følelser og masse surr

[AnonymBruker]

trenger å få ut litt følelser og frustrasjon, så skriver alt ned her.

Det er så uendelig mange følelser som fyker igjennom kroppen min til en hver tid. Redsel, nervøsitet, tristhet, tvil.. listen er lang. Man føler seg hjelpesløst, og livet er et rent helvette hver eneste dag. Tenk om bare folk hadde visst, hvordan ting EGENTLIG er. Hvor vondt det gjør, hvor vanskelig det er å ta valg og ikke minst hvor hjelpesløs man føler seg. Man føler seg så liten, så bittebitte liten. Uansett hva man gjør blir det ikke bedre, man står fast i et veiskille. Skal,skal ikke?

Tvil, smerte, kjærlighetsorg. Du vet ikke hva du skal velge. Man føler seg svak, fordi man ikke er sterk nok til å holde angsten tilbake, man er ikke sterk nok til å stå for de valgene man tar. På toppen av det hele ligger et raseri, et hat. Jeg hater deg for det du har gjort mot meg. Så kommer forvirringen, hvordan kan man hate en person samtidig som man elsker han?

Husker du jenta du møtte? Jenta som aldri ville bli forelsket igjen fordi hun hadde blitt såret så mange ganger? jenta som tidligere hadde blitt missbrukt av kjæresten sin? Husker du at du overbeviste meg om at det ikke var noe farlig? Husker du hvor lykkelig den jenta var?

For det var hun virkelig. Hun strålte av glede fordi hun etter 3 år hadde kommet seg ut av et voldelig forhold. Også går hun rett i fella igjen. Typisk, eller hva? Jeg var vel et lett offer for deg, så sårbar som overhodet mulig. Jeg følte meg så trygg når jeg lå i dine armer, nå er det noe av det skumleste jeg vet om. Psykisk knekt, sliten og deprimert. Hvordan kan du se meg inn i de triste øynene mine uten å knekke sammen av dårlig samvittighet? Hvordan kan du holde meg igjen, når jeg så gjerne vil gå? når jeg så gjerne vil redde det lille som er igjen av meg. Du sier du vet hvordan jeg har det, så hvorfor slipper du meg ikke fri? Du sier du vil hjelpe meg, at du har sjerpet deg og at du elsker meg. Jeg har hørt det før, så uendelig mange ganger. Du sier det bare er du som kjemper for dette forholdet? Hva med alle de gangene jeg tilga deg, hva med alle gangene jeg trosset redselen, statistikker og sunn fornuft fordi jeg så gjerne ville tro deg. Hva med de gangene du gråt i armene mine fordi du var så lei deg for at DU hadde slått meg? Jeg har vist deg nok nåde. Jeg stolte på deg gang på gang. Den tilliten vil du aldri få tilbake.Du ser på bilder av deg selv og tenker:"kanskje det er dette bildet de bruker i vg når de skal skrive en arikkel om at jeg er blitt drept av kjæresten min?" ironisk, eller hva? Du går tilbake til en du vet en dag kommer til å ta livet av deg. Og du vet ikke engang hvorfor du gjør det.

Omverden ser på deg som dum og svak. "Hvorfor forlater du han ikke bare, ditt svake menneske?" sier de. Du vet de har rett, alle sammen. Du vet det er det du burde gjøre. Slutt å vær naiv og godtroende og kom deg vekk. Men det klarer du ikke, gjør du vel? nei, du sitter fast. De gangene du er overbevist om at du skal gå, klarer han alltid å få deg til å bli på en eller annen måte. Du vet du er blitt manipulert, men vet ikke hvordan. Plutselig sitter du igjen med et lite håp om at ting kommer til å ordne seg, og du tror igjen at han virkelig bryr seg. Innerst inne vet du at det ikke er sant, men du griper fast i dette håpet og holder så hard du kan. Helt til han gjør det igjen, helt til du opplever det du frykter mest enda en gang til, et voldsomt raseri han ikke klarer å styre, sykelig sjalusi, trusler og vold. Du sitter der igjen, tom. Blåmerker, blod, men verst av alt; smerten du føler inni deg. Sviket du egentlig hele tiden så komme, føles alikevel veldig overanskende. Du forstår ikke hva du har gått igjennom. Du spiller det av i ditt eget hode igjen og igjen, du er i sjokk. Du takler ikke presset fra omverdnen og stenger deg inne. Og du vet smerten vil gå fortes over hvis du lar han manipulere deg enda en gang til, hvis du lar han gi deg det falske håpet igjen.Du ringer han, bare for å snakke bittelitt. Og da er det gjort, du spinner deg inn i edderkoppens nett igjen. Også tenker du;"Skjer det igjen, DA går jeg".

Anonymous poster hash: 40356...c48

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan det føles å ha kjørt seg fast. Man gjentar de samme handlingene om og om igjen. Man må erkjenne at det er disse valgene som forårsaker den livssituasjonen en er i, og hvis en vil ut av den så må en endre valgene sine. Rart nok hadde jeg ikke lyst å velge annerledes enn det jeg gjorde, men jeg visste at de valgene jeg hadde tatt satt meg i den situasjonen jeg var i. For meg hjalp det å forestille seg en annen i min situasjon, og følge mine egne råd.

Anonymous poster hash: 4ff6a...2e0