Besynderlig opplevelse.

[Glitterchick]

Jeg hater innpåslitne menn i det hele tatt jeg. Syns igrunn ikke det er noe "verre" at det er en som er mørk i huden som er det.

Jeg har opplevd å bli tilsnakket på gata av minst like mange gamle, norske griser som utenlandske menn.

Fulle trøndere er ofte værst, faktisk.

[MsOphelia]

Et relativt grundig kurs i kultur, med fokus på kvinnesyn, bør være obligatorisk for de innvandrere som måtte trenge det (for å slippe kverulering på skandinaviere osv.).

Jeg skjønner godt at de er forvirret, men jeg skjønner ikke at det er så vanskelig å ta noen hint og signaler.

Dette har jeg forøvrig utelukkende opplevd med innvandrere - jeg kan ikke stedfeste dem, men vi snakker heller ikke her om andre skandinaviske land.

[Elle Melle]

Hvis en nordmann hadde snakket til meg på en slik direkte måte som til gjest, så hadde jeg avskrevet fyren som ikke helt god i toppen.

Hvis en afrikaner hadde gjort det samme, så ville jeg nok tenke det kom av kulturforskjeller/manglende lyst til å følge reglene i norsk kultur. Det er mange som vet hva som sømmer seg men som ikke bryr seg så veldig tror jeg.

Det føles på en måte mer truende når det er et menneske man ikke aner hvordan tenker.

Jeg ville VISST at nordmannen kunne se at jeg var en skikkelig type og ikke noen hore, med afrikaneren hadde jeg nok ikke vært helt sikker på hva han egentlig trodde...

Men må man virkelig kle seg heldekkende for å sende de rette signalene? (Jeg er et skikkelig menneske som ikke driver med hanky-panky med andre enn han jeg er gift med, og i alle fall ikke med fremmede menn.)

[Gjest Noreen]

Akkurat det skjedde meg i går også!

Gikk fra jobb i mine egne tanker og skulle på postkontoret da jeg stopper for rødt lys. En mann (av utenlandsk opprinnelse) sykler opp på siden av meg og spør om jeg har fyr. Nei, svarte jeg. Røyker ikke. Så spurte han hvor mye klokka var og jeg svarte.

Da ble det grønt og jeg fortsatte å gå over veien, men han fortsatte og 'fotsykle' meg..

Syns det hele begynte å bli litt ekkelt, så jeg gikk fortere. Hva heter du, spurte han så. Jeg bare fant på et navn i forbifarten. Hvor bor du? Og jeg tok det første stedet som poppet inn i hodet mitt (ikke der jeg bor, selvfølgelig)

Så ble han litt sur. Har du blå øyne, ville han plutselig vite. Det kunne han jo se at jeg hadde, så jeg bekreftet det.

Så mente han at jeg var forferdelig lite snakkesalig. Har det travelt, sa jeg. Skal møte mannen min.(det skulle jeg heller ikke, men tenkte at hvis han trodde at en sterk mann ventet i enden på gåturen min, så ville han slutte og sykle etter meg)

Så mente han at vi kunne jo møtes i morgen og snakke mer.

Nei, svarte jeg. Akkurat da var jeg ved postkontoret og der var det masse mennesker så jeg nærmest løp inn og ble der til jeg så han forsvant videre.

Er ikke fritt for at jeg kvier meg til å gå fra jobb i dag i tilfelle han skulle vente tilfeldigvis rundtomkring...Så jeg sitter og planlegger en alternativ rute hjem...Ekkelt!

:o

[MsOphelia]

For meg fungerer det helt klart best å se direkte på dem, og si at jeg ikke er interessert i å snakke.

Å svare unnvikende, og å vise at du blir skremt, tror jeg ikke er så taktisk. De trenger jævlig klar beskjed!

[Dreyer]

Sånt har jeg aldri opplevd annet enn på utesteder. Da har jeg pleid å nevne "my husband and five kids" i forbifarten, så har de vært borte som dugg for solen!

(var i mine single dager slikt kunne hende)