"Stoler du ikke på meg?"

[AnonymBruker]

Ja, det var dette jeg ble spurt om.

Svaret er skamfult nok at jeg ikke kan si ubetinget ja.

Hun har ikke gjort noe galt noen gang eller sagt ting som gjør at jeg ikke kan stole på henne med tanke på at hun er ærlig og slike ting.

Men når det kommer til å stole på at hun vil forbli trofast og ikke forlate forholdet og meg. Nei, det kan jeg ikke si ja til.

Hun kan stole på meg og sier at hun gjør det.

Men jeg klarer ikke å tro på at det er trygt å stole på at hun vil bli værende i livet mitt på den samme måten.

Jeg forstår at nå svarer folk at det er lurt å snakke med psykolog, men jeg opplever ikke at det er noen løsning.

Psykologen kan ikke fjerne den følelsen av at det er naivt og en risikosport å stole på andre.

"Men, stoler du ikke på meg en gang?" spør kona.

Jeg fikk ikke svart noe og hun ble lei seg.

Anonymous poster hash: d749b...090

[AnonymBruker]

Ja, det var dette jeg ble spurt om.

Svaret er skamfult nok at jeg ikke kan si ubetinget ja.

Hun har ikke gjort noe galt noen gang eller sagt ting som gjør at jeg ikke kan stole på henne med tanke på at hun er ærlig og slike ting.

Men når det kommer til å stole på at hun vil forbli trofast og ikke forlate forholdet og meg. Nei, det kan jeg ikke si ja til.

Hun kan stole på meg og sier at hun gjør det.

Men jeg klarer ikke å tro på at det er trygt å stole på at hun vil bli værende i livet mitt på den samme måten.

Jeg forstår at nå svarer folk at det er lurt å snakke med psykolog, men jeg opplever ikke at det er noen løsning.

Psykologen kan ikke fjerne den følelsen av at det er naivt og en risikosport å stole på andre.

"Men, stoler du ikke på meg en gang?" spør kona.

Jeg fikk ikke svart noe og hun ble lei seg.

Anonymous poster hash: d749b...090

Ja, det jeg egentlig lurte på var hvilke tegn jeg kan se etter i forholdet for å bli noe tryggere og hva jeg kan anbefales å gjøre for å bli venner igjen, etter dette.

Anonymous poster hash: b089e...9ad

[AnonymBruker]

Virker som om du har en dyp redsel for å bli forlatt. Prøv å se litt nærmere på det.

Det er ikke forholdet du skal lete i etter tryggheten, men i deg selv.

Sjansen for å bli forlatt blir dessuten mindre når du blir tryggere på deg selv.

Anonymous poster hash: 564d5...d70

[AnonymBruker]

Virker som om du har en dyp redsel for å bli forlatt. Prøv å se litt nærmere på det.

Det er ikke forholdet du skal lete i etter tryggheten, men i deg selv.

Sjansen for å bli forlatt blir dessuten mindre når du blir tryggere på deg selv.

Anonymous poster hash: 564d5...d70

Hvordan leter man i seg selv?

Noen råd?

TS

Anonymous poster hash: b089e...9ad

[basketcase]

Psykologen kan kanskje ikke fjerne den risikosport følelsen, men h*n kan hjelpe deg med å finne trygghet i deg selv. ..

[Gjest navnelapp]

Kva er det som gjer at du ikkje stolar på henne,då?

[frøkenkoz]

Jeg å er veldig redd for at han skal gjøre det slutt.

Jeg skjønner ikke at han kan være så glad i meg som jeg er i han.han er som luft for meg.

Men du må bare prøve å gi litt faen.jeg puster litt ekstra når kjæresten min er på gutteturer eller ute på byen alene.eller når xer ringer han.jeg prøver å gi litt faen eller hvertfall late som om jeg gjør det.

Man kan aldri være 100 % sikker uansett.men jeg har snakket med han om dette.så han er kanskje litt mer bevisst over å berolige meg..jeg vet ikke..

[AnonymBruker]

Enig med Frøkenkoz, jeg puster også ekstra når kjæresten min er på byen alene med jentene!

Hun er veldig omgjengelig, snill og etter det hun sier aldri gjort noe for å såre meg.

MEN så var hun på Jentetur i levi hvor hun og jentene havnet i samme hytte som noen gutter, de sov over der og hun sov i samme seng som en annen gutt, påkledd ifølge hun selv.

Så var det en gang på hyttefest hvor jeg fikk i meg altfor mye og la meg til å sove, da hadde hun sendt mld fra min tlfn til en felles bekjent som hun ikke kjente så godt men som jeg kjenner veldig godt og sa han måtte ta henne med hjem (Hvor vi sov den helga, hun fikk ikke svar og sendte mld på FB).

Jeg ble selfølgelig veldig forbannet over dette (At hun skal legge meg til og sove så tekste han rett etterpå at han måtte hente henne, enda vi hadde avtalt med sjåffis, så hun kunne være med han var også rute på byen og full).

Så jeg kom meg opp og konfronterte henne. det ble selfølgelig krangel og endte nesten med at jeg måtte gå helt hjem.

Når vi kom hjem til "Bekjente" så konfronterte jeg dette med meldingen, at det virket suspekt og sånt men da sa hun at hun skrev fel og mente "oss".

Det hun ikke vet er at jeg snoket på FB'en hennes og så meldinga.

Så hvorfor jeg gidder vet jeg ikke, aner at jeg går på en smell i framtida.

har uansett et våkent øye med henne når hun er ute.

Anonymous poster hash: 499c0...2f1

[AnonymBruker]

Kva er det som gjer at du ikkje stolar på henne,då?

Det er som sagt ikke noe hun har gjort eller sagt.

Det som har påvirket meg er hva jeg har erfart gjennom livet, der jeg har måttet klart meg selv fra jeg var liten og har foreldre og slektninger som ikke brydde seg ekte om meg. Det var bare en fasade de viste til andre. Jeg ble flyttet rundt til ulike slektninger fordi foreldrene mine ikke ville ha meg boende hjemme. De var voldelige mot meg og når barnevernet kom i bildet heiv de meg ut for å slippe fokus derfra. Hver gang jeg begynte å like meg på et sted jeg var, måtte jeg dra videre igjen fordi jeg egentlig var "en ektra utgift" eller "en belastning" for dem. Jeg var jo ikke deres eget barn og foreldrene mine sendte ikke noen penger...

Jeg fikk venner som jeg ikke så mer. Jeg hadde en kjæreste, men hun døde. Så jeg opplevde at det var så trist, når man hadde blitt glad i noen og mistet dem. Jeg hadde en god kompis som jeg hang med og vi bodde en periode sammen på gata (fordi ingen der jeg bodde akkurat da brydde seg med hvor jeg var) Men han døde i en ulykke på en byggeplass.

Så måtte jeg reise igjen og kom et sted der jeg ikke ble velkommen fordi datra deres og jeg ble sammen. Problemet var jo egentlig at moren hennes ville tukle med meg. Det var derfor hun hadde fått mannen sin til å gå med på at jeg skulle komme dit, tror jeg. Men når hun så at jeg likte datteren hennes, ordnet hun så jeg ble rundjult istedenfor og bedt om å reise. Jeg hadde en hund, min beste venn, og de avlivet den som straff. Ble sendt videre til slektninger av dem som jeg fikk bo hos som en "tjeneste" for den forrige familien. En jente i den nye familien og jeg fikk et forhold, og da heiv de meg ut også.

Etter det bodde jeg for meg selv til jeg ble sammen med ei dame som viste det seg var voldelig. Jeg ga henne alt av omsorg og forsøk på å hjelpe og støtte, fordi hun var utabil psykisk. Men da jeg hadde gitt alt gikk hun fra meg over til en ny.

Jeg traff ei ny dame som bodde hos meg en stund,- til hun fant seg en hybel i et kollektiv. Da var det slutt. Jeg hadde bare vært hotell oppdaget jeg,- selv om hun hadde vist seg glad i meg og jeg hadde blitt veldig glad i henne, fordi hun var så "normal" og trygg. Trodde jeg. Ha! Særlig.

Nå er jeg med henne jeg ble gift med og jeg vet altså ikke om jeg klarer å tro på at verden kan være noe annerledes enn før.

Ingen psykolog kan fortelle meg at det jeg har opplevd er feil, for jeg har levd det og vet at verden er sånn.

(Ikke bare jeg som har bodd på gata pga voksne som ikke kunne gitt mindre faen , for å si det sånn. Eller hatt voksne som ville tukle med deg eller mishandlet deg eller heiv deg ut. Det skjer.

Pluss at du blir "miljøskadd" i et sånt miljø som det er når du bor på gatene. Alle tenker bare på egen overlevelse og andre er bare et middel til å skaffe seg det de vil ha. Det lærer man å vite og passe seg.

Den følelsen slipper altså ikke taket, fordi jeg vet at denne virkeligheten jeg kjenner til er sann.)

Anonymous poster hash: b089e...9ad

[AnonymBruker]

Psykologen kan kanskje ikke fjerne den risikosport følelsen, men h*n kan hjelpe deg med å finne trygghet i deg selv. ..

Jeg har trygghet på meg selv. Det er jo meg som alltid har tatt ansvaret for megselv, om du skjønner.

Jeg har overlevd livet og ordnet meg selv.

Men jeg vet at folk generelt sett ikke er pålitelige.

Og det kan ingen psykolog manipulere med, så jeg glemmer det andre jeg har erfart hele mitt liv.

Sånn sett er jeg langt mindre naiv enn mange andre som har vokst opp med puter under armene.

Anonymous poster hash: b089e...9ad

[AnonymBruker]

*bump*

Anonymous poster hash: b089e...9ad

[AnonymBruker]

Jeg har trygghet på meg selv. Det er jo meg som alltid har tatt ansvaret for megselv, om du skjønner.

Jeg har overlevd livet og ordnet meg selv.

Men jeg vet at folk generelt sett ikke er pålitelige.

Og det kan ingen psykolog manipulere med, så jeg glemmer det andre jeg har erfart hele mitt liv.

Sånn sett er jeg langt mindre naiv enn mange andre som har vokst opp med puter under armene.

Anonymous poster hash: b089e...9ad

Du er naiv når du tror at du er så klok, men sårer din egen kone fordi du ikke kan stole på mennesker.

Anonymous poster hash: 8c8a7...d0c

[AnonymBruker]

Du er naiv når du tror at du er så klok, men sårer din egen kone fordi du ikke kan stole på mennesker.

Anonymous poster hash: 8c8a7...d0c

Tror jeg det?

Hvorfor er det i tilfelle naivt å være realist?

Poenget med å åpne tråden var jo at hun ble såret og jeg vil gjerne vite hva jeg kan gjøre med det. Så akkurat det behøvde jeg neppe informeres om.

Anonymous poster hash: b089e...9ad

[AnonymBruker]

Tror jeg det?Hvorfor er det i tilfelle naivt å være realist? Poenget med å åpne tråden var jo at hun ble såret og jeg vil gjerne vite hva jeg kan gjøre med det. Så akkurat det behøvde jeg neppe informeres om. Anonymous poster hash: b089e...9ad

Det er bra at du vet du kan stole på deg selv, men å stole på andre handler også om å tørre og være sårbar. Det er kjempeskummelt å tørre og stole på andre, jeg har selv slitt med det, men livet er mye finere når man tør. Det virker som du har med deg bagasje fra fortiden som hindrer deg i sunne forhold til andre mennesker. En psykolog er ikke til for å manipulere deg, men skal gi deg verktøy til å håndtere bagasjen din.

Anonymous poster hash: 4be06...214

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden giftet du deg med henne om du ikke stoler på henne??

Uansett, gå til psykolog for å bearbeide all dritten du har vært borti. Folk flest er ikke så ræva som du antyder, du har bare hatt jævlig med uflaks.

Anonymous poster hash: 1ee6a...d4d

[AnonymBruker]

Det er bra at du vet du kan stole på deg selv, men å stole på andre handler også om å tørre og være sårbar. Det er kjempeskummelt å tørre og stole på andre, jeg har selv slitt med det, men livet er mye finere når man tør. Det virker som du har med deg bagasje fra fortiden som hindrer deg i sunne forhold til andre mennesker. En psykolog er ikke til for å manipulere deg, men skal gi deg verktøy til å håndtere bagasjen din.

Anonymous poster hash: 4be06...214

Ja, det er enttopp det det er.

Jeg orker ikke å å bli knyttet til noen bare for å miste dem en gang til, så det sier jeg til henne.

"Du må ikke gå fra meg" Hun sier at jeg sier det til henne i søvne. Jeg tar hendene hennes så hun våkner og sier det til henne.

Men jeg husker det aldri. Hun sier at jeg helt tydelig sover. Jeg sier ikke mer når hun svarer. Jeg bare sover videre. Men hun sier at jeg blir helt rolig når hun svarer. Det har ingen brytdlese hva hun sier. Hun kan si Ripsbusk, sier hun. Jeg blir rolig allikevel.

Det var det vi snakket om. Så da sier jeg at jeg orker det ikke hvis noen går en gang til.

Så det må hun være snill å ikke gjøre mot meg.

Men da spør hun altså om jeg ikke stoler på henne og jeg klarte jo ikke å svare på det.

Hvorfor i all verden giftet du deg med henne om du ikke stoler på henne??

Uansett, gå til psykolog for å bearbeide all dritten du har vært borti. Folk flest er ikke så ræva som du antyder, du har bare hatt jævlig med uflaks.

Anonymous poster hash: 1ee6a...d4d

Jeg stoler jo på henne såpass mye at jeg ville gifte meg med henne.

Jeg tviler ikke på at hun er en eksepsjonelt god person som er ærlig mot meg og som jeg kan fortelle alt til uten at hun blir fordømmende eller ikke forstår.

Men allikevel fortsetter jeg å være redd for at én dag er det over og jeg blir forlatt av henne.

Men det er for seint å beskytte seg mot å få det vondt nå, fordi jeg elsker henne allerede og stoler på henne nok til å fortelle alt helt åpent.

Det vet hun og sier hun er glad for det og rørt.

Men hun hadde håpet jeg kunne stole på henne når hun sier hun ikke skal noen steder.

Men det tør jeg liksom ikke, uansett.

Jeg får ikke til å tro på det eller at det kan skje.

Anonymous poster hash: b089e...9ad

[AnonymBruker]

Jeg antar at dette ganske enkelt ble for vanskelig for folket her inne å svare på.

Men, jeg forsøkte iallefall.

Anonymous poster hash: b089e...9ad

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden giftet du deg med henne om du ikke stoler på henne??

Uansett, gå til psykolog for å bearbeide all dritten du har vært borti. Folk flest er ikke så ræva som du antyder, du har bare hatt jævlig med uflaks.

Anonymous poster hash: 1ee6a...d4d

Forresten så skjønner jeg ikke behovet ditt for å snakke så stygt til meg.

Men det var vel truende for deg at en mann ikke tør å stole på en annen person, sånn at du tok det som en personlig fornærmelse og bestemte deg for å svare med respektløst drittprat..

Jeg har ikke gjort noe galt hverken mot deg eller noen andre, så du kunne godt ha forsøkt å vært litt hyggeligere hvis det ikke var for mye anstrengelse fra din side.

Modenhet er en skjelden vare. Du har den ikke.

Anonymous poster hash: b089e...9ad

[Gjest Whitestripes]

Det er ikke det minste rart at du har problemer med å stole på folk og at du har angst for å miste. Etter alt du har opplevd, ville det vært rart om du ikke følte det sånn. At folk svarer deg stygt her, viser bare at de ikke forstår hvordan en sånn oppvekst kan prege en resten av livet.

Jeg tror du ville hatt godt av å snakke med en profesjonell. Da får du bearbeidet alt det vonde du har opplevd, og kan endre tankemønstrene dine.

Å stole på andre er ikke lett, og spesielt ikke for mennesker med dårlige erfaringer, slik som du har. Det tar gjerne lang tid å klare å stole på noen, når all erfaring sier deg at de ikke er til å stole på.

Du kan begynne med å øve deg på å ta små skritt for å stole på kona di. Du må rett og slett bestemme deg for å stole på det hun sier og gjør - en gang - også en gang til - og så enda en gang. Etter hvert vil du kanskje klare å få ordentlig tillit til henne.

[AnonymBruker]

Det er ikke det minste rart at du har problemer med å stole på folk og at du har angst for å miste. Etter alt du har opplevd, ville det vært rart om du ikke følte det sånn. At folk svarer deg stygt her, viser bare at de ikke forstår hvordan en sånn oppvekst kan prege en resten av livet.

Jeg tror du ville hatt godt av å snakke med en profesjonell. Da får du bearbeidet alt det vonde du har opplevd, og kan endre tankemønstrene dine.

Å stole på andre er ikke lett, og spesielt ikke for mennesker med dårlige erfaringer, slik som du har. Det tar gjerne lang tid å klare å stole på noen, når all erfaring sier deg at de ikke er til å stole på.

Du kan begynne med å øve deg på å ta små skritt for å stole på kona di. Du må rett og slett bestemme deg for å stole på det hun sier og gjør - en gang - også en gang til - og så enda en gang. Etter hvert vil du kanskje klare å få ordentlig tillit til henne.

Takk for svar.

Bare bestemme meg til stole på henne, altså. Som feks for en dag av gangen, for eksempel?

For det kan jeg forsøke, merker jeg. Å øve meg på altså.

Du mener altså sånn for å se om det går bra, hvis jeg har skjønt det rett.

Omtrent som når noen slutter med rus og de bestemmer seg til at de bare skal gjøre det akkurat i dag, så blir det ikke helt ugjennomførbart.

Det blir jo ikke det samme, så klart. Men det blir noe som ligner.

Jo, jeg kan prøve det.

Takk for rådet.

Jeg skal forsøke så godt jeg kan og jeg kan kanskje vurdere det med en profesjonell en gang til.

Så lenge det ikke er en middels dårlig psykolog.

Anonymous poster hash: b089e...9ad