Få noen kraftig overvektig til å slanke seg?

[AnonymBruker]

Egentlig regner jeg med at svaret på spørsmålet er nei, men jeg spør likevel: Går det an å gjøre noe som helst som kan få en kraftig overvektig person til å ville slanke seg OG å faktisk gjøre det?

Mannen min har lagt på seg ca 70 kg etter at vi ble sammen for en del år siden, og har nå en BMI på ca 50.

Vi kan ikke ha sex, vi kan ikke gjøre ting sammen (han er for tjukk til å sykle, til å gå på ski, til å gå lange turer, til å orke å holde på med noe særlig). Folk glor når vi er ute sammen, og ja, jeg må innrømme (selv om det irriterer meg) at jeg skammer meg over ham. Jeg irriterer meg også over at han er så tiltaksløs og bare fortsetter å øke i vekt.

Jeg er glad i ham, men slik han er nå, tenner jeg ikke på ham og jeg vil ikke bli sett offentlig sammen med ham. Jeg er normalvektig og sprek og trener 3-5 ganger i uka. Vi har barn.

Tips, råd, hva som helst?

Anonymous poster hash: 6c59b...44f

[AnonymBruker]

I utgangspunktet mener jeg at man ikke skal legge seg borti hva andre folk veier, men dersom familie (foreldre, barn eller partner) er sykelig overvektige, synes jeg at dette er noe man kan ta opp. Du bør snakke med mannen din om dette, tilby deg å hjelpe han på de måtene du kan. Jeg regner med at han ikke spiser spesielt sunt? Kanskje dere kan bli enige om å spise litt sunnere mat hjemme?

Anonymous poster hash: b7b2c...58a

[AnonymBruker]

Vi spiser sunt og regelmessig. Problemet er at han spiser veldig mye og veldig mye utenom. Tror han har et lager av godteri, kjeks, brus osv og finner stadig tolitersbokser med is under senga hans.

Vi har snakket mye om det. Jeg maser ikke, men jeg uttrykker bekymring (som resten av familien). Jeg kan jo ikke nekte ham å kjøpe mat/snop med egne penger og heller ikke å spise det. Skulle ønske han innså at ungene blir ertet fordi han er så tjukk, at folk glor og at han nærmest er bevegelseshemmet på enkelte områder. Ønsker at han skal være sporty og frisk og bli med på turer i naturen

Anonymous poster hash: 6c59b...44f

[AnonymBruker]

Vi spiser sunt og regelmessig. Problemet er at han spiser veldig mye og veldig mye utenom. Tror han har et lager av godteri, kjeks, brus osv og finner stadig tolitersbokser med is under senga hans.

Vi har snakket mye om det. Jeg maser ikke, men jeg uttrykker bekymring (som resten av familien). Jeg kan jo ikke nekte ham å kjøpe mat/snop med egne penger og heller ikke å spise det. Skulle ønske han innså at ungene blir ertet fordi han er så tjukk, at folk glor og at han nærmest er bevegelseshemmet på enkelte områder. Ønsker at han skal være sporty og frisk og bli med på turer i naturen

Anonymous poster hash: 6c59b...44f

Han er jo en voksen mann. Si det som det er. På tide med silkehansker av. "Ungene blir erta. Jeg er kåt men ikke på deg. Samlivet er på vei til helvete. Alt fordi du er på vei til å bli en av desse menneskene som må heises ut av huset sitt med kran." Så spør du hva i h* det er som har fått han til å miste livsgnisten til de grader. Om han er lei av livet. Om han er lei av deres liv. Med humor, for all del. Men her er det ikke noe poeng i å gå rundt grøten.

Og du kan alltids sette ned foten. Oppsøk psykolog og ned X kg innen dato ellers så skilles vi/skaffer jeg meg en elsker/hva som helst du ser for deg.

Anonymous poster hash: b9857...743

[AnonymBruker]

Hvis han ikke ser problemet selv er jeg redd du har en nærmest umulig oppgave.

Han må se de samme utfordringene som du ser, med at dere ikke har sexliv, at han har store begrensninger i hva han klarer/kan og ikke, og at han ikke får fulgt opp barna som han ønsker. Hvis han ikke ser dette selv, og dermed ikke kan bruke dette som motivasjon, så tror jeg det blir veldig vanskelig for deg (dessverre).

Jeg har selv vært overvektig store deler av livet (er nå i midten av 30-årene), og hatt en BMI på over 40. Men jeg har fungert ganske bra (dårlig kondisjon og litt vond rygg, men ellers fungert og kunnet gjøre det meste av hva jeg har hatt lyst til) og har derfor ikke hatt stort fokus på gå ned (eller ønsket å "ofre" for mye for å klare det). Nå har jeg etterhvert kommet til den erkjennelsen at det er mer jeg skulle ønske jeg orket, klarte og kunne, så nå har jeg (nok en gang..) tatt litt grep og strammer inn på livsstilen slik at jeg kan få redusert vekten. Jeg har trener og har fokus på et ok kosthold (uten fullstendig nazi-regime - da bare sprekker jeg). Men jeg har kommet til den erkjennelsen selv...

Anonymous poster hash: 19ca9...8b0

[AnonymBruker]

Først og fremst er han såpass overvektig at han trenger profesjonell hjelp. Undersøk hva slags tilbud som finnes på ditt hjemsted, så du har noen reelle forslag å komme med. Han bør utredes grundig, ingen legger på seg så mye uten at det finnes bakenforliggende årsaker. Kanskje de ikke var der i utgangspunktet, men du kan være rimelig sikker på at han nå sikkert sliter både psykisk og fysisk.

Det er vanskelig, tøft og tungt å slanke seg. Det er ikke bare å spise mindre og trene mer, samtidig som det er det man faktisk må gjøre. Det handler også om å lære seg et nytt tankemønster, å motivere seg, å akseptere og reparere.

Anonymous poster hash: 7e213...e36

[AnonymBruker]

Han er jo en voksen mann. Si det som det er. På tide med silkehansker av. "Ungene blir erta. Jeg er kåt men ikke på deg. Samlivet er på vei til helvete. Alt fordi du er på vei til å bli en av desse menneskene som må heises ut av huset sitt med kran." Så spør du hva i h* det er som har fått han til å miste livsgnisten til de grader. Om han er lei av livet. Om han er lei av deres liv. Med humor, for all del. Men her er det ikke noe poeng i å gå rundt grøten.

Og du kan alltids sette ned foten. Oppsøk psykolog og ned X kg innen dato ellers så skilles vi/skaffer jeg meg en elsker/hva som helst du ser for deg.

Anonymous poster hash: b9857...743

Har gjort det, men det endte bare med en stor diskusjon om hvor overfladisk jeg var og at jeg da ikke var verdt ham for da var det ikke ekte kjærlighet uansett osv.

Hvis han ikke ser problemet selv er jeg redd du har en nærmest umulig oppgave.

Han må se de samme utfordringene som du ser, med at dere ikke har sexliv, at han har store begrensninger i hva han klarer/kan og ikke, og at han ikke får fulgt opp barna som han ønsker. Hvis han ikke ser dette selv, og dermed ikke kan bruke dette som motivasjon, så tror jeg det blir veldig vanskelig for deg (dessverre).

Anonymous poster hash: 19ca9...8b0

Han ser begrensningene, men for det første ser han at jeg gjør det (jeg tar med barna på skiturer, skøyter, turer i naturen, ut og leke osv), for det andre sier han bare at han uansett ikke har så lyst (jeg kan ikke sykle for da kneler sykkelen, men det er ok, for jeg liker ikke å sykle uansett).

Han dropper også bare å se seg i speilet.

Først og fremst er han såpass overvektig at han trenger profesjonell hjelp.

Anonymous poster hash: 7e213...e36

Ja, han var i systemet, men droppet ut og de fanger ham ikke opp igjen og mitt mas får ham ikke til å ta kontakt med dem. Han skulle egentlig ha slankeoperasjon, men trakk seg.

Anonymous poster hash: 6c59b...44f

[AnonymBruker]

Og du kan alltids sette ned foten. Oppsøk psykolog og ned X kg innen dato ellers så skilles vi/skaffer jeg meg en elsker/hva som helst du ser for deg.

Anonymous poster hash: b9857...743

Da ender det nok mest sannsynlig opp med at de skilles og fyren drukner de sorgene også i overspising og spiser seg nærmere hjerteinfarkt og ødelagte knær. Med andre ord neppe en særlig god løsning for verken mannen eller ts (dersom hun er glad i ham).

Anonymous poster hash: 5d546...0a7

[AnonymBruker]

Han har ikke så lyst til å gjøre aktiviteter, men har han lyst til å være en del av sine barns hverdag? For det er jo det dette til syvende og sist handler om. Dessverre er det en vanlig tendens til de som legger på seg, man legger vekk de tingene man ikke klarer og sier "jeg har ikke lyst til det". Dette blir jo litt som andre typer avhengighet, man må snu et tankemønster, men da må man først innse at man har et problem.

At han synes du er overfladisk når du tar opp manglende tenning, viser jo bare hvor kort han tenker. Du sier jo selv at dere ikke har noe sexliv, og jeg forstår helt ærlig ikke hvordan man skal få hatt det heller, når en part er såpass overvektig. Det må jo være hemmende. I tillegg kommer risikoen for å miste ham i ung alder, som i alle fall for meg hadde lagt et lokk på følelsene som skal til for å ha et godt sexliv, jeg hadde forberedt meg på sorgen før den kom.

Jeg har ikke noe mer konstruktiv å komme med, dessverre, men ønsker dere lykke til. Håper han ser at han har mistet livet med både deg og ungene et eller annet sted på veien, for nå er han jo på sidelinja, og klarer å komme tilbake til det en dag

Anonymous poster hash: bfe0b...2a7

[Lea2]

Tror også at du (og han) trenger legehjelp her.

Å presse med følelser og skilsmisse gjør neppe ting bedre, men heller bekymring for helsen (dette vet han garantert selv også) og drahjelp/støtte i samarbeid med lege. Ofte blir det slik at partneren behandler personen som et barn ved å kontrollere hva personen spiser og det tror jeg at det er en fordel å unngå så langt som mulig. Dette må han i stor grad bestemme seg for selv, med deg som støtte.

[Berit]

Ønsker at han skal være sporty og frisk og bli med på turer i naturen

Anonymous poster hash: 6c59b...44f

Akkurat dette, og andre positive ting hadde jeg sagt til ham. Hadde ikke vinklet det hvor forferdelig alt var pga ham, hadde heller sagt at jeg lengter etter da vi gjorde det og det sammen, at det var så fint da vi var sammen og .............,

Si hvor mye han betyr for deg, og det kunne vært så kjekt å gjøre om igjen det dere gjorde før......den gang...mm

[Pearl2.0]

Huff, dette kan ikke være lett Vet han om risikoen for alle sykdommer han kan få (kanskje allerede har) og at han innen få år kan bli rammet av hjerteinfarkt og dø fra dere alle sammen? Beklager om jeg er brutal nå, men det er jo realiteten. Jeg synes det høres ut som om han trenger profesjonell hjelp, man blir ikke 70 kilo tyngre av å bare spise litt ekstra. Da er det noe psykisk galt, mer enn å ha lyst på god mat dessverre.

[AnonymBruker]

Jeg er en pappa som var veldig usunn og overvektig. Nå er jeg den sprekeste i familien selv om jeg har en del kilo som fortsatt skal av. Jeg vet hvordan det er å være den som er overvektig.

Noen mennesker innser tilstanden selv, andre fornekter. Noen vil forandre ting når tiden er inne, noen vil dø overvektig noen år for tidlig.

Veien å gå er å snakke med mannen din, noe som du sikkert gjør. Livsstilsendring er en lang prosess som må gjøres i individuelt tempo. Se om mannen din er villig til å få hjelp andre steder bortsett fra hos deg, for eksempel hos en Frisklivssentral eller på en poliklinkk for overvektige. Så holder du deg mest mulig i bakgrunnen og ikke blir et forstyrrende element. Han trenger å være i kontakt med andre overvektige i samme situasjon.

Hva kan du gjøre ? Snakke med han og fortelle at du ikke ønsker å leve et liv med en partner som ikke tar vare på seg selv. Du kan lage mat i fornuftige mengder slik at han ikke stapper i seg. Du kan bidra til fornuftige omgivelser slik at i hvert fall du ikke kjøper store mengder mat som blir liggende i skap og skuffer, snop og godteri bortsett fra fredag/lørdag, Sørg for at omgivelsene/miljøet kan bidra til å gjøre det lettere for han. Foreslå en tur til fastlegen for å diskutere overvekt er et greit sted å starte.

Du virker fornuftig i det du skriver. Du vet også at det ikke hjelper å mase, da bare stritter han i mot. Dette må bli hans prosjekt.

Anonymous poster hash: e7e8d...27c

[AnonymBruker]

Jo mer du tar dette opp, jo mindre blir motivasjonen hans til å gjøre noe med det. Dessverre.

Anonymous poster hash: a2e63...ab9

[AnonymBruker]

Gå til ekteskapsrådgivning ! Glem mas om kosthold og trening. Ha fokus på at samlivet er dårlig. Da kommer det fram at mye skyldes hans innstilling til å ta vare på sin egen fysiske og psykiske helse.

Du er sikkert ikke helt perfekt heller, gjennom ekteskapsrådgivning vil han skjønne at hans helse ødelegger for dere begge. Etter hvert vil han begynne å gjøre noe med det. Han må stå til ansvar på hvordan hans liv påvirker hele familien.

Anonymous poster hash: e7e8d...27c

[Lea2]

Det er absolutt håp! Folk har klart dette før, men det står kun på hans vilje og styrke. Om han ikke vil, så skjer det heller ikke. Så motivasjon er nok tingen her, ikke skremsel og press. Det er likevel viktig at han blir minnet på hva som kan skje om han ikke gjør noe (diabetes og andre livsstilsykdommer). Jeg tror ikke det hjelper å vise til ekstreme tilfeller og ødelagte organer, men heller hva dette kan bety for ham og hans familie.

Kanskje er det mulig å få et opphold på et kursted med fokus på slike ting? Vet om flere som har hatt god nytte av det i starten av en slik endring.

Ekteskapsrådgivning kan hjelpe, men jeg er redd han vil føle seg som den som har skylda for alt og at han føler han må gjøre det for andre. Om dette bunner i andre ting som depresjon vil ikke det være særlig motiverende vil jeg tro. Enda en grunn til å spise til trøst (om dette er tilfelle). Jeg tror fortsatt at en lege vil kunne gi gode råd om en pakke som fungerer.

[Anglofil]

Jeg tenker at man ikke legger på seg 70 kg bare fordi man ikke klarer å styre seg. Det er sikkkert noen som er slik, men jeg tror mange som sliter med vekta også sliter med noe mer dyptliggende. Jeg fikk selv spiseforstyrrelser pga ekstremt dårlig selvtillit. Er forholdet dårlig kan dette gi utslag i hans måte å agere på, som kanskje er å trøste seg med mat. For meg virker det som at vekten er utslaget av noe, dvs at det er symptomet på noe annet. For noen kan mat bli en trøst, en slags venn. Det kan være han er deprimert, ikke trives i forholdet og det er hans måte å agere på.

Jeg sier ikke at det er rett, men jeg tror ikke du løser problemet med vekten ved å fokusere på at vekten er problemet. Selvsagt forstår jeg at det blir et problem, men poenget er at hvis problemet stikker dypere enn som så vil det neppe hjelpe å mase og fokusere på vekt. Og de som sliter med vekta si, enten man er under- eller overvektige, er som regel smertelig klar over dette selv.

Mvh Yvonne

Endret 4. desember 2013 av Yvonne

[AnonymBruker]

Akkurat dette, og andre positive ting hadde jeg sagt til ham. Hadde ikke vinklet det hvor forferdelig alt var pga ham, hadde heller sagt at jeg lengter etter da vi gjorde det og det sammen, at det var så fint da vi var sammen og .............,

Si hvor mye han betyr for deg, og det kunne vært så kjekt å gjøre om igjen det dere gjorde før......den gang...mm

Det gjør jeg. Han sier at det gir ham dårlig samvittighet og at jeg ikke skal snakke om det, for det får ham bare til å føle seg dårlig.

Huff, dette kan ikke være lett Vet han om risikoen for alle sykdommer han kan få (kanskje allerede har) og at han innen få år kan bli rammet av hjerteinfarkt og dø fra dere alle sammen? Beklager om jeg er brutal nå, men det er jo realiteten. Jeg synes det høres ut som om han trenger profesjonell hjelp, man blir ikke 70 kilo tyngre av å bare spise litt ekstra. Da er det noe psykisk galt, mer enn å ha lyst på god mat dessverre.

Ja, han vet om det, men han er ukuelig optimist og tror nok at det skal gå bra, uansett. Han vet om og har vært i behandlingstilbud, uten effekt.

Han trenger å være i kontakt med andre overvektige i samme situasjon.

Hva kan du gjøre ? Snakke med han og fortelle at du ikke ønsker å leve et liv med en partner som ikke tar vare på seg selv. Du kan lage mat i fornuftige mengder slik at han ikke stapper i seg. Du kan bidra til fornuftige omgivelser slik at i hvert fall du ikke kjøper store mengder mat som blir liggende i skap og skuffer, snop og godteri bortsett fra fredag/lørdag, Sørg for at omgivelsene/miljøet kan bidra til å gjøre det lettere for han. Foreslå en tur til fastlegen for å diskutere overvekt er et greit sted å starte.

Anonymous poster hash: e7e8d...27c

De han har fått kontakt med (via tidligere trimgruppe osv) har vært damer. Han ble utenfor og sluttet. Det med maten gjør jeg allerede. Snakke med ham har jeg gjort, han sier altså at hvis jeg er en så overfladisk person kan jeg bare dra, da er jeg ikke verdt ham.

Gå til ekteskapsrådgivning ! Glem mas om kosthold og trening. Ha fokus på at samlivet er dårlig. Da kommer det fram at mye skyldes hans innstilling til å ta vare på sin egen fysiske og psykiske helse.

Du er sikkert ikke helt perfekt heller, gjennom ekteskapsrådgivning vil han skjønne at hans helse ødelegger for dere begge. Etter hvert vil han begynne å gjøre noe med det. Han må stå til ansvar på hvordan hans liv påvirker hele familien.

Anonymous poster hash: e7e8d...27c

Vi har gått til rådgivning, men han har ikke noe tro på sånt, så han ville bare bli med en gang. Jeg kjenner jeg blir litt sinna når du skriver "du er sikkert ikke perfekt heller" - har jeg sagt at jeg tror at jeg er det? Har jeg sagt at jeg ønsker at han skal være det? Nei, men jeg vil gjerne ha et sexliv igjen, jeg vil gjerne ha en mann som kan gjøre ting i hverdagen og som ikke hindres av enorm overvekt! En jeg kan gå med på gata uten at folk glor, stirrer og snur seg, en som ungene ikke blir ertet for, en vanlig fyr! I tillegg kommer selvsagt helsebekymringene - det er farlig å være så stor!

Perfekte folk er uinteressant. Men frisk (i alle fall så langt man kan gjøre noe med det selv) og aktiv: Ja, takk !

Jeg tenker at man ikke legger på seg 70 kg bare fordi man ikke klarer å styre seg. Det er sikkkert noen som er slik, men jeg tror mange som sliter med vekta også sliter med noe mer dyptliggende. Jeg fikk selv spiseforstyrrelser pga ekstremt dårlig selvtillit. Er forholdet dårlig kan dette gi utslag i hans måte å agere på, som kanskje er å trøste seg med mat. For meg virker det som at vekten er utslaget av noe, dvs at det er symptomet på noe annet. For noen kan mat bli en trøst, en slags venn. Det kan være han er deprimert, ikke trives i forholdet og det er hans måte å agere på.

Jeg har også tenkt på at forholdet kan være en medvirkende årsak, og at han ikke trives. Men selv sier han at han elsker meg og at han har det veldig bra sammen med meg (men han liker ikke at jeg snakker om vekten hans).

Jeg har faktisk tenkt at hvis jeg hadde vært en bedre dame, så hadde han slanket seg for å beholde meg. Anstrengt seg for min skyld. At han egentlig ikke er glad i meg, men synes det er greit med noen som drar lasset økonomisk og med barna så kan han spise seg sakte i hjel mens hans ser på damer på internett.

Anonymous poster hash: 6c59b...44f

[Anglofil]

Jeg har også tenkt på at forholdet kan være en medvirkende årsak, og at han ikke trives. Men selv sier han at han elsker meg og at han har det veldig bra sammen med meg (men han liker ikke at jeg snakker om vekten hans).

Jeg har faktisk tenkt at hvis jeg hadde vært en bedre dame, så hadde han slanket seg for å beholde meg. Anstrengt seg for min skyld. At han egentlig ikke er glad i meg, men synes det er greit med noen som drar lasset økonomisk og med barna så kan han spise seg sakte i hjel mens hans ser på damer på internett.

Anonymous poster hash: 6c59b...44f

Jeg tror nok jeg ville gått til ekteskapsrådgivning, rett og slett for å få alle kort på bordet. Det kan hende han bare er lat og rett og slett ikke gidder, da kan jeg være enig i at han kanskje burde ta seg sammen. Men jeg tror man bør ihvertfall finne ut den hele og fulle sannhet før man begynner å beskylde hverandre for det ene og det andre.

Jeg ønsker deg lykke til, jeg skjønner godt at det kan være en vanskelig situasjon.

Mvh Yvonne

Endret 4. desember 2013 av Yvonne

[Corvo]

Få ungene til å si det. Begynn med litt svake hint til ungene om at "pappa er så tung, han klarer snart ikke å reise seg" slik at de kan si det til ham. Så når han sier det til deg kan du vært litt "sjokkert" men si at han kanskje burde slanke seg litt :D