Du betyr så mye for meg, og jeg ingenting for deg

[AnonymBruker]

Det nærmer seg ett år siden vi møttes. Vi var på samme møte, uten en anelse om hvem den andre var. Blikkene våre møttes for første gang, vi kikket en stund. Vi så vekk. Så en gang til. Du smilte. Jeg rødmet. Hele kvelden fortsatte det, beskjedent, uskyldig. Jeg sa en kort setning til deg. Du svarte kort.

Jeg husker enda den dagen så godt. Alle detaljer, hva du hadde på deg, hvordan været var, meldingen jeg i all lykke sendte til min venninne da jeg dro hjem. Ville jeg få se deg igjen? Jeg fant deg på Facebook, men turte ikke legge deg til. Dagene gikk. Det var blitt helg, og jeg var ute på byen, og der var du også. Du gikk rett bort til meg. Vi hadde en fantastisk kveld, med alkohol, dansing, og om jeg får si det selv: Ganske mye klining.

Morgenen etter la du meg til på Facebook og vi snakket, lenge, om alt. Det var som om vi kjente hverandre godt. Dagene gikk og vi møttes igjen, jeg husker jeg skulle møte deg på bussen, jeg var så nervøs. Bussen stoppet. Du gikk på. Satt deg ved meg. Smilte. Vi snakket, masse, alt var så lett, så enkelt. Du var som meg.

Ukene gikk, og vi begynte å sove hos hverandre i helgene. Vi holdt hender, så på film, lagde middag, etter hvert så kysset vi. Lange, myke kyss. Jeg lå i armkroken din. En dag så sa du at du var glad i meg. Jeg lyste, jeg var så lykkelig. Jeg følte meg hel.

Etter nok en stund så lå vi sammen. Det gikk rolig, plagg for plagg, gode kyss, jeg var klar for deg og jeg ville ha deg. Jeg ville ha oss.

Beskjedent spurte du om jeg ville være med og møte din far. Det ble et kort og kleint møte, men jeg følte at dette, dette er på vei til å bli noe. Jeg fortalte venner og familie om deg, kolleger fant det ut. Selvtilliten min vokste, jeg følte verden var varm og vennlig, du var så god mot meg og behandlet meg så fint.

Brått en dag så var du ikke der. Du avlyste helgen vår, for tredje gang. Så var du borte. Jeg gråt i månedsvis, jeg sørget over tapet av deg. Og tapet av meg. Jeg lå inne, følte meg så ensom, memorerte alt ved deg, om og om igjen spilte du av i hodet mitt, som en vuggesang.

Jeg trengte svar. Jeg kontaktet deg, gjorde meg selv til en narr og fortalte om alt jeg følte for deg. Du avviste. Jeg møtte deg på et utested flere måneder senere, og du snakket til meg som en gammel venninne. Var det alt jeg var for deg?

Jeg måtte gråte etter møtet vårt, og dine gode venner kom ut til meg og trøstet. De fortalte om deg, hvordan du ikke ville ha noe seriøst siden du nylig hadde kommet ut av et flere års langt forhold. Du ville bare ha sex, og jeg ga det til deg. Jeg ga deg av meg, og alt jeg ønsket tilbake var kjærlighet, den kjærligheten jeg hadde for deg.

Jeg sitter her nå, ni måneder etter bruddet og tenker på deg daglig. Jeg har gått videre, jeg har funnet en som er verdig min kjærlighet og som elsker meg tilbake. Jeg har det bra! Men tankene streifer om deg stadig, hvordan du behandlet meg, hvordan jeg ikke betød noe for deg, når du var og er en stor del av meg. Tenker du på meg? Når du ikke får sove om kveldene, hender det at du husker meg? Er jeg helt glemt for deg, som alle de andre jentene dine?

Jeg hadde så mye kjærlighet å gi deg, og du tok ikke imot. Kjærligheten min er reservert for deg, men du får den aldri. Jeg husker ikke lenger den slepende tonen i stemmen din, hvordan håret ditt luktet eller hvordan rynkene i pannen beveget seg i takt med øynene dine. Jeg vil glemme deg.

Anonymous poster hash: 4c314...f80

[Aryamili]

Jeg føler sånn med deg, Ts. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men jeg lå aldri med "min". Derimot "byttet" ham meg ut med min beste venninne, og enda klarte jeg ikke å komme over ham.. Så vi forsøkte igjen noen ganger, men han rotet det alltid til, og tilslutt følte jeg bare at han lekte med meg. Likevel elsket jeg ham. Selv om det aldri ble oss. Vi var aldri sammen, men det var alltid noe der. Nå er det flere år siden, og av og til er jeg sikker på at jeg er over ham. Jeg er sammen med en annen nå, og vi har det utrolig bra sammen. Av og til besøker ham meg likevel i drømmene mine (ganske sjelden), men det vil aldri bli oss og det har jeg godtatt, selv om det kan være vondt å bli minnet om ham..

Det jeg prøver å si er at du kommer over ham, dersom det ikke skulle bli dere. Det er jeg sikker på, for jeg trodde aldri jeg skulle klare å gå videre, men det har jeg gjort.

Vet ikke om noe av dette hjalp, men sender deg iallefall en klem