Er din "harde" type åpen med deg når det kommer til følelser?

[AnonymBruker]

Dette er et spørsmål rettet til jenter/kvinner som er sammen med menn som er av den harde typen. "Get over it" attitude, likegyldig... ja, dere skjønner? Mener ikke drittsekker, han er gjerne snill og en god kjæreste, men at han bare er sånn.

Og så kommer spørsmålet da: Hvis det er et tema som er ømt for kjæresten din, eller noe trist/dumt som har skjedd som påvirker kjæresten din nok til at han faktisk blir nedfor, trist eller bare superforbanna: kommer han til deg da? Eller snakker han med deg om problemet ish? Har du noengang sett han uttrykke følelser, for eksempel gråting? Eller bare at du SER at han er veldig opprørt da og ikke skjuler det for deg.

Jeg spør fordi jeg er veldig godt igang med en sånn type. Vi er vel kjærester, men jeg er fortsatt ikke 100% sikker. Uansett så har vi hengt veldig mye sammen og er blitt glade i hverandre og oppfører oss som et par.

Jeg er vant med litt følsomme menn, ikke sutremenn, men sånn.. midt i mellom greie. Så jeg har på en måte alltid visst hvor jeg har han osv. Men han her er noe annet. Jeg merker jeg ikke tørr å vise så mye sårbarhet rundt han helt ennå da jeg har fått inntrykk av at han ikke liker sutring og sånt. Ikke mistforstå, han er kjempesnill og tar godt vare på meg osv. Men akkurat når det kommer til dypere ting, følelsesmessig osv så fjerner han seg litt.

Men i dag morges fikk jeg melding av han (vi er for tiden flere timer unna hverandre) om at stefaren hans har dødd. Han har vært syk lenge. Og de hadde et nært forhold, blant annet fordi kjæresten min var 6 år gammel da stefaren kom inn i bildet. Han er nå 22 år. De gjorde mange ting sammen som kompiser osv, så jeg regner jo med at han er veldig lei seg nå. På mld skrev han "Pappa sovnet inn i natt. :/" Jeg ringte han, men han tok ikke tlf. Så jeg svarte istedet "Ånei Går det bra? Vet ikke helt hva jeg skal si. Prøvde å ringe deg <3" Han svarte ganske kjapt "Jada. Kunne ikke ta tlf var på sykehuset, men ringer deg igjen etterpå."

Og det er nå tre timer siden. Jeg har fortsatt ikke hørt noe og jeg vet ikke om jeg burde sende han mld eller ikke. Vil ikke mase for mye heller. Men jeg tenker masse på han, tenker ikke på noe annet og er faktisk ganske trist selv. Fikk aldri møtt stefaren hans, blant annet fordi han ikke ville ta meg med dit (på sykehuset) og jeg lot vær å mase om det. Så.. Men jeg blir jo trist for det,på hans vegne og sånt.

Fint om dere kunne svart på spm mitt og evt gi meg noen råd?

Anonymous poster hash: 941a2...3f8

[Binta Ba]

DU kan jo sende en melding og bare si at du håper det går bra, og at du tenker på ham.

Mannen min er av den røffere typen. Jeg har sett ham gråte tre ganger; da barnet hans ble født, da han mintes farens dødsfall, og da han traff moren sin igjen for første gang på nesten fem år.

Om han er opprørt, må jeg bare gi ham tid. Maser jeg, blir det en stor krangel; han trenger tid til å fordøye ting.

Er han trist, trenger han at jeg viser at jeg er der, men at jeg gir ham tid. Han sier selv han setter pris på at jeg styrer litt ekstra rundt ham ( handler inn noe jeg vet han liker godt av mat/drikke f.eks ).

[AnonymBruker]

Ja, det var det jeg lurte på om jeg skulle gjøre. Men at du sier at jeg kan gjøre det, bekrefter at jeg tenkte litt riktig. Så sendte mld nå.

Hørtes litt ut som kjæresten min, men nå vet jeg jo ikke hvordan han vil at jeg skal oppføre meg rundt han når han er trist da. Men kan tenke meg noe slikt som du beskriver. Jeg har litt lyst til å dra til han egentlig... det tar meg rundt fire timer, men han er verdt det. Det er bare det at jeg ikke vet om han har så lyst til det. Kanskje det passer dårlig i dag. Men i morra eller noe kanskje tenkte jeg på..

Anonymous poster hash: 1c213...b7b

[Binta Ba]

Ja, det var det jeg lurte på om jeg skulle gjøre. Men at du sier at jeg kan gjøre det, bekrefter at jeg tenkte litt riktig. Så sendte mld nå.

Hørtes litt ut som kjæresten min, men nå vet jeg jo ikke hvordan han vil at jeg skal oppføre meg rundt han når han er trist da. Men kan tenke meg noe slikt som du beskriver. Jeg har litt lyst til å dra til han egentlig... det tar meg rundt fire timer, men han er verdt det. Det er bare det at jeg ikke vet om han har så lyst til det. Kanskje det passer dårlig i dag. Men i morra eller noe kanskje tenkte jeg på..

Anonymous poster hash: 1c213...b7b

Da ville jeg spurt han når du prater med ham neste gang.

Så lenge du har mulighet til å komme, kan det fint hende han gjerne vil det

Mannen min trenger nærhet når han er trist/sint, men uten masse prating. Han liker å bare vite at jeg er der om han trenger det...noen ganger prater han ut, andre ganger ikke.

[Marie90]

Jeg er en emosjonell type selv og er mest tiltrukket av typisk maskuline, uemosjonelle menn. Det betyr IKKE likegyldig, men at de reagerer noe mer med sinne enn med sorg og at de har en veldig proaktiv holdning til problemer - glem det og gå videre, eller fiks det. Ikke noe særlig behov for å "prate om det".

Jeg foretrekker litt "beina på jorda" menn - det er en fin komplimentær til meg. Han er mer rasjonell når jeg lar følelsene tar overhånd.

Sistnevnte kan jeg for så vidt identifisere meg med. Selv om jeg kan ha mye følelser synes jeg ikke nødvendigvis det alltid er best å sitte og prate om det. Det kan drive en lenger ned i vonde følelser når man egentlig bør distrahere seg. Det er jo noe som heter å "dyrke sorgen".

For å svare på spørsmålet - alle støter på problemer. Av gutter jeg har datet så nei, jeg har aldri sett dem gråte. Men har de et problem har de nevnt det for meg, hva som er problemet, og jeg har gitt dem støtte. Det er stort sett slik det har vært. Har riktignok aldri vært sammen med noen mens de har mistet en forelder, med unntak av en som mistet bestemoren. Jeg ga ham sympati men han var ikke veldig lei seg og ønsket ikke å prate om det.

Jeg ville bare sagt at du er der hvis han vil prate, men ikke presset på.

[AnonymBruker]

Bare vær naturlig. Er du en omsorgs-person av natur, så vis det, ikke hold tilbake. Ligger det ikke i din natur så ikke press deg. Men hadde det vært meg så hadde jeg spurt om han ville ha meg i nærheten om jeg kunne få komme. Å bare vær der som de andre skriver, uten at en trenger å prate så mye.

Anonymous poster hash: 6f892...968

[AnonymBruker]

Jeg er vel litt sånn midt i mellom. Det kommer veldig an på hvem det er. Når det gjelder folk jeg står veldig nær og bryr meg masse om, så er jeg en omsorgsperson. Om det gjelder generelle venner eller folk jeg henger med et par ganger men ikke noe mer enn det, så er jeg ikke like flink... da overlater jeg det ofte til noen andre.

Nå føler jeg at jeg burde vært der hos han. Jeg vil trøste han om han vil/trenger det osv. Ikke fått svar ennå. Jeg venter med å spørre han om han vil ha meg der når han har svart meg.

Anonymous poster hash: 1c213...b7b

[AnonymBruker]

Han ringte nå. Han orket visst ikke å være der, så han vil hit. Han jobber egentlig i millitæret så han bor der, men når han er hjemme så bor han hos moren sin. Kanskje derfor han ikke orker at jeg kommer dit når ting er såppas tungt nå..? Jeg sa at jeg hadde tenkt å dra til han, men han inisterte på å komme til meg.

Så da får jeg vel lage istand no middag osv? Han hørtes helt normal ut i tlf. Verken glad eller lei seg. Merker jeg blir litt nervøs nå. Aner ikke hva eller hvordan jeg skal være mot han når han kommer. Bør vel kanskje bare gjøre det som føltes naturlig for meg..

Anonymous poster hash: 1c213...b7b

[AnonymBruker]

Bare vis at du er der for han. Klem litt ekstra på han. Lag noe mat som du vet han liker.

Anonymous poster hash: a7e50...626

[AnonymBruker]

Bare vis at du er der for han. Klem litt ekstra på han. Lag noe mat som du vet han liker.

Anonymous poster hash: a7e50...626

Mm. Tenkte det samme! Fikk plutselig masse å gjøre nå. Rydde her litt, handle mat, lage middag.. ordne meg!

Anonymous poster hash: 1c213...b7b

[AnonymBruker]

Vi er sammen! Hehe.. var det første jeg måtte skrive. Var ikke akkurat på den måten jeg så for meg åssen vi skulle bekrefte at vi var et par, men sånn ble det.

Begynte med at han endelig kom fram og jeg nettopp var ferdig med middagen. Hans favorittrett. Han var heldigvis sulten så jeg fikk fram et lite smil fra han. Jeg handlet inn julebrus og øl også,så han kunne velge. Så koste vi oss hele kvelden på sofaen. Snakka litt om stefaren hans. Det virket som han likte å snakke om det og var litt åpen med meg. Så satt vi å holdt rundt hverandre lenge. Så sa han noe lignende "Hadde glemt åssen det var å ha kjæreste.." og det bekreftet jo alt! Jeg svarte med at jeg likte å være kjæresten hans. Jeg er 100 ganger mer forelsket nå ihvertfall!

Han felte også noen tårer. Før vi spiste middag, så satte vi oss ned på sofaen med en gang. Jeg satt på fanget hans. Han prøvde han så godt han kunne å smile å holde følelsene inne, men jeg skjønte jo at han var kjempelei seg. Så jeg sa at han ikke måtte late som foran meg, og da slapp han tårene. Jeg bare ga han en lang klem og kysset han litt. Det var litt intenst... men akk så romantisk! *.*

Han dro tilbake i stad. Blir to uker til til jeg ser han, og som jeg savner han allerede! Svever litt rundt av forelskelse samtidig som jeg ikke vet helt åssen jeg skal reagere. Midt oppi alt dette med stefaren så tørr jeg ikke å vise så mye glede osv til han ennå. Men det går seg til da!

Anonymous poster hash: 1c213...b7b