Samboeren min har en datter fra før, men jeg ønsker ofte at hun ikke var der

[AnonymBruker]

Hun er ofte sur og gretten overfor meg. Er det galt å tenke at det hadde vært bedre med bare meg, samboeren og vårt felles barn.

Anonymous poster hash: 491a9...001

[AnonymBruker]

Det er ikke noe galt i at de tankene dukker opp iblant. De fleste ønsker vel på et vis at man kun hadde egne barn, uten at man direkte ønsker barn som finnes bort. Det er likevel helt meningsløst å bruke tid på disse følelsene. Jenta er der, hun er helt uskyldig i din fantasi om kun felles barn, og hun er noe av det aller kjæreste mannen du elsker har.

Anonymous poster hash: 72348...b6a

[According To]

ja det er galt, men hun tenker nok det samme om deg.

[AnonymBruker]

Ser ikke noe galt i å tenke det, vil tro det er helt naturlig, og for din del så hadde det sikkert vært bedre også. Så lenge du på ingen måte lar disse tankene skinne igjennom så er det vel greit. Jeg ville heller fokusert på å få et bedre forhold til jenta når ting en gang er som de er.

Anonymous poster hash: f5b53...354

[Løvetanten]

Tanken er helt naturlig. Det er lov å tenke "ukorrekte" tanker uten at folk skal si at det er noe i veien med deg. Man har lov til å føle sinne, sjalusi, oppgitthet, angst, irritasjon. Det er like naturlig og viktig som glede, tilhørighet og kjærlighet.

Men hvis de tankene plager deg mye og det hindrer deg i å knytte bånd til barnet, så kan det være en idè å få snakket om de sånn at du finner ut hva som *virkelig* plager deg. For det er jo ikke det lille barnet; heller det hun representerer. Du må komme til et sted der du aksepterer og føler deg trygg på hans fortid.

Det er ikke lett å like mennesker som ikke er hyggelige, og sånn du beskriver deg så er ikke barnet spesielt lett for deg å takle. Her kan du kanskje også ha nytte av å skaffe deg verktøy for å håndtere det.

Det er gratis å ringe Familievernkontoret og be om en samtale bare for deg- for å takle rollen som stemor bedre.

Lykke til.

[Gjest Conradine]

Hun er ofte sur og gretten overfor meg. Er det galt å tenke at det hadde vært bedre med bare meg, samboeren og vårt felles barn.

Anonymous poster hash: 491a9...001

Ja, jeg synes det er galt å tenke slike tanker - men det virker jo dessverre her i tråden som det er ganske vanlige tanker.

[Enyya]

Tror mange har disse tankene inkludert meg selv. Har en stesønn på 7 år som har hatt manglende grenser hele livet. Han kan til tider være veldig slitsom, krevende og rett og slett ufordragelig. Så enkelte ganger tenker jeg at jeg kun holder ut fordi jeg elsker pappaen hans. Lar aldri disse følelsene skinne igjennom og heldigvis har vi dager jeg føler at jeg er glad i han også.

[Gjest Badebuksa]

Man kan ikke si at det er galt siden man ikke kan styre tankene sine. Er det fæle tanker? Ja, men neppe gale tanker.

Men det er forskjell på en streifende tanke og det å virkelig ønske det, sånn at du viser det på utsiden, bevisst eller ubevisst, foran/mot stedatteren din.

Hvis du har mistanke om det, å du få hjelp til å tenke positivt.

[Løvetanten]

Ja, jeg synes det er galt å tenke slike tanker - men det virker jo dessverre her i tråden som det er ganske vanlige tanker.

Hele, sunne mennesker lar seg selv få lov til å føle hele registeret. Man skal ikke undertrykke eller være skamfull om man har tanker som ikke bare er enhjørninger og regnbuer. De mørkere sidene våre har også en plass, og det skal de få lov til å ha.

Barn som ikke har fått lov til å vise sinne eller oppleve å selv måtte mestre frustrasjon, får problemer i voksenlivet.

[Gjest åffårno]

Du får trøste deg med at du nok rett som det er vil tenke det samme om ditt eget barn fra tid til annen, type verste tenår

Men for å snu på spørsmålet; hva har dere som voksne gjort for å gjøre overgangen til nye familieforhold enklere for henne?

[Gjest Conradine]

Hele, sunne mennesker lar seg selv få lov til å føle hele registeret. Man skal ikke undertrykke eller være skamfull om man har tanker som ikke bare er enhjørninger og regnbuer. De mørkere sidene våre har også en plass, og det skal de få lov til å ha.

Barn som ikke har fått lov til å vise sinne eller oppleve å selv måtte mestre frustrasjon, får problemer i voksenlivet.

Jeg snakker for meg og jeg synes det er fullstendig galt å ønske at et barn ikke var der når man velger å gå inn i et forhold med en mann som man vet har et barn fra før.

Om det du sier er aldri på pedagogisk riktig, så skurrer det totalt i mine ører.

Hadde jeg visst at min fraskilte mann hadde funnet en ny kvinne som ønsket at mine barn ikke eksisterte ... vel, da vet jeg sannelig ikke hva jeg hadde gjort.

[Løvetanten]

Jeg snakker for meg og jeg synes det er fullstendig galt å ønske at et barn ikke var der når man velger å gå inn i et forhold med en mann som man vet har et barn fra før.

Om det du sier er aldri på pedagogisk riktig, så skurrer det totalt i mine ører.

Hadde jeg visst at min fraskilte mann hadde funnet en ny kvinne som ønsket at mine barn ikke eksisterte ... vel, da vet jeg sannelig ikke hva jeg hadde gjort.

Man har ingen mulighet til å spå fremtiden. Man tar mann og barn og hele pakka, men man aner jo egentlig ikke hvordan det kommer til å gå. Man gjør sitt beste, men man er avhengig av at de andre også gjør sitt for å få det til å fungere.

Vi vet ikke mye om hvordan TS har det. Kanskje faren til barnet ikke gjør sin del av jobben for å få familien til å trives bedre sammen? Kanskje moren til barnet snakker stygt om stemor og eksen? Kanskje barnet rett og slett er et trassig og sinna barn? Tro meg, det er ikke lett å leve med veldig krevende barn.

Men er det sånn at barnet er spesielt krevende så må far sørge for at familien får hjelp og ta dette på alvor. Han vil jo også at alle skal trives sammen?

Det er synd at du ikke ser at det er en befrielse å kunne få lov til å tenke de "forbudte" tankene og sette ord på det som er vanskelig. Man kan ikke gå gjennom livet og late som eller prøve å glatte over ting som rett og slett ikke skal glattes over.

Har du aldri vonde følelser?

[Version 2.0]

Tankene er gale. Betyr ikke at det er unormalt å tenke de, men galt tankemønster, absolutt!

[Gjest Conradine]

Man har ingen mulighet til å spå fremtiden. Man tar mann og barn og hele pakka, men man aner jo egentlig ikke hvordan det kommer til å gå. Man gjør sitt beste, men man er avhengig av at de andre også gjør sitt for å få det til å fungere.

Vi vet ikke mye om hvordan TS har det. Kanskje faren til barnet ikke gjør sin del av jobben for å få familien til å trives bedre sammen? Kanskje moren til barnet snakker stygt om stemor og eksen? Kanskje barnet rett og slett er et trassig og sinna barn? Tro meg, det er ikke lett å leve med veldig krevende barn.

Men er det sånn at barnet er spesielt krevende så må far sørge for at familien får hjelp og ta dette på alvor. Han vil jo også at alle skal trives sammen?

Det er synd at du ikke ser at det er en befrielse å kunne få lov til å tenke de "forbudte" tankene og sette ord på det som er vanskelig. Man kan ikke gå gjennom livet og late som eller prøve å glatte over ting som rett og slett ikke skal glattes over.

Har du aldri vonde følelser?

Hva er vonde følelser?

At jeg ønsker mannen min veggimellom til tider?

Joda, men det betyr ikke at jeg skulle ønske han ikke eksisterte eller at barna mine ikke eksisterte. Det er stor forskjell synes jeg.

Å ønske at et barn ikke eksisterer er alvorlig i mine øyne, da må man gå skikkelig i seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg er stemor til to barn og jeg har også disse tankene, selv om reservebarna mine er fantastisk snille og alt det der kommer tankene.
For ja det hadde jo vært mye bedre og lettere hvis det bare hadde vært meg og samboeren min, men realiteten er at han har to barn og kjærligheten til han og barna er større enn usikkerheten, det at jeg blir sliten, at jeg ikke alltid føler jeg passer sammen med de da de har følelser for hverrandre jeg ikke kan forstå før jeg får egene barn.
Men jeg elsker ungene så høyt man kan når det ikke er dine egene, og alt slitet er verdt det når disse fantastiske dagene kommer..

Anonymous poster hash: 6a59d...0c8

[Harlekin]

Ingen tanker er gale, for tankene kan man ikke styre. Men, hvis man merker at man er inne i en negativ spiral pga. disse tankene, må man prøve å endre tankemønster. For min del hjelper det veldig å akseptere at situasjonen er vond eller vanskelig, å tenke at det er midlertidig (hvis det er det), og at det går over. I mellomtiden bør man jobbe mot å endre situasjonen til det bedre.

Er det mulig for deg, TS? Hva er grunnen til at jenta er sur og gretten, vet du det?

[AnonymBruker]

Jeg snakker for meg og jeg synes det er fullstendig galt å ønske at et barn ikke var der når man velger å gå inn i et forhold med en mann som man vet har et barn fra før.

Om det du sier er aldri på pedagogisk riktig, så skurrer det totalt i mine ører.

Hadde jeg visst at min fraskilte mann hadde funnet en ny kvinne som ønsket at mine barn ikke eksisterte ... vel, da vet jeg sannelig ikke hva jeg hadde gjort.

Det er bare tanker. Jenta vet ikke hva TS tenker. Tanker kommer og går. De kan vi ikke styre.

Helt enig med Løvetanten!

Jeg gikk inn i et forhold hvor han hadde barn fra før. Det begynte bra og jeg syns det var koselig å ha barna. Etterhvert begynte ting å endre seg. Jeg merket at barna forandret seg mot meg. Var sure og ekle. Det kom frem at moren hadde snakket stygt om både meg og mannen min til ei venninne. Dette hadde barna overhørt. Når barna ble litt eldre fortsatte hun den stygge praten rett til dem.

Mannen min tok ikke tak i dette. Ikke moren heller selvfølgelig. I de årene skal jeg innrømme at jeg ønsket de ikke var der. Jeg gjorde så godt jeg kunne for at de skulle like meg, men stanget hodet i veggen.

Så hva gjør man da med tankene sine?

Anonymous poster hash: 49818...3ac

[Gjest Conradine]

Det er bare tanker. Jenta vet ikke hva TS tenker. Tanker kommer og går. De kan vi ikke styre.

Helt enig med Løvetanten!

Jeg gikk inn i et forhold hvor han hadde barn fra før. Det begynte bra og jeg syns det var koselig å ha barna. Etterhvert begynte ting å endre seg. Jeg merket at barna forandret seg mot meg. Var sure og ekle. Det kom frem at moren hadde snakket stygt om både meg og mannen min til ei venninne. Dette hadde barna overhørt. Når barna ble litt eldre fortsatte hun den stygge praten rett til dem.

Mannen min tok ikke tak i dette. Ikke moren heller selvfølgelig. I de årene skal jeg innrømme at jeg ønsket de ikke var der. Jeg gjorde så godt jeg kunne for at de skulle like meg, men stanget hodet i veggen.

Så hva gjør man da med tankene sine?

Anonymous poster hash: 49818...3ac

Man skal være bra naive om man ikke tror at barn forstår at stemor/stefar ikke ønsker dem i livet sitt.

[AnonymBruker]

Man skal være bra naive om man ikke tror at barn forstår at stemor/stefar ikke ønsker dem i livet sitt.

Så hva gjør man da? Reiser fra han? Så kan moren sette barna opp mot den neste han finner så er vi igang igjen?

Anonymous poster hash: 49818...3ac

[Løvetanten]

Man skal være bra naive om man ikke tror at barn forstår at stemor/stefar ikke ønsker dem i livet sitt.

Vet du hva? Du er kjempenaiv selv her.

Ingen mennesker er på topp og tenker "riktig" til enhver tid. Virkelig ikke. Ikke du heller.