Konflikt mellom stebrødre

[Enyya]

Jeg og samboeren min har en gutt hver. Min er 5 år og hans er 7 år. Vi er veldig nøye på felles regler osv og prøver å behandle de likt. Men det er mye sjalusi fra han på 7 år. Sønnen min er nok (helt objektivt sett) lettere å like. Han er alltid søt, blid og liker å gi alle en klem. Han får mye oppmerksomhet fordi han er sjarmerende og får mange positive kommentarer på utseende. I tillegg er han veldig god i fotball,flinkere til å både lese, skrive og regne enn stebroren som sliter en del på skolen. Stebroren på 7 år har briller, utstående ører og er sjelden noen sier han er søt. Han har en litt frekk måte å være på og kan være både sutrete og masete. Han får mye klager fra skolen på at han ikke hører på voksne og har problemer med å omgå andre barn. Mens min sønn har masse venner, sliter stesønnen min med å få seg nære venner fordi han nekter å dele og lyver masse.

Jeg er fortvilet over situasjonen og vil gjerne hjelpe stesønnen min. Samtidig så merker jeg at jeg ikke lenger tørr å skryte av min egen sønn og snakke om hva han får til for å unngå å såre eldstemann. Det toppet seg helt her en dag når han yngste kom hjem og hadde kommet på lesekort 14 (et lesesystem de har på skolen) mens han som var eldre fortsatt er på 3.

Alt har blitt en konkurranse mellom de, og 5 åringen kommer alltid best ut. Her om dagen spurte sønnen min meg om jeg ikke var stolt av han lenger fordi jeg aldri skrøt av han mer, så tror det har blitt for mye fokus på at han minste ikke skal få oppmerksomhet om dagen. Dette er jo heller ikke bra.

Tenker at dette bare vil bli verre og verre når de vokser opp. Og vil så gjerne gjøre noe med det så ikke familien går helt i oppløsning:-( Noen som har råd å komme med?

[hjärterdam]

Jeg er vokst opp med to søstre, en eldre og en yngre, og vi var (og er) flinke til ulike ting, og fikk skryt og oppbacking ut i fra det vi mestret og det vi trengte mer hjelp til. Opplevde aldri sjalusi på det grunnlaget siden foreldrene våre var gode til å se oss alle tre.

I voksen alder er jeg sammen med en som har barn fra før, og har et selv, vi har to veldig ulike seksåringer, og de blir sett for den de er, det de kan og det de gjør.

Det kan vel ikke være sånn at dere voksne ikke klarer å gi skryt til begge barna ut i fra den personen de to er? Det må gå an å gi begge barna oppmerksomhet uten at det skal gå på bekostning av det andre?

[Gjest Lite nytt]

Positiv forsterkning

Gi storebror komplimenter for hver minste lille ting, la han også føle at han er verdt noe.

Kommentarer på utseende er ikke noe jeg er tilhenger av. Hans personlighet er så mye viktigere.

Du sier mange klager på 7 åringen, ikke rart han blir sjalu og frustret! Gi ros, hele tiden for alt. La han se at han er minst like flink som han på 5. Det virker på meg at han trenger mere positiv oppmerksomhet, kanskje gjøre noe uten 5-åringen og kunne vært en ide?

[Enyya]

Han gjør masse uten 5 åringen da han på 7 år bor her fast og min sønn bare annenhver uke. Vi prøver å skryte av han når han får til ting, og han får til tider mer skryt enn 5 åringen fordi vi så gjerne vil at sjalusien mellom guttene skal bli bedre. Men uansett er han eldste kjempe sjalu på stebroren sin og er slem og ekkel mot han hele tiden :-(

Positiv forsterkning

Gi storebror komplimenter for hver minste lille ting, la han også føle at han er verdt noe.

Kommentarer på utseende er ikke noe jeg er tilhenger av. Hans personlighet er så mye viktigere.

Du sier mange klager på 7 åringen, ikke rart han blir sjalu og frustret! Gi ros, hele tiden for alt. La han se at han er minst like flink som han på 5. Det virker på meg at han trenger mere positiv oppmerksomhet, kanskje gjøre noe uten 5-åringen og kunne vært en ide?

[Gjest Lite nytt]

Han gjør masse uten 5 åringen da han på 7 år bor her fast og min sønn bare annenhver uke. Vi prøver å skryte av han når han får til ting, og han får til tider mer skryt enn 5 åringen fordi vi så gjerne vil at sjalusien mellom guttene skal bli bedre. Men uansett er han eldste kjempe sjalu på stebroren sin og er slem og ekkel mot han hele tiden :-(

To ting: dere prøver? Når han får til? Han får sjeldent til noe??

Noen barn er mer krevende enn andre. Dersom han får så mye kjeft som du antyder i det første innlegget, så skal det veeeeldig mye til for å gjøre opp mot det. Det sies at for hver negativ ting han hører, så må hn ha minst 5 postive ting sagt til seg for å 'gjøre opp'.

Det er da alltid masse ting å skryte over med barn. Du/dere trenger kanskje å se det litt fra en annen vinkel?

Hva gjør og sier du til 7-åringen hvis han ikke vil kle på seg før dere skal til sfo/skole?

Eller hvis han nekter å legge seg? Kaster han mat under måltid?

[Enyya]

Prøver var kanskje feil bruk av ord. Han får skryt hele tiden for tingene han gjør. Leksene kan ta opp til 3 timer med hyl og skrik, og gir han skryt underveis for det han får til og skryter veldig av han de gangene han klarer det raskere. Er mye alene med guttene og da sitter 5 åringen der alene etter å ha brukt 10 minutter på leksene mens jeg må bruke timevis på han andre. Når pappaen til gutten er hjemme lar jeg han ta leksene og jeg finner på noe hyggelig med sønnen min. Vet at pappaen til stesønnen min også skryter mye da, men til liten nytte for det er hyl og skrik omtrent hver dag. Han kan bruke opp til 2 timer ved legging og tuller og griser ved bordet. Vi har kjøpt et belønningstavle til han med smilefjes hvor det er to mål hver uke. Det har en viss effekt.

Føler at de må få skryt for de tingene de får til. Men kan ikke overse alt det han gjør heller. Kan nevne at han var sånn før jeg og min sønn flyttet sammen med de også, om noe har det blitt litt bedre.

Han sier ofte at ... (5åringen) er bedre enn meg til alt. Så sier vi nei dere er flink til ulike ting og nevner noe 7 åringen er bedre på. Men da sier han alltid at han også vil være flink til å lese og spille fotball. Og uansett hvor mye vi prøver å skryte av de tingene han mestrer så går det liksom ikke inn.

Kan også nevnes at han er sjalu på stebroren fordi han reiser til pappa annenhver uke mens han selv aldri ser sin mamma. Kan være der noe av problemet ligger også.

Det verste er at jeg tror begge guttene har godt av å oppleve en familie de dagene ting fungerer, og trives veldig med det. Men føler at dette til tider ikke er godt for noen. Ikke for 7 åringen som føler seg sjalu hele tiden og ikke for 5 åringen som føler seg oversett til tider og at han andre tar all tid som han skulle hatt med mammaen sin når han er her.

To ting: dere prøver? Når han får til? Han får sjeldent til noe??

Noen barn er mer krevende enn andre. Dersom han får så mye kjeft som du antyder i det første innlegget, så skal det veeeeldig mye til for å gjøre opp mot det. Det sies at for hver negativ ting han hører, så må hn ha minst 5 postive ting sagt til seg for å 'gjøre opp'.

Det er da alltid masse ting å skryte over med barn. Du/dere trenger kanskje å se det litt fra en annen vinkel?

Hva gjør og sier du til 7-åringen hvis han ikke vil kle på seg før dere skal til sfo/skole?

Eller hvis han nekter å legge seg? Kaster han mat under måltid?

[AnonymBruker]

Hvis det er så ille som du beskriver, er det kanskje en tanke at pappa'm til 7-åringen stiller opp for sin sønn når du har din 5-åring på besøk? Jeg skjønner på deg at 7-åringen til de grader krever og får oppmerksomhet når 5-åringen er på besøk også. Blant annet får 7-åringen leksehjelp i timesvis, og seansen kan også være relativt altopplsukende for deg.

På én måte får 5-åringen en straff for at han, i hvertfall akkurat nå, fremstår mer ressurssterk og på flere måter "heldig". Men tenk på at denne styrken ikke nødvendigvis varer evig og uansett! Han er et lite barn og trenger oppmerksomhet og trygghet på at også han er bra nok. Han har jo bare levd i 5 år, og fungerer fortsatt mer (stor sett) emosjonelt enn rasjonelt. Han har jo allerede begynt å tvile på om han er god nok, og spør deg om du ikke er stolt av ham lenger.

I verste fall, dersom dette fortsetter eller utvikler seg videre i samme retning, kan barnet som nå er 5 år, begynner å skamme seg over å være mer ressurssterk, og føler at han ikke har rett til verken å klage eller kreve. Eller tillære seg at det er lettere å bli sett med "problematferd" og svake prestasjoner. Det skal ikke være sånn at den som er vanskelig, alltid skal forstås og prioriteres foran den andre. Jeg tror ihvertfall ikke det er bra.

Det jeg tror, er at du skal få litt avlastning og få lov å bare være stolt mamma til en fin liten 5-åring. Det fortjener han, ikke minst når han ser mamma'n sin bare annenhver uke!

Pappa'n til 7-åringen må stille mye mer opp for dere alle, og ta ansvar for sønnen sin, både når 5-åringen er tilstede og ikke tilstede. Denne situasjonen er ikke bra for noen. Og forresten: Hvis 7-åringen får all din oppmerksomhet når sønnnen din ikke er hos dere, kan jo det i seg selv føre til at han blir sjalu når 5-åringen "stjeler" din oppmerksomhet den uken han er der.

Uff, dette er ingen lett situasjon. Du virker som du tar veldig mye ansvar for familierelasjonen. Det er litt bekymringsfullt i seg selv, synes jeg.

Anonymous poster hash: c56a4...bf7

[Enyya]

Takk for et veldig fornuftig svar som fikk meg til å tenke mye. Pappaen til 7 åringen tar mye ansvar, men har en jobb som gjør at han er mye borte. Var klar over dette når vi flyttet sammen, men ikke at barnet hans var så krevende. Uansett er mitt eget barn viktigst for meg, og er forferdelig hvis det gode menneske han er skal bli ødelagt av dette. Så er inne på tanken om å flytte ut rett og slett, min egen sønn er tross alt viktigere enn noe annet.

Må nevne at min familie også virkelig har prøvd å behandle sønnen til samboeren min som en del av familien. Men foreldrene mine sier det er kjempe vanskelig å bli ordentlig glad i han fordi han er så kravstor, frekk og vanskelig. Har beskyttet og unnskyldt han veldig føler jeg. Skjønner at han er et barn og trenger mye ros og kjærlighet, men føler at jeg har gitt så utrolig mye og nå begynner det å gå på bekostning av mitt og sønnen min sitt liv. Veldig trist fordi samboeren min er virkelig mitt livs kjærlighet ♡

Hvis det er så ille som du beskriver, er det kanskje en tanke at pappa'm til 7-åringen stiller opp for sin sønn når du har din 5-åring på besøk? Jeg skjønner på deg at 7-åringen til de grader krever og får oppmerksomhet når 5-åringen er på besøk også. Blant annet får 7-åringen leksehjelp i timesvis, og seansen kan også være relativt altopplsukende for deg.

På én måte får 5-åringen en straff for at han, i hvertfall akkurat nå, fremstår mer ressurssterk og på flere måter "heldig". Men tenk på at denne styrken ikke nødvendigvis varer evig og uansett! Han er et lite barn og trenger oppmerksomhet og trygghet på at også han er bra nok. Han har jo bare levd i 5 år, og fungerer fortsatt mer (stor sett) emosjonelt enn rasjonelt. Han har jo allerede begynt å tvile på om han er god nok, og spør deg om du ikke er stolt av ham lenger.

I verste fall, dersom dette fortsetter eller utvikler seg videre i samme retning, kan barnet som nå er 5 år, begynner å skamme seg over å være mer ressurssterk, og føler at han ikke har rett til verken å klage eller kreve. Eller tillære seg at det er lettere å bli sett med "problematferd" og svake prestasjoner. Det skal ikke være sånn at den som er vanskelig, alltid skal forstås og prioriteres foran den andre. Jeg tror ihvertfall ikke det er bra.

Det jeg tror, er at du skal få litt avlastning og få lov å bare være stolt mamma til en fin liten 5-åring. Det fortjener han, ikke minst når han ser mamma'n sin bare annenhver uke!

Pappa'n til 7-åringen må stille mye mer opp for dere alle, og ta ansvar for sønnen sin, både når 5-åringen er tilstede og ikke tilstede. Denne situasjonen er ikke bra for noen. Og forresten: Hvis 7-åringen får all din oppmerksomhet når sønnnen din ikke er hos dere, kan jo det i seg selv føre til at han blir sjalu når 5-åringen "stjeler" din oppmerksomhet den uken han er der.

Uff, dette er ingen lett situasjon. Du virker som du tar veldig mye ansvar for familierelasjonen. Det er litt bekymringsfullt i seg selv, synes jeg.

Anonymous poster hash: c56a4...bf7