lite fysisk kontakt i barndommen. kan det prege en senere i livet?

[AnonymBruker]

Ser rundt meg at mange fedre, så vel sim mødre kysser og klemmer på barna sine. I tillegg sier foreldre ofte til barna at de er glad i dem. Jeg vet at foreldrene mine elsker meg, de stilte alltid opp og det er i det lange løp det viktigste. Handling er jo viktigere enn ord og klemmer. Hos oss klemte vi nesten aldri hverandre og vi sa aldri at vi var glad i hverandre. Kjærlige ord ble aldri brukt. Dulling fantes ikke. Jeg lurer på hvordan det kan prege en senere i livet. Det var lite affection for å si det sånn. Jeg er sjenert og en mann må alltid ta initiativ i initime forhold. Klemmer venninner nå, men dette var rart for meg. Mamma klemmer aldri venninner, hun har nesten ingen venninner og snakker aldri om følelser.

Anonymous poster hash: d5cd6...3ba

[AnonymBruker]

Har alltid blitt klemt å kost på av mamma og pappa, og jeg har endt opp med å få helt noia av sånt. Klemmer venninner og tanter og onkler og sånt, men det er av ren plikt. Den eneste jeg liker at tar på meg er kjæresten min.

Anonymous poster hash: dd7ee...98c

[AnonymBruker]

Ja, det kan jo prege deg senere i livet, men bare det at du er obs på det hjelper jo. Hvis du vil ha mer fysisk kontakt selv, er den beste måten å bli trygg på kjærtegn sammen med en kjæreste. Jeg vikste selv opp med lite fysisk kontakt i familien, men jeg har vært i et langvarig forhold nå der det er mye kos hver dag. Jeg liker det! Jeg tenker bare at foreldrene ikke prioriterte riktig.

Håper du finner noen er trygg på og kan kose masse med.

Anonymous poster hash: 48ab1...272

[Gjest Summers]

Er jo ikke noe du får gjort med barndommen uansett, og det er folk som har opplevd ganske mye mer traumatisk barndom enn deg som har klart seg så tror nok det ordner seg om du jobber med det.

[AnonymBruker]

Kjæresten min fikk vel en klem av foreldrene på bursdagen, ellers lite selv om de er kjempe gode foreldre og sånt. Jeg fikk masse klemmer og ble strykt på. Han hater å bli strykt på, jeg elsker det. Men han har ikke noe imot å stryke på meg. Har vært innom tanken at det er nok grunnen.

Anonymous poster hash: 97e2d...36a

[AnonymBruker]

Foreldrene mine sa sjeldent at de var glade i meg da jeg var liten, nå gjør de det "hele tiden". Husker ikke sist jeg sa jeg var glade i de, det er nok noen år siden. Men de betyr mer for meg enn noen andre. De synes nok det er trist at jeg ikke sier det, men hva skal man gjøre? Det går bare ikke. Hadde og store problemer med å prate om følelser, har blitt bedre med tiden da. Det gikk litt inn i forhold og, greide ikke si til kjæresten at jeg var glad i han, selv om jeg var det. Vente meg til det til slutt. Sånn sett føler jeg at det har "preget" meg, men ikke de helt store psykiske skadene.

Anonymous poster hash: ea37f...944

[AnonymBruker]

Ts her. Mener ikke å krisemaksimere. Hadde en fantastisk barndom. Har bare litt vanskelighter med kjæresteforhold i starteb. Føles unaturlig å ta på andre

Anonymous poster hash: d5cd6...3ba

[AnonymBruker]

Vi hadde det heller ikke slik, men det var i tillegg langt mer kjipe forhold som lå bak sånn sett.

Jeg har tenkt endel på det med nærhet osv, fordi jeg merket det spesielt i tenårene at jeg ikke var vant med klemmer og det da ble vanlig å klemme venner ved treff/avskjed. Jeg merket jo også at andre hadde mer enkelt for å bare ta på andre uten å tenke over det, og jeg tenkte vel at jeg selv ønsket å ha mer naturlig forhold til det.

Så dermed bare begynte jeg å ta imot klemmer osv, og gjerne ta initiativ til det samme selv hos de jeg visste var vant til det og hvor det føltes naturlig(de var gjerne typisk "klemmere" selv).

Det gikk ikke langt tid før det føltes naturlig, og idag klemmer jeg stort sett alle jeg kjenner og har oppdaget at jeg egentlig har ganske lett for kroppskontakt osv, lettere en endel andre.

Så det er bare å begynne - det går seg ganske kjapt til at man får et mer avslappet forhold til det.

Anonymous poster hash: 5d262...f4a

[AnonymBruker]

Jeg tror helt klart det kan prege en senere i livet, det har hvertfall gjort noe med meg...

Jeg har aldri hørt foreldrene mine si at de er glade i meg. Jeg kan aldri huske å ha fått så mye som en klem eller en klapp på skuldra en gang. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang f.eks satt på fanget deres som liten eller at de strøk meg på kinnet før jeg skulle sove.

Vi har aldri snakket om, eller vist, følelser hjemme. Jeg har aldri sett foreldrene mine verken trist, sint eller veldig glad. De er liksom bare...nøytrale, uansett hva som skjer. Vi har vært i utallige begravelser opp gjennom årene, og jeg har ikke sett antydning til tristhet selv om det har vært deres egne søsken som ble begravet.

Alt dette har helt klart hatt negativ innvirkning på meg. Jeg har undertrykt følelser hele livet, og som barn resulterte det i jevnlige raserianfall der det rett og slett bare rant over for meg. Ellers var jeg veldig stille, innesluttet, sjenert og usikker. Som ung voksen begynte jeg å skade meg selv, og jeg tror mye av grunnen til det er at jeg aldri har lært meg å håndtere følelser.

I dag er jeg snart 30 og sliter fremdeles med blant annet å regulere følelser. Prøver å ikke være bitter på foreldrene mine, for de var jo aldri slemme mot meg og de aner nok ikke hva de har påført meg.

Men ja, jeg tror helt klart at lite fysisk kontakt kan prege en for resten av livet. Jeg har kjæreste nå, og det var utrolig rart å ha fysisk kontakt i begynnelsen men det går litt bedre nå...han er heldigvis veldig tålmodig med meg. Jeg har til og med klart å begynne å ta litt initiativ til kos/sex selv, og det er virkelig et stort steg for meg.

Anonymous poster hash: 38790...708

[Tøytigern]

Ts her. Mener ikke å krisemaksimere. Hadde en fantastisk barndom. Har bare litt vanskelighter med kjæresteforhold i starteb. Føles unaturlig å ta på andre

Anonymous poster hash: d5cd6...3ba

Da vet du hvordan dette kan prege en seinere i livet, da du nettopp beskrev et eksempel på hvordan dette preger folk. Du har det nemlig slik.

[momo]

Jeg fikk aldri kos, eller høre at de var glad i meg.

Som barn og tenåring, stivna jeg alltid da noen koste meg. Og venninner som ga klem unngikk jeg for alt jeg kunne. Jeg er ikke så ille nå. Men jeg er ingen klemmer blant mine venninner. Ikke den som viser mye følelser. Men jeg stiller alltid opp, og viser på den måten at jeg bryr meg. Så jeg har gode venner.

Kjærestene mine får kos, men de er nok litt mer kosete enn meg. Jeg er og flink til å vise følelser der.

Jeg har to barn, som får mye kos og kjærlighet. De hører daglig at jeg elsker de.

[AnonymBruker]

Jeg har selv en mor som aldri ble klemt osv. som liten, men som alltid har klemt og kost med meg i min barndom. Jeg tror jeg har blitt klemt en gang i hele mitt liv av mormoren min, ellers har jeg aldri blitt klemt av mine besteforeldre. Har snakket med min mor om dette, da det for meg er helt fremmed å ha en barndom uten kos. Hun virker ikke påvirket av å ha hatt en "koseløs" barndom, men så er hun også en veldig sterk kvinne. Mulig det er grunnen til at hun ikke har blitt som foreldrene sine.

Anonymous poster hash: 4c27c...7c5

[trappejenta]

Ser rundt meg at mange fedre, så vel sim mødre kysser og klemmer på barna sine. I tillegg sier foreldre ofte til barna at de er glad i dem. Jeg vet at foreldrene mine elsker meg, de stilte alltid opp og det er i det lange løp det viktigste. Handling er jo viktigere enn ord og klemmer. Hos oss klemte vi nesten aldri hverandre og vi sa aldri at vi var glad i hverandre. Kjærlige ord ble aldri brukt. Dulling fantes ikke. Jeg lurer på hvordan det kan prege en senere i livet. Det var lite affection for å si det sånn. Jeg er sjenert og en mann må alltid ta initiativ i initime forhold. Klemmer venninner nå, men dette var rart for meg. Mamma klemmer aldri venninner, hun har nesten ingen venninner og snakker aldri om følelser.

Anonymous poster hash: d5cd6...3ba

Dette innlegget kunne like godt ha vært skrevet av meg, jeg kjenner meg igjen i alt du skriver TS. Barndommen min var flott, men det er bare ikke vanlig med klemming og kjærlighetserklæringer hjemme hos oss.

Husker at jeg synes det var litt rart og vanskelig i tenårene da venninnene begynte å klemme til hilsen/avskjed. Men det vente jeg meg fort til. Tror likevel at det preger meg på den måten at jeg aldri er den som klemmer først.

Når det gjelder nærhet og kos med kjærester tror jeg ikke at jeg er noe annerledes enn andre. Digger å stryke og klemme osv