Noen frivillige barnløse her?

[AnonymBruker]

Hvordan opplever dere det? Om dere er 'eldre', har dere noen gang angret?

Anonymous poster hash: ede73...3c7

[MarieC]

Jeg er 45, kvinne og frivillig barnløs. Har hatt samboer i mange år, aldri prøvd å bli gravid. Han har heller ikke barn fra før, og angrer ikke.

Jeg kjenner noen eldre som er skuffet over barna sine, det er greitt med å være barnløs, jeg har ingen forventninger til at noen skal passe på meg hvis jeg blir gammel. Jeg opplever at mange eldre trives best med andre på samme alder uansett.

[AnonymBruker]

Jeg er 41 frivillig barnløs. Jeg har vært gravid men begge ganger tatt valget om abort. Jeg hadde en grense på 40 og fra 36 tenkte jeg litt på dette med anger og kanskje.

Så ble min beste venninne gravid og jeg var med på hele prosessen, graviditeten, fødsel og nå to-årig tante og da visste jeg at jeg hadde tatt rett valg. Jeg hadde aldri taklet "før født" prosessen og livsstilen etterpå, barnefamilie-livet. Det er nå klinkende klart noe jeg ikke ville trivdes med.

Anonymous poster hash: 1aaa5...9d8

[Gjest ghej75]

Ja, men har ennå 5-10 år å bestemme meg på. Har på ingen måte lyst på barn, men tanken på å være gammel og ensom er jo litt skremmende

[Cata]

Over 40 og frivillig barnløs. Har ikke angret et øyeblikk - eller, kanskje et lite et, en gang jeg spilte kort med en venninne og hennes tenåringsdatter. Da tenkte jeg på at det kunne vært hyggelig å ha en datter i den alderen.

Men det gikk fort over når jeg tenkte på alle årene forut for tenåringsstadiet.

[Gjest Draug]

Er enda ung, men med tanke på at jeg som liten parterte dukkene mine og prøvde å steke dem i ovnen, tror jeg ikke at verpesjuka kommer til å melde seg med det første.

Jeg tenker svært lite på barn i hverdagen, så det blir for meg et ikke-tema. For en del andre er det derimot utenkelig at noen ikke har de samme målene i livet som de selv, så det er ikke rent så få ganger at jeg har måttet flykte fra åstedet for å unngå en freudiansk bevandring i min egen fortid for å finne ut hvor slik en umenneskelig sinnslidelse kan komme fra. At jeg nesten mistet babyen i bakken sist noen tvang meg til å holde avkommet deres, spiller visst ingen rolle.

[AnonymBruker]

Ja, men har ennå 5-10 år å bestemme meg på. Har på ingen måte lyst på barn, men tanken på å være gammel og ensom er jo litt skremmende

Du får deg katt. Eller hund.

Anonymous poster hash: 97394...6aa

[Gjest ghej75]

Du får deg katt. Eller hund. Anonymous poster hash: 97394...6aa

Jada tror nok jeg tar risikoen fremfor å ofre minst 19 år av livet på barn i håp om at de kommer på søndagsmiddag når jeg blir gammel.

[AnonymBruker]

Vi er frivillig barnløse, nærmer oss førti og blir bare mer og mer fornøyd med den avgjørelsen.

Anonymous poster hash: 7c538...e99

[Nutz]

Jeg er 30 år og har aldri hatt lyst på barn og tviler på jeg noen gang kommer til å få det. Problemet mitt er at samboer, som jeg har lyst til å dele resten av livet mitt med, VIL ha barn, så jeg tenker mye på det om dagen. Har dere noengang vært borti en sånn situasjon?

[AnonymBruker]

Jeg er frivillig barnløs og sterilisert. Valget om å ikke få barn ble tatt i begynnelsen av 20-årene og jeg har ikke angret til nå.

Hilsen

kvinne 34 år.

Anonymous poster hash: 9ac42...3c2

[AnonymBruker]

Jeg er 30 år og har aldri hatt lyst på barn og tviler på jeg noen gang kommer til å få det. Problemet mitt er at samboer, som jeg har lyst til å dele resten av livet mitt med, VIL ha barn, så jeg tenker mye på det om dagen. Har dere noengang vært borti en sånn situasjon?

Hei Nutz (er du forresten kvinne eller mann? Det kommer ikke tydelig fram fra innlegget ditt).

Du må IKKE få barn bare fordi samboeren din ønsker det. Du må bare få barn hvis du SELV ønsker det. Et barn er et enormt ansvar i mange år og en krevende oppgave.

Hvis samboeren din absolutt vil ha barn (og ikke kan leve uten) og du absolutt IKKE vil ha barn, så er det kanskje best at dere skiller lag og finner nye partnere som dere er enige med når det gjelder å få (eller ikke få) barn.

Jeg er selv ei kvinne som ikke vil ha barn og har opplevd at flere forhold tok slutt pga uenighet om å få barn.

Du kan ikke presse deg til å få barn uten at du vil det, men samtidig kan ikke samboeren din bli tvunget til å leve et liv uten barn hvis det er noe han/hun ønsker veldig.

Anonymous poster hash: 9ac42...3c2

[AnonymBruker]

Ja, men har ennå 5-10 år å bestemme meg på. Har på ingen måte lyst på barn, men tanken på å være gammel og ensom er jo litt skremmende

Er desverre mange eldre som har barn men som er ensomme. Svært mange faktisk..

Anonymous poster hash: 671d8...6d2

[AnonymBruker]

Jeg er 30 år og har aldri hatt lyst på barn og tviler på jeg noen gang kommer til å få det. Problemet mitt er at samboer, som jeg har lyst til å dele resten av livet mitt med, VIL ha barn, så jeg tenker mye på det om dagen. Har dere noengang vært borti en sånn situasjon?

Nei,for jeg ville aldri blitt sammen med noen som ikke hadde samme syn på det som meg.

Anonymous poster hash: 671d8...6d2

[AnonymBruker]

31 og både frivillig OG ufrivillig barnløs.

Jeg ser ikke for meg et liv med barn i det hele tatt. Jeg har aldri vært spesielt glad i unger og har eksepsjonelt lite tålmodighet med barn generelt.

Ville sannsynligvis endt opp med å kaste ungen ut vinduet om jeg ble frustrert hvis ungen hadde kolikk, eller endt opp med å mishandle tenåringen som svarte nesevist tilbake.

Jeg sa fra da jeg og mannen min møttes at det var uaktuelt å få barn, så om han ville ha familie fikk han værsågod lete videre. Han har samme syn på barn som meg, så sånn sett har jeg vært heldig.

Familie og venner har akseptert mitt valg med ti-femten år med erting om at neste gang blir det min tur. -.-

Bekjente og ukjente derimot, skjønner ikke greia med å være frivillig barnløs, så jeg har hørt nok tirader om at jeg ikke er kvinne nok om jeg ikke får barn. Ærlig talt. Jeg får lyst til å filleriste dem.

Som regel ender jeg opp med å argumentere mot at de har fått barn selv, snur hele diskusjonen på flisa og kritiserer dem for å ha fått barn på samme måte som de kritiserer meg for å ikke ha fått.

Vanligvis stopper det kjeften på dem når de får tilbake med samme mynt, men så har du de jævlene som ikke ser hverken logikk, sannhet eller intelligens om det slo dem i trynet som en slapp fisk.

Da drar jeg en hvit løgn og sier at jeg ikke KAN få barn, og at det er uaktuelt å adoptere av medisinske grunner.

Da holder de som regel kjeft og lusker flaut unna og sier aldri noe mer om det.

Anonymous poster hash: 531fb...61c

[Jolene]

Jeg er 30 år og har aldri hatt lyst på barn og tviler på jeg noen gang kommer til å få det. Problemet mitt er at samboer, som jeg har lyst til å dele resten av livet mitt med, VIL ha barn, så jeg tenker mye på det om dagen. Har dere noengang vært borti en sånn situasjon?

Har samme situasjon, men vi er 24 og 27. Det gjør at jeg gruer meg litt til fremtiden egentlig

[Nutz]

Kvinne, glemte å presisere.

Jeg hadde aldri blitt gravid bare for å holde på han, det blir helt feil. Men jeg kan virkelig ikke se for meg et liv uten han. Det er utrolig frustrerende og veldig vondt. En helt umulig situasjon egentlig, man har funnet drømmemannen og man er gla di hverandre, men så er man uenig om en så stor ting. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

[Lea2]

Jeg er 40 og har aldri ønsket meg egne barn. Og faktisk har jeg bare blitt mer og mer glad for dette valget etter hvert som årene går. Det høres kanskje egoistisk ut, men jeg er fri til å gjøre akkurat hva jeg vil, uten å ta hensyn til barn eller barnefar (mine barn hadde enten hatt to hjem eller foreldre som bodde sammen kun pga barna). Men det er ikke bare pga egoisme selvsagt.

Frem til nå har jeg ofte fått mer eller mindre rare spørsmål fra folk ang dette. Jeg har foreldre som har hatt litt tungt for å akseptere valget mitt også, så det har blitt litt press av og til. Det hjalp å nærme seg 40 og være singel, samt å ikke vingle når saken kom opp. Jeg tror første gangen jeg sa at jeg ikke ville ha barn var i 14-års alderen og faktisk har jeg holdt på akkurat det.

Når det er sagt: Hadde jeg først blitt gravid (ved et uhell?) og var i et stabilt forhold så hadde jeg mest sannsynlig vært like lykkelig med å få barnet og miste friheten jeg har nå. Det har forsåvidt aldri vært tilfelle eller et tema.

[AnonymBruker]

Er jeg helt på jordet eller ser det ut til at vi som ikke vil ha barn "vet" dette fra ganske tidlig alder?

Jeg var ikke dette bevisst men når jeg ser meg tilbake så har jeg blokkert enhver mulighet for at jeg skulle bli ufrivillig mor.

Jeg (er nr. 2 som skrev) giftet meg veldig ung første gangen, jeg var nettopp fylt 19. Han ville og har blitt en veldig god far men når jeg ble gravid med ham etter 3 år så var det ikke noe spørsmål selv om jeg hverken hadde noen karrière å pusle med. Vi skiltes 3 år etter da dette med barn kom opp og jeg ikke var interessert i det, for ham var det meningen med voksenlivet og det var bare å gi slipp.

Den siste gangen jeg ble gravid var jeg 30 år. Han var da mannen jeg trodde jeg skulle tilbringe resten av livet med. Jeg "vurderte" ham også som genetisk og personlighets-messig som bra fedremateriale. Jeg ble gravid ved uhell og "godtok" (i sjokktilstand egentlig) å gjøre som han ville, få barnet.

Da virket det som om naturen tok grep og jeg fikk vite på ultralyd at det ikke var hjernematerie og da frem til 36-års alder slo ikke tanken meg igjen.

Jeg må nevne at jeg er bi-polar. Jeg fikk diagnosen når jeg var 38. Jeg hadde lenge slitt med depresjoner og angst og jeg brukte ca 5 år på å finne ut hva det var som "feilte meg".

For bi-polare mennesker, da særlig kvinner, kan graviditet få katastrofale følger.

Når jeg fulgte opp min venninnes graviditet og vurderte min egen mentale og fysiske kapasitet i forhold til en slik situasjon så ser jeg jo at det ville vært oppskriften for en katastrofe.

Uansett er jeg da lykkelig tante til 4 nå.

De gir meg utrolig mye glede selv om de kan slite meg ut til beinet og det er noen få ganger, etter lengre ferier hvor vi har tilbrakt hver dag sammen, at jeg faktisk har sklidd nedover den nylåste døra og bare liggi og pusta ut på gulvet før jeg har dratt meg til sofaen og sovnet.

Jeg tror min hjerne har visst i alle år at jeg ikke er mamma-materiale og jeg har ubevisst handlet deretter.

Jeg ser fremover mot 40-årene med stor glede og mange planer, da selvfølgelig med masse reising. Endelig kan jeg planlegge 3 år frem i tid og sette opp "Jorden rundt innen 80"-kontoen min.

Det var, til tross for at ingen andre enn mamma og mannen min maste litt, ingen som har påprakket meg sin egen livsstil, men allikevel en lettelse å få fullstendig bekreftelse på at jeg ihvertfall har gjort èn ting riktig i livet.

Anonymous poster hash: 1aaa5...9d8

[Nutz]

Er jeg helt på jordet eller ser det ut til at vi som ikke vil ha barn "vet" dette fra ganske tidlig alder?

Det tror jeg nok absolutt. Noen endrer nok mening etterhvert som de blir eldre og livssituasjonen forandrer seg, men jeg har hvertfall vært bestemt på dette så lenge jeg kan huske.

Anonymous poster hash: 1aaa5...9d8