Kvinner og midtlivskrise

[AnonymBruker]

Man hører mye om kvinner slm bryter ut av sine forhold mellom 35 og 40 for at noe mangler , og de ser gjerne på det som siste sjanse for å finne dette

Om man ellers har det trygt og godt , hva er set som gjør at noen kvinner gjør dette ?

Sitter nå selv her som forlatt etter vel 10 år.

Hun sier at noe mangler og at hun ikke har de rette føleøser lengre .

Dette kom på meg som en stor overraskelse da vi aldri har snakket om noe problemer , men heller planlagt framtiden sammen

Hva gjør jeg nå?

Er det mulig å få en dame som bestemmer seg for å flytte til å endre mening ?

Frykter dette er en midtlivskrise som ikke nødvendigvis er helt gjennomtenkt

Vi har og en sønn på 4 år som dette vil påvirke

Noe jeg kan gjøre for å redde mitt forhold

Tips og råd er mer enn velkommen

Anonymous poster hash: c7b3f...1c6

[Lea2]

Jeg tror mange mennesker (uansett kjønn) bryter ut av forhold når de er i den alderen eller noe senere.

Min teori er at det gjerne er i den alderen man regner med at alt skal være bra. For eksempel er mange over maset med å komme seg dit man vil mht jobb og økonomien i husstanden er som regel stabil og god. Man har egen bolig og har kanskje oppgradert og kommet dit at man egentlig ikke vil ha noe større/nyere osv.

Hele livet bruker vi unnskyldninger som: "Bare vi får (sett inn ting eller prosjekt) på plass, så blir det mye bedre!" Alle disse prosjektene og drømmene vi jobber for overskygger ofte forholdet mellom partene. De tar fokus fra de små tingene mellom de to og disse tingene blir oversett og får ofte lov til å utvikle seg i forskjellig retning.

I tillegg har man temaet barn. Noen får barn tidlig og når foreldrene næermer seg 40 flytter kanskje barna ut eller klarer seg mer selv. Og de som kanskje måtte bli voksne fort fordi de ble foreldre føler kanskje trang til å ta igjen for det tapte, samtidig som de ikke trenger å ta hensyn til små barn lenger.

Så har man de som ikke har fått barn og som kjenner presset. Kanskje ønsker ikke begge å få barn (meninger om sånt forandrer seg)? Om da en av partene er 35-40 og setter dette med å få egne barn veldig høyt, så må man ta et valg.

Disse tingene kombinert tror jeg er grunnen til at mange bryter i denne aldersgruppen. Men jeg ser jo at det kanskje ikke er de to siste punktene (barn) som gjelder der.

Jeg synes du skal godta at hun har flyttet ut og ikke vil fortsette forholdet. Prøv å få ting til å fungere på egenhånd. Å flytte ut i et forhold med barn tror jeg ikke kan være "midslivskrise", det er for mange ting som står på spill (økonomi, barn osv). Du kan i alle fall ikke få henne til å endre mening om det ikke er noe helt konkret som er grunnen (at hun vil bo et annet sted f.eks).

Men det er en del som går tilbake til et tidligere forhold også. Det er bare helt umulig å si før det faktisk skjer.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal prøve å overtale henne til å bli. Har hun ikke de rette følelsene bør dere jo ikke være sammen. Prøv heller å fokusere på hvordan du og sønnen din kan få det best mulig.

Anonymous poster hash: 6d226...230

[Kontormus]

Midtlivskrise som 35-åring? Nei. Midlivskrise kommer senere, hvis den kommer!

[AnonymBruker]

Vel , da fikk vi ett nytt eksempel på særdeles lite tanke gang

I morgen skal hun være med barnet

Kl 0400 ringer hun og sier at uunngåelig ikke kommer seg hjem fra byn.

Tilbyr da å hente med tanke på at hun skal være med gutten , men hun kan sove hos en "veninne"

Har vel egentlig forsonet meg med at det trolig er dukket opp en annen , men her er det snakk om at hun setter gutten litt til siden

Hva er det som er i veien med min tidligere så kjære og familievennlige ?

Lurer jo på om det har klikket

En ting er å sette sine behov før meg , men før gutten ?

Mener jo at da er det noe som mangler

Anonymous poster hash: 09ff6...28b

[AnonymBruker]

Vel , da fikk vi ett nytt eksempel på særdeles lite tanke gang

I morgen skal hun være med barnet

Kl 0400 ringer hun og sier at uunngåelig ikke kommer seg hjem fra byn.

Tilbyr da å hente med tanke på at hun skal være med gutten , men hun kan sove hos en "veninne"

Har vel egentlig forsonet meg med at det trolig er dukket opp en annen , men her er det snakk om at hun setter gutten litt til siden

Hva er det som er i veien med min tidligere så kjære og familievennlige ?

Lurer jo på om det har klikket

En ting er å sette sine behov før meg , men før gutten ?

Mener jo at da er det noe som mangler

Anonymous poster hash: 09ff6...28b

Hvis hun bryr seg så lite om sønnen sin så sier jo det en hel del om denne kvinnen. Jeg skjønner at du er lei deg og såret over bruddet og kanskje ønsker henne tilbake, men denne oppførselen sier jo en hel del om henne. Prøv å kom over henne som best du kan. Dersom hun fortsetter med slik oppførsel som du beskriver her så bør du prøve å få full foreldrerett for sønnen deres. Moren kan jo i hvert fall ikke stoles på!!

Anonymous poster hash: ec216...89a

[AnonymBruker]

Hun har en annen. Det beste du kan gjøre for deg selv er å akseptere det og begynne livet ditt videre. Ta vare på barnet ditt, han trenger deg nå som moren er ute i selvrealiserings-løypa. En god forelder er nok for gutten nå, hun kommer på banen når hun får flydd litt av seg.

Lykke til!

Anonymous poster hash: dda03...5dc

[AnonymBruker]

Kan nok være at det er en annen inni bildet. Det er og en ranke jeg har tenkt , som og kan gi en forklaring.

Om ikke på hvordan dette kunne hende , så en del av grunnen hvorfor.

Vinner uansett ingen poeng med slik oppførsel

Ville vel da vært best å bare si det som det er

Anonymous poster hash: 09ff6...28b

[AnonymBruker]

Kan nok være at det er en annen inni bildet. Det er og en ranke jeg har tenkt , som og kan gi en forklaring.

Om ikke på hvordan dette kunne hende , så en del av grunnen hvorfor.

Vinner uansett ingen poeng med slik oppførsel

Ville vel da vært best å bare si det som det er

Anonymous poster hash: 09ff6...28b

Når man ikke skjønner hvorfor et forhold skal brytes opp, er det ofte fordi en av partene har en annen. Og da haster det gjerne å få separate boliger og sette i gang med det nye livet.

Min bitre erfaring her er at ingen er ærlige om utroskap eller forelselse når de er i et forhold. Alle skjuler og lyver og bortforklarer. Det er såpass tabu i vårt samfunn at man helst vil feie det under teppet.

Det at hun raser fra seg nå er nok en slags løsrivelsesprosess fra hennes side, antar at hun roer seg etterhvert.

Anonymous poster hash: dda03...5dc

[AnonymBruker]

Der er litt av "problemet"

Det haster ikke så voldsomt med å finne ny bolig

Egentlig vil jeg enten ha henne tilbake , eller ut

Jeg får ikke behandlet mine reaksjoner før hun er ute

Men hun er gjerne vorte i 2-3 dager uten problem

Men det haster ikke å finne noe selv (økonomi ?)

Men å rase fra seg på byen er nok ett godt poeng

Har sagt at om det er noen andre , så flytt dit og se hvor mye grønnere det er der og hvor lenger

Som om hun vil ut , men frykter ett eller annet

Jeg har sagt at enten så snur du og satser her hjemme , eller så er det på tide å pakke sammen

Anonymous poster hash: c7b3f...1c6

[Fråde]

Viktigste er at barnet har det bra. Tenk på sønnen din du.

[AnonymBruker]

Der er litt av "problemet"

Det haster ikke så voldsomt med å finne ny bolig

Egentlig vil jeg enten ha henne tilbake , eller ut

Jeg får ikke behandlet mine reaksjoner før hun er ute

Men hun er gjerne vorte i 2-3 dager uten problem

Men det haster ikke å finne noe selv (økonomi ?)

Men å rase fra seg på byen er nok ett godt poeng

Har sagt at om det er noen andre , så flytt dit og se hvor mye grønnere det er der og hvor lenger

Som om hun vil ut , men frykter ett eller annet

Jeg har sagt at enten så snur du og satser her hjemme , eller så er det på tide å pakke sammen

Anonymous poster hash: c7b3f...1c6

Du kan leve livet videre og ikke haste fram en løsning. Gi henne tid til å tenke og finne ut av ting. Og vil hun flytte ut, så la henne gjøre det.

Det kommer til en løsning før eller siden uansett. Men forbered deg på at ventetiden er litt tung og dyster.

Anonymous poster hash: dda03...5dc