Er du et bra forbilde for ditt/dine barn ?

[AnonymBruker]

Dere vet alle hvem barna ser opp til, kopiere og påvirkes av fra de er små av. Gutter - pappa og jenter - mamma. Og selvfølgelig litt av begge.

Jeg syns veldig mange er dårlige rollemodeller for barna sine. Mange foreldre forventer sunne friske barn med sunne friske interesser mens de selv gjør stikk motsatt selv. For eksempel så kan det være alt fra å sitte timevis foran en eller annen skjerm, være fysisk inaktiv, være for opptatt av matrealistiske verdier eller være opptatt av hvordan ting ser ut ovenfor andre. Listen er lang.

Er vi så gode forbilder for våre barn som vi egentlig vil være ?

Anonymous poster hash: dcde7...edf

[AnonymBruker]

Jeg kan bare fortelle for meg selv, jeg da.

Jeg vokste opp med hjemmelaget mat, uteaktiviteter hele året, mange turer ut og en streng oppdragelse på folkeskikk. Generelt en oppdragelse med sunne linjer.

Likevel ble det til at jeg som mor gjennomfører (sammen med faren selvsagt) en helt annen oppdragelse, med fokus på å gi barna den oppveksten vi aldri fikk. Nemlig foreldre som er der, ser barnet og støtter opp uten at det ødelegger den viktige selvutviklingen som også må få lov å gå sin gang.

Vi har ca 50% hjemmelaget mat, 25% halvveis hjemmelaget mat og restrerende 25% en god mix med tyngde på hurtige løsninger.

Vi er aldri på teltturer, fisketurer eller lignende bare oss. Vi er ute i hagen og leker. Vi er ikke mye ute i ukedagene etter middagen er spist, det er kun i helgene vi løper ut.

Vi oppdrar folkeskikk, men er ikke sint eller truende. Men kanskje noen ganger naive eller for lite konsekvente.

Bare et lite utdrag av noen tanker jeg gjør meg opp om dette. Vi er ikke de beste forbildene når det kommer til mat, friluft og aktivitet, absolutt ikke. Men vi er gode nok forbilder, slik at det ikke går utover helse

Kanskje jeg leter opp tråden om 5 år for å fortelle hvordan det da går. For barna våre er fortsatt bare småbarn..

Anonymous poster hash: e5337...ab5

[AnonymBruker]

Både og. Mine foreldre var ikke så gode forbilder på noen områder mens de var gode på andre områder. Jeg forstår at de gjorde det de kunne utfra sin situasjon, så håper jeg bare at mine klarer å se at vi gjør det vi kan utfra vår situasjon.

Anonymous poster hash: 872d6...37b

[Rotemor]

Dere vet alle hvem barna ser opp til, kopiere og påvirkes av fra de er små av. Gutter - pappa og jenter - mamma. Og selvfølgelig litt av begge. Jeg syns veldig mange er dårlige rollemodeller for barna sine. Mange foreldre forventer sunne friske barn med sunne friske interesser mens de selv gjør stikk motsatt selv. For eksempel så kan det være alt fra å sitte timevis foran en eller annen skjerm, være fysisk inaktiv, være for opptatt av matrealistiske verdier eller være opptatt av hvordan ting ser ut ovenfor andre. Listen er lang. Er vi så gode forbilder for våre barn som vi egentlig vil være ? Anonymous poster hash: dcde7...edf

Jeg er ikke nødvendigvis enig i så klar kjønnsfordeling...

Bortsett fra det vil jeg si at livet er som livet er på en måte. Vi må alltid prøve å gi barna god ballast, og lære de opp etter beste evne. Men vi er jo de vi er. Dagens foreldre er resultat av forrige generasjons foreldre. Noe endres og blir bedre. Noen feil gjentar vi ikke.

Men man kan heller ikke forestille seg altfor mye...

Endret 6. desember 2013 av Rotemor

[Stinelin]

Vi er nok på de fleste områder gode forbilder (slik vi ser det), og er ganske bevisst på hvordan vi oppfører oss og hva vi gjør og sier.

Dessverre har jeg et litt skjevt syn på meg selv etter skjev påvirkning fra min mor hele livet, og jeg er redd for at ungene mine skal "arve" dette. Er nesten glad for at jeg bare har gutter, tror kanskje de er mindre sårbare på den måten. Gjør mitt beste for å holde dette for meg selv, men likevel.

[AnonymBruker]

Forhåpentligvis er jeg et godt nok forbilde. Og jeg er bevisst på at det jeg gjør og sier blir sett og hørt av barna, og at alt setter spor.

Men jeg kommer stadig til kort Det er en vanskelig rolle å fylle, og det blir ikke lettere når de blir større. Og jeg ser jo nå at mine foreldre gjorde så godt de kunne, og selv om det er konkrete ting jeg ikke ønsker å gjenta, finner sikkert mine barn feil ved meg de også. Men jeg prøver!

Anonymous poster hash: 259f7...728

[Missy1]

Det er jeg garantert ikke på alle områder, men barnet mitt er ikke mentalt gammel nok til å forstå og "ta etter" ennå heller.

MEN jeg står på pinne for at han skal få en god oppvekst, kunne utvikle seg og få gode minner i livet. Jeg er en god mamma selvom jeg faller ned i sofaen en gang iblandt og selvom jeg ikke reiser på telttur 2uker hver sommer med barnet mitt.

Ts du må huske at når du ser andre familier så ser du ikke absolutt alt. Ser du mitt barn hyyylskrike mens jeg f.eks prøver å få satt han i vogna eller inn i bilen så vil du sikkert tenke at han er en bortskjemt drittunge som ikke får noe form for oppdragelse, mens faktum er at jeg bruker uttallig fler timer i uka på barnet mitt enn andre familier (trening, møter, oppfølging osv pga spesielle behov). Det folk ser er en 3år gammel gutt og de antar at han er helt normaltfungerende fordi han ser helt normal ut. Mens mentalt er denne gutten 1-1,5år gammel i en 3årings kropp.

Jeg forstår at folk dømmer og tenker sitt, jeg gjorde nok det samme selv før, men er mye mer bevisst på det nå som jeg har fått kjenne på det selv. Hva andre gjør legger ikke jeg meg borti, jeg kjenner ikke dems situasjon (sett bortifra vold og annet ulovlig selvfølgelig).

[AnonymBruker]

Det er jeg garantert ikke på alle områder, men barnet mitt er ikke mentalt gammel nok til å forstå og "ta etter" ennå heller.

MEN jeg står på pinne for at han skal få en god oppvekst, kunne utvikle seg og få gode minner i livet. Jeg er en god mamma selvom jeg faller ned i sofaen en gang iblandt og selvom jeg ikke reiser på telttur 2uker hver sommer med barnet mitt.

Ts du må huske at når du ser andre familier så ser du ikke absolutt alt. Ser du mitt barn hyyylskrike mens jeg f.eks prøver å få satt han i vogna eller inn i bilen så vil du sikkert tenke at han er en bortskjemt drittunge som ikke får noe form for oppdragelse, mens faktum er at jeg bruker uttallig fler timer i uka på barnet mitt enn andre familier (trening, møter, oppfølging osv pga spesielle behov). Det folk ser er en 3år gammel gutt og de antar at han er helt normaltfungerende fordi han ser helt normal ut. Mens mentalt er denne gutten 1-1,5år gammel i en 3årings kropp.

Jeg forstår at folk dømmer og tenker sitt, jeg gjorde nok det samme selv før, men er mye mer bevisst på det nå som jeg har fått kjenne på det selv. Hva andre gjør legger ikke jeg meg borti, jeg kjenner ikke dems situasjon (sett bortifra vold og annet ulovlig selvfølgelig).

Ts, her Kan godt du føler at "alle andre tenker" mye rart. Jeg er forelder til to selv, jeg vet hvordan det er. Du trenger ikke tenke at jeg ville tenkt et eller annet om deg og gutten din.....

Anonymous poster hash: dcde7...edf