Samboeren min kan være så utrolig slem mot meg noenganger.

[AnonymBruker]

Han kan f.eks. si til meg at jeg er en jævla treg kjerring når jeg ikke reagerer fort nok eller svarer fort nok på et spørsmål. Her om dagen stod han og brølte til meg fordi jeg ikke skjønte med engang hva han mente da han trengte hjelp til noe datagreier. Han kaller meg gjerne treg og kjerring. Iblandet en del banneord. Jeg er også blitt kalt en bitch, dum, teit, idiot osv.

Jeg har opplevd at han blir sur og bjeffer om jeg ikke svarer på noe han sier med engang fordi jeg er konsentrert med noe annet. Han er som en bryter som kan slås av og på. Sekundet etter så er alt glemt og han er vanlig og blid igjen,

Han har ADHD. Noe som gjør at han omtrent har null tålmodighet og kort lunte. Dette er noe vi fant ut for bare noen år siden.

Mesteparten av tiden bare preller det av meg. Jeg vokste opp med en far som var likedan og ble mobbet på skolen. Så er blitt ganske harhudet av det. Men jeg kjenner likevel at det gjør noe med meg. Jeg bekymrer meg for fremtiden blant annet. Har ikke lyst til å få barn med en fyr som kan være så respektløs mot meg for bagateller. Jeg har heller ikke lyst til at mine barn skal gjennomgå det jeg gjorde i min barndom. Jeg følte meg verdiløs gjennom hele oppveksten pga. all kjeftingen hjemme.

Jeg synes det er vanskelig. Vi har vært sammen i snart 10år og jeg er nå en voksen kvinne som burde vite bedre egentlig. Jeg synes det er flaut at vi har det sånn, så jeg tør ikke å snakke med noen om det. Spesielt fordi jeg vet at det rådet jeg kommer til å få er at jeg skal gå fra ham. Noe som jeg ikke har lyst til. Jeg står å veier alle de gode tingene opp i mot disse episodene og finner ut gang på gang at jeg har det så bra med han ellers at det ikke er verdt et samlivsbrudd.

Saken er at det er sjeldent at disse episodene skjer. Men når de skjer så synes jeg at det han sier er såpass ille at jeg blir lei meg. Han er dog aldri fysisk mot meg. Han er ikke kontrollerende på noe vis. Han har støttet meg igjennom mye og viser hver dag at han er glad i meg. Gir meg klemmer og kyss. Vil sitte nær meg osv.

Jeg har forsøkt å snakke med ham om det, men enten så lukker han ørene fordi han er midt i et sinneutbrudd eller så snakker vi fint om det sammen etter heten har lagt seg. Men det virker som han glemmer det vi snakket om med engang han blir sint igjen. Det virker som han får dårlig samvittighet etterpå, men da har jo skaden allerede skjedd. Skulle bare ønske han kunne styre sinnet sitt litt.

Jeg tror ikke at det bare er ADHDen som er skurken her. Han kommer fra en familie hvor dynamikken har vært at voksne søsken går løs på hverandre når de krangler. Og kritikk og nedsettende bemerkninger hagler fra foreldrene, Moren hans har slått ham i hodet med en tallerken engang slik at han måtte sy. Så oppvekst har definitivt noe å gjøre med det.

Jeg synes bare det at når man er en voksen mann i 30årene, så er det på tide å ta ansvar for sine egne handlinger og ikke bare skylde på at man hadde det kjipt i barndommen eller har en lidelse.

Er det noen som har noen råd om hva jeg kan gjøre bortsett fra å gå fra ham?

Anonymous poster hash: 51583...451

[Gjest Sagarmatha]

ADHD er hverken en forklaring eller unnskyldning for bedriten oppførsel. Du ønsker råd som ikke innebærer seperasjon. Hvilke alternativ tenker du det finnes da? Du har jo prøvd kommunikasjon. Ønsker du mekling med en tredjepart?

Dersom du ikke ønsker å gå i fra han kan du vurdere en kortere pause. La han få kjenne på følelsen å være uten deg. Kanskje det kan hjelpe han å endre mestringsstrategier.

[AnonymBruker]

DUMP!

Anonymous poster hash: f9474...d26

[flinkeceline]

Sett hardt mot hardt. Eneste måten desse huleboerene skjønner å sette oss i respekt.

Endret 28. november 2013 av flinkeceline

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en far som var likedan

klassisk

Anonymous poster hash: f9474...d26

[AnonymBruker]

Og dette er vel grunnen til at jeg ikke tør å snakke med noen andre om det heller. Når det blir påpekt at man er klassisk tilfelle fordi man hadde en far som kjeftet. Jeg er fullt klar over det. Det er derfor jeg synes det er flaut å snakke om. Fordi jeg trodde jeg var smartere en som så,

TS

Anonymous poster hash: 51583...451

[AnonymBruker]

Og dette er vel grunnen til at jeg ikke tør å snakke med noen andre om det heller. Når det blir påpekt at man er klassisk tilfelle fordi man hadde en far som kjeftet. Jeg er fullt klar over det. Det er derfor jeg synes det er flaut å snakke om. Fordi jeg trodde jeg var smartere en som så,

TS

Anonymous poster hash: 51583...451

unnskyld. det var ikke ment sånn.

Anonymous poster hash: f9474...d26

[AnonymBruker]

ADHD er hverken en forklaring eller unnskyldning for bedriten oppførsel. Du ønsker råd som ikke innebærer seperasjon. Hvilke alternativ tenker du det finnes da? Du har jo prøvd kommunikasjon. Ønsker du mekling med en tredjepart?

Dersom du ikke ønsker å gå i fra han kan du vurdere en kortere pause. La han få kjenne på følelsen å være uten deg. Kanskje det kan hjelpe han å endre mestringsstrategier.

Finnes det ikke noe kurs som hjelper en å mestre ADHD og sinne? Hva med medisiner? Noen som har noen erfaring med det?

Anonymous poster hash: 51583...451

[Armitage]

ADHD er hverken en forklaring eller unnskyldning for bedriten oppførsel. Du ønsker råd som ikke innebærer seperasjon. Hvilke alternativ tenker du det finnes da? Du har jo prøvd kommunikasjon. Ønsker du mekling med en tredjepart?

Dersom du ikke ønsker å gå i fra han kan du vurdere en kortere pause. La han få kjenne på følelsen å være uten deg. Kanskje det kan hjelpe han å endre mestringsstrategier.

Hvorfor kan det ikke være en forklaring? Studier viser jo at ADHD gjør at folk sliter med å styre sinnet sitt på samme måte som andre folk. Det er ingen unnskyldning for å slippe unna med å behandle folk dårlig. Det er jo helt klart. Men folk med ADHD er ikke født drittsekker som ikke bryr seg om at de sårer folk. De har bare vanskeligheter for å forstå at de sårer folk der og da i kampens hete nettopp fordi lidelsen hindrer dem i det.

TS

Jeg likte hvordan det ble forklart i denne tråden: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=790832#entry13578919

Ellers kan du sikkert finne noe info på denne siden: http://www.adhdnorge.no/

Hilsen ei som også har en samboer med ADHD.

[Gjest BettyBoop]

Han kan f.eks. si til meg at jeg er en jævla treg kjerring når jeg ikke reagerer fort nok eller svarer fort nok på et spørsmål. Her om dagen stod han og brølte til meg fordi jeg ikke skjønte med engang hva han mente da han trengte hjelp til noe datagreier. Han kaller meg gjerne treg og kjerring. Iblandet en del banneord. Jeg er også blitt kalt en bitch, dum, teit, idiot osv.

Jeg har opplevd at han blir sur og bjeffer om jeg ikke svarer på noe han sier med engang fordi jeg er konsentrert med noe annet. Han er som en bryter som kan slås av og på. Sekundet etter så er alt glemt og han er vanlig og blid igjen,

Han har ADHD. Noe som gjør at han omtrent har null tålmodighet og kort lunte. Dette er noe vi fant ut for bare noen år siden.

Mesteparten av tiden bare preller det av meg. Jeg vokste opp med en far som var likedan og ble mobbet på skolen. Så er blitt ganske harhudet av det. Men jeg kjenner likevel at det gjør noe med meg. Jeg bekymrer meg for fremtiden blant annet. Har ikke lyst til å få barn med en fyr som kan være så respektløs mot meg for bagateller. Jeg har heller ikke lyst til at mine barn skal gjennomgå det jeg gjorde i min barndom. Jeg følte meg verdiløs gjennom hele oppveksten pga. all kjeftingen hjemme.

Jeg synes det er vanskelig. Vi har vært sammen i snart 10år og jeg er nå en voksen kvinne som burde vite bedre egentlig. Jeg synes det er flaut at vi har det sånn, så jeg tør ikke å snakke med noen om det. Spesielt fordi jeg vet at det rådet jeg kommer til å få er at jeg skal gå fra ham. Noe som jeg ikke har lyst til. Jeg står å veier alle de gode tingene opp i mot disse episodene og finner ut gang på gang at jeg har det så bra med han ellers at det ikke er verdt et samlivsbrudd.

Saken er at det er sjeldent at disse episodene skjer. Men når de skjer så synes jeg at det han sier er såpass ille at jeg blir lei meg. Han er dog aldri fysisk mot meg. Han er ikke kontrollerende på noe vis. Han har støttet meg igjennom mye og viser hver dag at han er glad i meg. Gir meg klemmer og kyss. Vil sitte nær meg osv.

Jeg har forsøkt å snakke med ham om det, men enten så lukker han ørene fordi han er midt i et sinneutbrudd eller så snakker vi fint om det sammen etter heten har lagt seg. Men det virker som han glemmer det vi snakket om med engang han blir sint igjen. Det virker som han får dårlig samvittighet etterpå, men da har jo skaden allerede skjedd. Skulle bare ønske han kunne styre sinnet sitt litt.

Jeg tror ikke at det bare er ADHDen som er skurken her. Han kommer fra en familie hvor dynamikken har vært at voksne søsken går løs på hverandre når de krangler. Og kritikk og nedsettende bemerkninger hagler fra foreldrene, Moren hans har slått ham i hodet med en tallerken engang slik at han måtte sy. Så oppvekst har definitivt noe å gjøre med det.

Jeg synes bare det at når man er en voksen mann i 30årene, så er det på tide å ta ansvar for sine egne handlinger og ikke bare skylde på at man hadde det kjipt i barndommen eller har en lidelse.

Er det noen som har noen råd om hva jeg kan gjøre bortsett fra å gå fra ham?

Anonymous poster hash: 51583...451

diskuter terapi med han. Han trenger hjelp å takle sinnet sitt.

[Gjest Sagarmatha]

Hvorfor kan det ikke være en forklaring? Studier viser jo at ADHD gjør at folk sliter med å styre sinnet sitt på samme måte som andre folk. Det er ingen unnskyldning for å slippe unna med å behandle folk dårlig. Det er jo helt klart. Men folk med ADHD er ikke født drittsekker som ikke bryr seg om at de sårer folk. De har bare vanskeligheter for å forstå at de sårer folk der og da i kampens hete nettopp fordi lidelsen hindrer dem i det.

TS

Jeg likte hvordan det ble forklart i denne tråden: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=790832#entry13578919

Ellers kan du sikkert finne noe info på denne siden: http://www.adhdnorge.no/

Hilsen ei som også har en samboer med ADHD.

For å presisere. Det store flertallet mennesker med symptomer på eller diagnosen ADHD oppfører seg ikke som drittsekker. Legge forklaringen på denne diagnosen blir derfor svært enkelt. Menneskelig atferd styres av langt mer. Poenget mitt er derfor at man skal ikke legge ansvaret på noe utforstående for hennes samboer oppførsel.

[Gjest Badebuksa]

Spør ham om hvorfor han er slem mot deg, uten at du har gjort noe galt.

[AnonymBruker]

Overrasket over hvor mye folk tolererer av dritt fra andre.

Anonymous poster hash: 48c3b...27a