Ble livet ditt slik du håpet?

[-littleme-]

Ja, jeg lurer ganske enkelt på om livene deres ble slik som dere hadde sett for dere og drømte om da dere var yngre?

Hva drømte dere om, og hva er realiteten?

Personlig er jeg bare 19 år, så jeg håper fremdeles at jeg en dag vil få det livet jeg ønsker. Jeg ser først og fremst for meg en god vennegjeng, gjerne av typen du ser i Friends og How I Met Your Mother. Jeg er av typen som mer enn gjerne hiver meg ut i utfordringer og driter meg ut med jevne mellomrom, og håper på venner som er relativt likesinnede og nære hverandre som i disse TV seriene.

Når det gjelder jobb og bolig har jeg ikke fullt så høye krav. Om jeg så må bo sammen med noen venner/roomies er det helt greit, så lenge jeg trives (og har et eget soverom). Jobbmessig er også trivsel plassert høyest på lista, men jeg ønsker også å bli utfordret og å kunne bruke litt kreativitet.

[Lady]

Nei, det er ikke slik jeg håpet den dag i dag, men jeg er 21år, og har troen på at det kan bli slik jeg ønsker:)

[AnonymBruker]

Nei det ble det ikke. Er svingdørpasient på psykiatrisk, har en kropp ogd sjel full av arr og ingen jobb, hobby eller venner.

Anonymous poster hash: 84660...491

[frøkna]

Heldigvis er ikke livet mitt blitt slik jeg forestilte meg som barn. Jeg trodde jeg kom til å utdanne meg til et eller annet yrke, finne en fyr jeg ville gifte meg med også bo i hus og poppe ut to unger og det var det.

Heldigvis har man så mange flere muligheter og man kan gjøre som man vil!

[strawberry]

Kan ikke helt huske hva jeg ønsket når jeg var liten, hadde vel ikke noen særlige forhåpninger eller drømmer. Er vel fornøyd med hvordan livet mitt har blitt egentlig, men ingen kan jo være 100% fornøyd hele tiden (tror ikke det er sunt akkurat). Har blitt student, og føler endelig at det er plassen for meg, siden jeg ikke trivdes på barneskole/ungdomsskole.

[Lea2]

Ja og nei Jeg har aldri hatt noen store drømmer og håp for livet mitt i lengre tid av gangen. Jeg hadde noen formeninger om hva jeg skulle bli og hvordan jeg skulle bo helt til slutten av tenårene kanskje, men det varierte (kanskje slike som Friends-venneflokk eller annet hentet fra film/serier). Men det skjedde utrolig mye i årene etter dette. Jeg fikk meg jobb og innså at hjemmet mitt fint måtte være en liten hybel delt med kjæresten i noen år og at en fulltidsjobb slett ikke ga meg økonomi til å holde en særlig høy standard. Det meste forsvant ut dagen etter lønning (husleie, månedskort, telefon etc).

Deretter har vel ting skjedd litt her og der.. og "drømmene" blir mindre og mer personlige. Ikke noe negativt med det i det hele tatt. Jeg hopper på det toget som går og tar en ting om gangen. Ofte vil man flytte til et sted man ikke er kjent, ta en jobb som ikke er helt som man hadde tenkt seg, møte en mann/kvinne som ikke er helt som man hadde forventet, pluss en hel drøss med ting man ikke har kontroll over. Dermed går det seg til og håp/drømmer er ikke så viktig, men heller at man er fornøyd med det man har der og da.

Jeg hadde aldri forventet å sitte der jeg sitter, å gjøre det jeg gjør og ha de personene jeg har rundt meg. Men det fungerer mest sannsynlig bedre enn det de drømmene jeg hadde en gang hadde gjort.

[Brian O'Conner]

Jeg har opplevd mye rart i mitt 21år lange liv. Men jeg har fått det jeg har ønsket selv. Har 100% stilling, har egen leillighet og bare venter på Supra som skal ta plassen i P-huset som jeg betaler. Da er livet mitt nesten perfekt.

[AnonymBruker]

Livet ble slik jeg mistenkte, men ikke håpet på. Jeg fikk den utdannelsen jeg ville ha, men ikke jobben. Jeg er dessuten mer ensom enn jeg noensinne forestilte meg at jeg kunne bli. Jeg er også voksen og har aldri hatt en skikkelig kjæreste, det hadde jeg ikke gjetta da jeg var 20. Ellers så vet jeg ikke. Syns livet er vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg og savner å være ung og bekymrinsløs.

Anonymous poster hash: 3bb08...051

[AnonymBruker]

Nei.

Jg håpet på en god jobb, mange venner og at jeg var viktig.

Istedet har jeg null utdanning, unge, gubbe, leier leilighet, ingen jobb, slem hund, dårlig helse og ja.. En taper var ikke det jeg håpet på.

Anonymous poster hash: 67e7e...64a

[Gjest Raindrops]

Livet er ikke ferdig enda, så det vet jeg ikke

[momo]

Nei. Jeg skulle bli politi, bo for meg selv, leve livet, ikke ha barn.

Jeg har ingen utdannelse, går første året nå da, men er 35 år og. Har to barn, som jeg er helt alene med. Har veldig lite familie og venner. Jeg har hatt dårlig råd hele livet, dårlig helse store deler. Men jeg har nå fått en kjæreste, som jeg tror må være verdens snilleste. Håper virkelig det varer. Og håper jeg gjør det bra på studiet, og får en bra jobb etterpå. Så har fortsatt tro på et bra liv, selv om det ikke ble som jeg ville i tenårene. Og nå kunne jeg ikke sett for meg et liv uten barn, eller et liv som politi.

Endret 1. desember 2013 av momo

[Cata]

Delvis, men ikke helt. Jeg hadde planlagt å ta en utdannelse og få meg en jobb. Førstnevnte var ikke helt selvsagt i det miljøet jeg vokste opp, men jobb var en selvfølge. Dessuten planla jeg livet med en samboer, men uten barn ( i den grad jeg kunne ha funnet en mann som ikke ønsket barn).

Helt sånn som jeg tenkte meg det ble det nå ikke . Utdannelsen fikk jeg, men i stedet for å bli bibliotekar som var opprinnelig plan, så endte jeg som sivilingeniør innen en fagretning jeg aldri visste eksisterte en gang. Samboeren glimrer enda ved sitt fravær. Jeg bor på et sted der jeg aldri ville trodd jeg kom til å ende.

Så, tjah....

Sier meg enig med Lea2, det ble ikke helt som planlagt og jeg hadde ingen store drømmer. Jeg er også blitt en "påhopper". Av og til kommer livet i veien for planer, og ting blir ikke som man hadde tenkt. Da står jeg og ser på det forbipasserende "toget" og jumper på når jeg ser en mulighet til det. Det eneste som er sikkert i tilværelsen er nemlig at det innimellom skjer uplanlagte ting, og når de inntreffer så må man gjøre det beste ut av situasjonen der og da.

Men resultatet kan være at man havner et godt stykke unna det opprinnelige bestemmelsesstedet. Det betyr på ingen måte at livet blir verre, bare litt annerledes. Tror kanskje jeg har et morsommere yrkesliv nå enn jeg ville hatt som bibliotekar.

[Veggdyret]

Hadde aldri konkrete planer,men jeg skulle absolutt ikke bli "A4".

Nå har jeg mann, barn, leilighet,katt og en helt gjennomsnittlig jobb der ingen savner meg når jeg er borte...

Så bommet fullstendig, men trives bra allikevel.

[Alice123]

Da jeg var barn ville jeg bli alkoholisert og misantropisk privatdektektiv type film noir. Jeg skulle ha lang frakk, hatt, ei brystfager blondine i hver arm. Jeg skulle bo i en røykfull by og alltid være i trøbbel med mafiaen som styrte den råtne byen. Jeg skulle ha whiskyen og sigarettene nærme hjertet, men revolveren enda nærmere.

Det ble ikke helt slik, for å si det slik.

[Gjest Hyssingen]

Da jeg var barn ville jeg bli alkoholisert og misantropisk privatdektektiv type film noir. Jeg skulle ha lang frakk, hatt, ei brystfager blondine i hver arm. Jeg skulle bo i en røykfull by og alltid være i trøbbel med mafiaen som styrte den råtne byen. Jeg skulle ha whiskyen og sigarettene nærme hjertet, men revolveren enda nærmere.

Det ble ikke helt slik, for å si det slik.

JEG OG!!!!

Røyker sigaretter da, og har frakk, regnfrakk. Utover det så har jeg ikke sett hverken mafiaen eller blondinene...

[Alice123]

JEG OG!!!!

Røyker sigaretter da, og har frakk, regnfrakk. Utover det så har jeg ikke sett hverken mafiaen eller blondinene...

*HIGH FIVE*

Jeg har frakk, whisky, sigaretter og jeg har hatt noen brystfagre blondiner. Utover det er det A4-jobb og rekkehus

Da jeg ble eldre (type tenårene) ville jeg bli journalist, for det var liksom det yrket som var nærmest film-noir-dektektiv. Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg kom meg ut i arbeidslivet før jeg begynte på høyskole/universitet, og omtrent 1/3 av mine kollegaer var utdannede journalister. Pga presset arbeidsmarked hadde de samme drittjobb som meg.

Så da slo jeg den tanken fra meg.

Endret 1. desember 2013 av Alice123

[AnonymBruker]

Har nådd en alder uten å ta mitt eget liv, så livet ble ikke som jeg forventet… heldigvis? Forventet ikke å komme så langt, så jeg har aldri tenkt på hva jeg håpet det skulle bli.

Anonymous poster hash: 5b2cf...464

[Gjest Draug]

Som den godt opplyste ungen jeg var, drømte jeg alltid om at jeg en dag skulle bli sjørøverkaptein og seile ut på de sju hav og ha et helt kobbel av mannfolk som forgudet meg og besvarte mitt minste vink.

Virkeligheten kom som et spark i trynet.

Men jeg er enda ung, så det at jeg per i dag er den halv-alkoholiserte, misantropiske kjerringa bak kassa tar jeg ikke så tungt. Jeg sparer iallfall enda opp penger til sjørøverskipet mitt.

[Wolfmoon]

Jeg vet ikke helt hva jeg drømte om, jeg, annet enn at jeg skulle ut og vekk å ta utdannelse og leve et helt annet liv enn mine foreldre gjør i hjembygda. Og det klarte jeg

Ikke det at hjembygda er så elendig, eller at mine foreldre har et dårlig liv, men det er bare så himla langt fra det jeg kunne tenke meg å gjøre. Har hatt mange planer på veien, men har i dag en spennende utdannelse, en spennende jobb, og er i gang med en spennende utdannelse nr. 2. Har på veien vært ute å reist og kjøpt meg leilighet, og føler at jeg har plukket med meg det livet har tilbydt meg.

At jeg mangler mann, barn, rekkehus og hund, får så være, får se om jeg blir ferdig med å studere så skal jeg i alle fall skaffe meg det siste om noen år, de andre to er litt vanskeligere å kjøpe

[Anglofil]

Ikke helt, nei. Mye som skjer som man på forhånd ikke kan planlegge. Livet er enda ikke ferdiglevd, så jeg regner med at det er mye som fremdeles kan skje.

Mvh Yvonne