Føler meg tatt som en selvfølge

[AnonymBruker]

Jeg har en flott datter, la oss kalle henne Anna. Anna er 10 år, blid og fornøyd, flink på skolen, flink i idrett og har mange venner. Hun opplevde at foreldrene hennes skilte seg for noen år siden og at faren flyttet inn til en ny dame med barn. Det var ikke helt greit for Anna, det var både spennende og litt dumt. Fikk flere ganger telefon fra henne om at hun ville hentes når hun var hos faren fordi noen tok lekene hennes, jagde henne ut av rommet etc. Selvsagt kunne jeg ikke blande meg inn og det var tungt for et mammahjerte.

Anna var vant med at det var jeg som var med på trening, i bursdager, i opplegg på skola og alt annet. Faren hadde det ofte travelt med "viktige" saker.

Etterhvert ble faren alene og heldigvis tar han nå igjen for det han har forskjømt. Han stiller opp og er tilstede for Anna, hun bor 50/50 hos hver av oss.

Men nå sliter jeg med dårlig samvittighet fordi jeg blir lei meg fordi jeg føler jeg ikke er så viktig. Skal forsøke å forklare med noen eksempler. Dersom jeg er med Anna på trening eller vi er på en butikk eller kjøpesenter i "min" uke og faren dukker opp løper hun bort og klemmer han. Hvis jeg kommer på trening eller møter dem på en butikk eller kjøpesenter i "hans" uke vinker hun til meg. Ikke noe løping, ikke noe klemming. Jeg må virkelig ta meg i å ikke virke sur, jeg kan jo ikke akkurat si "hei, hvorfor får pappa klem og ikke jeg?"

Er vi sammen på noe sosialt eller i forbindelse med skolen sitter hun på fanget hans og det virker som om hun nesten overser meg.

Den uken hun er hos meg er hun veldig kosete, kaller meg for verdens beste mamma, sitter på fanget og gir uttrykk for at hun er veldig glad i meg. Vi har det kjempefint sammen, både jeg og henne og hennes søsken. Og jeg gjør selvsagt det samme tilbake. Aner ikke hvordan hun er hos faren.

Men det med at hun så tydelig foretrekker han i ulike situasjonen gjør at det kjennes ut som om hjertet mitt blir vridd. Det gjør vondt og jeg føler at jeg blir tatt som en selvfølge. At jeg har fulgt opp på alle områder i masse år telles visst ikke i det hele tatt så lenge.

Er jeg egoistisk som føler det sånn? Er det flere enn meg som føler det sånn?

Anonymous poster hash: 79a97...af6

[Gjest Gjest]

Snarere at hun føler hun må tekkes han for å få kjærlighet, mens det ikke trenges med deg.

[Marsipan]

Enig med Gjest!

Du bør ta det som et kompliment at datteren din er avslappet rundt deg, og ikke har dette behovet for verken å få eller gi bekreftelse. Hun vet at det dere to har er trygt og stabilt, uten at hun trenger å jobbe for det.

Endret 26. november 2013 av Marsipan

[Sissan1]

Tenker som gjest, hun opplever ikke å måtte "kjøpe" din kjærlighet med ekstra kosing og klenging, mens med far må hun stadig søke bekreftelse på at hun er elsket.

At du har fulgt opp i alle år gjør at hun er 100% trygg på deg, og vet at du elsker henne. Hun antar nok også at du vet at hun elsker deg, og anstrenger seg ikke for å vise det. Jeg ville IKKE sagt noe til henne, hun trenger nok å ha den sikkerheten i livet sitt at du er der uansett hva, og om du begynner å stille krav om like mange klemmer som pappa får, vil det kunne bryte litt i den tryggheten du skaper. Syns du skal være stolt jeg.

[*Frida*]

Eg tenker det samme som Gjest. Du har alltid vore der for henne, ho stoler på deg og at du er der for henne til alle tider. Du er, og skal vere ein selvfølge for dotter di. Faren har vore fråverande for henne, og no viser ho at ho er glad i han, og set pris på at han er der.

Barn skal ikkje måtte bevise at dei er glade i foreldra sine. Ver glad for at ho stoler på deg. Ho stoler nemlig ikkje på at faren kjem til å vere der for alltid, ennå.

[AnonymBruker]

Takk for nydelige og tankevekkende tilbakemeldinger. Har ikke tenkt slik på det i det hele tatt, har bare vært lei meg. Så takk.

-ts

Anonymous poster hash: 79a97...af6