Deg som 19-åring.

[AnonymBruker]

Man hører ofte mennesker som sier at da de var 19, så følte de seg som "kongen over jorda", "ustoppelig", "moden og voksen". Eller mennesker som kommenterer om at 19-åringer er naive og tror de har hele verden i sin hule hånd.

Altså mer eller mindre kritikk til 19-åringer.

Jeg kan si at jeg selv er 19 år, og føler meg helt fantastisk, synes jeg gjør/har gjort gode valg og angrer ikke på noe(riktigere sagt: bebreider ikke meg selv) jeg har gjort tidligere i livet. Jeg mangler ikke selvtillit og jeg føler at jeg kan flytte fjell. Jeg er ikke redd for bli brukt vold mot verken fysisk eller verbalt, ettersom jeg har lært meg å håndtere dette gjennom hele oppveksten. Jeg har lært meg å blokkere ute følelser og kutte bånd uten å føle meg dårlig. Jeg føler meg andre mennesker overlegen på mange områder, og gjør mange vågale og spontane valg, tar utfordringer på strak arm og er rett og slett fryktløs. Gjør ting som kanskje andre mennesker ville tenkt seg om to ganger. Mange ganger kunne ting gått riktig galt på grunn av mine spontane valg, men heldigvis har jeg hatt lykken med meg så langt i livet.

Over til dere:
Hvor gamle er dere nå, og hva tenker dere om dere selv som 19-åringer?
Hva ville du sagt og hvilke råd og gode/dårlige ord ville du gitt til din 19 år gamle jeg, og ville du gjort noe annerledes?

Anonymous poster hash: 4626b...b6d

[Teethgrinding]

Når jeg var 19 var jeg drit lei av militæret. Hva er egentlig greia med veslevoksne 19 år gamle jenter?

[flinkeceline]

Nå er jeg 25. Da jeg var nitten var jeg modig for alderen. Alltid full av ansvar og seriøs. Jeg har kanskje blitt om noe mere full av selvtillit med alderen, ellers er jeg mye av den samme gode celine jeg var tilbake på den tiden.

[AnonymBruker]

Når du er 19 og akkurat har fullført videregående føler du at du har god tid, tid til alt, og alle muligheter er åpne. Det stemmer mer eller mindre på en prikk.

Men hvis du gjør feil valg så faller mulighetene vekk.

Eksempelvis en 19 åring som tar et arbeidsår for så og reise på jordomseiling, helt greit!

En 23 åring som gjør det samme uten å ha fullført studier, det blir sett på som et dårlig valg fordi du ligger på etterskudd og bør fokusere på andre ting.

En 19 åring som begynner på NHH, kan bli bedriftens nye stjerneskudd og gjøre superkarriere.

En 23 åring som begynner på NHH, blir ferdig ved en alder av 28. Han er nesten 30, han har samme kompetansen, men er akkurat i grenseland der man kanskje velger å satse på en yngre kandidat.

Med andre ord, forutsatt at du gjør de riktige valgene har du fremdeles alle muligheter åpne. Men for hvert år som går kommer muligheter til å lukke seg.

Anonymous poster hash: d01cf...6c5

[TheHairyToothfairy]

jeg var tøffere enn verden. verden var ganske tøff den tiden også. sersjant og ganske mange krav. jeg var veldig sint på alt og ingenting. mest de der hjemme. følte jeg hadde rømt hjemmefra, og lette etter noe nytt som kunne være hjemme. mistet en av de jeg var veldig glad i ganske rett før jeg ble 19, det satte sine spor. man kan trygt si at jeg gikk en del fra all forstand og begynte oppsøke alt som ville gjøre meg vondt. jeg er stolt av at jeg fremdeles ikke ville prøve alkohol, eller andre ting for den saks skyld. jeg er egentlig ikke bare stolt av det, men ganske lettet over det.

meg som 19åring var ikke enkelt for noen, jeg tror min mor hadde det ganske tøft. mine søsken også.

skulle jeg gitt meg selv noe råd på den tiden, så måtte det vært å roe meg ned. ikke ta ting så personlig, eller alvorlig. gi folk rundt meg litt slack. jeg ville overtalt meg til å holde meg unna utelivsbransjen. og forsvaret, strengt tatt. forsøkt å fortelle meg at skole ER en god ide.

jeg ville fortalt meg selv at forhold ikke er farlig, og at jeg er god nok.

jeg ville lært meg at det ikke er så dumt å spare noen penger nå og da. man trenger ikke bruke dem opp hele tiden.

og jeg ville banket inn i meg selv at ord skal man være forsiktige med, for de treffer noen ganger dypere enn noe slags våpen. og sårene er av og til minst like dødelige.

[AnonymBruker]

Jeg er 19 år gammel, og føler meg... vel, som en 19-åring. Livet mitt er verken fantastisk eller surt, og jeg er heller ikke en fantastisk person, men likevel ikke slem. Om jeg har gjort gode valg eller ei, det vet jeg ikke. Det kan jeg ikke vite før konsekvensene av valgene mine belønner seg - eller bitchslapper meg i trynet med en stol, for den saks skyld. Ellers føler jeg meg noe forvirret angående mine fremtidige planer i livet, særlig når det gjelder karrière. Men jeg tror jeg har gjort det riktige valget, men som sagt, det vet jeg enda ikke. Den eneste erfaringen jeg har, er at jeg forandrer meg hele tiden - og omgivelsene forandres. I dag kan én avgjørelse være riktig, men tre år senere kan det vise seg at jeg har vært fullstendig på bærtur.

Det er vanskelig å gi råd til meg selv i min nåværende situasjon. Som regel ser jeg ting klarere med et retrospektivt blikk, noe som for tiden er umulig. Og jeg kan ikke se meg selv fra et objektivt perspektiv. Derfor er det lite jeg kan skrive om meg selv. Jeg vet bare at jeg egentlig ikke vet noen ting - heller ikke om meg selv. Men det plager meg ikke. Jeg trenger ikke å vite.

Anonymous poster hash: 48e1d...246

[Chouchou]

Var uber sjenert, rar og merkelig. "Aliens plasserte meg her"

[AnonymBruker]

Hva er egentlig greia med veslevoksne 19 år gamle jenter?

Utdyp.

Da jeg var nitten var jeg modig for alderen.

Modig eller moden for alderen? Jeg kjenner meg igjen i modig, eventuelt naiv, det vet jeg ikke.

jeg var tøffere enn verden. verden var ganske tøff den tiden også. sersjant og ganske mange krav. jeg var veldig sint på alt og ingenting. mest de der hjemme. følte jeg hadde rømt hjemmefra, og lette etter noe nytt som kunne være hjemme. mistet en av de jeg var veldig glad i ganske rett før jeg ble 19, det satte sine spor. man kan trygt si at jeg gikk en del fra all forstand og begynte oppsøke alt som ville gjøre meg vondt. jeg er stolt av at jeg fremdeles ikke ville prøve alkohol, eller andre ting for den saks skyld. jeg er egentlig ikke bare stolt av det, men ganske lettet over det.

meg som 19åring var ikke enkelt for noen, jeg tror min mor hadde det ganske tøft. mine søsken også.

skulle jeg gitt meg selv noe råd på den tiden, så måtte det vært å roe meg ned. ikke ta ting så personlig, eller alvorlig. gi folk rundt meg litt slack. jeg ville overtalt meg til å holde meg unna utelivsbransjen. og forsvaret, strengt tatt. forsøkt å fortelle meg at skole ER en god ide.

jeg ville fortalt meg selv at forhold ikke er farlig, og at jeg er god nok.

jeg ville lært meg at det ikke er så dumt å spare noen penger nå og da. man trenger ikke bruke dem opp hele tiden.

og jeg ville banket inn i meg selv at ord skal man være forsiktige med, for de treffer noen ganger dypere enn noe slags våpen. og sårene er av og til minst like dødelige.

Utrolig flott skrevet. Jeg forstår at du har gått gjennom mye vondt i livet, du har min respekt og jeg håper du har lært av erfaringene du har gjort deg og at du har det bra den dag i dag og at du kan se tilbake til fortiden uten å bebreide deg selv.

Du fanget min oppmerksomhet og jeg har noen spørsmål. Svar på alt, det du ønsker eller ingenting.

Du oppsøkte alt som gjorde deg vondt. Slik som hva? Var dette en måte å håndtere vonde følelser på?

Hvorfor følte du at forsvaret tok fra deg livsgnisten og minsket følelsen av å ha en mening med livet?

Fikk du sterke gjensidige følelser for ei jente, men endte med å trekke deg fra alt sammen fordi alle de varme og gode følelsene var så fremmede for deg?

Igjen - Svar på alt, det du ønsker eller ingenting.

Om jeg har gjort gode valg eller ei, det vet jeg ikke. Det kan jeg ikke vite før konsekvensene av valgene mine belønner seg - eller bitchslapper meg i trynet med en stol, for den saks skyld.

Jeg har gjort mange store valg i livet mitt som i mine øyne kun jeg selv har vært vitne til. Jeg vet det får store konsekvenser for meg om det skulle gå galt. Jeg gambler med livet mitt. 50/50. Enten belønner det seg. Ellers vil livet gi meg det kraftigste slaget i trynet jeg noen gang vil få oppleve. Om det skjer, skal jeg flytte langt, langt vekk. Starte på ny med en ny identitet. Fordelene med å være 19 år og full av selvtillit: Man tør mer, og opplever mer. Ulemper: Opplevelsene du har gjort deg kan slå jævlig hardt tilbake en dag. Men du har rett, det vet man ikke ennå, så det beste er å ikke tenke på det.

Anonymous poster hash: 4626b...b6d

[flinkeceline]

understreker modig. Var kanskje litt mere vilter på den perioden. Gjorde mye faenskap, jeg.

[AnonymBruker]

.... føler at jeg kan flytte fjell....

...Jeg er ikke redd for bli brukt vold mot verken fysisk....

.....Jeg har lært meg å blokkere ute følelser...

...Jeg føler meg andre mennesker overlegen på mange områder.....

....Gjør ting som kanskje andre mennesker ville tenkt seg om to ganger. Mange ganger kunne ting gått riktig galt på grunn av mine spontane valg, men heldigvis har jeg hatt lykken med meg så langt i livet.

Over til dere:

Hvor gamle er dere nå, og hva tenker dere om dere selv som 19-åringer?

Hva ville du sagt og hvilke råd og gode/dårlige ord ville du gitt til din 19 år gamle jeg, og ville du gjort noe annerledes?

Anonymous poster hash: 4626b...b6d

Du er altså tøff i trynet fordi du hittil ikke har gått på trynet med dine kule spontane valg.

Å blokkere ut følelser er heller ikke bra. Det gjør bare at du utvikler deg i feil retning.

Da jeg var 19 var jeg også verdensmester, men nå er jeg heldigvis mye mer balansert og ydmyk.

Anonymous poster hash: a6a60...dae

[AnonymBruker]

Du er altså tøff i trynet fordi du hittil ikke har gått på trynet med dine kule spontane valg.

... nå er jeg heldigvis mye mer balansert og ydmyk.

Det kan man tydelig se.

Anonymous poster hash: 0baad...78b

[Gjest Tekola]

Jeg er nå 23. Jeg var veldig klar for å flytte hjemmefra, flytte til en ny by, lengst mulig unna sammen med kjæresten min. Veldig glad for at jeg gjorde det, så det ville jeg ikke gjort om! Det jeg derimot er glad for er at jeg ikke fulgte den enorme verpesjukheten som kom samtidig. Jeg var helt sikker på at det var det beste valget der og da, men vi konkluderte med at vi burde ha litt mer stabil økonomi først. Heldigvis! Det å få barn nå, mot slutten av studiene og med fast deltidsjobb ved siden av har vært mye mer overkommelig.

Vi lurte også på å kjøpe leilighet, på grensa av hva vi egentlig kunne fikse økonomisk om/hvis og så videre. Også veldig glad for at vi ikke gjorde det!

Det jeg derimot angrer på er at vi ikke la til side mer penger og faktisk fikk reist litt, som vi også hadde veldig lyst til den gangen. Men det kan man alltids ta igjen!

Og så angrer jeg litt på hvor mye jeg stolte på mine egne akademiske evner. Hadde jeg satt inn litt mer innsats ville jeg fått en god del bedre karakterer og sluppet å ta opp det ene faget to ganger. Jeg skulle gått på det de hadde av kurs for studieteknikker og så videre. Men jeg har jo klart meg

[AnonymBruker]

Da jeg var 19, var jeg som du. Langvarig mobbing og fysisk og psykisk mishandling hadde gjort meg fryktløs og tøff. Dessverre var jeg også paranoid, hadde selvfølelse på minus og stengte folk ute. Men de siste tingene skjønte jeg ikke før jeg var en del eldre.

Er du som meg, så er du ikke modig, du bare driter i livet ditt for du føler ikke at du har noe å miste ved å dø.Da kan du jo gjøre alt du vil.

Sånn var det for meg. Da jeg plutselig fikk noe verdt å miste, fikk jeg angst for alt mulig

Kort svar: Som 19 åring var jeg i utvikling. Jeg hadde enda ikke oppdaget sårene livet hadde gitt meg. Jeg følte meg udødelig og fri, endelig kunne jeg dra hvor jeg ville og gjøre hva jeg ville. Jeg skjønte egentlig ikke så veldig mye.

Anonymous poster hash: 06fc3...8cf

[OppNedPåAlt]

Er 22 nå, så 19 er ikke så lenge siden.

Men jeg flyttet til ny by, begynte å studere et hardt studie, slo opp med "barndomskjæresten" min, og levde plutselig. Rett og slett. Jeg fikk hjertet mitt knust for første gang, jeg lærte å bli selvstendig, klare alt selv og alene. Jeg var ikke en av de som var dronningen av verden, men heller en prinsesse. For det året gjorde meg sterkere, mer selvstendig og awsome!

Angrer ikke på noen ting, fordi det jeg gjorde da har gjort meg til den jeg er idag, og jeg liker meg selv idag. Men jeg utvikler meg stadig som en person, og det liker jeg

[Rosalie]

Er 35 år (Gu', kor tiden flyr).

Som 19-åring flyttet jeg fra bygda til en større by for å studere. Jeg begynte helt på nytt og jeg følte meg så fri!

Når jeg ser tilbake, burde jeg brukt mer tid på studier og mindre på sosialisering (les fyll...). Jeg var mer naiv enn jeg trodde på tiden, men jeg var svært lykkelig. Og det er jo det viktigste.

[AnonymBruker]

Jeg er 19, og har vokst helt ekstremt de siste par årene. Det kan ha noe med at jeg har litt eldre venner(3-5 år eldre) å gjøre, men jeg har alltid vært mer reflektert enn andre på min alder. Føler meg moden, og det er den oppfatningen de rundt meg har også.

Anonymous poster hash: 5ca40...829

[AnonymBruker]

Jeg er 32. Jeg følte meg definitivt ikke som noe spesielt bemerkelsesverdig om 19-åring, og kjenner meg ikke igjen i å ha overvurdert egne evner på den tiden.

Det jeg nok ville gjort annerledes som 19-åring er mye av av det samme grunnleggende temaet. Aktivt søke å kjenne meg selv bedre, definere viktige ønsker og drømmer, å starte å følge de. Tenker jeg tilbake var ikke problemet mitt at jeg forandret meg så mye fra jeg 19 og til nå, men at jeg kjente meg selv for dårlig som 19-åring. Det går på ting jeg skulle ønske jeg kunne opplevd før, ting jeg har brukt tid på senere som jeg skulle ønske jeg startet med tidligere og mest av alt feil valg av utdannelse.

Nå i dag er situasjonen annerledes. Jeg lever i takt med drømmer, interesser og lidenskaper, og jeg savner ingenting, og angrer bare en ting i mitt liv. Kanskje to. Som en 19-åring vil jeg si; vær kritisk til egne ideer for å søke å ta korrekte valg. Og; ingenting haster. Det er bedre å utsette noe et år eller to i påvente av å kjenne mer av seg selv, enn å velge feil. Håper dette ga noe mening; det var et godt spørsmål du stilte!

Anonymous poster hash: 1e2f7...09c

[pressplay]

Over til dere:

Hvor gamle er dere nå, og hva tenker dere om dere selv som 19-åringer?

Hva ville du sagt og hvilke råd og gode/dårlige ord ville du gitt til din 19 år gamle jeg, og ville du gjort noe annerledes?

Anonymous poster hash: 4626b...b6d

Da jeg var 19 hadde jeg god selvtillit på mange områder i livet og andre ikke. Jeg var vellykket på skolen med gode karakterer, var god i sport generelt og følte at jeg mestret utfordringer bedre enn mange andre. Jeg hadde tatt de utfordringer som livet gav meg på strak arm. Klarte å fullføre allmenn vgs på normert tid, tok lappen når jeg skulle, var kommet inn på befalsskolen, fikk skryt for prestasjoner på fotballbanen etc. Jeg hadde en tilhørighet til lokalsamfunnet og ble sett på som ung og lovende. Jeg var av den formening av at hvis man ikke lykkes i livet var det ens egen skyld.

Nå har jeg passert 30 og opplevd at livet ikke alltid blir som man ønsker og at det ikke er så enkelt at man mislykkes fordi man fortjener det. Jeg var av den oppfatning at ting ordner seg av seg selv og at ting kommer til å skje naturlig fordi man ble eldre. Det viste seg å ikke stemme.

Akkurat på det tidspunktet tror jeg ikke jeg ville gjort så mye annerledes da jeg var flittig og gjorde ting som var forventet av meg. Klart jeg gjorde tabber, men ikke av typen som endret livet.

Behold selvtilliten. Den er viktig for pågangsmotet og evnen til å tørre å ta på seg nye utfordringer. Bare ikke la det bli til hovmod ovenfor andre som ikke har kommet like langt som deg eller er i en livssituasjon du ikke forstår, som f.eks narkomane, voksne som aldri klarte å ta en utdannelse, folk som sliter generelt.

[AnonymBruker]

er 27 nå, men da jeg var 19 var jeg utrolig usikker, følte alt jeg sa og gjorde var feil, turte ikke stå for noen ting og var livredd for å bli avslørt som den lille redde jenta jeg var.

Er så utrolig glad jeg aldri skal være tenåring igjen, nå har jeg i mye større grad funner roen, og vet at verden raser ikke sammen om man skulle "drite seg ut." Gleder meg til å bli enda eldre da jeg har på følelsen at man bare blir tryggere og tryggere på seg selv med årene.

Fint at du føler du har funnet ut av ting, TS, men du vil kanskje se ganske andreledes på det om noen år...

Anonymous poster hash: 6dd9c...9da

[Gjest Katten.]

Jeg var en idiot uten like, følte meg ikke klar for verden og var vel egentlig ikke det heller.

Bratt læringskurve, kan man si.