Følelsene forsvinner ikke

[AnonymBruker]

Det er nå litt over 6 måneder siden det ble slutt mellom meg og eksen, hun var ikke min første men hun var den første jeg virkelig genuint elsket. Jeg klarer ikke og bli kvitt følelsene men jeg har gradvis akseptert at det er over, dette fører til en del frustrasjon og dårlige dager for meg.

Jeg har prøvd og prate med andre damer i ett håp om og komme over henne men det har som sagt ikke funket helt som planlagt, hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: ef941...fef

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke bli sammen med eksen igjen?

Anonymous poster hash: f7ae9...982

[Rujo]

Det er ikke realistisk med tanke på situasjonen, vi har brutt all kontakt på grunn av hun ikke klarte og bestemme seg for om hun ville ha kontakt eller ikke og det gjorde det vanskeligere for henne og takle hverdagen.

Så inntil videre prater vi ikke i det hele tatt med mindre hun vil ha kontakt igjen, noe hun har sagt hun ikke vil.

[AnonymBruker]

Hva er "situasjonen"?

Anonymous poster hash: f7ae9...982

[AnonymBruker]

Altså, hvorfor ble det slutt i utgangsnpunktet?

Anonymous poster hash: f7ae9...982

[Rujo]

Det ble slutt fordi hun mistet gradvis følelsene for meg, stress og deppresjon fra andre kanter hjalp heller ikke.

[AnonymBruker]

Og disse manglende følelsene fra hennes side var reelle, og ikke noe du har skapt i ditt eget hode eller kvelt med for mye mas etter bekreftelser?

Anonymous poster hash: f7ae9...982

[Rujo]

Wow, hoppe til konklusjoner? Nei det var hun som sa ifra om problemet ett par måneder før det ble slutt så jeg ville ikke gjøre det verre med og mase....

[Rujo]

Men dette er ikke hva jeg spurte om, hvis noen har faktiske råd eller tips hadde jeg satt stor pris på det

[AnonymBruker]

Måtte bare ha det avkreftet da problemstillingen minnet om en jeg kjenner, som har tendenser til å bli såret uten at det er grunn til å bli det.

Har selv gjort det slutt med en jeg genuint elsket fordi han var deprimert. Var sterkt knyttet til han og så uendelig mye potensiale i både han og forholdet. Følte meg trygg med han nok til å gi hele hjertet mitt til han, noe som har vært vanskelig med andre. Trodde det var han jeg skulle gifte meg med, og han ville, men det hadde ikke vært bra for meg å leve med depresjonen hans.

Jeg måtte fokusere på hvilket forhold jeg ville ha, og innse at han ikke ønsket det samme livet som meg. Prøvde å snakke med andre, date litt, men det hjalp ikke. Alt jeg ville var at det skulle være han, og at han skulle forstå at han kan nyte livet og ha en positiv hverdag.

Noen dager er hardere enn andre, men jeg jobber med å akseptere at han er et voksent menneske som selv bestemmer hvordan han vil tenke og forme livet sitt. Vil vi ikke det samme positive, så er han ikke den rette for meg, og man kan elske noen selv om man ikke er ment til å være sammen med dem.

Jeg må altså tenke Den Rette, kontra en jeg elsker. Jeg elsker han, ja, og det kommer jeg til å fortsette med, også når jeg møter en ny jeg får til å elske.

Det har vært en berg og dalbane uten sidestykke, og jeg har prøvd å gå gjennom hele sorgprosessen. Først desperat prøve å få han til å forstå at han må komme ut av det tungsinnet, så sint fordi han ikke lot seg rikke, så såret ("er det meg, føler han ikke nok for meg"), så sorg over tapet over noe som var men ikke er mer, og så aksept. Det har gått noen runder. For hver runde tror jeg det blir bedre. Jeg tenker jeg er heldig som har fått den tiden med han, som har fått føle på det å elske noen. Så praktiserer jeg den høyeste form for kjærlighet, nemlig å ønske det beste for han uavhengig av hva det betyr for mitt liv og mine følelser.

Anonymous poster hash: f7ae9...982

[AnonymBruker]

Mitt konkrete svar på spørsmålet ditt er at du må fortsette å elske henne. Samtidig må du se henne realistisk. Når vi ikke får de vi elsker har vi en tendens til å idealisere dem.

Din eks skal forme sitt liv, sin vei, og hun bestemmer hvordan den veien skal se ut. Kanskje er ikke du riktig person til å gi henne det hun trenger for å bli den personen hun skal bli, og ettersom du elsker henne må du trå til siden så noen andre kan gjøre det. Det som må sørges er savnet over det som har vært, tapet over drømmen over det som kunne ha blitt, avvisningen, og det at dette mennesket man elsker ikke var den rette selv om man elsker han/henne.

Filosofer gjerne litt rundt hva kjærlighet og det å elske egentlig innebærer.

Anonymous poster hash: f7ae9...982

[AnonymBruker]

PS! Kan også hjelpe å se litt mer teknisk på det, for eksempel ut fra objektrelasjonsteori.

Anonymous poster hash: f7ae9...982

[AnonymBruker]

Her har det bare gått tre mnd snart da, men kan vel likevel si at jeg vet litt åssen du har det. Jeg savner eksen og elsker han fortsatt. Vil nok alltid gjøre det, men vi kan ikke være sammen.. er så mye som spiller mot oss og vi har egentlig alltid hatt motgang. Som om universet ikke vil at vi skal være sammen. Og etter fem år sammen fikk vi nok. Eller jeg kanskje. Han som ga opp, men etter et par uker ville han tilbake, men da ville ikke jeg.

Jeg skulle gjerne bare hoppet i armene hans og begynt alt på nytt. Kjøpt hus med han og flyttet til en ny by (det er det jeg ville gjort om vi skulle prøvd igjen) og startet med blanke ark. Men jeg vet ikke om det er det rette. Og kanskje han ikke vil lenger heller, har ikke pratet med han på lenge. Gud vet hva han gjør.. kanskje han ahr forelsket seg på nytt, kanskje han.. i dont know!

Jeg tenkte ihvertfall å holde ut litt til. I noen mnd til og se hva følelsene mine sier. Kanskje vi finner tilbake til hverandre neste sommer eller om 3år eller.. eller kanskje aldri.

Hos deg har det jo gått 6 mnd. Innerst inne håper jeg at jeg ikke har følelser for han lenger når det har gått så lenge. Det eneste jeg kan si er at du bare må følge magefølelsen din... den har som regel rett. Man MÅ ikke finne en annen for å komme over eksen. Ting tar tid osv. Kanskje det hjelper å snakke med eksen din? Hør hva hun føler. Det har jo gått et halvt år.. har ikke så mange gode råd å gi jeg. Lykke til da! Det ordner seg alltid

Anonymous poster hash: 78b04...897

[AnonymBruker]

Det vil ta tid, men det vil gå over.

Anonymous poster hash: 5b559...2cd

[Rujo]

Som sagt, jeg prøver ikke og bli sammen med henne igjen, jeg vil bare komme til ett punkt hvor jeg kan leve med disse følelsene. Jeg elsker henne såppass at jeg vil bare det beste for henne, det har alltid vært min intensjon.

[AnonymBruker]

Som sagt, jeg prøver ikke og bli sammen med henne igjen, jeg vil bare komme til ett punkt hvor jeg kan leve med disse følelsene. Jeg elsker henne såppass at jeg vil bare det beste for henne, det har alltid vært min intensjon.

Dette er som jeg skulle ha skrevet det selv! Ble nesten litt skremt..

Jeg har faktisk ingen råd til deg, fordi jeg leter etter svar på dette selv.

Men jeg vil ønske deg lykke til mann. Du skal vite at jeg virkelig føler med deg!

Anonymous poster hash: de4a8...0a6

[TenkteAnonym]

Som sagt, jeg prøver ikke og bli sammen med henne igjen, jeg vil bare komme til ett punkt hvor jeg kan leve med disse følelsene. Jeg elsker henne såppass at jeg vil bare det beste for henne, det har alltid vært min intensjon.

Dette er som jeg skulle ha skrevet det selv! Ble nesten litt skremt..

Jeg har faktisk ingen råd til deg, fordi jeg leter etter svar på dette selv.

Men jeg vil ønske deg lykke til mann. Du skal vite at jeg virkelig føler med deg!

Anonymous poster hash: de4a8...0a6

Måtte faktisk lese tråden et par ganger jeg å, sitter i så å si akkurat samme situasjonen selv. Men det blir bare bedre og bedre, jeg og eksen kuttet all kontakt, å får bare hør av venner om hvordan det går med henne.

Det blir bedre, du må bare gi det tid, selv om det kanskje ikke er det du vil høre, men det fungerer faktisk

Endret 28. november 2013 av TenkteAnonym

[Rujo]

Det hjelper og høre at det er flere i samme situasjon