Skilles/ Ikke skilles

[2r-Arne]

I fjor giftet jeg meg med en kvinne. Planen var å gjøre det senere, men vi var tvunget, da det var den eneste måten hun kunne få oppholdstillatelse på.

Vi flyttet fra leilighet til enebolig i våres i år.

Hun var ferdig med sine masterstudier for snart tre år siden men har fortsatt ikke jobb. At det er vanskelig å skaffe seg jobb for en utlending er greit for meg, jeg vet hvor vanskelig det kan være selv for en norsk nordmann fra Norge. Men saken er at hun ikke en gang forsøker. Det siste halvåret har hun søkt på rundt regnet to jobber. Hun sitter stort sett hjemme og legger kabal på PC-en og chatter på FB med venninner. Hun lager middag, men ellers gjør jeg (og ungene mine fra et tidligere ekteskap) resten: Klesvask, rengjøring, shopping, oppussing (ja, huset er et oppussingsobjekt), organisering av hverdag, planlegging av ferier etc.

Sexen er heller ikke noe å skryte av. Hver gang jeg har lyst, er det alltid en unnskyldning ("trøtt", "passer ikke", "skal ha en sigarett") eller en kommentar som indikerer at det ikke passer. Når jeg en sjelden gang (ca en gang i måneden) "får lov" ligger hun der uten noen former for medvirkning eller innlevelse. Det er også jeg må ta initiativet. Det har hun aldri gjort.

Hvis hun hadde hatt jobb hadde jeg vært glad for å bidra mer på hjemmebane, men når det går en latsabb hjemme er jeg ikke særlig opplagt til å påta meg for mye husarbeide i tillegg til egen jobb samt oppussing.

Er det noe positivt?

Joda, hun er søt, vennlig og i godt humør. Hun har en varm personlighet og ungene mine er meget glad i henne.

Deri ligger dilemmaet:

1. Ved skilsmisse sender jeg henne i praksis ut av Norge

2. Ungene har knyttet seg til henne

Men for meg er ekteskapet blitt en byrde. Det tapper meg for krefter.

Noen råd?

P.S. Jeg har ikke vært inne på tanken å være utro.

[Lou Salome]

Familieterapi.

[Lea2]

1. Snakk med henne om det og hør hva hun har å si.

2. Hva om hun er en av dem som faktisk bruker deg for å få oppholdstillatelse og så går fra deg?

(det har skjedd før og det er ikke for å si at alle gjør det eller på noen måte rasistisk eller noe sånt)

[Gjest]

I fjor giftet jeg meg med en kvinne. Planen var å gjøre det senere, men vi var tvunget, da det var den eneste måten hun kunne få oppholdstillatelse på.

Vi flyttet fra leilighet til enebolig i våres i år.

Hun var ferdig med sine masterstudier for snart tre år siden men har fortsatt ikke jobb. At det er vanskelig å skaffe seg jobb for en utlending er greit for meg, jeg vet hvor vanskelig det kan være selv for en norsk nordmann fra Norge. Men saken er at hun ikke en gang forsøker. Det siste halvåret har hun søkt på rundt regnet to jobber. Hun sitter stort sett hjemme og legger kabal på PC-en og chatter på FB med venninner. Hun lager middag, men ellers gjør jeg (og ungene mine fra et tidligere ekteskap) resten: Klesvask, rengjøring, shopping, oppussing (ja, huset er et oppussingsobjekt), organisering av hverdag, planlegging av ferier etc.

Sexen er heller ikke noe å skryte av. Hver gang jeg har lyst, er det alltid en unnskyldning ("trøtt", "passer ikke", "skal ha en sigarett") eller en kommentar som indikerer at det ikke passer. Når jeg en sjelden gang (ca en gang i måneden) "får lov" ligger hun der uten noen former for medvirkning eller innlevelse. Det er også jeg må ta initiativet. Det har hun aldri gjort.

Hvis hun hadde hatt jobb hadde jeg vært glad for å bidra mer på hjemmebane, men når det går en latsabb hjemme er jeg ikke særlig opplagt til å påta meg for mye husarbeide i tillegg til egen jobb samt oppussing.

Er det noe positivt?

Joda, hun er søt, vennlig og i godt humør. Hun har en varm personlighet og ungene mine er meget glad i henne.

Deri ligger dilemmaet:

1. Ved skilsmisse sender jeg henne i praksis ut av Norge

2. Ungene har knyttet seg til henne

Men for meg er ekteskapet blitt en byrde. Det tapper meg for krefter.

Noen råd?

P.S. Jeg har ikke vært inne på tanken å være utro.

Hun har jo også et ansvar for at ekteskapet fungerer.

Og et ansvar for sitt eget liv.

Skill deg, og la henne ordne opp på egen hånd. Om hun er nødt, så finner hun ut av ting.

Om det uansett går i negativ rettning, så er det bedre for ungene dine at du gjennomfører det jo før jo heller.

Jeg regner med at "kommunikasjon" alt er prøvd skikkelig ut...

[kareen]

Oi, dette hørtes vanskelig ut. Det første du må gjør, hvis du ikke allerede har gjort det, er å fortelle henne akkurat dette. Du ønsker et dypere forhold hvor hun også viser initiativ. Bare ikke si det på en måte hvor hun føler seg angrepet. Hvis hun bryr seg om deg så tar hun ulykkeligheten din på alvor.

[Lea2]

OM hun skulle ha en plan om å bruke deg for å få permanent oppholdstillatelse (og forsåvidt også om hun ikke gjør det), så vil hun helt sikkert føle seg presset om du forteller henne dette og sier at du vurderer skillsmisse pga disse tingene du nevner. Jeg tror dette kan hjelpe deg i å finne ut hvor hun står og hva hun ønsker av fremtiden.

[2r-Arne]

@ Lea2:

1. Jeg _har_ faktisk bragt det på bane før. Vi har snakket om det. Jeg er ikke redd for å snakke ut, men jeg føler det ikke hjelper

2. Selv om jeg kanskje virker en smule negativ har jeg aldri hatt på følelse av at hun (mis)bruker meg for oppholdstoilllatelse. Ingen av oss mener at vi må bo i Norge - oppholdstillatelsen var bare et middel for at vi skulle ha muligheten til å bo sammen..Grunnen til at vi har valgt Norge er at jeg vil at ungene skal ha en stabil oppvekst med mor og venner i nærheten