Dårlig forhold til foreldre, gruer meg til jul

[AnonymBruker]

Foreldrene mine og jeg har ikke mye til felles, og slik har det i grunnen alltid vært. Nå har jeg passert 40, og man skulle tro det ble bedre med årene, men den gang ei. Allerede nå begynner jeg å grue meg til at vi skal feire jul hos dem i år. Pga. lang reisevei og at de ikke er de yngste mer, skal vi være der en hel uke, og jeg kjenner det knytter seg i meg ved tanken.

Noen av problemene:

- vi har ingenting å snakke om.

- mor liker å innta offerrollen, og har siden jeg var liten spilt på samvittigheten min med hvordan jeg kunne oppføre meg slik mot henne som ofret alt for meg og som var så syk (det må her sies at jeg aldri rotet meg borti noe trøbbel og var svært samvittighetsfull med skolearbeid, så jeg må vel heller ha vært et ganske enkelt barn)

- far er en hissigpropp uten like, og hisser seg opp og bruker de verste av ord, enten det nå gjelder familiemedlemmer han ikke liker eller en politiker han ser på tv

- ingen av dem kan diskutere noe saklig, mor blir snurt og far hissig, og ingen av dem evner å reflektere over hvordan de virker på andre

- de har, pga. det som er nevnt over, liten omgangskrets, noe som gjør at de bare blir særere og særere

- de interesserer seg ikke for noe som helst bortsett fra været og sladder

- selve julen er også bare stress med dem. Jeg ønsket meg noe som jeg tenkte skulle gjøre det enkelt for dem, men nå mases det om dette hver gang vi snakker sammen på telefonen. Før jeg ønsket meg det, var det bare mas om hva jeg ønsket meg. Selv klarer de ikke å komme med noen ønsker. I stedet for å takke for det de får, sier de at vi ikke skulle ha kjøpt noe (og det selv om vi har unngått alt som de ikke vil ha, og ender opp med ting de kan bruke opp)

- det er ikke mulig å trekke seg tilbake en stund. Setter jeg meg ned med en bok eller for å se en film, skal alltid noe gjøres eller akkurat da skal det snakkes om de tåpelige naboene/politikerne/hva som helst. Sier jeg at jeg skal gjøre det etter at filmen er over, er det klaging over at det ikke er noe hjelp å få.

Jeg blir rett og slett i dårlig humør av å være der. Det hjelper heller ikke at de bor veldig usentralt og på et stedd hvor jeg ikke har noen omgangskrets, så det er heller ikke så mange steder å flykte til når begeret begynner å bli fullt.

Jeg er sikkert ikke den eneste som har et dårlig forhold til foreldrene mine. Hvordan takler dere andre det?

Anonymous poster hash: ec8e9...365

[Gjest Summers]

Hvorfor drar du til dem i jula?

[AnonymBruker]

Velkommen i klubben sier jeg bare.

Men du er jo voksen(vel, det er vel strengt tatt jeg også når jeg er midt i 20åra), men du kan jo faktisk la være å dra. Men kanskje du er som meg og lar samvittigheten råde?

Når det blir for mye for meg i alle fall, så pleier jeg å gå meg en LANG tur og høre på musikk, ta en telefon til en venn, høre om noen vil gå tur sammen med meg osv. Kanskje jeg tilogmed kjenner noen jeg kan låne en hund hos:)

Anonymous poster hash: 712b1...406

[AnonymBruker]

Hvorfor drar du til dem i jula?

Fordi jeg føler at jeg "må". Jula er jo en familiehøytid, og jeg vet at de ønsker seg besøk og at de generelt er temmelig ensomme. Dessuten vet man jo aldri hvor lenge de vil leve.

Velkommen i klubben sier jeg bare.

Men du er jo voksen(vel, det er vel strengt tatt jeg også når jeg er midt i 20åra), men du kan jo faktisk la være å dra. Men kanskje du er som meg og lar samvittigheten råde?

Når det blir for mye for meg i alle fall, så pleier jeg å gå meg en LANG tur og høre på musikk, ta en telefon til en venn, høre om noen vil gå tur sammen med meg osv. Kanskje jeg tilogmed kjenner noen jeg kan låne en hund hos:)

Anonymous poster hash: 712b1...406

Ja, det er det med samvittigheten. Nå er du såpass ung at du sannsynligvis vil ha foreldrene dine i mange år ennå, men mine begynner også å dra på årene, så nå føler jeg at jeg må dra. Da jg var yngre, hente det oftere at jeg fant på noe annet.

Anonymous poster hash: ec8e9...365

[AnonymBruker]

Så utakknemlig og sutrete du er ts. Dine foreldre har tross alt satt deg ut i verden og gitt deg tak over hodet og brød på bordet under oppveksten.

Istedet for å bare se problemer prøv å sleppe deg nedpå deres nivå og ha det morsomt. Finn en politiker eller noe i samfunnet du er misfornøyd med og diskuter dette med dine foreldre.

Anonymous poster hash: dfd01...f9e

[Cata]

Det høres ikke smart ut i det hele tatt. Jeg kan skjønne argumentet om lang vei og at de ikke er unge lenger, men likevel...en uke er lenge når dere ikke trives i hverandres selskap. Kan du ikke krympe ferien litt da, slik at dere tar julaften og noen juledager hos dine foreldre og så nyttårshelga i eget hjem?

Jeg bor langt unna mine foreldre, dvs. nå er det bare min mor, men til tross for at vi har et godt forhold så orker jeg ikke en hel uke i andres hjem, så når jeg reiser så er det for noen dager ad gangen. Vil heller ha det hyggelig i noen dager enn at vi skal begynne å gå hverandre på nervene etter 4-5 dager.

Slik var det for øvrig også da min far levde. Da jeg kom et stykke oppi 30-årene så begynte jeg å enten feire julehelga sammen med dem og så dra hjem til mitt, eller jeg kom i romjula og vi hadde nyttårshelga sammen.

Men må da tilføye at ingen i min familie er så veldig "julete" av seg så vi regnet det som viktigere å treffes enn at vi akkurat måtte treffes i jula.

[AnonymBruker]

I øynene til foreldrene mine er en uke allerede kort. De er allerede skuffet over at vi ikke blir til over nyttår, og kommer til å snakke om "vil dere virkelig dra fra de gamle foreldrene dine", "ja, nå blir vi sittende alene her igjen". Men jeg ser absolutt poenget ditt, og de siste gangene har jeg vært flinkere til å begrense lengden på opphold, selv om de klarer å gi meg dårlig samvittighet for det hver gang. Denne gangen er det for sent å endre det (flybilletter som ikke kan endres), men det er fint å se at flere tenker slik. Det må jeg være mer bevisst på å gjøre framover også.

Men nyttårshelga skal feires hjemme. Det gleder jeg meg alt til.

Anonymous poster hash: ec8e9...365

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i medlemmene av familien, på hver sin måte er de gode, men det er best å ikke henge for mye i det miljøet, da det er tung og trykkende stemning. Holder ikke ut lenge om gangen, og det virker som at det eneste de gjør med problemet er å tenne mer fyr på bålet, i stedet for å fikse ting som har pågått i så mange år. Det er dårlige holdninger ute å går... og alle har det nok best hver for seg.

I de fleste familier er man forskjellige, jeg vet ikke om noen familier (som jeg anser som gode) som ikke er forskjellige. Men noen aksepterer aldri det og har veldig drlig selvtillit, slik at ting forskjellige familiemedlemmer gjør går ut over "den usikre" sin personlighet. At alt tenkes i disse banene "Sånn ville ikke jeg gjort det" osv, at alt tenkes på den måten. I min familie er det mange slike personligheter, og det er rett og slett psykisk vold også! En spade er rett og slett en spade.

Så jeg henger ikke mye med familien pga dette. Jeg er nødt til å fokusere på å ha gode relasjoner rundt meg som får meg til å føle meg bra, komfortabel og hjemme. Har alltid hatt et savn etter familiehygge og sett på gode familier... eneste jeg kan gjøre er å sørge for å skape min egen familie.

Når man er 40 år, kan man feire jul hjemme hos seg selv. Familien vil kanskje synes at det er rart, men til syvende og sist.....det er rart å feire jul hjemme, når det ikke føles ut som et hjem.

Anonymous poster hash: d8617...f0a

[AnonymBruker]

Jeg kommer til å lyve og si at jeg er syk denne julen. Ikke tale om jeg besøker gretne gamle foreldre.

Anonymous poster hash: 2589f...67d

[MarieC]

Har du ikke søsken? Dere får prøve å dele på dette, synes jeg. Jeg har selv dårlig kontakt med faren min, men har ikke dårlig samvittighet av den grunn. Foreldre eier ikke barna sine, de må selv ta ansvar for å skaffe mening i sin egen hverdag, slik vi alle gjør.

[AnonymBruker]

Foreldre eier ikke barna sine, de må selv ta ansvar for å skaffe mening i sin egen hverdag, slik vi alle gjør.

Både foreldre og barn står ansvarlig for sin egen lykke. Men, når man er en familie står man realistisk sett i en posisjon hvor man påvirker hverandre. Om man ikke kan være en god påvirkning og ikke orker å ta hensyn til andre familiemedlemmer og hyggelige juler, så blir man alene.

Anonymous poster hash: d8617...f0a

[AnonymBruker]

Både foreldre og barn står ansvarlig for sin egen lykke. Men, når man er en familie står man realistisk sett i en posisjon hvor man påvirker hverandre. Om man ikke kan være en god påvirkning og ikke orker å ta hensyn til andre familiemedlemmer og hyggelige juler, så blir man alene.

Anonymous poster hash: d8617...f0a

Ps. Ikke fordi man ønsker noen noe vondt, men fordi jul og familiehygge ofte står på prioriteringslisten til mennesker som er oppvokst uten dette. For meg er det å skape familie viktig, fordi jeg ikke hadde det sånn når jeg vokste opp.

Om man står i veien for lykken andre prøver å skape, er den eneste måten å ta vare på sin egen lykke, nettopp å trekke seg bort.

Anonymous poster hash: d8617...f0a

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i medlemmene av familien, på hver sin måte er de gode, men det er best å ikke henge for mye i det miljøet, da det er tung og trykkende stemning. Holder ikke ut lenge om gangen, og det virker som at det eneste de gjør med problemet er å tenne mer fyr på bålet, i stedet for å fikse ting som har pågått i så mange år. Det er dårlige holdninger ute å går... og alle har det nok best hver for seg.

I de fleste familier er man forskjellige, jeg vet ikke om noen familier (som jeg anser som gode) som ikke er forskjellige. Men noen aksepterer aldri det og har veldig drlig selvtillit, slik at ting forskjellige familiemedlemmer gjør går ut over "den usikre" sin personlighet. At alt tenkes i disse banene "Sånn ville ikke jeg gjort det" osv, at alt tenkes på den måten. I min familie er det mange slike personligheter, og det er rett og slett psykisk vold også! En spade er rett og slett en spade.

Så jeg henger ikke mye med familien pga dette. Jeg er nødt til å fokusere på å ha gode relasjoner rundt meg som får meg til å føle meg bra, komfortabel og hjemme. Har alltid hatt et savn etter familiehygge og sett på gode familier... eneste jeg kan gjøre er å sørge for å skape min egen familie.

Når man er 40 år, kan man feire jul hjemme hos seg selv. Familien vil kanskje synes at det er rart, men til syvende og sist.....det er rart å feire jul hjemme, når det ikke føles ut som et hjem.

Anonymous poster hash: d8617...f0a

Det hadde vært herlig å feire hjemme eller å dra på ferie i jula. Men det er den dårlige samvittigheten over at de da blir sittende der alene mesteparten av tida.

Jeg kommer til å lyve og si at jeg er syk denne julen. Ikke tale om jeg besøker gretne gamle foreldre.

Anonymous poster hash: 2589f...67d

Ja. jeg kan godt forstå at du velger den løsningen, selv om det selvsagt hadde vært bedre om du kunne ha vært ærlig.

Har du ikke søsken? Dere får prøve å dele på dette, synes jeg. Jeg har selv dårlig kontakt med faren min, men har ikke dårlig samvittighet av den grunn. Foreldre eier ikke barna sine, de må selv ta ansvar for å skaffe mening i sin egen hverdag, slik vi alle gjør.

Jeg har ei søster som ikke bor så langt unna dem, så hun får mye mer av hverdagsslitet, men fordelen er at hun ikke behøver å være der mer enn noen timer om gangen.

Anonymous poster hash: ec8e9...365

[AnonymBruker]

For meg er ikke jula noe særlig, dette takket være mine inkompetente foreldre. Så etter jeg flyttet 150+ mil unna de for 8 år siden har jeg ikke vært der mer enn en jul. Det var den første julen.

Nå skal det sies at det er veldig gode grunner til at jeg unngår de i alt av høytider og ser de maks en gang i året. Men dårlig samvittighet og tankene om at jeg burde være med de er der uansett.

Du får finne ut hva som er det viktigste for deg.

For meg var det ro og slippe å være redd for hva de to kunne finne på, derfor tok jeg dette drastiske valget.

Anonymous poster hash: e6b1f...b11

[Trapp]

Foreldrene mine og jeg har ikke mye til felles, og slik har det i grunnen alltid vært. Nå har jeg passert 40, og man skulle tro det ble bedre med årene, men den gang ei. Allerede nå begynner jeg å grue meg til at vi skal feire jul hos dem i år. Pga. lang reisevei og at de ikke er de yngste mer, skal vi være der en hel uke, og jeg kjenner det knytter seg i meg ved tanken.

Noen av problemene:

- vi har ingenting å snakke om.

- mor liker å innta offerrollen, og har siden jeg var liten spilt på samvittigheten min med hvordan jeg kunne oppføre meg slik mot henne som ofret alt for meg og som var så syk (det må her sies at jeg aldri rotet meg borti noe trøbbel og var svært samvittighetsfull med skolearbeid, så jeg må vel heller ha vært et ganske enkelt barn)

- far er en hissigpropp uten like, og hisser seg opp og bruker de verste av ord, enten det nå gjelder familiemedlemmer han ikke liker eller en politiker han ser på tv

- ingen av dem kan diskutere noe saklig, mor blir snurt og far hissig, og ingen av dem evner å reflektere over hvordan de virker på andre

- de har, pga. det som er nevnt over, liten omgangskrets, noe som gjør at de bare blir særere og særere

- de interesserer seg ikke for noe som helst bortsett fra været og sladder

- selve julen er også bare stress med dem. Jeg ønsket meg noe som jeg tenkte skulle gjøre det enkelt for dem, men nå mases det om dette hver gang vi snakker sammen på telefonen. Før jeg ønsket meg det, var det bare mas om hva jeg ønsket meg. Selv klarer de ikke å komme med noen ønsker. I stedet for å takke for det de får, sier de at vi ikke skulle ha kjøpt noe (og det selv om vi har unngått alt som de ikke vil ha, og ender opp med ting de kan bruke opp)

- det er ikke mulig å trekke seg tilbake en stund. Setter jeg meg ned med en bok eller for å se en film, skal alltid noe gjøres eller akkurat da skal det snakkes om de tåpelige naboene/politikerne/hva som helst. Sier jeg at jeg skal gjøre det etter at filmen er over, er det klaging over at det ikke er noe hjelp å få.

Jeg blir rett og slett i dårlig humør av å være der. Det hjelper heller ikke at de bor veldig usentralt og på et stedd hvor jeg ikke har noen omgangskrets, så det er heller ikke så mange steder å flykte til når begeret begynner å bli fullt.

Jeg er sikkert ikke den eneste som har et dårlig forhold til foreldrene mine. Hvordan takler dere andre det?

Anonymous poster hash: ec8e9...365

Er du lillesøsteren min? Du beskriver omtrent foreldrene mine her, den dårlige siden av dem: en passiv-aggressiv, guilt-trippende mor og en oppfarende, hissig far som lager kjip stemning. Blir helt stressa av stemningen hjemme, hvor man må trippe rundt og være parat i tilfelle de roper på deg. På toppen av det hele har de nå fått nyss i at jeg sliter en del psykisk, så da skal mor garrantert krisemaksimere, mens far skal hisse seg opp. Gleder meg virkelig ikke til å dra hjem i år, men et lyspunkt er at jeg får treffe broren og søsteren min.

[AnonymBruker]

For meg er ikke jula noe særlig, dette takket være mine inkompetente foreldre. Så etter jeg flyttet 150+ mil unna de for 8 år siden har jeg ikke vært der mer enn en jul. Det var den første julen.

Nå skal det sies at det er veldig gode grunner til at jeg unngår de i alt av høytider og ser de maks en gang i året. Men dårlig samvittighet og tankene om at jeg burde være med de er der uansett.

Du får finne ut hva som er det viktigste for deg.

For meg var det ro og slippe å være redd for hva de to kunne finne på, derfor tok jeg dette drastiske valget.

Anonymous poster hash: e6b1f...b11

Jeg bor også langt unna delvis av samme grunn, . Den dårlige samvittigheten blir større med årene, virker det som.Når venner og kolleger begynner å miste foreldrene sine, skal man liksom være takknemlig for at ens egne fortsatt lever. Men så deler man ikke slike gode minner slik som de har, men tenker mer på alt det mindre hyggelige man har opplevd. Samtidig er det vanskelig å snakke med andre om dette. Når du får høre "Du er heldig som forsatt har foreldrene dine", mens man egentlig helst vil si:"Nei, det er du som er heldig, for du hadde visst en god brndom og har gode minner".

Er du lillesøsteren min? Du beskriver omtrent foreldrene mine her, den dårlige siden av dem: en passiv-aggressiv, guilt-trippende mor og en oppfarende, hissig far som lager kjip stemning. Blir helt stressa av stemningen hjemme, hvor man må trippe rundt og være parat i tilfelle de roper på deg. På toppen av det hele har de nå fått nyss i at jeg sliter en del psykisk, så da skal mor garrantert krisemaksimere, mens far skal hisse seg opp. Gleder meg virkelig ikke til å dra hjem i år, men et lyspunkt er at jeg får treffe broren og søsteren min.

Det er en mager trøst at vi er så mange. Håper julen ikke blir så altfor ille for deg.

Anonymous poster hash: ec8e9...365

[Goldielocks]

Jul og familie er vanskelig altså. Kjenner igjen den verkende klumpen i magen. Ei veke er veldig lang tid å vere sammen med sine foreldre. Du er også på nokon andre si heimebane.. En må leve etter deira sine regla. Dette gjer det enda verre. En fell også tilbake i gamle roller. Så kanskje dei kan kom til deg neste år? Ta dei ut av komfortsona og dei vande mønstra. Sette ned foten for kva oppførsel du vil ha i ditt hus? Veit ikkje kor gamle foreldrene dine er, men er mitt forslag. Og gå deg en laaang tur når det bygger seg opp. Du kan også prøve å argumentere for at dette er ferien din, og i ferien skal en slappe av og kose seg.. Håper du kjem deg gjennom det. God jul..