Hvordan bli kvitt denne grusomme ensomheten? Denne tristheten? Eller er det jeg som er merkelig?

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente i tredve årene, som bor med min kjære og våres hund.

Så vidt jeg kan huske så har jeg hatt en fin oppvekst, foreldrene var der for meg og jeg visste at jeg var elsket. I tenårene forandret noe seg. Plutselig ble den følelsen borte, det var bare min bror, bare bror, bror.... Hvis jeg gjorde noe feil, kunne far finne på å slå meg, det har skjedd et par ganger. Og jeg begynte å ta avstand fra mine foreldre. Jeg ble enig med meg at slik har det blitt!! Så fikk jeg meg etterhvert en kjæreste som jeg trodde elsket meg, men etterhvert begynte han å slå. Foreldrene var der for meg, men ikke i den forstand at de stilte opp på den måten jeg ønsket at de skulle gjøre det.

Så forlot jeg min daværende kjæreste og flyttet hjem.

Det gikk 2 år og jeg fikk meg ny kjæreste som er verdens snilleste som jeg bor sammen med nå. Jeg er lykkelig, men jeg har begynt å få angst og sliter mye med det. Vi har ikke barn, nettopp pga min tilstand. Sammen med det så sliter jeg med forholdet til mine foreldre. Jeg føler at de ikke er der, de bryr seg ikke om hvordan jeg har det og hvordan det går med meg, de spør aldri, sees vi, så er de ikke intr. i hvordan vi har det...

Vi har kjøpt oss hus for et par mnd siden, null interesse der å. Det er noe helt annet med foreldrene til min kjøre, de ringer de spør, de bryr seg.

Mine foreldre snakker bare om min bror, bror ditt og bror datt og barnebarna sine.

Det har til og med min kjære merket, så han forstår meg.

Jeg vet ikke hva galt jeg har gjort? Hvorfor fortjener ikke jeg at de viser at de bryr seg?

Jeg er ikke sjalu på min bror, aldri!! Men skulle ønske at de visste at de har meg å, og ikke bare sønnen sin.

Jeg høres sikkert egoistisk ut, men det er jeg ikke. Dette er bare halve historien, hvis jeg skulle skrive hele, så måtte jeg brukt en hel dag.

Hvordan kan jeg bli kvitt disse følelsene? Denne ensomheten?

Det gjør ufattelig vondt å bære på denne tristheten hver dag, hele tiden.

Anonymous poster hash: 16acc...5e1

[AnonymBruker]

Men du har en kjæreste. Jeg har ikke det. Har ønsket meg det i mange år. Og jeg er trist over at jeg ikke har det nå som jeg til og med begynner å dra på årene. Det er min store sorg. Men jeg har foreldre som bryr seg om meg da.

Anonymous poster hash: 9f038...c64