eks. kommer hjem fra jobb, blir jeg møtt av en 15-åring som snakker med tullestemme til meg, der han sier "hvem er verdens søteste og beste mamma? Det er du det". Og slik holder han på. Vet ikke hva som har gått av ham. Klem og kos får jeg også hele tiden. Han er også blidere og mer fornøyd enn jeg noen gang kan huske. Hvis resten av tenåringstiden blir slik, er jeg heldig. Opplever denne tiden som den minst slitsomme og mest kjekke. Om morgenene ordner de alt selv. Og etter jobb liker de å sitte sammen med oss, hvis de ikke har venner på besøk. Og vennene deres er også kjempekjekke.

Anonymous poster hash: 465aa...afc

Seriøst?

Tror nesten jeg hadde fått sjokk og mistenkt dem for å ha baktanker med denne oppførselen

Anonymous poster hash: 9707b...974

[AnonymBruker]

Seriøst?

Tror nesten jeg hadde fått sjokk og mistenkt dem for å ha baktanker med denne oppførselen

Anonymous poster hash: 9707b...974

Jeg kan forstå at du tror det, men nei...

Jeg jobber med barn/ungdommer med problemer, og er ikke av den naive typen og kan love deg at han har ingen baktanker. I tillegg har "kua også vært kalv".

Dette er en gutt som andre foreldre bare har snakket positivt om - i alle år.

Vi kjenner alle vennene hans, og foreldrene deres. Dette er folk vi har kjent fra barnehagen.

Det er ingenting han er ute etter eller trenger. Han ber ikke om noe. Han er av typen som mener han får mer enn han fortjener, og gir uttrykk for at vi er for snille.

Vi har bare en så god tone oss i mellom.

Anonymous poster hash: 465aa...afc

[Mafalda]

Jeg synes også (bank i bordet!) at det er langt greiere med tenåringer i hus enn jeg fryktet. Eldstejenta sa her om dagen at hun lurte på når disse grusomme hormonene alle snakker om skulle komme, for hun hadde det jo helt fint Alle går ikke bananas i tenårene, jeg vet om mange som har blitt positivt overrasket.

Det er kult med store barn. Å se alvorlige eller drøye filmer som Schindlers liste og Borat, å høre dem utvikle egne meninger om politikk og samfunn. Se at de tar ansvar selv. Og i går tok min eldste datter med seg lillesøster på fem på juleshopping- sånt gjør en mamma varm om hjertet!

Som jeg har svart i en annen tråd før, jeg synes alle alderne er "best". Ofte tenker jeg nå kan det ikke bli bedre, men så gjør det det allikevel. Spent på hvordan det blir når ungene begynner å nærme seg den alderen der de skal flytte hjemmefra. Gruer meg, men kanskje det blir enda en positiv overraskelse?

Ellers er jeg fryktelig glad i små, skjønne babyer. Og lure fireåringer. Og smarte seksåringer. Og morsomme tiåringer... ja, dere skjønner tegninga. De eneste periodene jeg synes er betraktelig mer slitsomme enn de andre, er perioden 7-8 mnd - 1,5 år (de kan alt, og skjønner ingenting), og perioden 5/6-8 år (de begynner å utvide sin sosiale radius ganske kraftig, men må kjøres og følges "overalt" fremdeles). Ikke at de periodene er dårlige, de er bare litt mer krevende rent praktisk.

[Erica❤]

Liker veldig godt sånn det er nå jeg;) Datteren min er 13 og sønnene mine er 15, 17 og 19. Alle bor hjemme. Jeg liker kombinasjonen veldig godt. Alle kan passe på seg selv samtidig som de to eldste kan være "barnevakt" for de to yngste hvis jeg og faren må på jobbreise samtidig. Ingen er sinte eller sure. Alle har funnet sin "greie" og drive med. 13 åringen ser jeg nesten ikke lengre. Hun er med venner hele tiden ellers er hun på trening. Guttene er litt mer hjemme men er også mye med venner.

[Vera Vinge]

Jeg er spent på dette selv. Barnet mitt er bare snart to, og hittil har jeg likt hver alder, helt fra nyfødt. Men likevel tenkt at jeg har et veldig svakt punkt for 1-åringer. Har ikke kjent til den "vil alt, kan ingenting" med mitt barn. Så har kjent litt vemod over at den "uskyldige" 1-åring-perioden er over for denne gang. Men når jeg nå kan begynnne å ha noe som ligner ordentlige samtaler med snart 2-åringen, er det ganske så utrolig også. Så jeg vil på en måte stoppe tiden og se hva som skjer samtidig. Syns derfor det er veldig fint å vite at det om ikke lenge kommer et barn til, så jeg får oppleve de ulike fasene igjen. Selv om de kan bli helt annerledes da.

[Mafalda]

Har ikke kjent til den "vil alt, kan ingenting" med mitt barn.

Nå er det jo ikke sikkert du sikter til det samme som jeg, men jeg forbinder ikke "vil alt, kan ingenting" med ettåringer (det sender kanskje heller tanken mot babyer som nesten kan krabbe, nesten får tak i leken osv).

Med ettåringer er det mer "kan alt, skjønner ingenting" som gjelder. De er jo plutselig veldig langt framme fysisk, og får til nesten alt- åpne dører som står på gløtt, klatre opp på stoler og trapper, skru opp korker, putte penger i dvd'spilleren, ta seg en jafs av hundematen, rote vaskemidler ut av skapet og krype inn i peisen. Men mentalt henger de ikke helt med, det nytter jo ikke si at noe er farlig, eller at de ikke skal gjøre sånn og slik (og stole på det), så det er en herlig periode med masse moro... og der mor alltid må ha øyne i nakken og være tre skritt i forkant

[Vera Vinge]

Nå er det jo ikke sikkert du sikter til det samme som jeg, men jeg forbinder ikke "vil alt, kan ingenting" med ettåringer (det sender kanskje heller tanken mot babyer som nesten kan krabbe, nesten får tak i leken osv).

Med ettåringer er det mer "kan alt, skjønner ingenting" som gjelder. De er jo plutselig veldig langt framme fysisk, og får til nesten alt- åpne dører som står på gløtt, klatre opp på stoler og trapper, skru opp korker, putte penger i dvd'spilleren, ta seg en jafs av hundematen, rote vaskemidler ut av skapet og krype inn i peisen. Men mentalt henger de ikke helt med, det nytter jo ikke si at noe er farlig, eller at de ikke skal gjøre sånn og slik (og stole på det), så det er en herlig periode med masse moro... og der mor alltid må ha øyne i nakken og være tre skritt i forkant

Ser jeg skrev feil uttrykk. Enig i at det jeg skrev passer best på halvstore babyer, og det har vært den mest slitsomme perioden så langt. Men jeg kjenner altså ikke igjen den slitsomme 1-åringen. Det er nok stor forskjell på å ha en veldig utforskende 1-åring som må gjetes og de som er mer forsiktige. Jeg er for øvrig helt forberedt på at nestemann kan bli mye mer krevende enn førstemann da.

[AnonymBruker]

Min eldste er tre. Jeg liker tiden fra nyfødt - 1 år best. Jeg synes ting er lettere og mer forutsigbart med babyer enn "trassige" tre-åringer… (jada, jeg vet at det ikke nødvendigvis er trass, men heller at barnet finner ut at det har egen vilje og bla, bla, bla…. )

Anonymous poster hash: 15033...425

[Silfen]

Ikke alle barn trasser.

[AnonymBruker]

Synes det er så hyggelig å høre dere med tenåringer i hus og stortrives med det!

Jeg tror at dere har gjort en flott jobb som foreldre underveis, og derfor høster godt av relasjonen dere har hatt hele veien. Tror mange foreldre glemmer at de små er individer som blir store, og derfor glemmer å behandle de deretter underveis. Med respekt, trygghet og tillit. Hvilket hva jeg tenker inneholder å gi de et godt selbilde og mestring. Dette kan ikke gis med hverken curlingmetoden eller autoritære herskemetoder. Ingen av disse metodene gir barna respekt, trygghet eller tillit. Rett og slett fordi begge metodene fratar barna muligheten til å føle at de mestrer noe, og da heller ikke noe godt selvbilde. Dette kommer så veldig tydelig frem når de har blitt tenåringer. Da har de blitt så store at de kan bestemme selv, og det skaper mye frustrasjon hvis man aldri har fått mulighet til å vokse med utviklingen og foreldrene har styrt de hele veie på den ene eller andre måten.

Fint om dere som faktisk har egne tenåringer selv nå kunne kommentert det jeg nevner ovenfor her, opplever dere at det er noe i det jeg tenker her, eller er det andre grunner til at deres tenåringer er greie/ugreie å ha med å gjøre? Føler dere at dere kan ta ros/ris for hvordan tenåringene deres er i dag?

Jeg jobber med ungdommer selv, og stortrives i selskap med de "små voksne". De er morsomme å være sammen med og har mange interessante tanker og meninger om ting. Synes det er stas med mine tre små nå, men gleder meg også til at de vokser seg store og selvstendige på flere områder. Hver enkelt av de er så forskjellige, men fantastiske individer som jeg blir bedre og bedre kjent med. Elsker å ha barn i alle aldre til nå, "reisen" underveis er den beste er min mening og erfaring.

Anonymous poster hash: 92e7c...07b

[Teriyaki]

Det er ingen automatikk i at de "gode" foreldrene får rolige og ikke hormonelle kranglefanter når barna deres blir tenåring. Det har vel så mye med personlighet å gjøre.

Min søster var det en del opprør med, mange krangler osv. Jeg derimot var ganske rolig og brukte mye av tiden min på refleksjon over ulike ting, hadde lange og fine samtaler med mamma osv.

De behandlet oss alltid likt, men vi var likevel på helt forskjellige nivåer når det kommer til hvor krevende vi var.