Burde jeg skille meg? (Gift med en muslim) Advarsel: langt innlegg.

[AnonymBruker]

Registrerer at på nettet pleier folk å snakke rett fra levra, så prøver meg her for å kanskje få noen konstruktive innspill?

Jeg og mannen min har vært gift i 3 år og har en sønn på 2 år. Jeg sliter noe veldig med å finne ut hva jeg egentlig ønsker og hva som er best for meg og sønnen min.

Jeg ser positive sider ved han og jeg ser negative. For å nevne det med en gang så er han praktiserende muslim og har pakistanske foreldre, men er født i Norge. Da jeg møtte han var han praktiserende da å, men jeg merket ikke noe negativt rundt dette. Jeg tror nok jeg var veldig naiv og tenkte at ting ville ordne seg og at mennesker var jo mennesker. Det kunne da ikke være så stor forskjell på oss?

For det første eier jeg ikke følelser for han lenger, jeg synes det er veldig greit at han er på jobb og oppfordrer til at han skal jobbe overtid så mye han orker. Jeg blir sint når han sier de mest uskyldige ting, jeg kommer veldig lett i forsvarsposisjon og vi krangler på daglig basis. Dette er noe jeg overhodet ikke ønsker eller noe jeg vil være. Jeg ønsker ikke å være den sure megga som pirker og klager og kjefter på ingenting. Jeg har prøvd å ta meg sammen omtrent hver eneste dag. Jeg tenker at idag skal jeg være snill og jeg skal være støttende og ikke ta meg nær av ting han sier. Men så sier han noe jeg syns er høl i hue og jeg er på'n igjen.

Hvorfor har det kommet til dette punktet? Jeg kan nevne at over tre år har han irritert meg så mye til tider at lunten min bare har blitt kortere og kortere. Jeg eide en hund da vi ble sammen. Hun het Bella og var en snill og vakker samojedjente. Jeg var kjempeglad i henne og det var ikke noe problem i begynnelsen, han gikk tur med henne og var snill mot henne. Men når sønnen vår kom ble han bare mer og mer irritabel mot henne. Tilslutt nektet han å gå tur og klagde på røyting heeele tiden. Det var æsj, usj, ekkelt, skittent. Bella skulle ikke sees eller høres. Det endte opp med at hun nå bor hos mine foreldre der jeg vet hun har det bra. Dette stakk dypt og jeg kan bli sint på han for dette enda.

Han skal ha halalkjøtt, og det i seg selv er ikke noe problem, men han ser stygt på meg dersom jeg spiser "vanlig" kjøtt.. Han tvinger meg ikke til noen ting, men gir tydelig tegn på at han missliker det. Jeg føler at han prøver å påvirke meg i alt jeg gjør til å heller gå hans vei "for det er den riktige veien". Og jeg kan jo forstå at han vil at kona hans og sønnen hans skal bli muslimske og at vi skal få "riktig oppdragelse", men jeg er ikke religiøs. Han hadde nok et håp om at jeg ville bli det, men jeg har undersøkt saken og jeg er ikke overbevist. Jeg burde ha brukt bedre tid på å bli kjent med han og han burde brukt bedre tid på å bli kjent med meg. Jeg føler at jeg har tabbet meg ut her i livet og at jeg burde tatt mer veloverveide avgjørelser.

Han har også gode sider og jeg vet at han bryr seg om oss og at han mener godt. Han er ikke voldelig, han har ikke vært utro, han er en god forsørger og en god far som elsker sønnen sin. Vi har det økonomisk bra nå og jeg føler liksom ikke at jeg har en "grunn" til å gå fra han.

Det er som sagt ingen åpenbar grunn til å gå fra hverandre annet enn at vi ikke trives sammen og ikke har samme kulturbakgrunn eller verdier i livet. Jeg er utrolig ambivalent rundt om jeg skal bli eller prøve å starte et nytt liv.

Jeg drømmer om et rolig liv med en rolig mann som kan sette pris på jul og juletradisjoner, ikke kommenterer at jeg ikke har lang nok bluse (altså ikke dekker rompa og deler av låret) eller viser for mye arm (opp til albuen) når vi er hos svigers. Jeg drømmer om å dra tilbake til hjembyen min der jeg har min familie og venner i nærheten og ikke bare svigerfamilie som er kriminelle(noe som ikke samsvarer med at jeg utdanner meg innenfor justissektoren), sterkt religiøse muslimer og som aldri 100% vil godta meg som en del av familien. Jeg drømmer om å slippe å hate mannen min, ville kysse mannen min uten å bli småkvalm og kunne holde han i hånden offentlig uten at han mener det er usømmelig eller flaut.

Jeg er redd for at han bare vil bli mer og mer religiøs i fremtiden og at han vil bli mer og mer insisterende rundt hva han mener er riktig og galt(har sett tegn på dette i det siste), ikke bare for meg, men for sønnen min.

Hva hadde dere gjort?

Anonymous poster hash: 4ad16...7cd

[Gjest Chloe87]

Les gjennom innlegget, du ser vel selv at dette ikke kommer til å gå?

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg tatt ut skilsmisse. Det er tydelig at dere ikke elsker hverandre lenger, og dersom dere fortsetter å bo sammen vil dere begge bli styggere mot hverandre (oppførsel, ord, blikk osv) og det vil gå ut over barnet. På grunn av barnet tror jeg at du må fortsette å bo i den kommunen/byen, eller han blir nødt til å få seg jobb i din barndomskommune.

Jeg syns du bør snakke med han om dette, og få luftet ut alt sammen. Kanskje han har samme tanker som deg, og skammer seg.

Før jeg flyttet fra min eks, hadde jeg nøyaktig samme tanker og følelser som deg, og jeg vet nå at jeg hadde blitt gal om vi hadde fortsatt forholdet sammen. Så det var befriende å lese dine tanker og se at det var nøyaktig det jeg selv tenkte om meg selv og min eks.

Lykke til med det du velger

Anonymous poster hash: 0edd1...422

[temolitus]

At det ikke er noen følelser i bildet lenger er da en god grunn til å gå fra noen.

[AnonymBruker]

Du spør på et forum om du bør skille deg?

Sjakktrekk.

Anonymous poster hash: 4fbd6...b8c

[Cesse]

Takk for svar

Jeg vil liksom ikke gi opp for lett heller da jeg ikke tror han handler slik for å være slem eller urimelig og jeg vet han selv synes dette er vanskelig. Han mener oppriktig at det finnes et helvete som han ikke ønsker at han eller sønnen hans skal havne i. Han er oppriktig redd og jeg vet han har svelget noen kameler han å.

Vi har snakket masse om det, men kommer liksom ikke frem til noen løsning. Vi har prøvd å møtes på midten for eksempel med at sønnen vår kan spise "vanlig kjøtt" men ikke svin. Dette funger helt til han begynner å gråte og snakker om hvordan han vil at sønnen hans skal komme til himmelen (eller jannat som de kaller det). Vi har begge prøvd å gjøre vårt for å senke konfliktnivået. Men sannheten er at vi er så forskjellige som man kan bli.

Spørsmålet er om jeg vil få det bedre uten han.. Dersom jeg blir vil jeg iallefall ha en viss kontroll på hva sønnen min lærer av hans far og besteforeldre. Jeg vil ikke at sønnen min skal hate meg i ettertid for at jeg tok fra han faren hans. Og jeg er også redd for det økonomiske (det burde ikke ha noe å si, men jeg tenker på det). Vi må flytte fra en fin ny bolig til en leieleilighet. Jeg jobber turnus og er da veldig avhengig at hjelp fra familie. Mye å ta hensyn til, mye å tenke på.

[Binta Ba]

Har dere vurdert hjelp fra utenforstående?

Par-terapi, tenker jeg på.

Det virker ikke som det er noen "store" ting som gjør at du vurderer ett brudd, men mange små, om jeg forstår deg rett. Du sier også at dere begge har svelget noen kameler, og det, mener jeg, man må regne med i alle forhold.

Spørsmålet er jo også hvor mange kameler man greier å få unna.

Føler du selv at du får lyst til å være en bedre versjon av deg selv rundt han, og føler han det samme om seg rundt deg?

Stoler du på ham i ekteskapet?

Er han en god mann, og en god far?

Føler du deg trygg?

Greier du å se for deg en framtid med ham?

Hva kan du gjøre kompromiss på, og hva er viktig nok for deg til å ikke kunne endre, og det samme for ham?

Ler dere sammen?

[Cesse]

Du spør på et forum om du bør skille deg?

Sjakktrekk.

-----

Jeg spør om innspill og råd da jeg ikke har så mange å henvende meg til her jeg bor.

Det er alltid noen som skal lire av seg spydigheter. Det tenker jeg at du kan spare deg for selv om du sitter bak en skjerm. Det er ikke slik at vanlig høflighet ikke gjelder på Internett.

Dersom du ikke er interessert i å komme med noe konstruktivt er det bedre å la vær å svare.

Jeg tenker at det sikkert er andre i samme situasjon som kan ha nytte av å se at de ikke er alene, noe som kan oppleves som svært belastende for noen.

[Gjest HappyWaffle]

du ser selv at dette ikke vil fungere ikke sant? et forhold handler ikke bare om at mannen er snill mot deg, men du må også ha følelser for han å, å elske han oppriktig. du skal ikke måtte liste deg på tå for å ikke gjøre noe han ikke syns er sømmelig å du skal kunne spise nøyaktig det du vil.

tror ikke du holder ut mye lenger, helt ærlig. les innlegget ditt en gang til. du skriver rett ut at dette ikke er et forhold du ønsker

[AnonymBruker]

Hvordan vil denne mannen forholde seg til en skilsmisse da? Hva vil skje med barnet? Her er det vesentlige kulturelle forskjeller..

Jeg mener like barn leker best. Ofte når man er nyforelsket på tvers av kulturer, så virker utfordringene spennende og annerledes, men når det kommer barn inn i bildet, blir det med ett MYE mer komplisert når alt kommer til alt. Dette er nok det du innser nå.

Har ikke noe mer fornuftig å komme med enn lykke til

(Så hadde jeg dumpa en mann på flekken hvis han begynte å klage på hunden, men det temaet burde nok tas i en annen tråd her inne )

Anonymous poster hash: a8e0a...26d

[kareen]

Uff, så vanskelig. Har du satt deg ned med han for å fortelle hva du føler? Uten å angripe han som person, det er veldig viktig. Ja, han er muslim. Men - DU er ikke muslim. I tillegg bor dere i Norge, og han må tilpasse seg - om ikke like mye - kanskje litt mer enn du "må". Det er ikke bare du som giftet deg for tidlig, det gjorde han også. Dersom du kan få han til å se denne siden av saken, så kan det hende dere kan jobbe sammen for å finne tilbake til det som gjorde at dere giftet dere? Som du vet så er ikke skilsmisse spesielt populært i Islam, så det er kanskje ikke en god idé å "true" han med dette.

Ser det er mange problemer her, men noe av det viktigste i et ekteskap er å ha god kommunikasjon og alltid se på det som gjorde at dere giftet dere som noe positivt.

[Trapp]

Kanskje du kan vise ham det du skreiv her. Det burde gi ham et og annet å tenke over. Dersom han da fortsatt demonstrerer null selvinnsikt, så er det kanskje på tide å gjøre visse forberedelser.

[Cesse]

du ser selv at dette ikke vil fungere ikke sant? et forhold handler ikke bare om at mannen er snill mot deg, men du må også ha følelser for han å, å elske han oppriktig. du skal ikke måtte liste deg på tå for å ikke gjøre noe han ikke syns er sømmelig å du skal kunne spise nøyaktig det du vil.

tror ikke du holder ut mye lenger, helt ærlig. les innlegget ditt en gang til. du skriver rett ut at dette ikke er et forhold du ønsker

Hadde jeg kunnet velge om igjen hadde jeg valgt annerledes, men jeg tenker også at jeg bør prøve å redde forholdet så langt det går når jeg først har valgt han jeg har valgt, særlig siden vi har et barn sammen. Jeg er veldig usikker på hva jeg mener er riktig. Den ene dagen er jeg sikker på at jeg vil fortsette i forholdet og gjøre det beste ut av det. Mens andre dager er jeg helt sikker på at jeg ikke vil fortsette.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er for å få noen innspill av noen som ikke er like følelsesmessig involverte som meg eller min nærmeste venninne.. Det kan være godt å få noen tilbakemeldinger fra noen som kanskje har vært der selv..

[Jolene]

Registrerer at på nettet pleier folk å snakke rett fra levra, så prøver meg her for å kanskje få noen konstruktive innspill?

Jeg og mannen min har vært gift i 3 år og har en sønn på 2 år. Jeg sliter noe veldig med å finne ut hva jeg egentlig ønsker og hva som er best for meg og sønnen min.

Jeg ser positive sider ved han og jeg ser negative. For å nevne det med en gang så er han praktiserende muslim og har pakistanske foreldre, men er født i Norge. Da jeg møtte han var han praktiserende da å, men jeg merket ikke noe negativt rundt dette. Jeg tror nok jeg var veldig naiv og tenkte at ting ville ordne seg og at mennesker var jo mennesker. Det kunne da ikke være så stor forskjell på oss?

For det første eier jeg ikke følelser for han lenger, jeg synes det er veldig greit at han er på jobb og oppfordrer til at han skal jobbe overtid så mye han orker. Jeg blir sint når han sier de mest uskyldige ting, jeg kommer veldig lett i forsvarsposisjon og vi krangler på daglig basis. Dette er noe jeg overhodet ikke ønsker eller noe jeg vil være. Jeg ønsker ikke å være den sure megga som pirker og klager og kjefter på ingenting. Jeg har prøvd å ta meg sammen omtrent hver eneste dag. Jeg tenker at idag skal jeg være snill og jeg skal være støttende og ikke ta meg nær av ting han sier. Men så sier han noe jeg syns er høl i hue og jeg er på'n igjen.

Hvorfor har det kommet til dette punktet? Jeg kan nevne at over tre år har han irritert meg så mye til tider at lunten min bare har blitt kortere og kortere. Jeg eide en hund da vi ble sammen. Hun het Bella og var en snill og vakker samojedjente. Jeg var kjempeglad i henne og det var ikke noe problem i begynnelsen, han gikk tur med henne og var snill mot henne. Men når sønnen vår kom ble han bare mer og mer irritabel mot henne. Tilslutt nektet han å gå tur og klagde på røyting heeele tiden. Det var æsj, usj, ekkelt, skittent. Bella skulle ikke sees eller høres. Det endte opp med at hun nå bor hos mine foreldre der jeg vet hun har det bra. Dette stakk dypt og jeg kan bli sint på han for dette enda.

Han skal ha halalkjøtt, og det i seg selv er ikke noe problem, men han ser stygt på meg dersom jeg spiser "vanlig" kjøtt.. Han tvinger meg ikke til noen ting, men gir tydelig tegn på at han missliker det. Jeg føler at han prøver å påvirke meg i alt jeg gjør til å heller gå hans vei "for det er den riktige veien". Og jeg kan jo forstå at han vil at kona hans og sønnen hans skal bli muslimske og at vi skal få "riktig oppdragelse", men jeg er ikke religiøs. Han hadde nok et håp om at jeg ville bli det, men jeg har undersøkt saken og jeg er ikke overbevist. Jeg burde ha brukt bedre tid på å bli kjent med han og han burde brukt bedre tid på å bli kjent med meg. Jeg føler at jeg har tabbet meg ut her i livet og at jeg burde tatt mer veloverveide avgjørelser.

Han har også gode sider og jeg vet at han bryr seg om oss og at han mener godt. Han er ikke voldelig, han har ikke vært utro, han er en god forsørger og en god far som elsker sønnen sin. Vi har det økonomisk bra nå og jeg føler liksom ikke at jeg har en "grunn" til å gå fra han.

Det er som sagt ingen åpenbar grunn til å gå fra hverandre annet enn at vi ikke trives sammen og ikke har samme kulturbakgrunn eller verdier i livet. Jeg er utrolig ambivalent rundt om jeg skal bli eller prøve å starte et nytt liv.

Jeg drømmer om et rolig liv med en rolig mann som kan sette pris på jul og juletradisjoner, ikke kommenterer at jeg ikke har lang nok bluse (altså ikke dekker rompa og deler av låret) eller viser for mye arm (opp til albuen) når vi er hos svigers. Jeg drømmer om å dra tilbake til hjembyen min der jeg har min familie og venner i nærheten og ikke bare svigerfamilie som er kriminelle(noe som ikke samsvarer med at jeg utdanner meg innenfor justissektoren), sterkt religiøse muslimer og som aldri 100% vil godta meg som en del av familien. Jeg drømmer om å slippe å hate mannen min, ville kysse mannen min uten å bli småkvalm og kunne holde han i hånden offentlig uten at han mener det er usømmelig eller flaut.

Jeg er redd for at han bare vil bli mer og mer religiøs i fremtiden og at han vil bli mer og mer insisterende rundt hva han mener er riktig og galt(har sett tegn på dette i det siste), ikke bare for meg, men for sønnen min.

Hva hadde dere gjort?

Anonymous poster hash: 4ad16...7cd

Les over det jeg har markert i rødt en gang til, og se om du leser det du skriver.

[GammelKaktus]

Hadde jeg hatt det som du skriver så ville jeg skilt meg.

[Daudaferd]

Forteller han sønnen din at han tror han kommer til helvete om han spiser vanlig kjøtt?

Hvis så, er det alene grunn nok til å forlate ham.

[MockingJay]

Hadde og vært nervøs, spesiell siden han bryr seg så mye om sønnens muligheter til å komme til himmelen.

Ikke for å skremme deg ts, men husker jeg hadde en norsk/pakistansk venn når jeg var liten. Det var bestevenninnen til mamma som var gift med en muslimsk pakistaner. Vi lekte ofte sammen, men plutselig en dag var han borte. Mammas venninne hadde det som deg, og hun klagde mye på dette med religionen. Hun hadde nevnt skilsmisse, og han hadde blitt rasende for det var jo ydmykende for en mann. Dessuten ville han miste kontrollen over barnet, og sjansen var større for at han havnet i helvette. Så han kidnappet gutten med seg, og ingen har sett han siden:/ Moren er jo ennå mye hos mamma, og jeg vet hun har jobbet hardt for å få gutten sin tilbake, uten hell..

[Gjest caramiacaramella]

For en trist situasjon. Veldig vanskelig da dere jo har helt forskjellige livssyn iom at han er religiøs og ikke du. Jeg ser ikke for meg at jeg kunne klart å leve med en veldig religiøs person da jeg selv ikke er religiøs, og dersom jeg noengang skal ha barn ser jeg helst at disse vokser opp uten noen særlig religiøs innflytelse. Jeg lurer litt på at dere ikke snakket om dette før dere giftet dere, at du ikke merket at dere var såpass forskjellige.

Jeg er lei for å si det, men for meg høres det ut som om dette ekteskapet er kaputt. Du liker å ha ham ute av huset, dere krangler mye, du måtte sette bort hunden din fordi han ikke likte den (!) og dere har store forskjeller i hvordan dere tenker at sønnen deres skal bli oppfostret pga religion. Veldig mye negativt her som lover dårlig.

[Binta Ba]

Tråden er ryddet for slettet innlegg.

Irrlys, mod.

TS: Med mindre dere begge tror det kan kjempes for, og er villig til å gjøre nettopp det, med de kompromiss det krever fra begge, vil det desverre ikke vare.

Endret 3. desember 2013 av irrlys

[AnonymBruker]

Innlegget er ryddet for slettet innhold

Irrlys, mod.

TS; det virker som om han var ærlig om hvem han var fra før av, men at du, i forelskelsesrus, ikke anså de store forskjellene som alvorlige. Når hverdagen kicker inn, så er det klart lettere å se dette. Men siden dere har barn, så burde du ikke skille deg før du er helt sikker. Nå er du veldig frem og tilbake, så du burde ikke ta noen store avgjørelser. Det du burde gjøre, er å søke profesjonell hjelp for å se om dere kan bygge en bro.

Din mangel på følelser for han, at du blir småkvalm av å være intim med han osv, er nok et resultat av dine tanker om at dere ikke passer sammen.

Anonymous poster hash: b9106...eb0

Endret 3. desember 2013 av irrlys