Flink og lei av beundring, prøver å sabotere for å teste

[AnonymBruker]

Håper dere forstår meg rett før dere svarer.

Jeg har alltid vært "flink", helt siden jeg var liten. Jeg ble på en måte programmert til å være så perfekt som mulig. Dårlige sider, dårlige dager eller dårlig humør ble på ingen måte akseptert hjemme hos oss, og førte til et helvete uten like. I tillegg var jeg stortalent innen noe som medførte mye beundring fra andre, daglig.

Dette har ført til depresjoner, ensomhet og en periode med opprør hvor jeg blant annet droppet ut av skolen og reiste langt vekk, men nå har jeg funnet en balanse og er i mye bedre kontakt med meg selv.

Problemet er når jeg dater. Jeg er så allergisk mot å bli beundret at jeg blir ufrivillig kvalm når daten får "det" blikket, enten det er på grunn av det jeg driver med nå, det jeg har vært stortalent i, eller sider ting han oppdager ved meg. Jeg hater at de blir beundrings-forelska i meg, fordi det trigger den gamle ensomhetsfølelsen og kvalmen. Føler meg ikke sett for den jeg er. Føler mennene jeg møter ikke er interessert i mine mindre perfekte sider, og at de bare har en sjekkliste de krysser av på mentalt mens de får mer og mer hjerter og stjerner i øynene.

Så da saboterer jeg, for å sjekke om de tåler dårlige sider. Jeg sier mye rart, gjør det motsatte av hva som er forventet, og ser hvor langt jeg kan dra det før de stikker. Prøver på en måte å kvele tiltrekningen deres mot alle kriteriene jeg oppfyller, for å se om han er like pågående når jeg viser mine mørke sider. Uten denne prekvalifikasjonen av en mann er jeg redd jeg kommer til å ende opp som en Bree van de Camp med seriøse alkoholproblemer.

Er det noen som skjønner meg, eventuelt har funnet løsningen på det?

Anonymous poster hash: 7fe76...1cb

[Gjest Summers]

Hvor lenge har det vært sånn? Vært sånn mot mange menn? Vurdert profesjonell hjelp?

[Silfen]

Høres helt normalt ut. På en måte. Men du er jo bevisst det og kan jobbe for å endre deg, så det er jo positivt.

[Trapp]

Det med at du hater å bli beundret for de gode sidene dine høres litt sykelig ut, men ellers tror jeg nok det er normalt å "teste" andre mennesker på den måten som du beskriver. Jeg pleier nå ihvertfall å skru på "Darth Trapp" på et eller annet forholdsvis tidlig tidspunkt i prosessen.

Endret 7. desember 2013 av Trapp

[Gjest Summers]

Høres helt normalt ut. På en måte. Men du er jo bevisst det og kan jobbe for å endre deg, så det er jo positivt.

. Jeg hater at de blir beundrings-forelska i meg, fordi det trigger den gamle ensomhetsfølelsen og kvalmen.

Synes du det er normalt?

[AnonymBruker]

Hvor lenge har det vært sånn? Vært sånn mot mange menn? Vurdert profesjonell hjelp?

Alltid. Min første kjæreste elsket meg på godt og vondt, og vi fikk et veldig dypt forhold. Etter han prøvde jeg å være sammen med noen som behandlet meg som et ikon, gallionsfigur eller hva jeg skal kalle det, men jeg får aldri de riktige følelsene for noen når jeg ikke føler de forstår den mørke biten av meg. De siste årene har det vært en lang rekke dater, men ikke får jeg til å ha sex med dem og ikke føler jeg meg sett. Enten avviser jeg dem først, eller så oppfører jeg meg rart så de skal avvise meg.

Profesjonell hjelp ville vel innebært å gi meg en opplevelse av å bli sett som den jeg er, så jeg kan akseptere sidene ved meg selv eller? Men jeg har akseptert dem, og har opplevd å bli elsket. Jeg bare takler ikke dating når det gir sånne følelser. Hva skal en psykolog gjøre med det?

Anonymous poster hash: 7fe76...1cb

[AnonymBruker]

Høres helt normalt ut. På en måte. Men du er jo bevisst det og kan jobbe for å endre deg, så det er jo positivt.

Endre det så jeg blir flink igjen og lar de bli forelska i de flinke, perfekte sidene mine som passer med deres ønske av hvordan en kjæreste skal være?

Anonymous poster hash: 7fe76...1cb

[AnonymBruker]

Det med at du hater å bli beundret for de gode sidene dine høres litt sykelig ut, men ellers tror jeg nok det er normalt å "teste" andre mennesker på den måten som du beskriver. Jeg pleier nå ihvertfall å skru på "Darth Trapp" på et eller annet forholdsvis tidlig tidspunkt i prosessen.

Skjønner ikke hva som er så sykelig med å ville bli sett for den man er, og ikke alt det man er dyrket frem til å bli for å behage foreldrene sine.

Hva mener du med Darth trapp, og hvordan spiller det seg ut?

Anonymous poster hash: 7fe76...1cb

[AnonymBruker]

. Jeg hater at de blir beundrings-forelska i meg, fordi det trigger den gamle ensomhetsfølelsen og kvalmen.

Synes du det er normalt?

Egentlig tror jeg det er ganske normalt blant de som er veldig flinke, og aldri har fått lov til å ha dårlig humør, dårlige dager eller dårlige sider.

Anonymous poster hash: 7fe76...1cb

[Trapp]

Skjønner ikke hva som er så sykelig med å ville bli sett for den man er, og ikke alt det man er dyrket frem til å bli for å behage foreldrene sine.

Hva mener du med Darth trapp, og hvordan spiller det seg ut?

Anonymous poster hash: 7fe76...1cb

Det er ikke sykelig å ville bli sett for den man er, men når du ikke regner med de "lyse" sidene dine som en del av den pakken, så blir det litt sykelig. Det er kult at du er god i noe, og det er også en del av den du er. Det virker som at du vil folk bare skal se de mørke sidene dine, ihvertfall sånn som du har fremstilt det.

Darth Trapp liker narkotika, gambling og horeknulling. Dessuten hater han sosialister og feminister med en intens glød.

Endret 7. desember 2013 av Trapp

[Gjest Summers]

Egentlig tror jeg det er ganske normalt blant de som er veldig flinke, og aldri har fått lov til å ha dårlig humør, dårlige dager eller dårlige sider.

Anonymous poster hash: 7fe76...1cb

Men det er vel heller ikke normalt med en slik barndom.

Jeg aner ikke om en psykolog kan hjelpe, kanskje det er noen psykologer på forumet som kan svare?

[AnonymBruker]

Det er ikke sykelig å ville bli sett for den man er, men når du ikke regner med de "lyse" sidene dine som en del av den pakken, så blir det litt sykelig. Det er kult at du er god i noe, og det er også en del av den du er. Det virker som at du vil folk bare skal se de mørke sidene dine, ihvertfall sånn som du har fremstilt det.

Darth Trapp liker narkotika, gambling og horeknulling. Dessuten hater han sosialister og feminister med en intens glød.

Jeg forklarer det kanskje dårlig. Jeg bare føler det er en forskjell mellom det å like de fremdyrkede egenskapene mine og det å like meg. Det å like meg innebærer å forstå meg for hvem jeg er under alt det jeg er så flink i, og nei, jeg synes ikke det er kult å være flink i det. Blir kvalm når jeg prøver å gjøre det jeg er god til, fordi det minner om press og tomhet.

Så er det enda et aspekt, og det er at jeg har noen egenskaper som veldig lett blir utnyttet hvis jeg slipper feil mennesker inn på meg, og disse egenskapene er selve essensen i den jeg er under all flinkheten. Må liksom prøve å screene en potensiell partner for sånne utnyttingstendenser også, for ja, det har definitivt blitt utnyttet tidligere.

Anonymous poster hash: 7fe76...1cb

[AnonymBruker]

Men det er vel heller ikke normalt med en slik barndom.

Jeg aner ikke om en psykolog kan hjelpe, kanskje det er noen psykologer på forumet som kan svare?

Tror ikke det er unormalt heller, særlig ikke nå til dags hvor mange prøver å bruke barna som et slags symbol på hvor vellykkede de er. Mange av de jeg vokste opp med har funnet seg til rette med å føle seg perfekte, og lever et liv som handler om å vise hva man har og speile seg i hverandres glans. Det føles helt feil for meg, men det funker tydeligvis for noen.

Jeg er ihvertfall veldig klar på hvilken oppvekst mine egne barn skal få og hvilket liv jeg vil ha. Men så var det å komme dit, da.

Anonymous poster hash: 7fe76...1cb

[Trapp]

Jeg forklarer det kanskje dårlig. Jeg bare føler det er en forskjell mellom det å like de fremdyrkede egenskapene mine og det å like meg. Det å like meg innebærer å forstå meg for hvem jeg er under alt det jeg er så flink i, og nei, jeg synes ikke det er kult å være flink i det. Blir kvalm når jeg prøver å gjøre det jeg er god til, fordi det minner om press og tomhet.

Så er det enda et aspekt, og det er at jeg har noen egenskaper som veldig lett blir utnyttet hvis jeg slipper feil mennesker inn på meg, og disse egenskapene er selve essensen i den jeg er under all flinkheten. Må liksom prøve å screene en potensiell partner for sånne utnyttingstendenser også, for ja, det har definitivt blitt utnyttet tidligere.

Anonymous poster hash: 7fe76...1cb

Jeg kan på sett og vis relatere til det du sier i første avsnitt. Var selv et slags "vidunderbarn" (i musikk) som ble pushet mye hjemmefra. Jeg gikk lei, og la det på hylla i mange år fra jeg var rundt 19-20, men har nok allikevel ikke det samme traumatiske forholdet til det som du har. Selvsagt kjipt at du har negative følelsesmessige assosiasjoner til det du var/er god i, men jeg syns du skal se på det som en styrke allikevel, eller ihvertfall forsøke å forstå hvorfor andre personer ser på det som en styrke.

Det er uansett ikke sånn at folk liker deg bare fordi du er god i noe. Det er bare den første tingen man kanskje legger merke til, det som vekker den første interessen hos noen. Og det er jo ikke noe mer overfladisk enn at folk f.eks. fatter en interesse fordi du er pen eller noe sånn. Jeg vil heller ikke bli likt bare fordi jeg kan spille et instrument, men samtidig må du lære deg å ta det som et kompliment, fremfor et tidlig tegn på en fremtidig katastrofe eller noe sånt

Er som sagt enig i at det er smart å screene potensielle partnere, og gjør det selv. Men kanskje du kan gjøre begge deler? Lære deg å ta det som et kompliment at noen finner akkurat talentet ditt attraktivt, men samtidig screene dem for at de også liker deg for noe mer enn bare det?

[AnonymBruker]

Jeg kan på sett og vis relatere til det du sier i første avsnitt. Var selv et slags "vidunderbarn" (i musikk) som ble pushet mye hjemmefra. Jeg gikk lei, og la det på hylla i mange år fra jeg var rundt 19-20, men har nok allikevel ikke det samme traumatiske forholdet til det som du har. Selvsagt kjipt at du har negative følelsesmessige assosiasjoner til det du var/er god i, men jeg syns du skal se på det som en styrke allikevel, eller ihvertfall forsøke å forstå hvorfor andre personer ser på det som en styrke.

Det er uansett ikke sånn at folk liker deg bare fordi du er god i noe. Det er bare den første tingen man kanskje legger merke til, det som vekker den første interessen hos noen. Og det er jo ikke noe mer overfladisk enn at folk f.eks. fatter en interesse fordi du er pen eller noe sånn. Jeg vil heller ikke bli likt bare fordi jeg kan spille et instrument, men samtidig må du lære deg å ta det som et kompliment, fremfor et tidlig tegn på en fremtidig katastrofe eller noe sånt

Er som sagt enig i at det er smart å screene potensielle partnere, og gjør det selv. Men kanskje du kan gjøre begge deler? Lære deg å ta det som et kompliment at noen finner akkurat talentet ditt attraktivt, men samtidig screene dem for at de også liker deg for noe mer enn bare det?

Ja, sånn har jeg tenkt på det til tider, og det funker til en viss grad. Jeg vet ikke, kanskje bare hele rollen som kjæreste gjør meg kvalm, fordi det er en situasjon hvor jeg føler jeg må prestere. Det tar fullstendig motivasjonen fra meg. Jeg tenker at hvis jeg ikke er på en bestemt måte så går han lei og finner noen andre, eller så blir han fordi han utnytter essensen i den jeg er uten å bry seg om hva som er bra for meg. Det siste har jeg fått for mye av.

Men har du det også sånn at du ikke tar rosen for prestasjonene dine så veldig personlig, altså at det ikke påvirker deg positivt, men at du heller prøver å reagere positivt bare for å få den som roser til å føle seg bra?

Og hvordan screener man noen for utnyttingstendenser egentlig?

Anonymous poster hash: 7fe76...1cb

[Trapp]

Ja, sånn har jeg tenkt på det til tider, og det funker til en viss grad. Jeg vet ikke, kanskje bare hele rollen som kjæreste gjør meg kvalm, fordi det er en situasjon hvor jeg føler jeg må prestere. Det tar fullstendig motivasjonen fra meg. Jeg tenker at hvis jeg ikke er på en bestemt måte så går han lei og finner noen andre, eller så blir han fordi han utnytter essensen i den jeg er uten å bry seg om hva som er bra for meg. Det siste har jeg fått for mye av.

Dette får ihvertfall meg til å tenke at du er en people-pleaser som nok bør jobbe litt med selvbildet ditt. Når det er sagt, fungerer nok de fleste mennesker litt sånn. Det er jo ganske vanlig å f.eks. ta det "personlig" når man blir dumpa eller noen ikke er interesserte. De færreste er nok så proppfulle av selvtillit at de kun tenker på det som: "Her er jeg, take it or go fuck yourself". Man prøver nok til en viss grad å tilpasse seg og gjøre et godt inntrykk. Men det virker kanskje litt ekstremt i ditt tilfelle, sånn som det er lagt fram, at du fullstendig utsletter deg selv.

Men har du det også sånn at du ikke tar rosen for prestasjonene dine så veldig personlig, altså at det ikke påvirker deg positivt, men at du heller prøver å reagere positivt bare for å få den som roser til å føle seg bra?

I hvor stor grad jeg tar det som et kompliment kommer an på om jeg oppfatter den personen som noen som har "peiling". Men jeg har lært meg å ta imot komplimenter uansett. Om det ikke affekterer selvbildet mitt så veldig, så skaper det ihvertfall hyggelig stemning å ta imot andres ros på en bra måte. Det får dem til å føle seg bra, som du sier. Og da liker de deg gjerne også, og det er jo hyggelig. Det er egentlig ikke verre enn bare å si: "Takk! Så hyggelig å høre.", og så kanskje gi dem et lite smil i tillegg

Og hvordan screener man noen for utnyttingstendenser egentlig?

Det vet jeg ikke. Det er ikke dette jeg screener for. Jeg screener mer når det gjelder holdninger, verdier og generelle tankemønstre. Men integritet er jo så klart en del av det, det er en viktig egenskap. Men jeg vet ikke hvordan man aktivt screener folk for sånt. Tenker vel at det henger sammen med en persons generelle holdninger uansett. Men jeg vet som sagt ikke, er ute på tynn is her

[Gjest Gresshoppesang]

Har du prøvd å la vær å fortelle nye menn du møter om hva dine store talenter er? Eller ventet med å fortelle det til de har blitt kjent med de andre sidene dine?

[AnonymBruker]

Dette får ihvertfall meg til å tenke at du er en people-pleaser som nok bør jobbe litt med selvbildet ditt. Når det er sagt, fungerer nok de fleste mennesker litt sånn. Det er jo ganske vanlig å f.eks. ta det "personlig" når man blir dumpa eller noen ikke er interesserte. De færreste er nok så proppfulle av selvtillit at de kun tenker på det som: "Her er jeg, take it or go fuck yourself". Man prøver nok til en viss grad å tilpasse seg og gjøre et godt inntrykk. Men det virker kanskje litt ekstremt i ditt tilfelle, sånn som det er lagt fram, at du fullstendig utsletter deg selv.

Tilfellet er vel heller at jeg unngår å havne i en situasjon hvor jeg kan bli nødt til å utslette meg selv. Selvbildet mitt er bedre og mer balansert enn noen gang, tror jeg. Jeg prøver ikke lenger å se meg som andre har sett meg, vidunderbarn og alt det der, men på godt og vondt. Selvfølelsen har blitt veldig god, og for å føle meg bra må jeg akseptere både mine gode og dårlige sider som den jeg innerst inne er. Hvis jeg havner med en som ikke akspeterer det samme så havner jeg på en måte i limbo.

I hvor stor grad jeg tar det som et kompliment kommer an på om jeg oppfatter den personen som noen som har "peiling". Men jeg har lært meg å ta imot komplimenter uansett. Om det ikke affekterer selvbildet mitt så veldig, så skaper det ihvertfall hyggelig stemning å ta imot andres ros på en bra måte. Det får dem til å føle seg bra, som du sier. Og da liker de deg gjerne også, og det er jo hyggelig. Det er egentlig ikke verre enn bare å si: "Takk! Så hyggelig å høre.", og så kanskje gi dem et lite smil i tillegg

Ok.. Jeg gjør det samme.

Det vet jeg ikke. Det er ikke dette jeg screener for. Jeg screener mer når det gjelder holdninger, verdier og generelle tankemønstre. Men integritet er jo så klart en del av det, det er en viktig egenskap. Men jeg vet ikke hvordan man aktivt screener folk for sånt. Tenker vel at det henger sammen med en persons generelle holdninger uansett. Men jeg vet som sagt ikke, er ute på tynn is her

Det screener jeg også for, men opplever ofte at de immiterer mine holdninger, verdier og tankemønstre fordi de blir så fascinert over meg og vil være som meg. Ganske utfordrende å finne ut om det er noe de oppriktig mener og har tenkt ut selv, eller om de bare kopierer meg.

Jeg hadde lett blitt silt ut av Darth Trap btw... Hadde tenkt du var en av copy-cat'ene når dine egentlige tanker og holdninger hadde kommet til syne etter hvert, hvis de var samfallende med mine

Anonymous poster hash: 7fe76...1cb

[AnonymBruker]

Har du prøvd å la vær å fortelle nye menn du møter om hva dine store talenter er? Eller ventet med å fortelle det til de har blitt kjent med de andre sidene dine?

Tar det aldri opp selv. Prøver å snakke om helt andre ting, men når de blir seriøst interesserte vil de jo vite alt om meg, og da kommer forhør om oppvekst, barndom, hva jeg har drevet med og hva jeg er flink i. Det blir ofte litt for tydelig at mange synes det er veldig interessant å peile diskusjonen inn på det jeg driver med nå (assosiert med status) og det jeg har vært flink i, og de spør og graver. Har eksperimentert med å svare unnvikende, med varierende suksess. Hater hvordan blikket deres lyser opp. "Hun vil jeg være sammen med fordi hun er...." Som om jeg er en jævla gjenstand som bare skal ha en funksjon for dem, uten å ha noen verdi i meg selv. Ja, det er fucked up.

Anonymous poster hash: 7fe76...1cb

[Silfen]

. Jeg hater at de blir beundrings-forelska i meg, fordi det trigger den gamle ensomhetsfølelsen og kvalmen.

Synes du det er normalt?

Egentlig. Men det er ikke det jeg mener.