Fortvilet, usikker og deprimert.

[LeoxBarca]

Ligger nå her i sofaen rastløs og ikke i stand til å sovne. Den siste tiden har vært mildt sagt utfordrende. For det første befinner jeg meg i en relativt kjip situasjonhva angår forholdet mellom meg og min samboer.

Jeg mistenker at jeg selv egentlig er roten til store deler av våre problemer. Ikke alt men en god del av dem. Jeg er bevisst på dette og har bestemt meg for å oppsøke psykolog. Uten å ekspandere for mye, så er jeg deprimert, har adhd og mistenker (uten grunnlag for kunne si det 100% sikkert), at jeg har PTSD. Dette alene gir en viss indikasjon på hvordan et forhold med meg i min nåværende tilstand utarter seg. Men jeg er hvertfall oppmerksom på det, og jeg vil påstå at det er et godt utgangspunkt.

For det andre fungerer mitt nåværende forhold særdeles dårlig. Samboer er ute av stand til å jobbe, noe som medfører at jeg betaler for det meste. Det funker dårlig døren fattig student, og jeg merker at min hverdag er.. mekanisk. Med det mener jeg at jeg studerer - jobber - kommer hjem og gjør det meste av "arbeid" hjemme. Dette er jeg ikke sint for, tvert imot har jeg full forståelse for det. Samboer er syk og da må jeg stå på ekstra.

Problemet egentlig, i denne sammenheng er at jeg føler meg dårlig behandlet. Jeg vil ikke utdype alt for mye men jeg kan være kortfattet: null sex, forholdet er preget av noe jeg vil beskrive som rigide regler. Eksempel: jeg får ikke lov å røyke (sigaretter) og dersom samboer finner ut av det vil h*n slå opp med meg (slik jeg har forstått det). Dette er en av flere ting, og ikke det mest alvorlige men bare for å sette det i perspektiv. Jeg vil ikke utdype mer på dette ettersom jeg selv synes det er litt respektløst og fortelle en masse ukjente mennesker personlige detaljer om en annen person, men det grunnleggende er altså, og jeg gjentar meg selv: null sex, h*n har også uttrykt at h*n ikke vil ha sex med meg heller, men h*n uttrykker at h*n elsker meg. Strenge regler som jeg ikke tror andre voksne mennesker trenger å forholde seg til. Økonomisk er det jeg som.bidrar med nesten alt (jeg solgte en gjenstand jeg var veldig glad i, bare for p ha nok til julegave til h*n. Føler meg ikke verdsatt verken fysisk eller psykisk. Ja...

Det som holder meg hos h*n er at jeg elsker virkelig denne personen. Dessuten er jeg også vanskelig og ha med å gjøre, men jeg prøver å bedre meg. Da vi traff hverandre var jeg veldig langt nede og misbrukte alkohol i utbredt grad. Jeg var rett og slett en dårlig person. Men jeg bare får følelsen av at på tross av alle mine feil og mangler får jeg ikke det jeg trenger i et forhold. Det er som om jeg bare gir og gir og aldri får.

Dette innlegget er langt og forvirrende tror jeg, har ikke engang lest gjennom det. Trengte bare å lufte tankene til folk jeg ikke kjenner. Depresjonen tar nesten knekken på meg, og jeg vet ikke om jeg er i stand til å delvis forsørge et annet menneske uten å føle meg grunnleggende verdsatt engang.

Noen som er/har vært i en lignende (så langt det lar seg gjøre), situasjon som vil gi meg noen råd?

Takk.

[Gjest Summers]

Hvordan er døgnrytmen din når det ikke er helg og hvor mye får du studert(klarer du å følge progresjonen du burde?)

Endret 30. november 2013 av Summers

[LeoxBarca]

Døgnrytmen varierer, men den er betraktelig bedre enn da jeg var på mitt verste (gjerne 2-3 døgn hvor jeg kun sovnet ved total utmattelse).

Angående studier: nei jeg har for store problemer personlig, kombinert med i overkant stort ansvar og arbeidspress til at jeg mestrer studiene tilstrekkelig. Hvertfall etter mine egne standarder for hva jeg regner som akseptable karakterer og rom for utvikling.

Det sosiale aspektet er også problematisk, har ikke blitt kjent med noen på studiet fordi alle sosiale sammenhenger tydeligvis alkohol for å fungere (dette er mitt valg, men også påvirket av at h*n ikke liker, forståelig nok at jeg går ut).

[AnonymBruker]

Høres ut som gnisten i forholdet er borte, tenkt tilbake da dere først traff hverandre, mye sex regner med? Vet du hvorfor gnisten er borte? Fordi dere ikke har så mye tid til hverandre? Det viktigste er å ha tid til hverandre, og ikke tid der dere går om hverandre uten å gjøre noe sammen. Dere kan sette av en kveld i uken der dere kan gjør noe koselig sammen. Se film, spise god mat osv.. skal ikke mye til. Det er viktig at kjæresten din også motiverer deg, og gir deg komplimenter for den harde innsatsen din, viktig at du ikke blir tatt for gitt, du sliter deg tross alt ut for kjæresten din.

Anonymous poster hash: ec8c9...1a9