Hvordan blir ungdom fornøyd med kroppen sin?

[AnonymBruker]

Ungdommer med et positivt forhold til egen kropp, har til én ting til felles: De har foreldre som ikke fokuserer på kropp og utseende, skriver forskning.no

http://www.forskning.no/artikler/2013/november/373728

Hva sier dere? Er dere bevisste på signaler dere gir, og hvilke signaler gir dere?

Anonymous poster hash: a2f0d...392

[Pottah]

For min del stemmer dette veldig. Jeg er 18 og da fremdeles ungdom, og har et godt forhold til kroppen min. Selvfølgelig småting som kunne blitt bedre, men alt i alt er jeg fornøyd. Har nok gode gener også, og spiser stort sett det jeg vil uten å legge på meg, og er greit tynn.

Mamma har aldri fokusert på kropp og utseende, går aldri med sminke for eksempel. Eneste "jålete" hun gjør er å farge håret.

[Mb26]

Vokst opp med to foreldre der begge hadde/har spiseforstyrrelser og ingen kropp var god nok, og det fikk jeg jammen meg lære også. Men nå som jeg har blitt litt eldre har jeg lært meg å være fornøyd med kroppen min. Spiser sunt og trener regelmessig med litt snacks nå og da så føler man seg fort så mye bedre :-)

Men er helt enig faktisk, man tar veldig etter foreldrene og hvis foreldrene ikke legger så mye vekt på kropp og utseende generelt så tror jeg man lærer seg til å ikke tenke så mye på sånt selv.

Som i mitt tilfelle der foreldrene mine passet på hvor mye jeg spiste til middag og hvor tykk jeg så ut i de og de klærne så er det jo klart jeg ble utrolig selvbevisst om hvordan jeg så ut. Ble jo helt vrangforestillinger.

[magicpie]

Det stemmer for meg også. Foreldrene mine snakker mye om kropp og kalorier, og jeg er veldig misfornøyd med kroppen min. Har hatt en spiseforstyrrelse i snart 5 år nå.. I tillegg fikk jeg klar beskjed fra faren min da jeg kom opp i en BMI på 23, at jeg hadde lagt på meg for mye og at gutter bare liker tynne jenter.

[Gjest Summers]

tillegg fikk jeg klar beskjed fra faren min da jeg kom opp i en BMI på 23, at jeg hadde lagt på meg for mye og at gutter bare liker tynne jenter.

WTF?

[AnonymBruker]

Det stemmer helt for min del også mine foreldre har et avslappet forhold til det, og det har jeg også fått Det betyr ikke at de er overvektige og sier at jeg burde drikke cola hver dag, men at de ikke har et ekstremt fokus på det. Jeg får hele tiden høre av pappa at helsa er viktigst, og at man ikke trenger å stå på treningssenteret og løfte vekter for å få god helse.

Anonymous poster hash: 315e8...0f2

[AnonymBruker]

For min del stemmer dette veldig. Jeg er 18 og da fremdeles ungdom, og har et godt forhold til kroppen min. Selvfølgelig småting som kunne blitt bedre, men alt i alt er jeg fornøyd. Har nok gode gener også, og spiser stort sett det jeg vil uten å legge på meg, og er greit tynn.

Mamma har aldri fokusert på kropp og utseende, går aldri med sminke for eksempel. Eneste "jålete" hun gjør er å farge håret.

Dette stemmer på meg og min familie også, i minst tre ledd.

Foreldrene mine var høye og slanke. Jeg og mine søsken er høye og slanke og mine barn er høye og slanke. Barna er voksne nå.

Vi har alle hatt et rimelig sunt kosthold og har hatt et helt greit forhold til kropp.

Har vel ikke tenkt noe spesielt over det før de siste årene hvor det har blitt så stort fokus på det.

Vi får nok takke gode gener og gode vaner for dette.

Anonymous poster hash: dff9c...398

[Mafalda]

Ungdommer med et positivt forhold til egen kropp, har til én ting til felles: De har foreldre som ikke fokuserer på kropp og utseende, skriver forskning.no

http://www.forskning.no/artikler/2013/november/373728

Hva sier dere? Er dere bevisste på signaler dere gir, og hvilke signaler gir dere?

Anonymous poster hash: a2f0d...392

Jeg er glad for å lese dette, for det er den linja vi kjører hjemme hos oss.

Har barn som trener aktivt og det er til tider mye treningsprat, men jeg har vært svært bevisst på å tone ned dette med kropp og utseende. Det innebærer blant annet å formidle at folk kommer i forskjellige former og størrelser, og det er helt greit (ingen stygge kommentarer til andre, ingen kommentering av vektoppgang e.l.)- noen er sånn og noen er slik, det viktigste er at man er sunn og frisk og fornøyd med seg selv. Det innebærer at jeg som mamma, selv om jeg ikke er 100% fornøyd med min egen kropp, aldri maser om at jeg er stygg i bikini og burde hatt strammere rumpe- jeg gjør et poeng av at jeg er fornøyd som jeg er, selv om det ikke er perfekt. Det innebærer å formidle at kroppen er en bruksting mer enn et lekkert objekt. Det innebærer å skeie ut med passende mellomrom, og velge sunt i hverdagen. Og slanking er aldri et tema, skulle jeg eller mannen ønske å gå ned noen kilo skjer det uten fanfarer og flagg

Nå vet jeg jo ikke om strategien funker før ungene er voksne. Men jeg er selv oppvokst i en familie der damene satt rundt bordet og diskuterte slanking opp og ned i mente, samtidig som det var rene spisepresset med bestemors kaker og vafler. "NÅ skal jeg ned i vekt, nå skal vi prøve denne kuren, uff jeg er så tjukk i denne buksa, se på hun der, det var virkelig ikke pent." Og surprise surprise, det har på ingen måte vært et alternativ å la ungene vokse opp i en evig strøm av prat om vekt og kilo. Kroppsnevrosene får de voksne holde for seg selv, å snakke sånn foran for eksempel usikre tenåringsjenter er jo å be om trøbbel.

[Gjest Vevila]

Det stemmer ganske godt. Mamma var ikke fornøyd med kroppen sin, men la aldri noe vekt på det med mindre vi skulle bade Har et veldig fint forhold til kroppen min, og vil prøve å videreføre dette til barna mine

[Gjest Belle âme]

Mamma er veldig kroppsfokisert, alle som hadde 5 kg for masse var feite og dovne.

Eg baksnakker aldri ovetvektige som mamma gjer, i mine auge er alle fine unntatt meg

[ViljaH]

For å svare på HI:

Jeg er nøye med å ikke snakke om penhet og vekt med eller foran barna. Jeg vil ikke at de skal tenke på slikt som barn. Vi snakker om at det er lurt å spise grønnsaker fordi da blir mann sterk og smart, at kroppen trenger forskjellig type mat for å være frisk, at det er godt og lurt å røre på seg. Viktig å være gode rollemodeller i tidlige barneår, så da er det lite tv og snop, mye grønnsaker og turer og fysisk lek på oss voksne også. Sønnen min på 4 er rimelig pen, men han vet det ikke selv, ingen som har sagt det til ham. Men han får ofte tilbakemeldinger på at han er snill, morsom, omtenksom, hjelpsom, har gode ideer og at han vet og skjønner ting. Viktig å bygge opp personen, ikke skallet.

[skreppamedleppa]

Tja jeg tror dette stemmer ganske godt. Min mor gav aldri utrykk for komplekser om hun hadde noen, hun snakket heller aldri stygt om kvinner som så annerledes ut enn henne selv, "vi er forskjellige slik er vi skapt og slik skal det være ellers hadde vi blitt skapt nøyaktig identiske", jeg kan høre henne som om det var i går. Jeg er ubeskrivelig glad for at jeg har vokst opp i et hjem hvor min mor ikke knasket slankepiller til middag (ikke at hun noensinne har trengt det, for vi er tynne de fleste i vår familie) eller tvangsforet seg selv for å nå en høyere BMI, eller brukt 7 dager på treningsstudio eller har tatt silikon eller Botox, og jeg er veldig glad jeg har de samme holdningene selv.

Jeg er liten og tynn, er i nedre delen av BMI, og når BMI også kun er en indikatorer så sier den ikke så mye verken om den er på 26 eller på 17, og den bør ikke si noe om hvor god vi er som personer. Jeg er sånn midt på treet sunn og trives der, jeg er frisk og helt normal og det synes jeg duger, har aldri fjusket eller gjort noe for å bli finere, for jeg har alltid følt at jeg har blitt godtatt slik jeg er, og ikke minst at jeg har godtatt meg selv.

Endret 3. desember 2013 av Stjernesol

[ViljaH]

Godt poeng over, jeg er også bevisst på å ikke snakke nedsettende om tilfeldig forbipasserende. Mange gjør det, "se på den rumpa!" og "se på det håret, hva med litt hårgele?" En ting er at ungene begynner likedan, til voksne på butikken og barn. En annen ting er at de jentene jeg kjenner som driver på sånn, og ler hjertelig, har til felles at de har dårlig selvfølelse om eget utseende. Det blir som en øvelse i felles trøst "jeg er ikke verdens peneste, men iallefall har jeg ikke sånt jungelhår, og rumpa mi er iallefall mindre enn den der!"

[AnonymBruker]

Moren min har slanket seg mye oppigjennom årene. Hun har prøvd alle slags dietter, fra pulver til grete roede.

Da jeg var 16-17 så gikk hun på sykehusdietten (suppe, suppe og mer suppe) og skulle absolutt ha meg med på den. Jeg sa jeg ikke ville og da svarte hun "hvis du fortsetter denne veien så får du et stort problem". Jeg prøvde meg på dietten, men sluttet raskt med den.

Jeg er 164cm og veier 60kg. Slik jeg ser det så kunne jeg godt gått ned noen kg, men jeg vet ikke om det bare er i mitt hode eller om jeg faktisk bør det. Jeg er jo normalvektig.

Vet ikke om jeg er misfornøyd med egen kropp pga mamma, men det kan jo hende...

Anonymous poster hash: dac3e...064

[flinkeceline]

Man må vel bare innse at det er nødvendig å legge kompromisser med seg selv.

Først og fremst merker jeg at usikkerheten inntrer dersom jeg ser en eksepsjonell heit konkurrent. Er som jeg ikke greier å styre meg og blir så **** forbanna. Spesielt hvis typen er med.

Men over tid lærer du deg å stole på egen kropp (helst med god hjelp fra typen) og da er det plutselig ikke så ille mere.

[ViljaH]

Man må vel bare innse at det er nødvendig å legge kompromisser med seg selv.

Først og fremst merker jeg at usikkerheten inntrer dersom jeg ser en eksepsjonell heit konkurrent. Er som jeg ikke greier å styre meg og blir så **** forbanna. Spesielt hvis typen er med.

Men over tid lærer du deg å stole på egen kropp (helst med god hjelp fra typen) og da er det plutselig ikke så ille mere.

Jeg skjønner at det hjelper når typen bekrefter deg. Men kan du ikke heller glede deg over at andre jenter er fine? Istedet forå bli sint? De er jo ikke fine for å fornærme deg...

[ViljaH]

Moren min har slanket seg mye oppigjennom årene. Hun har prøvd alle slags dietter, fra pulver til grete roede.

Da jeg var 16-17 så gikk hun på sykehusdietten (suppe, suppe og mer suppe) og skulle absolutt ha meg med på den. Jeg sa jeg ikke ville og da svarte hun "hvis du fortsetter denne veien så får du et stort problem". Jeg prøvde meg på dietten, men sluttet raskt med den.

Jeg er 164cm og veier 60kg. Slik jeg ser det så kunne jeg godt gått ned noen kg, men jeg vet ikke om det bare er i mitt hode eller om jeg faktisk bør det. Jeg er jo normalvektig.

Vet ikke om jeg er misfornøyd med egen kropp pga mamma, men det kan jo hende...

Anonymous poster hash: dac3e...064

Du er normalvektig.

Du bør tenke litt på ting som Hvor pen må man være for å være pen nok? For å ha et bra liv? For å få til det du vil i livet?

Svaret er ofte at man er pen nok og bra akkurat som man er. Man vil bare ikke ta det innover seg til vanlig.

[AnonymBruker]

Min mor klager alltid over hvor overvektig hun er (det er ikke snakk om mye),men jeg har et normalt syn på kroppen min, og er fornøyd med det jeg har. Tror det kommer litt an på men det kan godt hende at det ligger noe sant i det, ja.

Anonymous poster hash: 7795f...241

[flinkeceline]

Min mor klager alltid over hvor overvektig hun er (det er ikke snakk om mye),men jeg har et normalt syn på kroppen min, og er fornøyd med det jeg har. Tror det kommer litt an på men det kan godt hende at det ligger noe sant i det, ja. Anonymous poster hash: 7795f...241

Hvordan kroppsfasong har du?

[AnonymBruker]

Du er normalvektig.

Du bør tenke litt på ting som Hvor pen må man være for å være pen nok? For å ha et bra liv? For å få til det du vil i livet?

Svaret er ofte at man er pen nok og bra akkurat som man er. Man vil bare ikke ta det innover seg til vanlig.

Jeg kommer ikke til å sette igang drastiske tiltak for å gå ned i vekt eller bli strammere. Jeg trener når jeg har mulighet og har ellers en veldig hektisk og aktiv hverdag med et lite barn i hus, spiser sunt og helt normalt og har et sunt syn på mat.

Syns det er forkastelig at mamma kunne si noe sånt til meg da jeg var på den alderen, det kunne fått store konsekvenser.

(Meg som skrev posten du siterte)

Anonymous poster hash: dac3e...064