"Bruker opp" menneskene rundt meg

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig sosialt, og har et veldig lite nettverk. Det er veldig vanskelig for meg å ha et godt forhold til både venner og familie, da jeg føler at det at jeg kan så få sosiale koder ødelegger veldig for meg.

Det er ikke meningen å være selvopptatt, egoistisk og innpåsliten, men jeg føler at jeg ofte blir det likevel. Jeg tror det største problemet er at jeg "bruker opp" menneskene rundt meg, at jeg bare er for mye (om noen skjønner hva jeg mener). Folk blir slitne av meg, på grunn av det jeg sier og gjør.

Selvsagt prøver jeg så godt jeg kan å være en person folk kan like, men jeg får det ikke til. Det er veldig vanskelig for meg å vite hva jeg kan og bør si, når jeg bør si det og når det er best å "backe unna". Jeg skulle nesten ønske jeg hadde en rådgiver som så og hørte alt jeg gjorde og sa, og som kunne fortelle meg ting som "i denne situasjonen må du opptre sånn", "nå bør du svare slik" eller "nå er det best at du holder kjeft". Det er ting som jeg føler på meg at er helt elementært, som jeg likevel ikke forstår.

Som sagt føler jeg at det største problemet er at jeg bruker opp de som er rundt meg, at jeg blir for intens. Jeg synes bare det er vanskelig å tolke ting som ikke blir sagt direkte. Et eksempel er dersom noen sier til meg at jeg gjerne må ta kontakt, så vet jeg jo at de ikke mener at jeg skal gjøre det hele tiden. Jeg skjønner bare ikke hvor ofte det er greit, og med mindre noen gir meg veldig tydelige signaler på at nå er det nok, så skjønner jeg det ikke av meg selv.

Jeg har mistet mange venner, og har som sagt et veldig lite nettverk. Dette er veldig vondt for meg, og det at jeg vet at jeg sliter med disse tingene gjør at jeg unngår de fleste situasjoner der jeg kan møte mennesker. Det blir en ond sirkel.

Hvordan går man frem for å slutte å være ekstremt sosialt klønete, og ikke bli oppfattet som travel, innpåsliten, frekk og spydig? Finnes det for eksempel noen bøker jeg kan lese om dette? Å spørre mine tidligere venner om hva jeg gjorde feil er ikke aktuelt, det tør jeg rett og slett ikke. De fleste tror jeg likevel vil svare noen av de tingene jeg har nevnt.

Hjelp fra fastlege eller spesialist til dette er ikke aktuelt per dags dato, men jeg setter stor pris på andre forslag til hvordan jeg kan lære meg å bli flinkere sosialt og klare å holde på de få vennene jeg får.

Anonymous poster hash: 0bbd8...577

[AnonymBruker]

Hva med å bare være ærlig med dem du blir kjent med at de må være tydelige, fordi du har problemer med å tolke sosiale signaler? Jeg mener ikke de skal være frekke mot deg selvsagt, men om man vet om at en person har slike vansker så er det så mye enklere å lære seg å leve med!

Men du kan jo selvsagt også høre med legen og be om å bli utredet for evt. diagnoser.

Anonymous poster hash: d5730...fe6

[Gjest Seajewel]

Kan du ikke rådføre deg med en venninne,spørre forsiktig, eller med din mor? Man er jo seg selv, vanskelig å være noen andre. Men om du er for intens for de, tror jeg at det kanskje kan komme av at når du først har noen å prate med, så kanskje prater du for mye, og så blir det for mye? En ond sirkel, du burde treffe flere folk. Hva med å begynne med noe nytt, starte en ny hobby, der du kan treffe nye folk? Jeg vil foreslå psykolog også, som kan gi gode råd, bedre enn oss på kg kanskje.

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig sosialt, og har et veldig lite nettverk. Det er veldig vanskelig for meg å ha et godt forhold til både venner og familie, da jeg føler at det at jeg kan så få sosiale koder ødelegger veldig for meg.

Det er ikke meningen å være selvopptatt, egoistisk og innpåsliten, men jeg føler at jeg ofte blir det likevel. Jeg tror det største problemet er at jeg "bruker opp" menneskene rundt meg, at jeg bare er for mye (om noen skjønner hva jeg mener). Folk blir slitne av meg, på grunn av det jeg sier og gjør.

Selvsagt prøver jeg så godt jeg kan å være en person folk kan like, men jeg får det ikke til. Det er veldig vanskelig for meg å vite hva jeg kan og bør si, når jeg bør si det og når det er best å "backe unna". Jeg skulle nesten ønske jeg hadde en rådgiver som så og hørte alt jeg gjorde og sa, og som kunne fortelle meg ting som "i denne situasjonen må du opptre sånn", "nå bør du svare slik" eller "nå er det best at du holder kjeft". Det er ting som jeg føler på meg at er helt elementært, som jeg likevel ikke forstår.

Som sagt føler jeg at det største problemet er at jeg bruker opp de som er rundt meg, at jeg blir for intens. Jeg synes bare det er vanskelig å tolke ting som ikke blir sagt direkte. Et eksempel er dersom noen sier til meg at jeg gjerne må ta kontakt, så vet jeg jo at de ikke mener at jeg skal gjøre det hele tiden. Jeg skjønner bare ikke hvor ofte det er greit, og med mindre noen gir meg veldig tydelige signaler på at nå er det nok, så skjønner jeg det ikke av meg selv.

Jeg har mistet mange venner, og har som sagt et veldig lite nettverk. Dette er veldig vondt for meg, og det at jeg vet at jeg sliter med disse tingene gjør at jeg unngår de fleste situasjoner der jeg kan møte mennesker. Det blir en ond sirkel.

Hvordan går man frem for å slutte å være ekstremt sosialt klønete, og ikke bli oppfattet som travel, innpåsliten, frekk og spydig? Finnes det for eksempel noen bøker jeg kan lese om dette? Å spørre mine tidligere venner om hva jeg gjorde feil er ikke aktuelt, det tør jeg rett og slett ikke. De fleste tror jeg likevel vil svare noen av de tingene jeg har nevnt.

Hjelp fra fastlege eller spesialist til dette er ikke aktuelt per dags dato, men jeg setter stor pris på andre forslag til hvordan jeg kan lære meg å bli flinkere sosialt og klare å holde på de få vennene jeg får.

Anonymous poster hash: 0bbd8...577

Du må lære å stole på din egen dømmekraft.

Anonymous poster hash: 659a6...dfd

[AnonymBruker]

Jeg tror det koker ned til det synet du har på deg selv. Det ser ihvertfall ikke ut som at det er noe i veien med fornuften og innsikten din, så det er nok snarere emosjonelt. Kanskje du søker en eller annen form for bekreftelse i andre mennesker, og derfor blir for intens. Og så blir det, som du sier, til en ond sirkel. Du har nok bedre av å finne en eller annen form for egenverdi, enn å "lese bøker om sosiale koder" Og selv om du til en viss grad må tilpasse deg omgivelsene dine, bør du ikke tenke på alt som er litt "spesielt" ved deg som noe du nødvendigvis må bli kvitt. Hvis du er et ærlig menneske, så vil ikke alle like deg, sånn er det bare. Og er du 100% ærlig hele tiden, er det sannsynligvis veldig få som vil like deg. Vi kan ikke alltid være "oss selv", og derfor begrenser vi "ærligheten" vår alt etter hvor nært vi står en annen person. Og det er gjerne det man søker i vennskap; folk det er greit å være mest mulig ærlig med. Hvis du skremmer bort fremmede mennesker, så ja, da er det kanskje på tide å forsøke å tenke litt mer rasjonelt i slike situasjoner, for det er sikkert ikke så gøy for deg. Men av de som står deg nærmest, bør du til en viss grad kunne forvente at de aksepterer deg som du er, og ikke ser på alle dine små "finurligheter" som noe du bør kvitte deg helt med. De aller, aller fleste mennesker har veldig få virkelig nære venner som de er 100% seg selv med.

Anonymous poster hash: a825d...dce

[AnonymBruker]

Hva med å bare være ærlig med dem du blir kjent med at de må være tydelige, fordi du har problemer med å tolke sosiale signaler?

Dette har jeg forsøkt, men jeg tror kanskje at folk er redde for å si ting rett ut, redde for å såre meg. For meg er det mye verre at folk kutter meg ut uten å fortelle hvorfor, enn at de forklarer meg hva jeg gjør feil. Men det er vel ikke helt "korrekt" å si til vennene sine at man ikke vil være venner mer på grunn av ting vennen gjør, når det ikke er noe som er åpenlyst galt.

Kan du ikke rådføre deg med en venninne,spørre forsiktig, eller med din mor? Man er jo seg selv, vanskelig å være noen andre. Men om du er for intens for de, tror jeg at det kanskje kan komme av at når du først har noen å prate med, så kanskje prater du for mye, og så blir det for mye? En ond sirkel, du burde treffe flere folk. Hva med å begynne med noe nytt, starte en ny hobby, der du kan treffe nye folk? Jeg vil foreslå psykolog også, som kan gi gode råd, bedre enn oss på kg kanskje.

Det jeg har uthevet tror jeg du har veldig rett i. Som sagt har jeg nesten ingen, og da blir det ikke så mange å fordele seg på. For meg blir det jo ikke mye, men de jeg snakker med har jo kanskje mange andre venner enn meg, og da kan det oppleves intenst og for mye.

Jeg har dessverre ingen venninner jeg kan spørre om dette, jeg har som sagt et veldig lite nettverk. Min mor skjønner ikke helt at jeg faktisk ikke forstår, hun kommer ofte med uttalelser som gjør at det virker som om hun tror at jeg er vanskelig med vilje. Jeg burde kanskje snakke med familien min om dette, men jeg føler som sagt at de ikke tar det på alvor, og jeg synes det er veldig vanskelig å snakke om slike personlige ting med dem.

Jeg har lyst til å bli kjent med nye mennesker for å kanskje kunne få noen nye venner og utvide nettverket mitt. Jeg prøver å følge med om det dukker opp noen tilbud her jeg bor som jeg kunne deltatt på. Jeg bor på et lite sted, så det skjer ikke så mye her, men jeg er på utkikk i alle fall. De fleste på min alder er opptatte med andre ting, så de tilbudene som finnes er stort sett brukt av folk som er eldre enn meg.

Som sagt er det ikke aktuelt med oppfølging fra fastlege/spesialist

Du må lære å stole på din egen dømmekraft.

Anonymous poster hash: 659a6...dfd

Hadde dømmekraften min vært til å stole på, hadde jeg jo sikkert hatt noen venner?

Jeg tror det koker ned til det synet du har på deg selv. Det ser ihvertfall ikke ut som at det er noe i veien med fornuften og innsikten din, så det er nok snarere emosjonelt. Kanskje du søker en eller annen form for bekreftelse i andre mennesker, og derfor blir for intens. Og så blir det, som du sier, til en ond sirkel. Du har nok bedre av å finne en eller annen form for egenverdi, enn å "lese bøker om sosiale koder" Og selv om du til en viss grad må tilpasse deg omgivelsene dine, bør du ikke tenke på alt som er litt "spesielt" ved deg som noe du nødvendigvis må bli kvitt. Hvis du er et ærlig menneske, så vil ikke alle like deg, sånn er det bare. Og er du 100% ærlig hele tiden, er det sannsynligvis veldig få som vil like deg. Vi kan ikke alltid være "oss selv", og derfor begrenser vi "ærligheten" vår alt etter hvor nært vi står en annen person. Og det er gjerne det man søker i vennskap; folk det er greit å være mest mulig ærlig med. Hvis du skremmer bort fremmede mennesker, så ja, da er det kanskje på tide å forsøke å tenke litt mer rasjonelt i slike situasjoner, for det er sikkert ikke så gøy for deg. Men av de som står deg nærmest, bør du til en viss grad kunne forvente at de aksepterer deg som du er, og ikke ser på alle dine små "finurligheter" som noe du bør kvitte deg helt med. De aller, aller fleste mennesker har veldig få virkelig nære venner som de er 100% seg selv med.

Anonymous poster hash: a825d...dce

Jeg vil jo helst at folk skal like meg som jeg er, men det er kanskje ikke så mye å like siden jeg har så få venner? Jeg vil ikke gjøre ting som føles feil, som ikke føles MEG, men jeg skulle ønske jeg klarte å kutte ut de tingene som jeg tror folk misliker ved meg. Jeg gjør jo det jeg tror folk vil at jeg skal gjøre, men jeg gjør tydeligvis mye feil. Jeg vil heller ha venner som liker en del av meg, enn å ikke ha venner fordi jeg er meg selv hele tiden. Det trenger ikke være dype vennskap heller, bare noen å omgås.

Jeg ønsker å ha et godt forhold til familien min, men det synes jeg er veldig vanskelig når jeg føler at jeg er et problem for dem. De virker ikke å forstå at jeg faktisk sliter med dette, inntrykket jeg får er at de tror jeg gjør meg til, at jeg later som om jeg ikke skjønner ting.

Jeg vil gjerne lese noe om dette, dersom det finnes, for å skjønne litt hvordan jeg kan få folk til å like meg uten å bli noen andre, men bare tone ned de tingene som ikke er så enkle å like ved meg.

Anonymous poster hash: 48ef6...1e6

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du, ts? Jeg tror det vil bli bedre når du blir eldre, hvis du er veldig ung nå.

Anonymous poster hash: 35443...564

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du, ts? Jeg tror det vil bli bedre når du blir eldre, hvis du er veldig ung nå.

Anonymous poster hash: 35443...564

Jeg er 25 år.

Anonymous poster hash: 48ef6...1e6

[AnonymBruker]

Jeg vil jo helst at folk skal like meg som jeg er, men det er kanskje ikke så mye å like siden jeg har så få venner? Jeg vil ikke gjøre ting som føles feil, som ikke føles MEG, men jeg skulle ønske jeg klarte å kutte ut de tingene som jeg tror folk misliker ved meg. Jeg gjør jo det jeg tror folk vil at jeg skal gjøre, men jeg gjør tydeligvis mye feil. Jeg vil heller ha venner som liker en del av meg, enn å ikke ha venner fordi jeg er meg selv hele tiden. Det trenger ikke være dype vennskap heller, bare noen å omgås.

Jeg ønsker å ha et godt forhold til familien min, men det synes jeg er veldig vanskelig når jeg føler at jeg er et problem for dem. De virker ikke å forstå at jeg faktisk sliter med dette, inntrykket jeg får er at de tror jeg gjør meg til, at jeg later som om jeg ikke skjønner ting.

Jeg vil gjerne lese noe om dette, dersom det finnes, for å skjønne litt hvordan jeg kan få folk til å like meg uten å bli noen andre, men bare tone ned de tingene som ikke er så enkle å like ved meg.

Anonymous poster hash: 48ef6...1e6

Jeg vet virkelig ikke hvor man kan lese om hvordan å undertrykke sider ved seg selv, men det kan jo hende det finnes noe på nettet. Men en ting du gjør feil er å "gjøre det du tror folk vil du skal gjøre". Det er ikke sånn det fungerer. Da er du bare en people-pleaser, og kan maks håpe på å bli brukt. Det folk liker er mennesker som er trygge på seg selv. Greit at du vurderer deg selv kritisk, men du må ikke overdrive det heller.

Sånn generelt er tålmodighet en dyd. La andre snakke. Folk liker å snakke. Og når det er din tur, må du gi litt av deg selv, og ikke bare være sånn som du tror andre vil du skal være

Anonymous poster hash: a825d...dce

[AnonymBruker]

Jeg er 25 år.

Anonymous poster hash: 48ef6...1e6

Hmm... da kunne vi kanskje blitt venner

Og nå skal jeg spørre deg noen spørsmål... og det kan jo være noe å reflektere over?

Hva ser du etter selv, i en venninne? Hva forventer du selv, å få ut av et vennskap?

Anonymous poster hash: 659a6...dfd

[AnonymBruker]

Det er bare du som egentlig kan finne ut av dette. Man kan fortelle deg alt fra A til Å, men mennesker lærer best selv. Du må rett og slett gjørra det sjæl Men fant noen sider på nett som du kanskje kan se over?

Dette bør du vite om selvutvikling

Bli kvitt skam og lav selvfølelse

Selvstendighet kontra Avhengighet

Hvordan bli kvitt dårlig selvtillit

Positiv psykologi

De lykkelige menneskene

Kritiske personer

Mange artikler om: Forsvarsmekanisme

Mange artikler om: Relasjoner

Mange artikler om: Negative leveregler

Artikler om: Selvhjelp

Anonymous poster hash: 659a6...dfd

[Gjest ruter11]

Asperger?

[AnonymBruker]

Asperger?

Det tenkte jeg også... men lot være å si det for å ikke komme med psykiske sykdommer osv. Det skal jo litt til for å ha Asperger, eller?

Anonymous poster hash: 659a6...dfd

[AnonymBruker]

Jeg vet virkelig ikke hvor man kan lese om hvordan å undertrykke sider ved seg selv, men det kan jo hende det finnes noe på nettet. Men en ting du gjør feil er å "gjøre det du tror folk vil du skal gjøre". Det er ikke sånn det fungerer. Da er du bare en people-pleaser, og kan maks håpe på å bli brukt. Det folk liker er mennesker som er trygge på seg selv. Greit at du vurderer deg selv kritisk, men du må ikke overdrive det heller.

Sånn generelt er tålmodighet en dyd. La andre snakke. Folk liker å snakke. Og når det er din tur, må du gi litt av deg selv, og ikke bare være sånn som du tror andre vil du skal være

Anonymous poster hash: a825d...dce

Nei altså, jeg er jo meg selv! Men jeg prøver jo å tone ned de sidene ved meg som jeg tror folk ikke liker, og lar være å si alt jeg tenker fordi det er ikke alt jeg tenker som folk har lyst til å høre.

Hmm... da kunne vi kanskje blitt venner

Og nå skal jeg spørre deg noen spørsmål... og det kan jo være noe å reflektere over?

Hva ser du etter selv, i en venninne? Hva forventer du selv, å få ut av et vennskap?

Anonymous poster hash: 659a6...dfd

Vet ikke om du mente jeg skulle skrive det, eller bare tenke. Men uansett, jeg trenger ikke finne "sjelevenner", men det er viktig at jeg finner venner som jeg klarer å være trygg på og som jeg får noe ut av å være sammen med. Bare noen jeg kan snakke med om de tingene som interesserer meg, og gjøre hyggelige ting sammen med.

Det er bare du som egentlig kan finne ut av dette. Man kan fortelle deg alt fra A til Å, men mennesker lærer best selv. Du må rett og slett gjørra det sjæl Men fant noen sider på nett som du kanskje kan se over?

Tusen takk for fine linker, disse skal jeg lese.

Asperger?

Jeg har ikke Asperger syndrom.

Anonymous poster hash: 48ef6...1e6

[Gjest ruter11]

Hvordan vet du at du ikke har asperger?

Endret 2. desember 2013 av ruter11

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at du ikke har asperger?

Jeg har vært utredet for det.

Anonymous poster hash: 48ef6...1e6

[AnonymBruker]

Hvordan er du da? Drikker du alkohol? Hvordan vet du de ikke liker omgås deg?

Anonymous poster hash: 24294...6fa

[AnonymBruker]

Jeg tror du er en fin venninne, jeg. Med litt rusten selvtillit...men med så mye innsikt er du nok ikke så dum som du selv tror.

Anonymous poster hash: 659a6...dfd

[AnonymBruker]

Hvordan er du da? Drikker du alkohol? Hvordan vet du de ikke liker omgås deg?

Anonymous poster hash: 24294...6fa

Hva mener du med hvordan jeg er? Hvorfor er det relevant om jeg drikker alkohol?

Jeg merker det ved at vennene jeg får, kutter meg ut etterhvert. Noen gjør det gradvis ved å slutte å ta kontakt eller lar være å svare når jeg tar kontakt, noen gjør det brått ved å kutte ut all kontakt på en gang. Det har hendt at venner plutselig har sluttet å ville ha kontakt med meg brått, ved å ikke svare på meldinger og slette meg fra facebook. Helt uten forvarsel - dvs, det var sikkert noen varsler der, men de så ikke jeg.

Anonymous poster hash: 48ef6...1e6

[AnonymBruker]

Hvordan blir det når du har fått god kontakt med noen? Blir du så intens at du nærmest prøver å styre livet deres? Må du ha kontakt med folk konstant, dvs hvis du føler du får god kontakt med noen, så blir du avhengig av å ha kontakt med de nærmest hele tiden, fordi du er redd for å miste de? Blir du fort sjalu hvis vennen din ønsker å være med andre også?

Du sier du blir intens og bruker opp de rundt deg, og jeg prøver å finne litt ut hva det innebærer for å kunne svare deg bedre.

Anonymous poster hash: 9cdd3...1cd