Er såå sint hele tiden; Vil bytte jobb, men til hva?

[Ariana]

Jeg synes dere er i overkant harde mot Sunniva, men Sunniva, det er faktisk noe med det som poengteres her; du kan legge ut i det vide og det brede om andres problemer, men i bunn og grunn kan ikke du forandre andre, du må fokusere på deg selv og det du kan gjøre for å forbedre situasjonen.

Det er bra at du har testet en ny undervisningsmetode, og at du synes den fungerer, men når rektor (som antakeligvis har mange års erfaring) gir deg innspill, kan det være greit å høre på det hun har å si. Jeg har selv hatt et par sjefer som åpenbart ikke kjenner fagområdet jeg jobbet med, og det jeg gjorde da var å la det gå inn like fort som det gikk ut. I alle jobber vil du møte folk som behandler deg dårlig, som ikke kan det de skal, og du vil også oppleve at enkelte er direkte utakknemlige. That´s life. Samme om du jobber i forlag (jeg jobber i en lignende bransje, og jeg kan love deg at det ikke er bedre der), på skolen, eller et annet sted. Mennesker er mennesker, og jeg er enig med dem som sier at du bør reflektere over hvordan du tar til deg ting.

La oss si at rektor er en idiot, ok, la henne si det hun vil, lytt til henne, og ferdig med det. Om det er noe sannhet i det, snakk ordentlig med henne og finn ut av hva hun mener du kan gjøre bedre. Forklar hvorfor du har valgt din undervisningsmetode, og vær åpen for innspill. Du må velge; er det konstruktivt, er det verdt å bruke tid på, eller er det meningsløst og kritikk som bør legges i "dette er ikke så nyttig"-skuffen. En ting er sikkert, skal du fortsette å irritere deg like mye over alt, da vil du bli utbrent raskt.

Når det gjelder elevene dine, så skjønner jeg at du har en krevende jobb, kanskje for krevende? Som flere er inne på, er det ikke en vanlig undervisningssituasjon, dette er også mennesker med dårlig kjennskap til språket. Ja, de er voksne, men de kan også bli frustrerte - som deg og meg. Jeg har en kamerat som nylig begynte å jobbe som norsklærer på vanlig videregående. Han har fått mange yrkesfagsklasser, og kunnskapsnivået er mildt sagt sprikende. I begynnelsen var han som deg; han stresset på grunn av alt han ikke fikk gjort, og tenkte at han ikke var en god lærer, men som jeg sa til ham; du må kjenne dine begrensninger. Hvis du får en klasse hvor enkelte ikke vil lære, tar ansvar for egen læring, eller rett og slett har for dårlige kunnskaper, kan du ikke gjøre annet enn å gjøre jobben din. Jeg skjønner at det er frustrerende, men deres motivasjon og forkunnskaper kan du ikke gjøre mye med. Du må jobbe med utgangspunkt i de forutsetningene du har.

Ellers er jeg enig i at det har kommet en del utbrudd fra deg i denne tråden. Jeg antar at det skyldes at du er umotivert, sliten, lei, og det er forståelig - men for din egen skyld; du må forandre holdning. Hvis du skal holde ut og gjøre en god jobb må du senke piggene og ikke tolke alt i verste mening. Alle har kjipe dager på jobb. Alle møter udugelige mennesker fra tid til annen. Ja, det er kjipt når de utgjør en stor del av arbeidshverdagen, men sånn jeg forstår deg velger du å fortsette med denne klassen. Da må du også innstille deg på det, og slutte å tolke alt i verste mening. Jeg sier ikke dette for å være kjip eller for å kritisere, men jeg var selv i en lignende situasjon for noen år siden. Jeg stresset hele tida, og jo mer jeg stressa, jo mer stressa og oppgitt ble jeg. Det var faktisk faren min som måtte seg ned og fortelle i hovedsak det jeg har skrevet nå. Det har jeg hatt i bakhodet siden, og jeg har opplevd minst like kjipe situasjoner i etterkant, men det er noe med å innse både egne og andres begrensninger. Samt å lære seg til å fokusere på de gode sidene i det som er dårlig. Ok, så har du en klasse som ikke fungerer så godt, men det er vel noen elever som er motiverte? Noen som gjør fremgang? Fokuser på det.

Og du, jeg ville virkelig vurdert å skaffe meg en ny jobb, om ikke utenfor skoleverket, så iallfall på en annen skole. Slik du beskriver jobbhverdagen din tror jeg at det skal mye til for at du trives med utfordringene du får der du er nå, og tro meg; det er det ingenting galt i.

[Sunniva86]

Bare hyggelig, og takk for mine ord Men jeg tror at flere av de andre som har skrevet her inne, også bare er ute etter å hjelpe deg. Jeg skjønner godt at du er redd for å si opp jobben du har nå og gå til noe annet. Man vet jo aldri hvordan det blir. Og som du sier - du er deg, og du trives med å være den du er. Og det er ingenting feil ved det. Det eneste er at man ofte er nødt til å forandre seg etter hvem man er med, og hvor man er. Dessverre er det slik at mye av livet er et slags skuespill. Man klistrer på seg et smil når man egentlig vil skrike av sinne, man presser fram en latter når man egentlig vil gråte, og man later som man godtar ting man egentlig ikke aksepterer i det hele tatt.

Som lærer så må man hele tiden omstille seg etter hvem man skal undervise. Man må ha en enorm tålmodighet... Man må tåle å bli snakket om. (Dette betyr ikke at man skal finne seg i drit), man må (dessverre) møte en haug av utakknemlige, respektløse idioter (elever) både voksne og barn, alt ettersom hvor man jobber. Men så er det de takknemlige, de lærevillige, de som kommer med komplimenter og de som smiler til deg, som forhåpentligvis gjør det verdt for mange å jobbe som lærere, og som gjør at man kan like jobben sin.

Jeg tror de aller færreste av oss har en jobb de elsker. Som bare er fryd og gammen, og som de gleder seg til å gå på hver dag. Ofte når jeg tenker på det - at man skal gå i en jobb man ikke er 100% fornøyd med hver bidige dag kan jeg bli litt deprimert.. Men uansett så skal man ikke stå i en jobb man ikke kan fordra fordi andre forteller deg at det er deg det er noe galt med. Det er helt feil.

Sant det. Men er ikke bare bare å bytte jobb heller:( Har så lyst til å finne et sted hvor jeg tenker at HER kan jeg bli! Selv om det kan være tøft, så er det såpass mye positivt med jobben også. Ja, helt enig i at livet er som et slags skuespill. Man må klistre på seg et smil, late som om alt er bra, akseptere ting man overhodet ikke synes er akseptabetl. Beklage for ting som ikke er ens egen skyld.. Jaja. Er jo sånn det er.. blir deprimert av tanken selv. Skjønner at jobben ikke kan være perfekt. Men er som andre tidligere har skrevet her; skal man håndtere ganske vanskelige elever, så må man i hvertfall ha en ledelse i ryggen! Og jeg har ikke det en gang. Jaja.

Men kanskje dette gar gått for langt ja.. men er ikke lett å vite hva man vil. Bare skulle ønske jeg kunne goldt ut lenger i en jobb.. men går det ikke, så går det ikke:( Jeg er frustrert. men finner vel ut av det..

[Sunniva86]

Jeg synes dere er i overkant harde mot Sunniva, men Sunniva, det er faktisk noe med det som poengteres her; du kan legge ut i det vide og det brede om andres problemer, men i bunn og grunn kan ikke du forandre andre, du må fokusere på deg selv og det du kan gjøre for å forbedre situasjonen.

Det er bra at du har testet en ny undervisningsmetode, og at du synes den fungerer, men når rektor (som antakeligvis har mange års erfaring) gir deg innspill, kan det være greit å høre på det hun har å si. Jeg har selv hatt et par sjefer som åpenbart ikke kjenner fagområdet jeg jobbet med, og det jeg gjorde da var å la det gå inn like fort som det gikk ut. I alle jobber vil du møte folk som behandler deg dårlig, som ikke kan det de skal, og du vil også oppleve at enkelte er direkte utakknemlige. That´s life. Samme om du jobber i forlag (jeg jobber i en lignende bransje, og jeg kan love deg at det ikke er bedre der), på skolen, eller et annet sted. Mennesker er mennesker, og jeg er enig med dem som sier at du bør reflektere over hvordan du tar til deg ting.

La oss si at rektor er en idiot, ok, la henne si det hun vil, lytt til henne, og ferdig med det. Om det er noe sannhet i det, snakk ordentlig med henne og finn ut av hva hun mener du kan gjøre bedre. Forklar hvorfor du har valgt din undervisningsmetode, og vær åpen for innspill. Du må velge; er det konstruktivt, er det verdt å bruke tid på, eller er det meningsløst og kritikk som bør legges i "dette er ikke så nyttig"-skuffen. En ting er sikkert, skal du fortsette å irritere deg like mye over alt, da vil du bli utbrent raskt.

Når det gjelder elevene dine, så skjønner jeg at du har en krevende jobb, kanskje for krevende? Som flere er inne på, er det ikke en vanlig undervisningssituasjon, dette er også mennesker med dårlig kjennskap til språket. Ja, de er voksne, men de kan også bli frustrerte - som deg og meg. Jeg har en kamerat som nylig begynte å jobbe som norsklærer på vanlig videregående. Han har fått mange yrkesfagsklasser, og kunnskapsnivået er mildt sagt sprikende. I begynnelsen var han som deg; han stresset på grunn av alt han ikke fikk gjort, og tenkte at han ikke var en god lærer, men som jeg sa til ham; du må kjenne dine begrensninger. Hvis du får en klasse hvor enkelte ikke vil lære, tar ansvar for egen læring, eller rett og slett har for dårlige kunnskaper, kan du ikke gjøre annet enn å gjøre jobben din. Jeg skjønner at det er frustrerende, men deres motivasjon og forkunnskaper kan du ikke gjøre mye med. Du må jobbe med utgangspunkt i de forutsetningene du har.

Ellers er jeg enig i at det har kommet en del utbrudd fra deg i denne tråden. Jeg antar at det skyldes at du er umotivert, sliten, lei, og det er forståelig - men for din egen skyld; du må forandre holdning. Hvis du skal holde ut og gjøre en god jobb må du senke piggene og ikke tolke alt i verste mening. Alle har kjipe dager på jobb. Alle møter udugelige mennesker fra tid til annen. Ja, det er kjipt når de utgjør en stor del av arbeidshverdagen, men sånn jeg forstår deg velger du å fortsette med denne klassen. Da må du også innstille deg på det, og slutte å tolke alt i verste mening. Jeg sier ikke dette for å være kjip eller for å kritisere, men jeg var selv i en lignende situasjon for noen år siden. Jeg stresset hele tida, og jo mer jeg stressa, jo mer stressa og oppgitt ble jeg. Det var faktisk faren min som måtte seg ned og fortelle i hovedsak det jeg har skrevet nå. Det har jeg hatt i bakhodet siden, og jeg har opplevd minst like kjipe situasjoner i etterkant, men det er noe med å innse både egne og andres begrensninger. Samt å lære seg til å fokusere på de gode sidene i det som er dårlig. Ok, så har du en klasse som ikke fungerer så godt, men det er vel noen elever som er motiverte? Noen som gjør fremgang? Fokuser på det.

Og du, jeg ville virkelig vurdert å skaffe meg en ny jobb, om ikke utenfor skoleverket, så iallfall på en annen skole. Slik du beskriver jobbhverdagen din tror jeg at det skal mye til for at du trives med utfordringene du får der du er nå, og tro meg; det er det ingenting galt i.

Takk for gode råd. Jeg bir irritert av dømmende holdninger fra folk, that's it. Er selv en som prøver å forstå andres problemer, og sette meg godt inn i dem og komme med hyggelige, men konstruktive tilbakemeldinger som du gjorde nå. Lettere å ta til seg det.

Er bare det at selve systemet og kravet til lærerne fra ledelsens side ikke samsvarer med elevenes nivå og forutsetninger. Og at ledelsen skylder på lærerne for dette. Det går jo bare ikke. Jeg har hatt den klassen jeg har nå bare noen uker. Fordi den forrige gruppa jeg hadde ble delt etter forskjellige nivåer. Noen elever rykekt opp og andre ned. Mye av frustrasjonen til elevene erat de da har rykket ned, og det er vanskelig å si rettut til dem at : sorry! det er fordi du ikke er god nok! men det var jo det rektor sa til meg, så upedagogisk var hun, men jeg kan ikke si det rett ut til elevene. Da blir det bråk. Føler ikke at de respekterer det jeg sier uansett, eller stoler på min vurdering. Da må jeg skifte personlighet til en mer autoritær person, og det blir også vanskelig. æsj, vanskelig å forklare

godt å høre at flere har hatt vanskelig opplevelser, da føler jeg meg ihvertfall ikke så alene. jaja, takk for råd. får bare holde ut...

[Gjest Vampen]

Og nei, man må ikke alltid klistre på seg et smil, late som at alt er bra og akseptere det som ikke er akseptabelt.

Nå kommer du sikkert til å tolke dette i verste mening også, men jeg skal like fullt gi deg et tips. En smart rektor sa en gang til meg, du skal ikke tenke så hardt på hva du skal gjøre den ene dagen en elev oppfører seg dårlig, du skal heller fokusere på hva du gjør alle de andre dagene. Poenget, og årsaken til at jeg gjentatte ganger har skrevet at du må endre holdning, er det samme. Gode relasjoner til elevene. Elever som oppriktig føler at du liker dem, ønsker deres beste og tror på dem, er også lojale. Jeg klistrer ikke på meg et smil om ikke et smil føles naturlig. Jeg later ikke som ting er bra om de ikke er det. Og jeg aksepterer på ingen måte oppførsel eller hendelser som er uakseptable. Jeg trenger ikke å gjøre det. For når jeg ikke smiler, ikke synes ting er greit og opplever noe utenfor det akseptable, så forstår elevene det. De støtter meg i det, og tar kritikken. Nettopp fordi vi har en god tone ellers. Jeg hører dem prate om andre lærere også, og de avgjør mye basert på om de oppfatter at en lærer liker dem eller ikke. Det poenget beviser du også i denne tråden, de innleggene du oppfatter som snille og støttende tar du til deg, de som du oppfatter som kritikk avfeier du. Det er ganske grunnleggende psykologi.

Ingen lærer kan fungere optimalt i klasserommet uten en god relasjon til elevene. Og du får ikke en god relasjon så lenge du går rundt og misliker dem. Alle lærere har elever som er krevende, og som man må jobbe litt ekstra for å like. Jeg har også det. Men jeg vil ALDRI skrive innlegg her inne om det negative ved dem, nettopp fordi det fokuset vil forsterke antipatien og gjøre ting enda verre. Derimot prøver jeg heller bevisst å se de positive tingene de gjør. Og fortelle dem at jeg ser det. Det er ikke alltid lett, men det er viktig.

Så, hva kan du gjøre for å bedre ditt forhold til elevene? Hva kan du gjøre for å skape den relasjonen som gjør at de støtter deg, hører på deg, og jobber med deg, fordi de liker deg?

[Ariana]

Takk for gode råd. Jeg bir irritert av dømmende holdninger fra folk, that's it. Er selv en som prøver å forstå andres problemer, og sette meg godt inn i dem og komme med hyggelige, men konstruktive tilbakemeldinger som du gjorde nå. Lettere å ta til seg det.

Er bare det at selve systemet og kravet til lærerne fra ledelsens side ikke samsvarer med elevenes nivå og forutsetninger. Og at ledelsen skylder på lærerne for dette. Det går jo bare ikke. Jeg har hatt den klassen jeg har nå bare noen uker. Fordi den forrige gruppa jeg hadde ble delt etter forskjellige nivåer. Noen elever rykekt opp og andre ned. Mye av frustrasjonen til elevene erat de da har rykket ned, og det er vanskelig å si rettut til dem at : sorry! det er fordi du ikke er god nok! men det var jo det rektor sa til meg, så upedagogisk var hun, men jeg kan ikke si det rett ut til elevene. Da blir det bråk. Føler ikke at de respekterer det jeg sier uansett, eller stoler på min vurdering. Da må jeg skifte personlighet til en mer autoritær person, og det blir også vanskelig. æsj, vanskelig å forklare

godt å høre at flere har hatt vanskelig opplevelser, da føler jeg meg ihvertfall ikke så alene. jaja, takk for råd. får bare holde ut...

Ingenting å takke for, har selv vært i en jobbsituasjon som var vanskelig, så jeg har stor forståelse at man lett kan se mørkt på all. Jobb er tross alt en stor del av hverdagen for de fleste av oss, og har man det kjipt der, smitter det lett over på resten av tilværelsen.

Du må bare rette på meg hvis jeg misforstår deg, men du skrev at rektor ikke synes du er autoritær nok i klasserommet. Samtidig sier du selv at du ikke synes at du får nok respekt av elevene? Det er mulig at rektor har gitt deg tilbakemelding på en lite god måte, men kan hun være inne på et eller annet som gjør det lettere for deg å få respekt? Arbeidsgiver skal gi oppfølging og tilbakemelding, hvis dette er noe du sliter med, ville jeg tatt tak i det. Sånn jeg forstår det er rektor antakeligvis ikke den riktige å snakke med - men kan du spørre om du kan få en mentor eller noen du kan snakke med om situasjonen? Du sier at flere av kollegene dine synes du er flink, er det noen her du kan sparre med, og forsøke å få gode og konstruktive tilbakemeldinger fra? Hvis du synes at hovedproblemet er at du ikke er autoritær nok (jeg tror ikke nødvendigvis man må være autoritær for å få respekt), kan det være at noen som jobber med det samme har gode tips til hvordan du "kan ta" mer av klasserommet. Ofte kan det være vanskelig å se egne svakheter. Jeg kjenner flere superdyktige og kreative mennesker som rett og slett ikke klarer å kommunisere med folk, og derfor har slitt med å nå frem med budskapet sitt. En av dem justerte bittelitt på det, og har økt omsetningen sin med over 50 prosent i løpet av det siste året.

Frustrerende når ledelsen ikke ser problemene, er det mulig å tydeliggjøre dette for rektor på noen måte? Eventuelt gå sammen med noen og gjøre det? Uansett, hvis forventningene ikke står i stil med det du praktisk kan få til, bør du ikke la det gå innover deg, men jeg ville uansett forsøkt å få en gang en samtale med ledelsen på hvordan det eventuelt kan løses.

Håper uansett at det løser seg for deg, og at du finner ut av hva du ønsker å gjøre videre. Har stor forståelse for at det ikke er en spesielt hyggelig situasjon. Jeg tror nok jeg hadde begynt å se meg om etter noe annet hvis jeg var deg. Lykke til!

Endret 26. januar 2014 av Ariana

[Gjest Celine*]

Hvorfor skal du holde ut når du helt klart ikke liker jobben, du synes sjefen er dritt, arbeidsoppgavene suger, og elevene ikke respekterer deg? Du har fått mange gode og konstruktive tilbakemeldinger på hva du kan gjøre for å forbedre situasjonen, men hvis du ikke går i forsvarsposisjon, responderer du utelukkende med at du må holde ut.

Les dine egne innlegg, denne jobben passer ikke for deg. Når du ikke liker noe ved jobben din bør du seriøst vurdere å bytte jobb. En ting er at dine dager blir ødelagt, men hva med elevene dine som antakeligvis kunne fått bedre utbytte av en offensiv lærer? Hvis du ikke forstår at innstillingen din er en stor del av grunnen til at du har problemer i utgangspunktet, bør du si opp umiddelbart. Begynn å ta ansvar for din egen arbeidssituasjon og hverdag.

Endret en skrivefeil.

Endret 26. januar 2014 av Celine*

[Gjest Lincoln]

Du virker som en ekstremt negativ og selvrettferdig person. Det er noe galt med alt og alle, bortsett fra deg selv da. Og så er du så smart og intelligent at du kunne gjort hva som helst mye bedre enn alle andre!

- Elevene er dumme

- Kollegaene dine er dumme

- Psykologen din er dum

- Sjefen din er dum

- Jobben er dum

- Arbeidsoppgavene er dumme

- Reglene er dumme

Det er ikke måte på. Det eneste som er perfekt i din verden er tydeligvis deg selv. Kanskje du bør vurdere om det faktisk kan være du som er problemet.

Endret 26. januar 2014 av Lincoln

[Sunniva86]

Du virker som en ekstremt negativ og selvrettferdig person. Det er noe galt med alt og alle, bortsett fra deg selv da. Og så er du så smart og intelligent at du kunne gjort hva som helst mye bedre enn alle andre!

- Elevene er dumme

- Kollegaene dine er dumme

- Psykologen din er dum

- Sjefen din er dum

- Jobben er dum

- Arbeidsoppgavene er dumme

- Reglene er dumme

Det er ikke måte på. Det eneste som er perfekt i din verden er tydeligvis deg selv. Kanskje du bør vurdere om det faktisk kan være du som er problemet.

Du har tydeligvis ikke forstått situasjonen i det hele tatt. Jeg har ingen pyskolog. Jeg har sagt jeg har fantastiske kollegaer. Jeg har bedre forhold til elevene nå. Det er altså KUN sjefen som er dum og urettferdig. Jeg synes ikke reglene er dumme og arbeidsopgavene er heller ikke så dumme.

Snakk om å overdrive og drite seg ut! Lær deg å lese før du kommer med usaklige kommentarer.

[Sunniva86]

Ingenting å takke for, har selv vært i en jobbsituasjon som var vanskelig, så jeg har stor forståelse at man lett kan se mørkt på all. Jobb er tross alt en stor del av hverdagen for de fleste av oss, og har man det kjipt der, smitter det lett over på resten av tilværelsen.

Du må bare rette på meg hvis jeg misforstår deg, men du skrev at rektor ikke synes du er autoritær nok i klasserommet. Samtidig sier du selv at du ikke synes at du får nok respekt av elevene? Det er mulig at rektor har gitt deg tilbakemelding på en lite god måte, men kan hun være inne på et eller annet som gjør det lettere for deg å få respekt? Arbeidsgiver skal gi oppfølging og tilbakemelding, hvis dette er noe du sliter med, ville jeg tatt tak i det. Sånn jeg forstår det er rektor antakeligvis ikke den riktige å snakke med - men kan du spørre om du kan få en mentor eller noen du kan snakke med om situasjonen? Du sier at flere av kollegene dine synes du er flink, er det noen her du kan sparre med, og forsøke å få gode og konstruktive tilbakemeldinger fra? Hvis du synes at hovedproblemet er at du ikke er autoritær nok (jeg tror ikke nødvendigvis man må være autoritær for å få respekt), kan det være at noen som jobber med det samme har gode tips til hvordan du "kan ta" mer av klasserommet. Ofte kan det være vanskelig å se egne svakheter. Jeg kjenner flere superdyktige og kreative mennesker som rett og slett ikke klarer å kommunisere med folk, og derfor har slitt med å nå frem med budskapet sitt. En av dem justerte bittelitt på det, og har økt omsetningen sin med over 50 prosent i løpet av det siste året.

Frustrerende når ledelsen ikke ser problemene, er det mulig å tydeliggjøre dette for rektor på noen måte? Eventuelt gå sammen med noen og gjøre det? Uansett, hvis forventningene ikke står i stil med det du praktisk kan få til, bør du ikke la det gå innover deg, men jeg ville uansett forsøkt å få en gang en samtale med ledelsen på hvordan det eventuelt kan løses.

Håper uansett at det løser seg for deg, og at du finner ut av hva du ønsker å gjøre videre. Har stor forståelse for at det ikke er en spesielt hyggelig situasjon. Jeg tror nok jeg hadde begynt å se meg om etter noe annet hvis jeg var deg. Lykke til!

Takk for det:) Hovedproblemet er ikke nå at ikke elevene hører på meg, det går bedre med den gruppa her. Jeg har fått nye elever. Hovedproblemet er som sagt ledelsen. Urealistiske krav til lærerne. Og urettferdig at bare jeg blir "tatt" når alle lærerne samarbeider og gjør det samme i alle klassene. Jeg har erfart at om jeg er mer autoritær, skaper det negativitet blant elevene. Da blir de vanskeligere og mer fiendtlige ovenfor meg. Dersom jeg er venn med de (selv om jeg er sjefen siden jeg er læreren) så hører de faktisk mer etter. Så lenge jeg er konsekvent på reglene. Har en bedre "tone". Men vanskelig å ha en god tone, men samtidig oppleve at de tviler på meg og tilbakemeldingene jeg gir. Fordi jeg er ung kanskje. Så blir til at jeg gir mye ros, når jeg burde gi mer tilbakemeldinger på hva de må jobbe videre med. Men de tåler ikke å høre det. OG tenk så mye jeg måtte ta fra rektor! Hjelpes.

Derfor vanskelig å finne ut hvilken stil jeg skal ha. Jeg føler det funker bedre med den gruppa her enn den forrige. Men så mener altså rektor at de ikke lærer noe. Det går ikke an å prate med henne, hun har alltid rett og sånn ER det. Hun har ikke selv jobbet med den gruppen og kan derfor ikke sette seg inn i hvordan det er. Huff. Jaja, kanskje jeg får bytte jobb. Men trives ellers med kollegaene, og det er ingen selvfølge alle steder.. er altså kun dette som nå er problemet, og det er jo egentlig ganske ille. Jaja.

Ha det fint videre!

[AnonymBruker]

Takk for det:) Hovedproblemet er ikke nå at ikke elevene hører på meg, det går bedre med den gruppa her. Jeg har fått nye elever. Hovedproblemet er som sagt ledelsen. Urealistiske krav til lærerne. Og urettferdig at bare jeg blir "tatt" når alle lærerne samarbeider og gjør det samme i alle klassene. Jeg har erfart at om jeg er mer autoritær, skaper det negativitet blant elevene. Da blir de vanskeligere og mer fiendtlige ovenfor meg. Dersom jeg er venn med de (selv om jeg er sjefen siden jeg er læreren) så hører de faktisk mer etter. Så lenge jeg er konsekvent på reglene. Har en bedre "tone". Men vanskelig å ha en god tone, men samtidig oppleve at de tviler på meg og tilbakemeldingene jeg gir. Fordi jeg er ung kanskje. Så blir til at jeg gir mye ros, når jeg burde gi mer tilbakemeldinger på hva de må jobbe videre med. Men de tåler ikke å høre det. OG tenk så mye jeg måtte ta fra rektor! Hjelpes.

Derfor vanskelig å finne ut hvilken stil jeg skal ha. Jeg føler det funker bedre med den gruppa her enn den forrige. Men så mener altså rektor at de ikke lærer noe. Det går ikke an å prate med henne, hun har alltid rett og sånn ER det. Hun har ikke selv jobbet med den gruppen og kan derfor ikke sette seg inn i hvordan det er. Huff. Jaja, kanskje jeg får bytte jobb. Men trives ellers med kollegaene, og det er ingen selvfølge alle steder.. er altså kun dette som nå er problemet, og det er jo egentlig ganske ille. Jaja.

Ha det fint videre!

Jeg aner ikke hvor lenge du har hatt den gruppa her, men av erfaring vet jeg at det tar tid å bygge opp relasjoner. For at elevene skal føle seg trygge på deg og stole på deg, er det en fordel av at det har bygget seg opp god kjemi og et slags tillitforhold først. Mine elever måtte jeg jobbe veldig mye med i starten, de hadde svært lite respekt for meg - jeg måtte virkelig sette meg i respekt før jeg merket forandring. Etter at klassen og jeg ble bedre kjent -jeg visste litt mer om hver enkelt elev og hva de trengte å høre/ikke høre, hvordan fremgangsmåte jeg måtte bruke osv, og de ble bedre kjent med meg og mine krav og at jeg var der for å hjelpe dem, støtte dem ,samtidig som jeg hadde krav til de.- ble samarbeidet mye lettere. Det tar laang tid å bygge opp et forhold basert på tillit - er jo i bunn og grunn det det handler om for at elevene skal kunne lære mest mulig. Jeg jobber forresten også med innvandrere, men på en barneskole. Merket at jeg måtte forandre lærerstilen min i noe grad i starten(mtp respekt blant annet), og jeg var mye strengere enn det jeg egentlig føler meg komfortabel med. Men ettervhert skjønte elevene at jeg var for der å hjelpe dem og at jeg er lærer fordi jeg liker barn/mennesker. Alle trenger å føle seg betydningsfulle for noen. Det siste her ble litt på siden, men kanskje du kan hente noen små tips herfra Ikke tenk at du skulle gjøre elevene dine til Einstein på en dag Jeg også føler meg oppgitt og frustrert over klassen og at jeg føler ingenting "går inn", men sånn har alle det innimellom. Min erfaring er at jo bedre forhold jeg har til elevene, at jeg ser dem, og at de føler seg betydningsfulle for meg, jo mer lærerlyst får de.

Anonymous poster hash: b65d3...537

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hvor lenge du har hatt den gruppa her, men av erfaring vet jeg at det tar tid å bygge opp relasjoner. For at elevene skal føle seg trygge på deg og stole på deg, er det en fordel av at det har bygget seg opp god kjemi og et slags tillitforhold først. Mine elever måtte jeg jobbe veldig mye med i starten, de hadde svært lite respekt for meg - jeg måtte virkelig sette meg i respekt før jeg merket forandring. Etter at klassen og jeg ble bedre kjent -jeg visste litt mer om hver enkelt elev og hva de trengte å høre/ikke høre, hvordan fremgangsmåte jeg måtte bruke osv, og de ble bedre kjent med meg og mine krav og at jeg var der for å hjelpe dem, støtte dem ,samtidig som jeg hadde krav til de.- ble samarbeidet mye lettere. Det tar laang tid å bygge opp et forhold basert på tillit - er jo i bunn og grunn det det handler om for at elevene skal kunne lære mest mulig. Jeg jobber forresten også med innvandrere, men på en barneskole. Merket at jeg måtte forandre lærerstilen min i noe grad i starten(mtp respekt blant annet), og jeg var mye strengere enn det jeg egentlig føler meg komfortabel med. Men ettervhert skjønte elevene at jeg var for der å hjelpe dem og at jeg er lærer fordi jeg liker barn/mennesker. Alle trenger å føle seg betydningsfulle for noen. Det siste her ble litt på siden, men kanskje du kan hente noen små tips herfra Ikke tenk at du skulle gjøre elevene dine til Einstein på en dag Jeg også føler meg oppgitt og frustrert over klassen og at jeg føler ingenting "går inn", men sånn har alle det innimellom. Min erfaring er at jo bedre forhold jeg har til elevene, at jeg ser dem, og at de føler seg betydningsfulle for meg, jo mer lærerlyst får de.

Anonymous poster hash: b65d3...537

Her var det pinlig mange grammatikkfeil og rare setninger. Bær over med meg. Heldigvis vet ingen hvem jeg er

Anonymous poster hash: b65d3...537

[AnonymBruker]

Takk for det:) Hovedproblemet er ikke nå at ikke elevene hører på meg, det går bedre med den gruppa her. Jeg har fått nye elever. Hovedproblemet er som sagt ledelsen. Urealistiske krav til lærerne. Og urettferdig at bare jeg blir "tatt" når alle lærerne samarbeider og gjør det samme i alle klassene. Jeg har erfart at om jeg er mer autoritær, skaper det negativitet blant elevene. Da blir de vanskeligere og mer fiendtlige ovenfor meg. Dersom jeg er venn med de (selv om jeg er sjefen siden jeg er læreren) så hører de faktisk mer etter. Så lenge jeg er konsekvent på reglene. Har en bedre "tone". Men vanskelig å ha en god tone, men samtidig oppleve at de tviler på meg og tilbakemeldingene jeg gir. Fordi jeg er ung kanskje. Så blir til at jeg gir mye ros, når jeg burde gi mer tilbakemeldinger på hva de må jobbe videre med. Men de tåler ikke å høre det. OG tenk så mye jeg måtte ta fra rektor! Hjelpes.

Derfor vanskelig å finne ut hvilken stil jeg skal ha. Jeg føler det funker bedre med den gruppa her enn den forrige. Men så mener altså rektor at de ikke lærer noe. Det går ikke an å prate med henne, hun har alltid rett og sånn ER det. Hun har ikke selv jobbet med den gruppen og kan derfor ikke sette seg inn i hvordan det er. Huff. Jaja, kanskje jeg får bytte jobb. Men trives ellers med kollegaene, og det er ingen selvfølge alle steder.. er altså kun dette som nå er problemet, og det er jo egentlig ganske ille. Jaja.

Ha det fint videre!

Hvordan går det Sunniva?

Anonymous poster hash: eea85...1b2