Psykisk syk venninne. What to do?

[AnonymBruker]

Er i en litt kinkig situasjon. Har en barndomsvenninne som jeg gradvis har mistet kontakten med over de siste 5 årene, men vi treffes sporadisk, og jeg vet at hun setter pris på vennskapet og gjerne vil holde kontakten. Jeg derimot har ved flere anledninger vurdert hvordan jeg kan fase det ut, siden vi har blitt så forskjellige, og tidsklemma med både jobb og familie gjør at jeg heller vil prioritere de vennskapene jeg får glede av den lille tiden som er til overs.

Men, så fikk plutselig denne venninnen nylig en alvorlig psykiatrisk diagnose, med innleggelse på akuttpsykiatrisk. Hun er nå medisinert, og relativt normal igjen, så langt det er mulig. Jeg var på besøk på behandlingsenheten, og da ytret hun at hun gjerne vil holde kontakten osv. Og nå får jeg jo bare kjempedårlig samvittighet! Samtidig forandrer det ikke faktum at vi er veldig forskjellige og treffene våres gir meg lite. Jeg ønsker heller ikke å ta en direkte omsorgsrolle. Hva gjør jeg??

Anonymous poster hash: bab20...dd9

[AnonymBruker]

Du trenger ikke å ha noen omsorgsrolle for å holde kontakten. Si du er veldig trave og at du umulig kan ha så mye kontakt som dere har hatt. Men send melding av og til for å høre hvordan det går. Ring en gang pr. måned og be henne en sjelden gang i blant på middag. Trenger vel ikke legge mer i det enn det? Si du selv prøver å holde hodet over vannet i en travel hverdag.

Anonymous poster hash: 89bfd...20e

[Gjest Sagarmatha]

Prøv å unngå begrep som "normal", det er ikke unormalt å være psykisk syk.

Et vennskap basert på dårlig samvittighet klinger dårlig i mine ører. Dersom du ikke har et ønske om å omgåes henne i store mengder bør du kanskje være ærlig om dette, men kanskje på et mer gunstig tidspunkt enn nå. Styr unna enhver omsorgsrolle.

[strawberry]

Prøv å unngå begrep som "normal", det er ikke unormalt å være psykisk syk.

Et vennskap basert på dårlig samvittighet klinger dårlig i mine ører. Dersom du ikke har et ønske om å omgåes henne i store mengder bør du kanskje være ærlig om dette, men kanskje på et mer gunstig tidspunkt enn nå. Styr unna enhver omsorgsrolle.

Tror nok ikke det var sånn "normal" hun mente, men heller at "Hun var tilbake til normal", altså at hun var seg selv igjen.

[Gjest Sagarmatha]

Tror nok ikke det var sånn "normal" hun mente, men heller at "Hun var tilbake til normal", altså at hun var seg selv igjen.

Tar likevel intet fra poenget mitt. Psykiske lidelser stigmatiseres i samfunn fordi vi har et inntrykk av at det er unormalt. Halvparten av oss i løpet av livet kunne stille nok kriterier til en eller annen psykisk lidelse. Likevel vil de fleste vegre seg for å oppsøke hjelp da de ikke vil bli stemplet.

"Tilbake til sitt vanlige seg" er en bedre beskrivelse.

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg mener ikke at det er unormalt å være psykisk syk, bare så det er sagt. Jeg mente at hun nå var "seg selv" igjen, hvis det er klarere. Og jeg ønsker selvsagt ikke å basere vennskapet på dårlig samvittighet! Men vi har jo kjent hverandre lenge, og jeg synes jo synd på henne.

Jeg tror ikke jeg klarer å være helt ærlig med henne om situasjonen for øyeblikket. Jeg tror heller ikke det er gunstig for henne og hennes bedring.

Jeg får nok ta tiden til hjelp og se situasjonen litt an. Og ha begrenset kontakt enn så lenge. Så får jeg se om jeg tar et tydeligere standpunkt etterhvert.

Anonymous poster hash: bab20...dd9

[AnonymBruker]

Du kan jo også oppmuntre henne til å være sosial med andre, melde seg inn i en forening eller gå på kurs, så hun blir kjent med flere. Forhåpentligvis vil noen andre ta over din plass etter hvert.

Anonymous poster hash: 82b1f...f39