Egoistiske mennesker som skjuler det

[AnonymBruker]

Lurer litt på om noen har gjort samme erfaring før..

Jeg har en søster som jeg mener er egoistisk i mange sammenhenger. Hun tenker på seg selv hele tiden - ikke at det er unormalt - men hun klarer å forvri det til at det ikke er tilfellet. Hun har t.o.m. anklaget andre for å være egoistiske flere ganger, som om hun skyver ansvaret over på andre.

Det er noen teknikker her som virker å være gjennomgående. Hvis jeg ber henne om en tjeneste og kommuniserer via fb tar hun plutselig lang tid å svare selv om jeg vet at hun er tilgjengelig nesten hele tiden. Hun venter da på at jeg har funnet en annen løsning.

Hun har lent seg på meg mange ganger. Jeg bor i London, hun i USA. Flere ganger har hun besøkt meg og vi har dratt ut sammen her - hun hooker up med en fyr og jeg drar alene hjem. Ved en anledning arrangerte hun en tur til London for å møte en ONS og crashet hos meg. Hun får med meg og flere ut med ham, når det (selvsagt) viser seg at han ikke elsker henne, tilbringer vi helgen ved at hun gråter i min seng.

Når jeg har hatt et dårlig opplegg med en fyr så er det "min feil" siden jeg selv har pådratt meg dette. Attpåtil gir hun meg dårlig samvittighet ved at mitt humør har gjort hennes kveld dårlig også.

Det gjennomgående er at hvis det er snakk om å dra ut og jeg er sliten eller må lese eller noe slikt så er jeg vanskelig og hun kan lire av seg fornærmelser som "jeg skal ikke tvinge deg til å være SOSIAL eller noe, jeg bare tenkte at det kunne være hyggelig at vi gjorde noe sammen". Er hun sliten, så avskriver hun spørsmålet om å dra ut konsekvent og det er ikke engang en diskusjon.

Jeg har også merket i situasjoner der familien går igjennom noe vanskelig så trekker hun all oppmerksomhet mot seg selv som den sørgende som stormer ut av rommet.

Til tross for dette virker det som om hun ser på seg selv som en generøs person!
Jeg har utallige ganger viket mine ønsker eller trukket meg unna som lillesøster når hun må ha tid med en av sine kjærester. Når hun vil være del av MITT sosiale opplegg er jeg plutselig en bitch som ikke inkluderer henne. Jeg vet ikke helt hvorfor kjæreste (om enn useriøst) gir deg flere rettigheter?

Flere som har venner eller søsken som er slik?

Dessverre er hun ekstremt vanskelig å snakke med og alt blir en krangel. Som regel er det best å skyve alt under teppet og håpe på det beste.

Det virker bare som om hun er en utmerket søster og venninne så lenge vi kommuniserer via nett eller alt er ok når vi møtes. Jeg tror hun synes hun er oppmerksøm og genrøs så lenge hun stiller de obligatoriske spørsmålene men hun gir aldri virkelige ofre i form av handlinger.

Noen andre som opplever dette? Jeg føler at jeg er den eneste av oss to som ser det!!

Anonymous poster hash: 5df1d...2f1

[septemberbrura]

Høres ut som en psykopat. Veldig typisk at de totalt mangler selvinnsikt og at det for utenforstående ser ut som psykopaten er den veltilpassede og flinke. Eneste måten å takle dem på er å ikke la seg vippe av pinnen. Evt. bryte med dem.

[Skilpadden]

Jeg hadde ikke tålt henne, og hadde helt ærlig bare skrevet et brev hvor jeg fikk alt ut slik at jeg unngikk diskusjon. Da hadde hun sikkert prøvd å snakke til deg om hvor jævlig du er og sånt til og starte med. Men da må du bare ignorere det. Og hvis hun etterhvert innser det, og beklager seg, fint. Men hadde hun ikke gjort det, så hadde hun ikke hatt plass i livet mitt. Greitnok at dere er søsken, men det finnes grenser for hvor krenkende og respektløs man kan være. Og de menneske er det ikke plass hos meg.

[AnonymBruker]

Hun høres virkelig ille ut. Men det er viktig at DU setter grenser og ikke lar henne behandle deg slik. Gjør henne oppmerksom på sin egen oppførsel. Dersom hun klager på deg, så minner du henne bare på hennes egen oppførsel tidligere. Du har ikke noe å tape. Kanskje hun kommer sjeldnere på besøk, og det blir du vel bare glad for.

Anonymous poster hash: dae46...7dd

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som er på den måten. Har utallige eksempler og å lese HI var som å lese om henne. Jeg stoler ikke på søsteren min og holder en viss avstand. Vi har noen felles venner og hun bruker mange anledninger til å rakke ned på meg også mens jeg er tilstede. Heldigvis er hun avslørt blant de mest nære vennene. Hun kan også finne på å rakke ned på spesielt en av dem som er en eks av henne. Selv er hun feilfri i egne øyne.

Trenger hun hjelp til f.eks. å shoppe og finne klær er jeg god å ha. Nå har hun fått kjæreste og det er sjelden hun har tid eller tar kontakt. For bare noen dager siden møttes vi hos en venn og da beskyldte hun meg for å holde den forrige kjæresten min for meg selv. Hun møtte han en gang. Jeg sa at jeg ikke forstod hva hun mener og påpekte at hun heller ikke drar meg eller andre med på sosiale ting sammen med kjæresten verken når forholdene hennes har vært nytt eller har vært etablerte.

Og hvis jeg har holdt igjen med å presentere henne er det fordi hun ikke lar en anledning gå fra seg hvis hun kan snakke bak ryggen på meg, men det sa jeg ikke til henne. Han jeg var sammen med reagerte par ganger når hun i telefonen ble sint fordi jeg ikke kunne stille opp og hjelpe henne, og når en i familien ble syk og hun overlot ansvaret til meg.

Hun vil fremstå som feilfri og da må det klart finnes en eller flere syndebukker. Hun sparker nedover og stryker med hårene oppover. Men hun klarer ikke å såre mer. Etter at jeg har lært henne å kjenne er jeg forberedt og immun og holder avstand uten at det er uvennskap akkurat nå. Vi har vært uvenner flere ganger og det går ikke innover mer etter mange år med konflikter. Det blir en kjølig tone hvis alt ikke går etter hennes forventninger, men jeg sier fra og er ikke redd for å skape konflikt. Heller konflikt enn stilltiende "samtykke". Det er meg revnende likegyldig hva hun mener om andre.

Hun har få venninner og de ses ikke ofte, men kan finne på å si at jeg kanskje kan få venner i en tenkt situasjon der jeg foreksempel begynner i ny jobb. Det kan hun si høyt mens andre hører og det hele blir latterlig. Jeg svarer at jeg ikke har behov for å møte nye venner på en jobbarena, men skjer det så er det ting som utvikles og kommer av seg selv og da er det hyggelig. Hun vet ikke hvem jeg omgås som hun ikke kjenner og spør og graver hvis det dukker opp et fremmed navn.

Samtidig kan hun være annerledes. Morsom og givende når vi f.eks. deler en flaske vin og har en jentekveld. Men til og med da kan hun komme med krass kritikk og mene noe om ting hun ikke har noe med. Min måte å takle hennes nykker på er at jeg vet at hun kan ramme med kritikk og sarkasme når man minst venter det, og jeg tar ingenting personlig men lar det hvile på hennes kappe uten å prøve å forandre henne ved å konfrontere henne med alt hun har gjort eller ikke gjort.

Jeg hadde en venninne som hadde lignende tendenser og jeg kuttet henne ut. En søster er ikke like lett å blokkere ut av livet siden man tenderer til å ta hensyn til familien og foreldrene. Setter man egne grenser og ikke gjør seg avhengig av søsterens godkjennelse kommer man langt uten å bli såret. Jeg er glad i søsteren min, men har innsett at hun ikke vil forandre seg etter mange år i samme sporet.

Anonymous poster hash: 17cf6...bbe

[QueenOfTheSidewalk]

Det her er jo manipulering, ikke egoisme.

[AnonymBruker]

Jeg kan legge til at vi har det morsomt sammen og utrolig hyggelig men at jeg ofte føler at jeg føyer meg etter henne. Som regel er det ikke de helt store tingene men iblant støter man jo på ting som gjør det tydelig.

Hun har uttalt et par ganger at hun har ekstremt dårlig samvittighet for hvordan hun oppførte seg mot meg da jeg var mindre. Hun kunne være frekk og rakke ned på meg foran andre - jeg var veldig sensitiv som liten og løp ofte gråtende bort. Når jeg hadde fått en ny venninne ville hun "stjele" henne og stenge meg ute. Jeg nevner det aldri fordi hun fortsatt synes det er ille. Vi mistet faren vår da vi var små og jeg var et barn som gråt ekstremt mye.

Hun har alltid hatt kjæreste og jeg har alltid følt at det gir visse "privilegier". Det er ikke slik at jeg ikke er populær blant gutter, snarere tvert imot, jeg har bare ikke utpreget behov for å være sammen med noen bare for å være det, så det har stort sett bare vært slik at jeg har datet noen i maks 6 måneder. Hver eneste gang hun har en ny kjæreste så må ting føyes etter det. Det blir veldig seriøst med en gang hver gang, og selv om hun har planer om å feriere med meg må den ferien kuttes i to når hun heller vil være med ham osv. Det er nesten så jeg skulle ønske jeg var forlovet/gift fordi det åpenbart gir deg rettigheter overfor de som ikke har en partner.

Jeg tror derimot noen av tingene jeg observerer slår ut foran andre også. Jeg vet hun krever ekstremt mye av kjærester (han skal ta henne med ut ofte, møte henne hele tiden, prioritere foran venner osv.).

Anonymous poster hash: 5df1d...2f1

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg kan legge til at vi har det morsomt sammen og utrolig hyggelig men at jeg ofte føler at jeg føyer meg etter henne. Som regel er det ikke de helt store tingene men iblant støter man jo på ting som gjør det tydelig.

Hun har uttalt et par ganger at hun har ekstremt dårlig samvittighet for hvordan hun oppførte seg mot meg da jeg var mindre. Hun kunne være frekk og rakke ned på meg foran andre - jeg var veldig sensitiv som liten og løp ofte gråtende bort. Når jeg hadde fått en ny venninne ville hun "stjele" henne og stenge meg ute. Jeg nevner det aldri fordi hun fortsatt synes det er ille. Vi mistet faren vår da vi var små og jeg var et barn som gråt ekstremt mye.

Hun har alltid hatt kjæreste og jeg har alltid følt at det gir visse "privilegier". Det er ikke slik at jeg ikke er populær blant gutter, snarere tvert imot, jeg har bare ikke utpreget behov for å være sammen med noen bare for å være det, så det har stort sett bare vært slik at jeg har datet noen i maks 6 måneder. Hver eneste gang hun har en ny kjæreste så må ting føyes etter det. Det blir veldig seriøst med en gang hver gang, og selv om hun har planer om å feriere med meg må den ferien kuttes i to når hun heller vil være med ham osv. Det er nesten så jeg skulle ønske jeg var forlovet/gift fordi det åpenbart gir deg rettigheter overfor de som ikke har en partner.

Jeg tror derimot noen av tingene jeg observerer slår ut foran andre også. Jeg vet hun krever ekstremt mye av kjærester (han skal ta henne med ut ofte, møte henne hele tiden, prioritere foran venner osv.).

Anonymous poster hash: 5df1d...2f1

Dessverre kommer du aldri til å få rettigheter i hennes øyner. Hvorfor har du kontakt med henne? Hun kjører over deg og rettferdiggjør handlingene sine, selv om det på ingen måte rettferdiggjør oppførselen hennes.

[AnonymBruker]

Du må prøve å bryte rollemønsteret fra dere var barn. Det kan du gjøre ved å si fra når hun maser eller mener noe hun ikke har noe med å gjøre.

Samtidig kan du redusere kontakten uten å komme med forklaringer. At du er opptatt er nok. Men forteller du alt du gjør og hvilke planer du har til foreldrene deres vil hun nesten automatisk få info om deg gjennom dem. Men man trenger ikke fortelle alt. Å være opptatt og svare i generelle vendinger vil de venne seg til og noe de fleste voksne gjør for å ikke bli overkjørt.

Føler du at du er litt nede en periode kan du unngå henne hvis hun er gjentagende negativ eller gir deg skyldfølelse. Husk at du ikke skylder henne noen forklaring. Litt avstand kan være det som hjelper. Kommer hun til London og du sier du er opptatt, har du allerede satt en grense, at du ikke er tilgjengelig når det måtte passe andre.

Anonymous poster hash: 17cf6...bbe