Jeg har gått fra hetro til lesbisk

[AnonymBruker]

Da jeg traff barnas far var jeg opp over ørene forelsket i han. I mange år svermet jeg bare for han. Etter åtte år og tre barn røyk forholdet, jeg hadde allerede vært forelsket i en annen kvinne en stund. Det jeg nå opplever, er at jeg bare faller for kvinner!!!

Som om det ikke er vanskelig nok å finne en ny partner som alenemor til tre barn, er det bare kvinner jeg faller for. Vi bor forresten i en svært liten by, alle kjenner alle. Ungene trives godt og har slått rot.

Jeg burde selvsagt ikke klage! Men jeg er litt bitter på mine egne følelser, kjenner på håpløsheten, så meningsløst! Jeg kan da aldri gå videre med mine følelser.

Jeg forelsket meg som ungdom i begge kjønn, men min første kjærlighet og kjæreste var en gutt, ett år etter bruddet ble jeg sammen med mannen min, og kjærligheten holdt i mange år. Trodde seriøst det bare var en ungdomsgreie dette tidligere greine, trodde jeg endelig hadde funnet meg selv. Men nå er det altså slutt på det, det er altså bare kvinner jeg har falt for de siste åtte årene. Ingen mann! Dette er en hemmelighet jeg tenker jeg må skjule hele livet. Men, jeg skal innrømme at jeg er en smule bitter på egen skjebne her.

Hva tenker du?

Anonymous poster hash: 34038...7bc

[Testosteron]

Jeg tenker at det kan jo hende at du vil forelske deg i en mann igjen selv om det er en stund siden forrige gang.

[Kontormus]

Da jeg traff barnas far var jeg opp over ørene forelsket i han. I mange år svermet jeg bare for han. Etter åtte år og tre barn røyk forholdet, jeg hadde allerede vært forelsket i en annen kvinne en stund. Det jeg nå opplever, er at jeg bare faller for kvinner!!!

Som om det ikke er vanskelig nok å finne en ny partner som alenemor til tre barn, er det bare kvinner jeg faller for. Vi bor forresten i en svært liten by, alle kjenner alle. Ungene trives godt og har slått rot.

Jeg burde selvsagt ikke klage! Men jeg er litt bitter på mine egne følelser, kjenner på håpløsheten, så meningsløst! Jeg kan da aldri gå videre med mine følelser.

Jeg forelsket meg som ungdom i begge kjønn, men min første kjærlighet og kjæreste var en gutt, ett år etter bruddet ble jeg sammen med mannen min, og kjærligheten holdt i mange år. Trodde seriøst det bare var en ungdomsgreie dette tidligere greine, trodde jeg endelig hadde funnet meg selv. Men nå er det altså slutt på det, det er altså bare kvinner jeg har falt for de siste åtte årene. Ingen mann! Dette er en hemmelighet jeg tenker jeg må skjule hele livet. Men, jeg skal innrømme at jeg er en smule bitter på egen skjebne her.

Hva tenker du?

Anonymous poster hash: 34038...7bc

Tenker at du var bifil og fremdeles er bifil

[AnonymBruker]

Jo, takk for oppmuntringen! Det er vel det jeg også går og venter på. Så blir jeg skuffa når det blusser opp en forelskelse i en ny kvinne. Hater virkelig dette her og min egen ensomhet i dette!

Anonymous poster hash: 34038...7bc

[Cathrine88]

Jeg tenker også at du fortsatt er bifil.

Hvorfor kan du ikke gå videre med følelsene dine? Faller du bare for heterofile kvinner eller gode venninner?

[Forumsnella]

Da jeg traff barnas far var jeg opp over ørene forelsket i han. I mange år svermet jeg bare for han. Etter åtte år og tre barn røyk forholdet, jeg hadde allerede vært forelsket i en annen kvinne en stund. Det jeg nå opplever, er at jeg bare faller for kvinner!!!

Som om det ikke er vanskelig nok å finne en ny partner som alenemor til tre barn, er det bare kvinner jeg faller for. Vi bor forresten i en svært liten by, alle kjenner alle. Ungene trives godt og har slått rot.

Jeg burde selvsagt ikke klage! Men jeg er litt bitter på mine egne følelser, kjenner på håpløsheten, så meningsløst! Jeg kan da aldri gå videre med mine følelser.

Jeg forelsket meg som ungdom i begge kjønn, men min første kjærlighet og kjæreste var en gutt, ett år etter bruddet ble jeg sammen med mannen min, og kjærligheten holdt i mange år. Trodde seriøst det bare var en ungdomsgreie dette tidligere greine, trodde jeg endelig hadde funnet meg selv. Men nå er det altså slutt på det, det er altså bare kvinner jeg har falt for de siste åtte årene. Ingen mann! Dette er en hemmelighet jeg tenker jeg må skjule hele livet. Men, jeg skal innrømme at jeg er en smule bitter på egen skjebne her.

Hva tenker du?

Anonymous poster hash: 34038...7bc

Hvorfor kan du ikke det? Drit nå i hva bygdetullingene sier. Vi lever snart i 2014. Vi lever i en tid der homofile og lesbiske har lov å både gifte seg og adoptere barn. Hva er så galt om du involverer deg med en kvinne? Kan ikke en kvinne bli en like god steforelder som en mann?

[AnonymBruker]

Håper du har rett... Bare det at jeg faktisk ikke skjønte det selv, trodde som sagt det bare var en greie som gikk over. Det som skremmer meg mest nå, er at jeg ikke har vært betatt/ forelsket i noen andre menn etter at jeg møtte barnas far, som sagt bare kvinner. Det er liksom ikke i nærheten engang, å være sammen med en mann føles helt.... for min del ganske fjernt.

Anonymous poster hash: 34038...7bc

[xalo]

Jeg tenker og håper at du vil tørre å stå fram om du blir forelsket nok i ei du kan føle deg trygg sammen med Lykke til!! Det høres ikke lett ut, men forhåpentligvis har du mange år med et godt forhold foran deg enten det blir med Per eller Kari

Kanskje det kan hjelpe å ringe til en sånn homo-telefon, de får sikkert mange telefoner fra mennesker som kommer ut sent i livet

[Gjest Evans]

Jeg tenker at du skal gå videre med følelsene dine!

Kjenner flere kvinner som har barn fra heterofile forhold og er nå lykkelige med en kvinne. Ei er faktisk tre barnsmor og var gift i 10 år med en mann.

Jeg tviler ikke et sekund på at det er vanskelig, det kan være vanskelig å komme ut i seg selv, men om du faktisk ønsker å være med en kvinne og det er det som gjør deg lykkelig, vil nok både barn og familien din heller se deg lykkelig enn ulykkelig.

Jeg syns du skal gå videre med følelsene dine

PS: mener de har en egen gruppe på Gaysir for kvinner som har barn fra tidligere forhold.

Endret 5. desember 2013 av Evans

[xalo]

Har du eventuellt en homofil/bifil venn som du kan snakke med følelsene dine om? Eventuellt noen på jobben din?

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at du fortsatt er bifil.

Hvorfor kan du ikke gå videre med følelsene dine? Faller du bare for heterofile kvinner eller gode venninner?

Godt spørsmål, jeg faller IKKE for gode venninner, absolutt ikke! Det føles helt absurd å tenke på dem som en partner, virkelig! De jeg har falt for, har alle hatt barn, så tviler. Men jeg kan også nevne at jeg i min ungdom falt for en del menn som viste seg å være homoseksuelle.

Anonymous poster hash: 34038...7bc

[Forumsnella]

Godt spørsmål, jeg faller IKKE for gode venninner, absolutt ikke! Det føles helt absurd å tenke på dem som en partner, virkelig! De jeg har falt for, har alle hatt barn, så tviler. Men jeg kan også nevne at jeg i min ungdom falt for en del menn som viste seg å være homoseksuelle.

Anonymous poster hash: 34038...7bc

Ts ikke skam deg over følelsene dine. Om det er en kvinne som vil gjøre deg lykkelig så bli sammen med en kvinne.

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke det? Drit nå i hva bygdetullingene sier. Vi lever snart i 2014. Vi lever i en tid der homofile og lesbiske har lov å både gifte seg og adoptere barn. Hva er så galt om du involverer deg med en kvinne? Kan ikke en kvinne bli en like god steforelder som en mann?

Jeg kan jo bare håpe på at jeg en gang kan bli så trygg at det kunne blitt en mulighet. Men i dag føles det langt unna... Konservativ familie, konservativ by et godt stykke utpå landet.

Anonymous poster hash: 34038...7bc

[Sugerøret]

Kanskje ikke tenke kjønn men person?

Hvem du elsker er vel det samme,så lenge du er lykkelig (og ikke skader noen)

[Cathrine88]

Det falt meg ikke engang inn at det skulle holdes hemmelig på grunn av frykt for andres meninger. Jeg er tydeligvis ganske bortskjemt som aldri har bodd på et lite sted.

Jeg tror jeg ville flyttet dersom det er så ille, og hvis det er en mulighet. At ungene må dra fra et et sted hvor de trives oppveies vel av en lykkelig mor som kan være seg selv?

Endret 5. desember 2013 av Cathrine88

[AnonymBruker]

Takk til dere som mener at jeg ikke skal skamme meg over følelsene, at jeg kan stå frem og gå videre med følelsene mine, -det får meg til å tenke at det faktisk finnes mennesker der ute som tenker at det er OK å ha slike følelser. Det får meg igjen til å tenke at jeg jo faktisk har et valg,- selv om det føles litt "langt frem i tid".

Husvarm: Ja, når du spør, kom jeg faktisk på at jeg har en bekjent på facebook, vi hadde veldig god kontakt i ungdomstiden, men ikke de siste ti årene. Han har alltid vært åpen om sin homoseksuealitet. Jeg kan jo nevne at jeg er oppvokst på en gård her ute i bygda, og konservative holdninger står ganske sterkt. Andre venner og familie er nok ikke noen jeg vil snakke med om dette.

Anonymous poster hash: 34038...7bc

[AnonymBruker]

Jeg kom ut når jeg flytta til storbyen og ble sammen med ei jente. Jeg kommer fra et relativt lite sted på landet. Ingen ble særlig overraska og tilogmed bestemor på over 80 som er litt halvrasistisk er bare glad til, og synes jeg har funnet meg ei flott jente.

Mye av det du frykter skal skje er bare vonde tanker, folk flest i dag er faktisk oppegående og ønsker at de man er glad i også skal være lykkelige sammen med den de elsker

Anonymous poster hash: 682a6...e65

[AnonymBruker]

Kjære deg, dette trenger ikke være så forferdelig vanskelig som du sikkert ser for deg nå. Jeg er datter av ei som var i to lange forhold med menn, fikk barn med de og elsket de - og som så forelsket seg i en kvinne. Mamma er lykkelig i forholdet sitt nå, alle vi tre barna er lykkelige og vi har aldri opplevd det som et problem at mamma er i et forhold med en kvinne. Vi er kjempeglade i samboeren hennes, og de opplever bare respekt der de er. De bor forøvrig på en liten plass selv ... Jeg tenker at selv om du ønsker å bli forelsket i en mann (og det kan jo skje), så er det viktig at du tar følelsene dine og deg selv på alvor der du er nå. Ikke lev livet for noe som kanskje eller kanskje ikke kan skje. Stor klem.

Anonymous poster hash: a486c...51a

[Britt Banditt]

Tror virkelig ikke dette er et stort problem i dagens Norge (bygda eller ei). Det er bare fåtallet som har problemer med homofile (og de som har det har gjerne større problemer når det gjelder menn enn kvinner av en eller annen grunn), og er det virkelig viktigere hva de menneskene tenker enn at du skal ha det bra?

[Gjest shockgirl]

Send meg gjerne en melding om du vil snakke.

Jeg er også en "late bloomer". Etter å ha fortrengt titrekningen mot andre kvinner i mange år, og også fått barn med en mann, fant jeg ut for noen måneder siden at jeg ikke orker skjule "den virkelige meg".

Jeg liker kvinner, sånn er det med den saken.

Har aldri vært lykkelig med menn.

Du kan jo også lese denne artikkelen:

http://www.klikk.no/helse/dinkropp/samliv/article777559.ece

Hvorfor føler du at du må skjule hvem du er?