Har du noengang angret på at du fikk dyr?

[summerrain]

Ja, rett og slett! Har du i perioder "angret" på at du fikk dyr? Hvor lenge varte perioden? Gjorde du noe spesielt for å få den til å gå over?

Jeg angret litt i sommer, fikk ett litt sent sjokk kan man si med hvor mye ansvar det er og sånn. Nå er alt bra igjen og jeg ville aldri ha byttet dem bort, men husker jeg følte meg så utrolig alene i den perioden...

[Gjest HappyWaffle]

jeg angrer litt når jeg ikke kan dra på konserter fordi jeg ikke har noen til å passe de, men når jeg sitter hjemme å da ikke er på den konserten innser jeg fort at dyrene mine er gull verdt <3 kunne ALDRI funnet på å kvitte meg med de <3

[AnonymBruker]

Nei, ikke angret ett eneste sekund, ikke engang når klokka er 3 på natta og jeg må stå opp med en av hundene fordi den -måååå- ut.

Anonymous poster hash: 9cf33...d0e

[Gjest Badebuksa]

Ja! Mange ganger.

[Pialill]

Ja de dagene det snør, regnger og blåser sidelengs, og hunden trenger 1 times tur for å ikke plage meg hele kvelden

men da må man jo bare kle på seg og heller ta et bad etterpå. Angrer sjelden på en tur i etterkant

[Lea2]

Det hender at jeg tenker at ting hadde vært sååå mye enklere om jeg ikke hadde hatt hund. Særlig når jeg fjerner hundehår fra møbler, ikke kan dra dit jeg vil når jeg vil og sånt. Varer stort sett noen minutter, men ve jo godt at jeg mistrives utrolig uten hund.. og at jeg aldri kunne tenke meg et liv uten.

[Gjest Funky Punk]

Noen ganger angrer jeg og skulle ønske jeg var helt fri til å gjøre hva jeg vil, men det går som regel fort over igjen da

[Myrthel]

Jeg angret litt på at vi hadde skaffet oss kaniner, fordi jeg følte at de var så vanskelige å "lese". Jeg er veldig glad i dyr, og har "alltid" hatt katter. (De maler jo, stryker seg inntil deg - eller kan frese hvis de er sinte).

Den ene kaninen vår kom bort og la seg tett inntil meg, og da følte jeg at den kosa seg. Den kom også med en lyd, som vi toket som golyd når vi kosa med den.

Den andre kaninen var "usosial". Den hoppet ikke direkte unna når vi prøvde å kose, men jeg vet ikke om den var fornøyd.

En sen kveld kom det en rar lyd fra den ene, og så ble den så "rar". Vi valgte og ta den med til dyrlegen og han valgte å avlive den pga. nyresvikt. Det skremte meg. Vi hadde ikke sett noen tegn i forkant. Den spiste og drakk. (Men fordi den er et byttedyr - viser den ikke smerte).

Etter dette var jeg veldig på vakt ovenfor den andre. Jeg kjente jeg angret meg litt, fordi jeg var så redd for at den ikke skulle ha det godt.

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke, for jeg er kjempeglad i dyra mine. Men samboer sier nesten hver eneste dag at han angrer på at ho tok til deg vår hund pga ho ikke hører når det gjelder forskjellige ting.

Anonymous poster hash: 54bcf...cc5

[AnonymBruker]

Angrer ikke, men det er litt kjipt at det blir vanskeligere å dra på ferie. Og så er det den evige bekymringen - har dyret mitt det godt nok? Gjør jeg nok for henne, er hun så glad og tilfreds som hun fortjener? Hun har jo bare dette ene livet, og hun er helt avhengig av at jeg forstår alle hennes behov og ønsker.

Anonymous poster hash: dc65d...cc4

[Lea2]

Ferieproblemet ble mye mindre for meg etter at jeg dristet meg til å sette hunden på kennel en uke. Var kjempeskeptisk til om noen kunne klare å ta vare på hunden min og om han kom til å takle livet i en "bås" med masse andre hunder rundt seg.

Fikk tilbake en hund som var kjempefornøyd og tydelig hadde knyttet seg til kenneleieren.. var så vidt jeg fikk ham med meg hjem. Etter å ha grått litt første kvelden hadde han slått seg helt til ro. Nå vet jeg i alle fall at jeg kan reise bort en liten stund, selv om hundepasserene (mine foreldre) ikke er tilgjengelige.

[AnonymBruker]

Angrer når jeg tenker på den dagen de er borte, fordi jeg vet ikke om jeg kommer til å takle det så bra. Er så knyttet til dem at jeg er redd jeg knekker helt sammen når jeg mister dem. Hvordan skal jeg klare meg uten dem liksom....

Anonymous poster hash: ddb57...0de

[Gjest Ozelot]

Ja. Som oftest bare i ferier da jeg kunne tenkt meg å dra jorden rundt, men dyrene holder meg hjemme. Jeg har heldigvis hatt flaks i alle de årene jeg har hatt dyr, det har alltid vært en eller annen som heldigvis ikke skal noe, og som kan passe mot betaling.

Men ellers angrer jeg ikke.

Og jeg føler at, hva er vel den lille angeren noen uker her og der, mot hele året der du koser deg og priser deg lykkelig for at dyret ditt her der hos deg?

[Ruby_Tuesday]

Jeg har aldri angret, men det er tider hvor jeg tenker at ting hadde vært mye lettere dersom vi ikke hadde hatt hundene, spesielt siden jeg reiser en del.

[Brimi]

Jeg angret litt i førsten på begge kattene mine. Hun ene tok tær og fingre hver eneste natt en stund. Og begge to vekte oss når lillepus var liten med å fly over hele leiligheten.

Er også redd for at de ikke skal ha det bra. Nå er storepus under behandling og om jeg er usikker så bestiller jeg time hos dyrlegen. Med desember har vi vel vært hos dyrlegen over 10 ganger på 3 måneder.

[Brimi]

Dobbelpost

Endret 4. desember 2013 av Brimi

[AnonymBruker]

Ja, når rampevalpen setter tenna i låra mine helt plutselig, eller hiver seg opp i sofaen og begynner å tygge istykker putene, da får jeg lyst til å gi ham bort på finn

Anonymous poster hash: 81b3a...512

[tequiila90]

De dagene man er syk (som idag), og det regner utrøstelig er jeg utrolig glad for at hunden min trives i sofakroken istedenfor å måtte være ute i flere timer. Jeg er glad for at jeg ikke har ansvaret for han alene men deler han med samboeren. Det gjør alt mye lettere når man er to. Angrer ikke et sekund på at vi fikk han, men innser at det er mye arbeid noe man bør være klar over før man anskaffer seg et dyr.

Er så lei av folk som kjøper dyr og selger de rett etterpå fordi de ikke syntes noe om det likevel! Man bør tenke seg om mer en en gang og virkelig gjøre alt man kan før man kvitter seg med det!

[AnonymBruker]

Jeg angra på pusen da hu var mindre fordi hu ramponerte hele huset og oppførte seg som om hu var helt gal. Nå er det bedre, hu er kosepus og rolig.

Angret forferdelig på valpen her om dagen da jeg la merke til at han hadde begynt å spise opp vitrineskapet vårt som er et ganske dyrt møbel. Også angrer jeg litt og litt nesten hver dag fordi jeg får så dårlig samvittighet når han må være alene hjemme fordi jeg må handle mat, dra i møter, handle gaver osv...

Anonymous poster hash: bdf1d...db9

[Minya]

I omtrent en brøkdel av et sekund hver gang en av kattene gjør en real rampestrek får jeg fryktelig lyst til å kaste synderen på dør. Men jeg ville aldri byttet dem ut for noen ting.