Kjærlighet gjør blind

[AnonymBruker]

Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve hvordan det er å være hodestups forelsket. Og slikt varte det vel i et halvt års tid, i allefall.. Men i løpet av denne tiden skjedde en del "rare ting" som jeg valgte å ignorere der og da. Fordi jeg ble nok litt blind.

Det har seg nemlig slik at den personen jeg var så forelsket i, aldri noensinne hadde nok selvinnsikt til å selv se at h*n gjorde noe galt. I vårt tilfelle var det aldri 2 sider av en sak, kun 1. Noe jeg er sterkt uenig i.

Ikke kunne h*n ta i mot selvkritikk, for h*n var en mester i å ta "ting til seg", samt å vinkle alle "problemer" tilbake på meg - div. at jeg var årsaken til alt selv. En mester var h*n til å få meg til å føle meg dum, liten & tvile på meg selv (noe jeg enda gjør, til en viss grad).

Jeg var virkelig i himmelen med h*n, når vi hadde det godt. Ønsket en fremtid med hverandre, og vi var begge like forelsket. Alt jeg ønsket meg.


Men etter hvert som jeg fikk øynene opp, så innså jeg selv at det kunne ikke være slik det hadde vært. Og forholdet tok slutt. Jeg kan ikke kjempe for en person som ikke evner å se at h*n også kan gjøre ting galt - som om h*n lever i sin egen boble.

Når vi var sammen hadde jeg alltid et inntrykk av at h*n var veldig intelligent, og hadde alt jeg ønsket meg. Nå i ettertid, så lurer jeg egentlig på hva jeg så i h*n. For jeg sliter virkelig med å se hva som er så fantastisk med denne personen, skjønner ikke helt hvorfor jeg ble så forelsket jeg ble. Det er som om boblen min sprakk, og jeg plutselig så alt klart (eller klarere).

Likevel sitter jeg altså her og tviler på meg selv, at jeg kanskje er en veldig fæl person der faktisk alle våre problemer var kun min egen feil, og at jeg bare lurer meg selv når jeg sier at jeg ikke kan se hva jeg så i h*n (for om jeg legger godviljen til, så vet jeg selvfølgelig mange gode kvaliteter h*n har).

Det er slitsomt, fordi jeg vet ikke om jeg gjør det 'rette' med å ikke kjempe for h*n. Tviler på meg selv. Spiser meg opp innenfra. Ser på meg selv som dum.

Har diskutert litt med 2 andre parter, som mener at personen jeg var i lag med burde ha skjerpet seg, oppført seg mer voksent. Men siden disse 2 partene er i min omgangskrets, så kan det være de støtter meg kun fordi jeg er venn med dem.

Men det er det som er så slitsomt. Jeg tviler hele tiden på meg selv, selv om jeg ser ting klarere nå enn tidligere.

Var jeg blind, og ser alt klart nå ?

Eller er jeg blind, som ikke ser at jeg selv er roten til alt ondt.


Litt rotete oppsett av teksten da jeg ikke ønsker å gå for mye i detaljer. Men er det vanlig at en blir "blind" av kjærlighet og lar følelsene overstyre all sunn fornuft? Er det mulig at det kun er en side av en sak?

Er forøvrig i slutten av 20 årene begge to.

Anonymous poster hash: edd04...f9b

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen? Og hvor lenge har det vært slutt? Kjærligheten gjør en så absolutt blind! Men den skal jo gjøre en blind på en god og konstruktiv måte: Det handler om å se hva som virkelig betyr noe hva gjelder forholdet og den man er forelsket i, slik at man skygger unna alt det negative som også naturlig vil være til stedet. Dette negative er i seg selv ikke nødvendigvis noe negativt, men forekommer i form av ulike personligheter/interesser/oppvekts/verdier osv. Men med kjærlighet så klarer man å se bort ifra disse ulikhetene slik at en faktisk blir bedre i stand til å se hvor fantastisk kjæresten faktisk er!

Virker som om dere har hatt en utrolig dårlig kommunikasjon. Har dere noengang hatt en skikkelig oppvask rundt alle disse problemene du sier dere har/har hatt? Om du føler du har blitt såpass godt kjent med h*n og kommet frem til konklusjonen om at h*n ikke er bra nok, så er jo saken grei. Men om du føler det er helt grunnleggende ting i dette forholdet som er blitt forsømt og ignorert, så burde det jo være mulig å få alt på det rene gjennom en solid prat sammen. Kommunikasjon er kunsten som holder par sammen, men ofte oppstår misforståelser - eller at kummunikasjonen uteblir. Hva tenker du? Føler du deg misforstått? Isåfall, hvordan har du klart å få frem hva du mener? Føler h*n seg misforstått? Det blir ofte en krig mellom par når kommunikasjonen ikke fungerer. Man kan føle seg ditt og datt, og det skyldes da "alltid" den andre parten - ikke en selv…. Dette er jo da fordi det er hva den andre gjør/ikke gjør som får en til å føle seg slik som en gjør, og krisen oppstår når en kjører seg fast og ikke vet lenger hvordan man kan komme seg ut av den dårlige sirkelen.

Anonymous poster hash: fa8dd...84f

[AnonymBruker]

Føler teksten din er litt uklar, og skulle gjerne hatt litt mer konkret info for å gi noe mer konkret tilbake. Var det du som slo opp? Hvor lenge siden er det siden dere snakket sist?

Du nevner at denne personen aldri så at h*n gjorde noe galt, var det dette som var grunnen til at det ble slutt? Hva om h*n faktisk sitter tenker det samme som deg? Altså at du aldri innså at du gjorde noe galt (dersom du gjorde det). For innlegget ditt virker preget av skyldfølelse ettersom du nevner at du tviler på deg selv, og lurer på om du er en fæl person. Dette er tydeligvis noe som preger deg og tankene dine. Kanskje det gjør det for h*n på samme måte. Er enig med innlegg 2 om at dette virker som et kommunikasjonsproblem. Har du noen gang pratet med denne personen om det med at h*n gjorde noe som var galt? Eller er det noe du har holdt for deg selv? Det kan jo være h*n ser det selv også, men dersom dere aldri har pratet om det vil jo heller ikke h*n ha mulighet til å innrømme/beklage seg ovenfor deg heller.

Jeg blir også litt forvirra av at du først nevner at du på nåværende tidspunkt ikke skjønner hvorfor du ble forelsket og hva du så i h*n. Etterpå nevner du at du kanskje burde kjempe for h*n. Så for meg virker det som om du er veldig usikker på hva du selv føler, og at du heller ikke føler deg ferdig med denne personen. Savner du h*n?

Jeg tror du bør reflektere litt over følelsene som herjer inni deg. Er dette noe som vil plage deg på lang sikt? Om det kommer til å gjøre det, vil jeg råde deg til å ta en prat med denne personen før det er for sent dersom det kan hjelpe deg å bli kvitt de vonde følelsene. Slike ting kan ligge og ulme i tankene i lang tid (spesielt dersom det er snakk om skyldfølelse), og etterhvert angrer man kanskje på at man aldri gjorde noe med det da man hadde muligheten. Nå vet jeg ikke hvordan ting er mellom dere, og hvor mye kontakt dere evt. har på nåværende tidspunkt, men dersom det var du som dumpa, er det du som burde ta initiativ for å skvære opp. Jeg hadde i alle fall aldri tatt initiativ for å skvære opp med en person som dumpa meg, selv om jeg hadde ønsket å gjøre det.

Anonymous poster hash: 9df0b...19e

[Egutt]

Virker ikke som du er så veldig interessert i svarene du får TS :/ Kanskje du bare trengte å få lufte deg litt?

Uansett så har jeg et spørsmål - har en av dere prøvd å nå den andre siden det ble slutt? Har noen i det hele tatt prøvd å gjøre noe som helst? Eller sitter dere hver for dere nå og tenker stygt om hverandre og bare håper å glemme hverandre? Hva skjer :S

[AnonymBruker]

Har hatt en liknende erfaring selv. Det var utrolig kjipt, har angra voldsomt i etterkant på måten jeg håndterte situasjonen på og kjenner meg litt igjen i situasjonen din TS. Jeg ble usikker mens vi var sammen, avslutta det.fordi jeg følte det var det riktige valget, men gjorde det på en ganske feig måte. Ble veldig forvirra etterpå da jeg fant meg selv i en situasjon hvor jeg rett og slett ikke visste hva jeg følte eller tenkte,hadde utrolig dårlig samvittighet. Vi prata dessverre aldri sammen igjen. Det er flere år siden nå, og dersom jeg hadde hatt muligheten til å gå tilbake i tid er det så mye jeg skulle ha gjort annerledes.

Men det er min erfaring, og man lærer så lenge man lever. Når jeg tenker tilbake på hvordan vi hadde det,og måten jeg feiga ut på blir jeg veldig trist, klarer fortsatt ikke å glemme det som var. I etterkant føles det som at det var min store kjærlighet, og det kommer ikke ofte. Noen opplever aldri å bli hodestups forelska og som blir gjensidig møtt, du er heldig som har opplevd det. Om dere ikke har prata sammen om problemene, så gjør det dersom det betyr noe for deg. Jeg angrer fortsatt på at jeg var for "stolt" til å ta initiativ.

Og ja, jeg tror det er vanlig å føle seg forvirret, eller blind som du sier, når man er forelska, spesielt om ting går fort frem. Da kan panikken plutselig sette inn, og man gjør dumme ting som man angrer på senere. Vanskelig å forklare hvorfor det er slik. Enten så kan du prøve å ignorere disse tankene og håpe på at det skal gå over etterhvert, eller så kan du jo gjøre noe med det. Hva som er best for deg kommer jo an på den spesifikke situasjonen du er i, som jeg egentlig vet lite om.

Anonymous poster hash: 60392...4ad

[Adhara]

Tråden er ryddet for avsporing.

Irrlys, mod.

[frøkna]

Jeg vet akkurat hvordan det er å være i den boblen! Så mye at jeg lurer på om vi har samme eks.. Nå har du "landet" fra forelskelsen, ikke la deg lure av at du nå føler litt på savnet og ensomheten, han er nok en fjott som vet hvordan han skal sjarmere og virke smart. Eller så er det jeg som drar alt for mange personlige paralleller til mine egne erfaringer..

[AnonymBruker]

Jeg tror du må skille mellom følelser og faktiske hendelser for å kunne se klart i din sak. Følelsene er der jo, og ut fra det jeg forstår føler du deg skikkelig tråkket på. Jeg vil be deg lytte innover mot magefølelsen, spesielt når du tenker på hva denne personen sa til deg, påstander personen kom med og hvordan denne personen forholdt seg til deg og dine følelser. Jeg tror at personen har manipulert deg, dette med å legge all skyld over på deg og å nekte å se sitt eget ansvar i dette. Om du syns det er vanskelig å sortere så råder jeg deg til å finne penn og papir og skrive ned det du kommer på. Skriv ned det du vet personen lyver om, skriv ned det du vet ikke er sant, selv om du ikke har bevis.

Personen du nevner minner meg svært om min eks, han skulle ikke og ville ikke, ta på seg sin del av skylden. Så når jeg endelig forlot han vridde han alt om til at jeg var den onde heksa og at alt kom av at jeg ikke kan leve med et annet menneske fordi jeg er så egoistisk. At jeg på slutten måtte bli egoistisk for å redde mitt eget liv, det ville han ikke innse.

Forelskelse kan gjøre en blind, men jeg er sikker på at du har sett mange små tegn underveis, men så er det så vanskelig å stole helt på seg selv, at det er enklere å skyve den bittelille tvilen unna.

Anonymous poster hash: a5ddf...0e7

[AnonymBruker]

Mange gode råd her til deg TS!

Det virker som nevnt som om dere to har en ufattelig dårlig kommunikasjon. Dere virker stae og stolte begge to. Det er ikke nødvendigvis slik at h*n alltid mener det er din feil, og omvendt - svart hvitt. Men i kommunikasjonen gjelder det å legge seg frem slik at dere begge kan være i stand til å se hverandre og forstå hverandre. Om kommunikasjonen er slik at den er anklagende, mistenksom - angripende, da er man med en gang i forsvar og ute av stand til å se hva den andre prøver å formidle.

Det sies at "bedre seint enn aldri" - så ta en tenkerunde, finn ut hva du vil. Vil du ha ham eller iallefall forsones med ham, så gjør du det. Om ikke, lar du være. Og så er det denne lille flisen som kan hjemsøke deg i ettertid - hva om du bare hadde….

Jeg ville personlig valgt å satt meg ned med denne "h*n" og invitert h*n til å ta en solid prat, fullstendig åpen og ærlig. Gjerne brukt flere dager på denne praten slik at man etter denne seansen kan få full oversikt over hva som egentlig har skjedd, og veien videre derfra. Kanskje dere til og med blir mestre i å kommunisere med hverandre?

Anonymous poster hash: fa8dd...84f

[AnonymBruker]

Må si det har kommet mange tilbakemeldinger på det jeg skrev, som i grunn var ganske så "diffust".

Det som er greia, er at jeg var så utrolig forelsket.. ikke bare jeg, men VI. Det er som om vi begge åpnet øynene for en ny verden, som ingen av oss hadde tatt del i før. Det høres veldig "teit" ut, men slik var det. Den åpnet portaler til mye annet også, helt fantastisk sex der vi ble "en". En fremtid så klar. Det var som om vi plutselig "forstod" teite romantiske komedier / kjærlighetsdikt / sanger. Jeg kunne skrevet uendelig pene ting om h*n. En gaffel? En tomat? Uansett hvor tåpelig "ting", så kunne jeg skrevet og lagd noe pent og hyggelig ut av det, som et kompliment til h*n. Det var så gøy!

Kommunikasjon var alltid et problem. Men når jeg tok opp ting med h*n, gikk det aldri bra.. siden h*n tok alt til seg, og på en måte vridde ALT om til at jeg selv var årsaken til det (dette skjedde uansett). Jeg skulle bare ønsket at h*n kunne innsett det selv.

Det skal i grunn så lite til for at jeg hadde vært "fornøyd". En liten unnskyldning, eller en "beklager, men jeg har nok overreagert litt". Det er i grunn ALT som skulle til. Men når det etter så lang tid ikke skjer, så mistet jeg rett og slett lysten på å kjempe for h*n. Vi har lenge vært i en ond sirkel, men jeg var nødt til å ta et standpunkt, kan ikke kjempe for en person som ikke evner å se at h*n også har sin skyld i slik alt til slutt endte.

Er vel i grunn redd for at jeg aldri vil oppleve en slik kjærlighet igjen. Og personlig så tror jeg at det er mulig å bryte ut av den onde sirkelen og havne tilbake dit vi en gang var, selv etter alt som er sagt mellom oss, men da må den andre parten også kunne innse sine 'feil'.

Frustrerende dette her.

Og forresten, ja, jeg måtte bare få "lufte tankene litt". Men det er også mange gode svar som går inn i "innboksen" min, og som sikkert vil prosesseres i løpet av noen kvelder.

Anonymous poster hash: edd04...f9b

[AnonymBruker]

Kjenner litt på samme frustrasjon som deg TS, det er utrolig kjipt! Jeg skulle også gjerne hatt en unnskyldning som aldri kom. Brukte mye tid og krefter på tanker rundt temaet i starten. Men ikke la denne personen dra deg ned i søla, ikke la h*n få deg til å tvile på deg selv dersom du ikke har gjort noe galt. Skjønner ikke at folk kan oppføre seg slik dersom de bryr seg om den det gjelder.Alle har sine feil, men det er alltid en styrke å kunne innrømme dem for seg selv og andre. Så det virker ikke som at denne personen er så sterk på akkurat det punktet, og det vet h*n nok selv også.

Du vet nok best om du har alt på det rene eller ei, har du ikke det det, så er dere vel i samme båt begge to hvor ingen av dere føler at den andre forstår. Hvis det er caset ville jeg pratet med personen om det.

Anonymous poster hash: 9df0b...19e

[AnonymBruker]

Jess og her e enda en i samme bås;) Kan faktisk ikke huske å ha fått en eneste unnskyldning uten å måtte kreve det - og selv da var det ikke så ofte den kom. Dette medførte at jeg etterhvert begynte å få vanskeligheter med å unnskylde meg (noe jeg alltid hadde vært flink til, selv de ganger jeg ikke synes det var riktig - bare for å roe gemyttene). Etter mye frem og tilbake med horribel kommunikasjon i vårt forhold så endte jeg det hardt og brutalt, pakket og gikk. Etter noen uker prøvde jeg å ta kontakt for å skvære opp og ta DEN praten. Men intet svar å få, så no gir jeg F#$%

Med andre ord - ikke forvent noe svar

Anonymous poster hash: fa8dd...84f

[AnonymBruker]

ts her igjen:

Selvfølgelig har jeg også gjort noe galt. Jeg er langt i fra skyldfri. Men jeg har prøvd å prate så mange ganger om våre "issues", uten å komme noen vei med det. Det blir alltid vinklet tilbake mot meg, uansett. Jeg er skyld i alt selv. I følge h*n. Og jeg blir straffet for det, på en måte som ødela forholdet bare enda mere.

Føler ofte at vi kommer fra hver vår planet, for det ser ikke ut som om noen av partene forstår 'hverandre'.

Det er synd, for jeg tror selv vi kunne hatt det så supert i lag.

Jeg forventer ikke noe svar fra h*n. Denne personen er alt for sta og stolt til å kunne gjøre noe slikt. Jeg har for lengst gitt opp kampen. Likevel svir det sånn nå i ettertid. Selv om jeg vet at jeg har gjort rett med "å stå opp for meg selv" - så gjør det vondt.

Blind har jeg vært, blind er jeg fortsatt, bare ikke fullt så mye. Jeg gjør det rette, men det føles likevel så galt.

Men livet går nok videre for det. Men det vil ta tid.

Takk for de svar jeg fikk, til tross for mine diffuse innlegg. Mange gode svar.

Anonymous poster hash: edd04...f9b

[Håndkrem]

Du blir blind av kjærlighet ja! Forstår ikke hvordan jeg kunne syns at eksen min var verdens fineste. Uff, så flaut.

[AnonymBruker]

Folk tenker ofte "Hva i helvete var det jeg tenkte på?"

Det er bare et sunt tegn, når man havner der. Tenk det støtt og stadig... det fører lærdom med seg. Opplev ting, aksepter at man havner på gale veier; men ta ansvar og spør deg selv "Hva tenkte jeg på??"

Anonymous poster hash: adc7c...00c

[AnonymBruker]

ts her igjen:

Selvfølgelig har jeg også gjort noe galt. Jeg er langt i fra skyldfri. Men jeg har prøvd å prate så mange ganger om våre "issues", uten å komme noen vei med det. Det blir alltid vinklet tilbake mot meg, uansett. Jeg er skyld i alt selv. I følge h*n. Og jeg blir straffet for det, på en måte som ødela forholdet bare enda mere.

Føler ofte at vi kommer fra hver vår planet, for det ser ikke ut som om noen av partene forstår 'hverandre'.

Det er synd, for jeg tror selv vi kunne hatt det så supert i lag.

Jeg forventer ikke noe svar fra h*n. Denne personen er alt for sta og stolt til å kunne gjøre noe slikt. Jeg har for lengst gitt opp kampen. Likevel svir det sånn nå i ettertid. Selv om jeg vet at jeg har gjort rett med "å stå opp for meg selv" - så gjør det vondt.

Blind har jeg vært, blind er jeg fortsatt, bare ikke fullt så mye. Jeg gjør det rette, men det føles likevel så galt.

Men livet går nok videre for det. Men det vil ta tid.

Takk for de svar jeg fikk, til tross for mine diffuse innlegg. Mange gode svar.

Anonymous poster hash: edd04...f9b

Jeg kjenner meg igjen i masse av det som blir skrevet i denne tråden, men jeg vil dessverre også tro at de aller fleste av oss klamrer oss til vår subjektive oppfatning av problematikken.

En skulle nesten tro det var meg du skrev om, sett ut fra min x og hennes overbevisning av hvem som hadde mest skyld i at forholdet vårt ikke fungerte. Jeg er så absolutt ikke feilfri, det er jo ingen. Men de avgjørende feilene i vårt forhold og påfølgende brudd må faktisk hun ta på sin kappe. Og dette gjelder ene og alene kommunikasjonsutfordringer og hennes oppfattelse av egen rolle og vilje til å erkjenne feil og skyld. Dette har jeg også fått bekreftet fra hennes nærmeste familie, som i ettertid av bruddet har fortalt meg masse om hennes måte å takle sånt på.

Det hele koker ned til at jeg burde ha kjempet for forholdet, noe som jeg ser nå. Når en står midt oppi det så blir en blind for egen oppfattelse, og handler ut fra det. Essensen er altså kommunikasjon! Og er partene oppriktig glade i hverandre så skal dette i de aller fleste tilfeller la seg gjøre å ordne opp i. Men en må være villig til å svelge noen kameler, samt se situasjonen med andre øyne. Og om mulig av en 3. person, men når dette ikke er mulig; i hvert fall fryse situasjonen: spør hvor skoa trykker, og hva en kan gjøre for at det hele skal bli bedre. Jeg ser også at du skriver at du har forsøkt, men hadde jeg vært deg så hadde jeg ikke gitt opp. Hvis jeg forstår deg riktig så mener du at dere tross alt har en framtid sammen så da er det også helt riktig å gi det flere forsøk. Det burde i hvert fall jeg gjort, for jeg elsker faktisk x'n min. Det var med andre ord ikke verdt å gi opp!

Mulig du har forstått det men jeg kjenner altså igjen mye av min x slik du beskriver din egen rolle i ditt forhold. Jeg vil selvfølgelig ikke direkte ilegge deg noe slags ansvar for feilene, for det har jeg faktisk ikke nok grunnlag for å mene. Men, er du helt sikker på at du ikke har flere feil her enn hva du selv oppfatter? Kan det være noe i det han sier?! Har du egentlig gått mange nok runder med deg selv? For det burde min x og for såvidt også jeg selv ha gjort før vi ga opp og gikk fra hverandre. Nå er tabben gjort, og dessverre ikke reversibel.

Det ble vel ganske rotete dette innlegget, beklager dette. Rådet mitt er rett og slett at du skal kjempe for forholdet. Spesielt siden du nå er på et nivå der du ikke vet hva du skal gjøre! Skulle det uansett skjære seg så har du i det minste prøvd en siste gang.

Håper det ordner seg for dere begge to

Anonymous poster hash: 3fa42...6dd

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 9d3b7...ca6