Godt forhold men uten tillit - håp eller ikke?

[AnonymBruker]

hei, håper virkelig på litt tips og innspill i situasjonen jeg og min kjæreste er i nå. Har seg sånn at vi har vært sammen i snart 3 år, begge er litt paranoide av oss.. dvs begge at begge trives å oppdatere hverandre om hva som skjer, hvem vi prater med osv. Dette høres kanskje litt for på tuppa for dere, men det funker for oss da vi er begge noe usikre. Ikke på hverandre, men redd for å bli såret. men dette jobber vi med ossmellom. det er uansett ikke det tråden handler om.

Har uansett nå funnet ut at kjæresten min har lyvet til meg om en ting i snart tre år (egentlig flere ting han har lyvet om, men denne ene tingen er den som svir mest), og uavhengig av hva det handler om så er det noe alvorlig og det sårer.. denne er såpass alvorlig at sexlysten min har forsvunnet helt, ser på han og hele løgnen som kvalmende. Får det ikke ut av hodet, det påvirker så mye. Rare og ikke fullt så bra tanker, prøver å få de vekk..

Denne tingen kom frem for to måneder siden, etter dette hadde vi en måneds pause der jeg måtte tenke etter hvordan jeg følte rundt dette da tilliten min til han forsvant nesten helt. jeg spurte om han hadde lyvet om flere ting, han kom med flere ting også, så denne lyvingen har holdt på lenge pga. han har dårlig selvtillit og ikke ville komme med "unødvendige sannheter". Men de var viktige for meg, og det vet han – det var også derfor han løy, redd for at jeg skulle bli sur (har heller ikke blitt det, aldri «straffet» han for ting som har kommet ut)

Han lovet å ikke lyve mer etter dette, og jeg ga han rett og slett en sjanse til bare tilfelle han hadde driti seg ut i engangstilfelle. jeg ville bare ha en fresh start så vi ble sammen igjen og hadde det greit.

Det varte en uke, og så fant jeg ut av enda en løgn som han kom med etter vi ble sammen igjen.. skal nevnes at han gjemte den godt, men magefølelsen sa ifra og fersket han. Nå har jeg mistet så mye respekt for han at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.. det høres ut som jeg er skikkelig streng på hele forholdet, og det er jeg kanskje, men tillit i forhold er så utrolig viktig for meg. Jeg elsker han fremdeles, tror jeg, muligens ikke da tilliten er mer eller mindre helt borte. Ikke klarer jeg å komme over løgnene hans heller. Likevel passer vi jo så godt sammen, og forholdet ellers er bare flotters. Kan virkelig tenke meg å bli gammel med denne mannen. Men jeg er redd for at lyvingen ikke vil stoppe, og at særlig den ene løgnen vil sitte helt fast i meg, og at jeg ikke klarer å glemme den.

Forholdet er helt forandret nå, og vi er ikke den jeg trodde vi skulle bli.

Hvis man passer godt sammen, har det bra sammen men tilliten er borte og følelsene deretter - er det noe særlig håp? Nå skal det sies at han sier at han skal prøve å få hjelp, men generelt sett er han veldig rolig og utsetter det meste. Veldig giddaløs.

Vi har hatt uendelig samtaler om dette, men det virker som han ikke ser hvor skadet jeg og mitt syn på han har blitt, enda jeg har sakt det. Han har ikke sakt ordentlig beklager, heller.

Selvølgelig kan man jo bare vente og se, men håper at andre her kanskje har noen erfaringer de vil dele om tillit i forhold, vaner med å lyve og om det er håp?

takker så mye for all hjelp jeg kan få

Anonymous poster hash: a7eea...1ee

[Gjest noradoll]

Det er håp, men fryktelig vanskelig å få igjen tilliten. Fort gjort at en sliter seg ut på å gå rundt å være "alert" eller på vakt hele tiden for løgn. Hvis det er grov løgn og det har vart lenge er det jo ikke lett å legge det bak seg. Hvorfor løy han? Skjønner han konsekvensene av det han har gjort? Jeg har prøvd å tilgi å gå videre, men slet meg helt ut på å hele tiden tenke det verste..."hva om han egentlig lyver om hvor han er nå" osv. Jeg satte et spm tegn ved alt han sa. Jeg ble sliten og hadde det ikke bra.

[Gjest RompeRusk]

Uten tillit har man ingenting å basere et forhold på. Enten så må du prøve å tilgi og å få tilbake tillit, ellers synes jeg det ikke er noen vits i å fortsette.

Fortsetter du forholdet uten å tilgi/ha tillit, vil du alltid ha det liggende i bakhodet. "Lyver han nå? Hva gjorde han EGENTLIG når han var borte de to timene? Hva med den og den gangen, løy han eller var han ærlig?". Det er utrolig ødeleggende for deg, og den følelsen unner jeg ingen.

[AnonymBruker]

TS her, usen takk for svar, setter pris på det vet at det er vanskelig å få igjen tilliten, det er det værste.. Eksen min var lystløgner, så han løy om alt mulig, til og med hvor han hadde kjøpt brød. naturligvis var det ødeleggende for forholdet, men det var mye annet galt der også som gjorde at det ble slutt.

Jeg tenker at jeg ikke vil gå i samme fella igjen, gi en løgner sjanser på sjanser, men likevel føler jeg kanskje at det er annerledes med kjæresten min. at han faktisk vil slutte med det. men på den andre siden så sier han jo hele tiden at han skal gjøre ditten og datten uten å gjøre det.

en ting er å få igjen tilliten, men så er det den ene løgnen som hodet mitt har stoppet opp helt på - jeg blir uvel av å tenke på det, og det er så utrolig irriterende! usikker på om jeg noensinne kan tilgi han for denne, selv om det er nåtiden som teller.

slitsomt å gå og tenke på om kjæresten lyver eller ikke også.. aff.. særlig når jeg vet at han kan være utrolig god til å lyve og stå på sitt i to timer før han innrømmer det. Altså sitte og lyve meg rett oppi trynet

Anonymous poster hash: a7eea...1ee

[AnonymBruker]

Hva slags type løgner snakker vi om her?

Anonymous poster hash: 17efd...862

[lillaskogfiol]

Syns absolutt tillit er noe man kan jobbe med, men her virker det ikke som typen din vil det, eller syns han har noe å jobbe med. Han har gjort samme feilen flere ganger, når skal han lære?
Det er selvsagt opp til deg hvor mye du takler, og hvor dine grenser går.

Hvis han (som det egentlig virker som) ikke er villig til å jobbe med det og gjøre noe med det, syns jeg du heller skal finne en du kan føle deg trygg på. Det er så utrolig mye i forholdet som kan bli ødelagt, og at du går rundt og er nervøs er ikke bra for deg!

[Marie90]

Hvor gamle er dere?
Får inntrykk av bakgrunnen her at dere begge er unge og at det er deres første virkelige forhold.

Noen har generelt problemer med tillit, men som regel er man mer realistisk og erfaren når tiden går og man har datet flere mennesker. Man lærer seg at noen ganger er man unødig nervøs og må bare ta seg sammen, andre ganger så er det røde flagg som muligens gjør usikkerheten legitim, i hvilket tilfelle man bryter av.

Det er vanskelig å gi god feedback uten å vite hva noen av disse løgnene dreier seg om. Å åpenbart lyve repetitivt er uansett en svært dårlig ting i mine øyne - han vet det sårer deg og han har ved egen vilje, over flere anledninger, dekket over det. Å ikke ville ha en voksen diskusjon med deg om disse tingene tyder også på en umodenhet og en usikkerhet - han er rett og slett ikke mann nok til å takle konsekvensene av egne valg og handlinger. Det vil gi negative utslag senere også.

Hvordan man takler slikt avhenger som regel av livsstituasjon. Dersom jeg var gift med barn hadde jeg nok hatt holdningen at alt skal jobbes gjennom. Var jeg forlovet til min livs kjærlighet, etter å ha gått igjennom en rekke datingsprosesser der jeg har lært forhold og menn å kjenne, så hadde jeg nok sterkt ønsket at vi kom oss videre (avhengig av type løgn).

Dersom dette skjedde mens jeg var i begynnelsen av tyveårene, uten spesifikk forpliktselser og mye erfaring, hadde jeg antakelig sagt til meg selv at datoen er gått ut på dette forholdet. Jeg mener bestemt at dersom noen viser en sitt sanne jeg så tror du på dem første gang.

Jeg antar at ettersom du også er en noe usikker person så har du knyttet deg til denne fyren - han er "hjemme" for deg og dere har tilbragt mye tid sammen. Likevel tror jeg du hadde hatt det bedre med en annen. En selvsikker mann med beina plantet på jorden som er verdt til tillit og dermed gjør at du klarer å jobbe gjennom dinne sjalusitendenser.

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere?

Får inntrykk av bakgrunnen her at dere begge er unge og at det er deres første virkelige forhold.

Noen har generelt problemer med tillit, men som regel er man mer realistisk og erfaren når tiden går og man har datet flere mennesker. Man lærer seg at noen ganger er man unødig nervøs og må bare ta seg sammen, andre ganger så er det røde flagg som muligens gjør usikkerheten legitim, i hvilket tilfelle man bryter av.

Det er vanskelig å gi god feedback uten å vite hva noen av disse løgnene dreier seg om. Å åpenbart lyve repetitivt er uansett en svært dårlig ting i mine øyne - han vet det sårer deg og han har ved egen vilje, over flere anledninger, dekket over det. Å ikke ville ha en voksen diskusjon med deg om disse tingene tyder også på en umodenhet og en usikkerhet - han er rett og slett ikke mann nok til å takle konsekvensene av egne valg og handlinger. Det vil gi negative utslag senere også.

Hvordan man takler slikt avhenger som regel av livsstituasjon. Dersom jeg var gift med barn hadde jeg nok hatt holdningen at alt skal jobbes gjennom. Var jeg forlovet til min livs kjærlighet, etter å ha gått igjennom en rekke datingsprosesser der jeg har lært forhold og menn å kjenne, så hadde jeg nok sterkt ønsket at vi kom oss videre (avhengig av type løgn).

Dersom dette skjedde mens jeg var i begynnelsen av tyveårene, uten spesifikk forpliktselser og mye erfaring, hadde jeg antakelig sagt til meg selv at datoen er gått ut på dette forholdet. Jeg mener bestemt at dersom noen viser en sitt sanne jeg så tror du på dem første gang.

Jeg antar at ettersom du også er en noe usikker person så har du knyttet deg til denne fyren - han er "hjemme" for deg og dere har tilbragt mye tid sammen. Likevel tror jeg du hadde hatt det bedre med en annen. En selvsikker mann med beina plantet på jorden som er verdt til tillit og dermed gjør at du klarer å jobbe gjennom dinne sjalusitendenser.

tusen takk for svar, du traff på så mye i dette innlegget. vi er begge ca. i midten av tjueårene med noen seriøse og mindre seriøse forhold bak oss, så vi er ikke helt ferske. grunnen til mye av usikkerhet hos oss er ikke mangel på forhold og erfaring, men heller dårlige opplevelser i tiligere forhold som fremdeles henger igjen hos begge..

jeg prøver å ikke nevne noe om hva løgnene handler om da jeg vil unngå «Jammen det der er ingenting» eller «Å, for en jævla idiot, dump han», men skjønner at det vanskelig å gi veldig konkrete svar når jeg ikke gir informasjon om det.

jeg kjenner igjen den «ikke mann nok»-greia, for han er litt sånn generelt. tar lite kontrollen, står for det meste og glor og bare lar ting skje.. dårlig selvtillit og tanker om at han ikke er god nok. Når det gjelder livssituasjon så har vi vært sammen lenge, pratet om både forlovelse, giftemål og bli gamle sammen, men ikke mer enn det. knyttet er jeg absolutt, og veldig komfortabel med han. Muligens hadde jeg også hatt det bra med en annen, men jeg er redd for å la kjæresten gå før alt er prøvd. Jeg har generelt vanskelig med å la ting og mennesker gå desverre.. jeg er like redd for å gi han flere sjanser og kaste bort tid.

Skal ikke være lett dette..

jeg er klar over at dere ikke kan gi fasitsvar men jeg setter pris på tips og tanker bare så jeg får litt flere måter å tenke på

Anonymous poster hash: a7eea...1ee

[AnonymBruker]

Det der var som å lese om meg og min situasjon akkurat nå! Jeg er også i et forhold med noen som jeg ikke klarer å stole på pga løgntendenser. Det er, slik jeg har forstått det, hans beskyttelsesmekanisme. Noen løgner har såret meg veldig, men mistenker det er mange hverdagslige småløgner han ikke tenker så mye over at han kommer med, som jeg aldri får vite om. Han er en veldig usikker person, som jeg også er, med lavt selvbilde og mindreverdighetskomplekser fordi han har opplevd en del vonde ting.

Det er forferdelig slitsomt å gå rundt å lure på om han snakker sant til en hver tid.. gjorde han virkelig kun det han sa da han var i byen noen timer? skal jeg ta det han sier nå seriøst? pynter han på sannheten for å unngå at jeg skal bli sur nå?

Jeg er forferdelig glad i han, men kjennes ikke ut som om jeg elsker han lenger. Jeg går rundt å ser på min egen kjæreste som en slags "fiende" som kanskje gjør sårende ting bak ryggen min, er hele tiden på vakt og er veldig kald og avvisende mot han når jeg får vonde tanker om han. Jeg kjenner på en avsky overfor han fordi han er så 'svak' og patetisk at han ikke klarer å stå for ting han sier og gjør, for at han har gitt meg grunn til å ikke stole på han.

Vi snakker en del om det, men kanskje ikke nok..han prøver tilsynelatende å bygge opp tillitten min, informerer meg om ting uoppfordret fordi han vet jeg er usikker, og er veldig god og omtenksom mot meg. Men jeg tror ikke det holder i det lengre løp.

Jeg er sliten og lei, og har det ikke så bra med meg selv lenger og forholdet føles ikke varmt og godt som tidligere. Har likevel veldig vanskelig for å skulle gå i fra han siden jeg er blitt så veldig knyttet til han, og jeg har en drøm om at det skal kunne ordne seg selv om jeg vet det er ganske usannsynlig.

Anonymous poster hash: ddfdb...565

[AnonymBruker]

Det der var som å lese om meg og min situasjon akkurat nå! Jeg er også i et forhold med noen som jeg ikke klarer å stole på pga løgntendenser. Det er, slik jeg har forstått det, hans beskyttelsesmekanisme. Noen løgner har såret meg veldig, men mistenker det er mange hverdagslige småløgner han ikke tenker så mye over at han kommer med, som jeg aldri får vite om. Han er en veldig usikker person, som jeg også er, med lavt selvbilde og mindreverdighetskomplekser fordi han har opplevd en del vonde ting.

Det er forferdelig slitsomt å gå rundt å lure på om han snakker sant til en hver tid.. gjorde han virkelig kun det han sa da han var i byen noen timer? skal jeg ta det han sier nå seriøst? pynter han på sannheten for å unngå at jeg skal bli sur nå?

Jeg er forferdelig glad i han, men kjennes ikke ut som om jeg elsker han lenger. Jeg går rundt å ser på min egen kjæreste som en slags "fiende" som kanskje gjør sårende ting bak ryggen min, er hele tiden på vakt og er veldig kald og avvisende mot han når jeg får vonde tanker om han. Jeg kjenner på en avsky overfor han fordi han er så 'svak' og patetisk at han ikke klarer å stå for ting han sier og gjør, for at han har gitt meg grunn til å ikke stole på han.

Vi snakker en del om det, men kanskje ikke nok..han prøver tilsynelatende å bygge opp tillitten min, informerer meg om ting uoppfordret fordi han vet jeg er usikker, og er veldig god og omtenksom mot meg. Men jeg tror ikke det holder i det lengre løp.

Jeg er sliten og lei, og har det ikke så bra med meg selv lenger og forholdet føles ikke varmt og godt som tidligere. Har likevel veldig vanskelig for å skulle gå i fra han siden jeg er blitt så veldig knyttet til han, og jeg har en drøm om at det skal kunne ordne seg selv om jeg vet det er ganske usannsynlig.

Anonymous poster hash: ddfdb...565

TS her. Aff, trist å lese dette.. Hvor lenge har dere vært sammen?

Kjenner meg igjen med "fiende" delen, samt at kjæresten min prøver å gjøre det godt igjen ved å fortelle ting uoppfordret.. likevel lurer jeg på om det er hele sannheten, eller eventuelt tenker at han hvis han forteller én sannhet så er det OK å lyve om noe annet, som en slags byttehandel.

Jeg er så sint på min for at han ødelagt mitt syn på han, for han er så flott på alle mulige andre måter.. Han prøver å ordne opp, prøve å snakke om det og gjøre meg trygg igjen. Men så nytter det ikke i lenger løp, som du sier..

er du hundre prosent sikker på at du vil gjøre det slutt? Jeg er så usikker på hvor jeg skal sette streken hen, det er så vanskelig når jeg er såpass knyttet til han..

Anonymous poster hash: a7eea...1ee

[AnonymBruker]

TS her. Aff, trist å lese dette.. Hvor lenge har dere vært sammen?

Kjenner meg igjen med "fiende" delen, samt at kjæresten min prøver å gjøre det godt igjen ved å fortelle ting uoppfordret.. likevel lurer jeg på om det er hele sannheten, eller eventuelt tenker at han hvis han forteller én sannhet så er det OK å lyve om noe annet, som en slags byttehandel.

Jeg er så sint på min for at han ødelagt mitt syn på han, for han er så flott på alle mulige andre måter.. Han prøver å ordne opp, prøve å snakke om det og gjøre meg trygg igjen. Men så nytter det ikke i lenger løp, som du sier..

er du hundre prosent sikker på at du vil gjøre det slutt? Jeg er så usikker på hvor jeg skal sette streken hen, det er så vanskelig når jeg er såpass knyttet til han..

Anonymous poster hash: a7eea...1ee

Vi har ikke vært sammen sammenhengende et år enda, men har likevel rukket å bli veldig knyttet til han på den tiden. Er ikke helt sikker på om jeg vil gjøre det slutt..klarer ikke det akkurat nå i allefall, men har ingen tro på at det vil vare. Det har kommet så langt at det er blitt en vond bitterhet mellom oss, til tross for at vi prøver å kommunisere, så blir det mye furting på hver vår kant når jeg får slike destruktive tanker som fører til krangling. Jeg er så usikker og paranoid at når skaden først er skjedd med at jeg har mistet tillitten til han, så vil den nok aldri bli helt reparert. Og det blir en altfor stor belastning både for meg, han og for forholdet i det lengre løp.

Anonymous poster hash: ddfdb...565

[AnonymBruker]

Vi har ikke vært sammen sammenhengende et år enda, men har likevel rukket å bli veldig knyttet til han på den tiden. Er ikke helt sikker på om jeg vil gjøre det slutt..klarer ikke det akkurat nå i allefall, men har ingen tro på at det vil vare. Det har kommet så langt at det er blitt en vond bitterhet mellom oss, til tross for at vi prøver å kommunisere, så blir det mye furting på hver vår kant når jeg får slike destruktive tanker som fører til krangling. Jeg er så usikker og paranoid at når skaden først er skjedd med at jeg har mistet tillitten til han, så vil den nok aldri bli helt reparert. Og det blir en altfor stor belastning både for meg, han og for forholdet i det lengre løp.

Anonymous poster hash: ddfdb...565

TS her igjen. jeg kjenner til furtingen også, og kommunikasjonen er ofte helt forferdelig. Spiller jo ingen rolle hvor lenge man har vært sammen egentlig, man rekker jo ofte å bli veldig knyttet. Håper du finner ut av det etterhvert. Selv er jeg veldig fristet til å gjøre det slutt, men fremdeles veldig usikker. I mellomtiden kan han jo prøve å gjøre det bedre, men jeg kjenner at jeg blir mer og mer passiv.. Bor dere sammen eller har dere avstand? Jeg kjenner at jeg kanskje burde komme meg litt vekk og tenke litt på "egenhånd".. ikke lett dette her :s

Anonymous poster hash: a7eea...1ee