Jeg sliter litt, men kan ikke fortelle familie og skole

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er en jente på 17 år. Jeg har bodd for meg selv siden jeg begynte på vg1, og går nå vg2. Jeg bor flere timer unna foreldrene mine, og det i seg selv går forholdsvis greit. Var vanskelig i begynnelsen, men det er det vel for alle.

Jeg har en fantastisk kjæreste som er snill og støttende. Har det også veldig fint på skolen, og jeg trives godt sånn som jeg har det nå. Folk sier ofte at jeg lyser opp dagen deres fordi jeg er så blid, og jeg får også høre ofte fra både kjæreste og venner at jeg er så snill rett igjennom at de nesten får vondt.

Så jeg skulle egentlig hatt det utrolig bra psykisk, men jeg sliter litt for tiden. Jeg ble utsatt for et seksuelt overgrep tidlig i år, og det har de siste ukene blusset en del opp helt plutselig (eller, kan ha en sammenheng med at et familiemedlem ble alvorlig syk, og at jeg derfor fikk en del negative følelser på en gang) og jeg fortalte min kjæreste om dette seksuelle overgrepet for veldig kort tid siden, og han tok det overraskende bra.
Jeg føler at det kan på en måte hjelpe meg fordi da kan jeg snakke med han om det, og at han nå vet at det ikke er hans feil om jeg skifter humør av og til.
Det er bare han og min bestevenninne som vet (utenom helsepersonell).

Men jeg sliter litt fortsatt, og problemet mitt er at jeg absolutt ikke vil eller har planer om å fortelle familie om det og jeg har vært hjemme fra skolen denne uken på grunn av at jeg ikke klarer å sove om natten fordi jeg ikke har det bra (skal komme meg på skolen igjen i morgen altså) og derfor så må jeg lyve til både familien min og skolen med hvordan syk jeg er.

Jeg har planer om å sende en melding til en psykolog jeg har vært hos en gang før (det var for noe annet, men hun sa jeg bare kunne sende melding om jeg trengte å snakke med henne) sånn at jeg kan få time der ihvertfall innen et par uker. Men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal helt takle dette med skolen og familien. Jeg vil helt sikkert ha det fint igjen til over jul, men frem til da så må jeg prøve og fokusere selv om dette er vanskelig for meg.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Er det noen som kan hjelpe meg? Hvordan skal jeg klare å fokusere på skolen, og skal jeg bare fortsette å lyve til foreldrene mine? Jeg hater å lyve, men jeg ser ikke en annen løsning på det.

Anonymous poster hash: 9962c...e14

[Gjest ghej75]

Uff, stakkars deg, det er bra du søker hjelp.

Om du ikke makter å fortelle familien/skolen din hele historien, kan du i det minste si noe sånt som "jeg ble utsatt for en veldig vanskelig opplevelse tidlig i år. Jeg skal snakke med en psykolog om det og det vil nok gå bra med meg. Jeg trenger å bearbeide dette på min måte og i mitt tempo, så jeg ønsker ikke å fortelle mer om hva som skjedde nå, men vil bare si at jeg har det litt vanskelig, og det er derfor jeg ikke klarer å konsentrere meg om skolen slik jeg bør akkurat nå."? Kanskje du kan skrive det i stedet for å si det om det er lettere?

Ellers må jeg si at skoler har vært borti elever som sliter med alskens problemer før, du vil helt sikkert bli møtt med stor forståelse der.

[AnonymBruker]

Uff, stakkars deg, det er bra du søker hjelp.

Om du ikke makter å fortelle familien/skolen din hele historien, kan du i det minste si noe sånt som "jeg ble utsatt for en veldig vanskelig opplevelse tidlig i år. Jeg skal snakke med en psykolog om det og det vil nok gå bra med meg. Jeg trenger å bearbeide dette på min måte og i mitt tempo, så jeg ønsker ikke å fortelle mer om hva som skjedde nå, men vil bare si at jeg har det litt vanskelig, og det er derfor jeg ikke klarer å konsentrere meg om skolen slik jeg bør akkurat nå."? Kanskje du kan skrive det i stedet for å si det om det er lettere?

Ellers må jeg si at skoler har vært borti elever som sliter med alskens problemer før, du vil helt sikkert bli møtt med stor forståelse der.

Min kontaktlærer er en utrolig flink og forståelsesfull dame, sånn at jeg tror ikke jeg vil ha noe problem med det, men jeg klarer ikke engang å si at jeg har blitt utsatt for noe. Foreldrene mine, spesielt faren min er ikke dum og hadde helt sikkert skjønt det med en gang om jeg hadde sagt noe sånt. Og jeg har virkelig slitt med å si det til til og med kjæresten, og kvier meg nok som det er til å si det til psykolog, så det kommer jeg aldri i verden til å si.

Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg egentlig kan være hjemme ganske mye, og dette kan jeg bruke som unnskyldning med lærere, men det er bare det at jeg hater å lyve til foreldrene mine og si at jeg har vondt i hodet osv når det egentlig ikke er det som feiler meg.

Men faren min er dessverre flink til å lukte ting og ser det med en gang jeg ikke har det bra, så derfor kommer han til å gjennomskue meg neste gang jeg ser han. Jeg vet bare ikke helt hva jeg skal finne på når han spør. Faren min er i alle fall den siste i hele verden som skulle fått visst dette med det seksuelle overgrepet, så ja. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre

-TS

Anonymous poster hash: 9962c...e14

[Gjest ghej75]

Min kontaktlærer er en utrolig flink og forståelsesfull dame, sånn at jeg tror ikke jeg vil ha noe problem med det, men jeg klarer ikke engang å si at jeg har blitt utsatt for noe. Foreldrene mine, spesielt faren min er ikke dum og hadde helt sikkert skjønt det med en gang om jeg hadde sagt noe sånt. Og jeg har virkelig slitt med å si det til til og med kjæresten, og kvier meg nok som det er til å si det til psykolog, så det kommer jeg aldri i verden til å si.

Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg egentlig kan være hjemme ganske mye, og dette kan jeg bruke som unnskyldning med lærere, men det er bare det at jeg hater å lyve til foreldrene mine og si at jeg har vondt i hodet osv når det egentlig ikke er det som feiler meg.

Men faren min er dessverre flink til å lukte ting og ser det med en gang jeg ikke har det bra, så derfor kommer han til å gjennomskue meg neste gang jeg ser han. Jeg vet bare ikke helt hva jeg skal finne på når han spør. Faren min er i alle fall den siste i hele verden som skulle fått visst dette med det seksuelle overgrepet, så ja. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre

-TS

Anonymous poster hash: 9962c...e14

Når jeg har opplevd vanskelige ting har jeg grudd meg for å si noe til mamma, for når jeg forteller henne noe blir det ekte, og hennes uendelige empati og kjærlighet for meg gjør at det er vondt for henne å høre det også, og det gjør igjen forferdelig vondt for meg. Når jeg forteller henne om ting jeg synes er skikkelig vanskelig bryter jeg virkelig sammen, selv om jeg har klart å holde meg oppe frem til da. Kanskje er det blant andre noen slike følelser du kan kjenne på i forhold til faren din også.

Jeg forstår at du ikke klarer å si noe enda, men jeg håper du klarer det etter at du har fått det litt på avstand, jeg tror det blir veldig mye bedre for deg over tid. Inntil videre foreslår jeg at du bruker kjæresten din som støtte for alt det er verdt, også overfor foreldrene dine, samt eventuelt rett og slett unngår dem om du kan frem til første timen med psykologen.

[AnonymBruker]

Når jeg har opplevd vanskelige ting har jeg grudd meg for å si noe til mamma, for når jeg forteller henne noe blir det ekte, og hennes uendelige empati og kjærlighet for meg gjør at det er vondt for henne å høre det også, og det gjør igjen forferdelig vondt for meg. Når jeg forteller henne om ting jeg synes er skikkelig vanskelig bryter jeg virkelig sammen, selv om jeg har klart å holde meg oppe frem til da. Kanskje er det blant andre noen slike følelser du kan kjenne på i forhold til faren din også.

Jeg forstår at du ikke klarer å si noe enda, men jeg håper du klarer det etter at du har fått det litt på avstand, jeg tror det blir veldig mye bedre for deg over tid. Inntil videre foreslår jeg at du bruker kjæresten din som støtte for alt det er verdt, også overfor foreldrene dine, samt eventuelt rett og slett unngår dem om du kan frem til første timen med psykologen.

Jeg for min del føler egentlig ikke noe behov for å si det til dem. De har ikke vondt av å ikke vite det. Om jeg i fremtiden føler et behov for å si det noe jeg tviler på, så vil jeg sikkert det, men sånn er det ikke nå.

Ja, jeg får unngå å dra dit til neste helg ihvertfall.

-TS

Anonymous poster hash: 9962c...e14

[Gjest ghej75]

Jeg for min del føler egentlig ikke noe behov for å si det til dem. De har ikke vondt av å ikke vite det. Om jeg i fremtiden føler et behov for å si det noe jeg tviler på, så vil jeg sikkert det, men sånn er det ikke nå.

Ja, jeg får unngå å dra dit til neste helg ihvertfall.

-TS

Anonymous poster hash: 9962c...e14

Jeg tenkte mest for din egen del slik at du slipper å føle at du bærer på en tung hemmelighet overfor dem, og at dette i verste fall skaper avstand i forholdet deres. Alt til sin tid, og om du selv ønsker det.

Ønsker deg alt godt og lykke til!

[flashthis]

Ikke stol på psykologer

Fint at du velger og søke hjelp..

Men etter min erfaring av psykologer så ble det bare verre, siden dem har den lissom meldeplikten til fylkeslegen så ble alt verre.. bare pass på hva du sier, og siden du er under 18år så faen ikke stol på dem.

Vet det kan høres jævlig bisart at vi ikke kan stole på psykologer, og jeg synes også det. vi har dem tross for å få hjelp.

Når jeg søkte hjelp og nevnte alkohol i forbinnelse med sorg, så endte jeg opp med og miste førekortet.

Så mitt råd er og ikke nevne noe av dette.

- Rus

- Fare for deg selv/andre

- utsetter deg i fare

- Selvmordstanker

- Sinnsforvirret

- Stemmer i hodet

- Psykose

Osv..

Dem nevner aldri dette i første time:

§ 3.3 og 3.4 Helsepersonell har altså taushetsplikt for alle over 12 år. Når barn/ungdom er mellom 12 og 16 år, kan helsepersonell gi opplysninger til foreldre når det vurderes som viktig. Når ungdom er over 16 år, kan ikke helsepersonell gi opplysninger til foreldre. Det er altså ikke nødvendig for en ungdom over 16 år å gjøre helsepersonell oppmerksomme på at de ikke ønsker at foreldre skal ha opplysninger. Helsepersonell har IKKE lov til å gi informasjon til foreldre, med mindre ungdommen selv samtykker til dette. Unntak gjelder i helt spesielle situasjoner der ungdommen ikke er i stand til å ivareta egne interesser, f.eks. fare for selvmord elelr psykose, eller hvis foreldre trenger informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret.

Endret 29. november 2013 av flashthis

[Gjest Mupsi]

Snakk med helsesøsteren på skolen din, hun kan sette deg i kontakt med psykolog som besøker skolen. Vi hadde i hvertfall en slik ordning på VGS for noen år tilbake. Du kan godt snakke med kontaktlæreren din først hvor hun ordner et møte med helsesøsteren på din skole. God bedring.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor du ikke vil si det til dem om det er normale og oppegående folk. De vil deg bare vel og du slipper å lyve. Tror du kommer til å føle deg bedre når du får snakket mer ut om dette. Hvorfor har du ikke anmeldt?

Anonymous poster hash: 6d5b6...1da

[AnonymBruker]

Prøv å ring denne hjelpetelefonen: http://www.ung.no/overgrep/

Det hjelper alltid å snakke med noen og det er nok også bra for deg å snakke med noen som har hørt "alt" før. De kan sikkert gi deg noen tips om hvordan du skal klare hverdagen.

Anonymous poster hash: 038fc...018

[Zicka]

Neimen herregud, når du har en psykolog til rådighet så ville jeg fortalt det. Psykologer bruker ikke utdannelsen sin til å gjøre livet vanskelig for folk. De bruker den for å hjelpe. Jeg gikk selv til psykolog for noen år siden, for en vrien periode jeg hadde. Sleit med å åpne meg for de 2 første jeg hadde, men etter annbefalinger fra andre som også hadde gått til psykolog så prøvde jeg videre med å finne en jeg følte jeg var på bølgelengde med, og da forandret alt seg for min del.

Et overgrep er veldig alvorlig. Har du anmeldt det, TS?
Jeg ville nok også ha fortalt det til foreldrene dine om jeg var deg. Du bør ikke undervurdere et støtteapparat, de hjelper også på veien! Jeg tror foreldrene dine vil bli veldig fra seg når de finner ut av det, men de vil selvsagt ikke klandre deg for noe som helst, du er datteren dems, og de elsker deg.
Jeg kan banne på at du vil føle at mange tonn med vekt har blitt løftet fra dine skuldre!

Det vil i såfall kanskje være vanskelig for deg å fortelle dette til foreldrene dine, men du kommer nok ikke til å angre. Særlig når det virker som om du er såpass mot å lyve, som det virker på det du skriver.

Endret 29. november 2013 av Zicka

[AnonymBruker]

Ikke stol på psykologer

Fint at du velger og søke hjelp..

Men etter min erfaring av psykologer så ble det bare verre, siden dem har den lissom meldeplikten til fylkeslegen så ble alt verre.. bare pass på hva du sier, og siden du er under 18år så faen ikke stol på dem.

Vet det kan høres jævlig bisart at vi ikke kan stole på psykologer, og jeg synes også det. vi har dem tross for å få hjelp.

Når jeg søkte hjelp og nevnte alkohol i forbinnelse med sorg, så endte jeg opp med og miste førekortet.

Så mitt råd er og ikke nevne noe av dette.

- Rus

- Fare for deg selv/andre

- utsetter deg i fare

- Selvmordstanker

- Sinnsforvirret

- Stemmer i hodet

- Psykose

Osv..

Dem nevner aldri dette i første time:

§ 3.3 og 3.4 Helsepersonell har altså taushetsplikt for alle over 12 år. Når barn/ungdom er mellom 12 og 16 år, kan helsepersonell gi opplysninger til foreldre når det vurderes som viktig. Når ungdom er over 16 år, kan ikke helsepersonell gi opplysninger til foreldre. Det er altså ikke nødvendig for en ungdom over 16 år å gjøre helsepersonell oppmerksomme på at de ikke ønsker at foreldre skal ha opplysninger. Helsepersonell har IKKE lov til å gi informasjon til foreldre, med mindre ungdommen selv samtykker til dette. Unntak gjelder i helt spesielle situasjoner der ungdommen ikke er i stand til å ivareta egne interesser, f.eks. fare for selvmord elelr psykose, eller hvis foreldre trenger informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret.

Altså.. den psykologen jeg kjenner er til å stole på. Så slapp helt av. Jeg har ingen problemer med alkohol eller noen gang kommer til å skade meg selv eller andre. Jeg er ikke psykisk syk.

-TS

Anonymous poster hash: 9962c...e14

[AnonymBruker]

Snakk med helsesøsteren på skolen din, hun kan sette deg i kontakt med psykolog som besøker skolen. Vi hadde i hvertfall en slik ordning på VGS for noen år tilbake. Du kan godt snakke med kontaktlæreren din først hvor hun ordner et møte med helsesøsteren på din skole. God bedring.

Helsesøsteren på skolen er aldri der, og det er i alle fall ingen psykolog som besøker skolen

-ts

Anonymous poster hash: 9962c...e14

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor du ikke vil si det til dem om det er normale og oppegående folk. De vil deg bare vel og du slipper å lyve. Tror du kommer til å føle deg bedre når du får snakket mer ut om dette. Hvorfor har du ikke anmeldt?

Anonymous poster hash: 6d5b6...1da

Fordi jeg ikke vil fortelle det. Jeg har ingen planer om å fortelle det til dem. Sånn er det bare.

Jeg har ikke anmeldt fordi jeg for det første ikke ville at andre skulle vite det, og da måtte jeg ha fortalt foreldrene mine det, og fordi jeg datet fyren på den tiden så saken hadde blitt henlagt. Jeg hadde bare fått det verre om jeg hadde anmeldt

Prøv å ring denne hjelpetelefonen: http://www.ung.no/overgrep/

Det hjelper alltid å snakke med noen og det er nok også bra for deg å snakke med noen som har hørt "alt" før. De kan sikkert gi deg noen tips om hvordan du skal klare hverdagen.

Anonymous poster hash: 038fc...018

Det kan jeg gjøre

-TS

Anonymous poster hash: 9962c...e14

[AnonymBruker]

Neimen herregud, når du har en psykolog til rådighet så ville jeg fortalt det. Psykologer bruker ikke utdannelsen sin til å gjøre livet vanskelig for folk. De bruker den for å hjelpe. Jeg gikk selv til psykolog for noen år siden, for en vrien periode jeg hadde. Sleit med å åpne meg for de 2 første jeg hadde, men etter annbefalinger fra andre som også hadde gått til psykolog så prøvde jeg videre med å finne en jeg følte jeg var på bølgelengde med, og da forandret alt seg for min del.

Et overgrep er veldig alvorlig. Har du anmeldt det, TS?

Jeg ville nok også ha fortalt det til foreldrene dine om jeg var deg. Du bør ikke undervurdere et støtteapparat, de hjelper også på veien! Jeg tror foreldrene dine vil bli veldig fra seg når de finner ut av det, men de vil selvsagt ikke klandre deg for noe som helst, du er datteren dems, og de elsker deg.

Jeg kan banne på at du vil føle at mange tonn med vekt har blitt løftet fra dine skuldre!

Det vil i såfall kanskje være vanskelig for deg å fortelle dette til foreldrene dine, men du kommer nok ikke til å angre. Særlig når det virker som om du er såpass mot å lyve, som det virker på det du skriver.

Jeg vil bare ikke si det til dem, og jeg har som sagt ingen planer om det. Det er enklere å lyve enn å si det.

Jeg får det bare verre med meg selv og tenker mer på det om jeg sier det til folk. Det er sånn jeg er. Jeg hadde ikke klart og lagt det bort om jeg hadde sagt det til flere. Det er fælt nok at bestevenninnen min vet.

Den psykologen jeg vet om er en dame jeg kommer på bølgelengde med og hun er veldig flink

-TS

Anonymous poster hash: 9962c...e14

[Gjest Mupsi]

Helsesøsteren på skolen er aldri der, og det er i alle fall ingen psykolog som besøker skolen

-ts

Anonymous poster hash: 9962c...e14

De skal ha faste dager de er der, sjekk det ut på skolens kontor.

[flashthis]

Altså.. den psykologen jeg kjenner er til å stole på. Så slapp helt av. Jeg har ingen problemer med alkohol eller noen gang kommer til å skade meg selv eller andre. Jeg er ikke psykisk syk.

-TS

Anonymous poster hash: 9962c...e14

Nåda. stolte på min psykolog, så snill også videre.

Dem har meldeplikt til fylkeslegen, så bare vær obs mot de onde folkene

[AnonymBruker]

Nåda. stolte på min psykolog, så snill også videre.

Dem har meldeplikt til fylkeslegen, så bare vær obs mot de onde folkene

Jeg har ikke psykose, så de har ingenting å melde. slapp helt av

Anonymous poster hash: 9962c...e14

[flashthis]

Jeg har ikke psykose, så de har ingenting å melde. slapp helt av

Anonymous poster hash: 9962c...e14

Bare vær obs på postkassen når du avslutter timen.

Fylkeslegen sender faktisk ut en sensitiv opplysning om deg rett i postboksen, har smellkjeftet på legen min pga dette tidligere.

Jævla idioter.