Rådvill..

[AnonymBruker]

Jeg trenger noen råd angående angst, håper det er noen her inne med erfaringer.

Det har seg slik at jeg har blitt sammen med en mann som sliter veldig med angst. Vi har ikke vært sammen så lenge, bare 4 mnd, men jeg vil gjerne være en god støttespiller for ham.

Han har vært en bekjent i flere år, men vi har aldri egentlig pratet sammen før. Vi møttes ved en tilfeldighet og begynte å snakke om alt og ingenting. Vi fant fort tonen, og han betrodde seg til meg om samlivsbruddet han nettopp hadde vært gjennom. Det var et bittert brudd, da det var han som ville ut. De har også ett barn sammen, så det har vært vanskelig for dem alle. Uansett, vi ble raskt veldig glad i hverandre, til tross for et litt dårlig utgangspunkt (vi burde kanskje ha tatt ting litt roligere mtp hans samlivsbrudd). Han fortalte også at han har slitt med angst i det siste. Mye pga situasjonen han var i, han hadde dårlig samvittighet og følte seg mislykket på flere områder.

Han sier at når han er sammen med meg, forsvinner alle bekymringer og angst, men at straks han må forholde seg til sin eks og situasjonen de er i, sliter han. I følge psykologen hans er hun en "trigger" til angsten, og at han i løpet av den tiden de har vært sammen har mistet seg selv og glemt at han er "sjef i sitt eget liv".

For en ukes tid siden lurte han på om vi to kunne ta litt avstand fra hverandre så han kan fokusere på å bli frisk (han går til psykolog, men de har funnet ut at han trenger mer intensiv hjelp), og han trenger tid til å bygge opp et godt samarbeid med eksen (hun har ikke vært så samarbeidsvillig, og det har nok ikke hjulpet på situasjonen at jeg har vært i bildet). Jeg sa at jeg vil gi ham den tiden han trenger, og at jeg vil vente på ham til han er klar. Vi gråt begge to, da dette innebærer at vi ikke får treffes så ofte. Vi sender godnattmedlinger hver kveld, og ringes nå og da, men jeg får ikke være der for ham slik jeg ønsker. Uansett, jeg respekterer at han trenger tid, og vi vil begge at det skal være oss to når tiden er inne.

Noen med erfaringer med angst? Som sliter selv, eller kjenner noen som sliter?

Dette ble langt, håper noen tar seg tid til å lese og svare

Anonymous poster hash: 506aa...cba

[AnonymBruker]

Nå kan jeg kun svare utfra mine egne forutsetninger, men jeg hadde aldri trukket meg unna kjæresten min for å bli bedre fra angsten. Anser ikke en kjæreste som et hinder for å bli bedre, det er tvert imot en ressurs og en hjelp. Og er godt forhold er uansett så verdifullt at det bør prioriteres.

Min angst (sosialangst) ble bedre etter at jeg traff min nåværende kjæreste, og jeg tror ingen psykolog i verden ville klart å overtale meg om å skyve ham unna. Spesielt ikke til fordel for en eks..

Hvor sjelden treffes dere nå, og hvor lenge må du holde deg unna ham?

All ære til deg som takler dette uten å føle deg avvist. Det hadde definitivt jeg gjort.

Anonymous poster hash: 98520...135

[AnonymBruker]

Nå kan jeg kun svare utfra mine egne forutsetninger, men jeg hadde aldri trukket meg unna kjæresten min for å bli bedre fra angsten. Anser ikke en kjæreste som et hinder for å bli bedre, det er tvert imot en ressurs og en hjelp. Og er godt forhold er uansett så verdifullt at det bør prioriteres.

Min angst (sosialangst) ble bedre etter at jeg traff min nåværende kjæreste, og jeg tror ingen psykolog i verden ville klart å overtale meg om å skyve ham unna. Spesielt ikke til fordel for en eks..

Hvor sjelden treffes dere nå, og hvor lenge må du holde deg unna ham?

All ære til deg som takler dette uten å føle deg avvist. Det hadde definitivt jeg gjort.

Anonymous poster hash: 98520...135

Tro meg, jeg følte meg avvist, og gjør det i noen øyeblikk her og der enda. Han har det veldig tungt, og det er ikke en ting i hele verden jeg mere vil enn å være der for ham. Jeg kjenner ikke familien hans enda, da dette er veldig ferskt, men jeg har pratet med moren hans (som er veldig flott), og hun er naturlig nok bekymret for sønnen sin. Det er vanskelig for henne å se at han ikke har det bra. Hun sa også at hun kunne se hvor bra han har det sammen med meg, hvordan angsten slipper taket, men at for å få til et best mulig samarbeid med eksen i forhold til barnet, ville det være lurt av oss å ta ting litt roligere. Og det er jo veldig fornuftig med tanke på den betente situasjonen. Vi har jo ikke noe hastverk slik sett, vi har tiden foran oss. Så jeg skjønner at han trenger tid til å få det praktiske i orden, og at han må få styrken tilbake. Styrken til å stå opp mot eksen som har styrt han så lenge.

Nå har jeg ikke sett han siden dagen etter vi hadde den samtalen. Det har vært tungt, mange tårer og tanker. Vi melder hver kveld, og ringes nå og da. Jeg spurte om hvor lenge vi skulle ha denne "avstanden", og det var vanskelig å vite, men han er innstilt på å jobbe med seg selv. Et par mnd kanskje? Jeg vet ikke. Jeg aner ikke når jeg får se ham igjen heller..

Anonymous poster hash: 506aa...cba

[Gjest Halvor]

Jeg har erfaringer med angst, men må si jeg heller ble til trekt de jeg var trygg på i høyere grad enn ellers. Man føler seg jo tryggere på en måte, kanskje han ikke helt gjør det med deg enda? Ellers kan det være greitt å prøve å unngå å prate om mindre hyggelige ting når dere er sammen. Da vil han i vertfall ikke koble deg til det, siden dette tragisk nok er hvordan mange tenker. Og jeg kan garantere deg om at dette handler om han og ikke deg. Du får håpe at han ikke har en for seriøs angstlidelse, slik at han har fått direkte forbi mot forhold.

[AnonymBruker]

Jeg tror han er trygg på meg, han forteller meg alt om hvordan han har det og hva som skal skje. Han har flere ganger fått angstanfall foran meg etter at han har snakket med eksen i telefonen. I starten var det naturlig nok veldig ekkelt for ham, han ville ikke at jeg skulle se ham slik, men nå er han som sagt så trygg på meg at det går bra. Han har som jeg tidligere har nevnt "mistet" seg selv og klarer ikke å stå opp for seg selv. Så dette med denne avstanden er ikke noe han selv har kommet på, men noe som familien hans mener er best (de er også veldig konfliktsky, og vil ikke opprøre eksen og hennes familie).

Han er også veldig trist pga dette, og sier han kun vil være sammen med meg og aldri slippe meg. Jeg vet bare at det blir mye styr med eksen når han er med meg, hun har forbydd ham å være sammen med meg osv, noe som han heldigvis har greid å sagt klart i fra om at er uaktuelt. Gleder meg til alt dette er over.

Dere som har angst; hva er den beste støtten for dere?

Anonymous poster hash: 506aa...cba

[Gjest Halvor]

Beste støtten..., fornuften. Sa aldri til noen at jeg slet med angst, så det ordnet jeg på egenhånd. Men det er nok rett og slett å være aksepterende selv om det kanskje virker ganske dumt. Prøve å forstå, kanskje prøve å berolige han på en eller annen måte. Men jeg fikk som sagt ingen hjelp da av andre enn når jeg var i terapi.

[AnonymBruker]

Jeg skal si noe annet enn de som har svart til nå. Jeg mener ikke de har svart noe feil, jeg har bare en annen erfaring. Følelsen av angst kan være lik for mange som sliter med det, men løsningene på problemet er høyst individuelt. Jeg tror ikke du skal gruble videre på årsaken til at han trenger tid for seg selv for å bli bedre, og potensielt begynne å få det for deg at du ikke er god nok, for situasjonen er antagelig akkurat slik han beskriver den.

Jeg har selv en angstlidelse, og for meg er det også det å være for meg selv (gjerne reise på hytta en tid) som bøter best på angsten når den først står på. Jeg elsker forloveden min dypt og inderlig, hun er en fantastisk jente, men jeg trenger fri fra alle iblant - også henne. For meg er det selvsagt mer positivt enn negativt ved et forhold, men det finnes en mellomting mellom at "en kjæreste er et hinder for å bli bedre" og at en kjæreste alene gjør meg så frisk at jeg ikke lenger har behov for min alenetid. Ingen av delene stemmer for meg, og antagelig ikke for din kjæreste heller.

Det er det ene. Så er selvsagt ikke din situasjon kliss lik det jeg beskriver, for her skal han altså få noe mer intensiv hjelp og samtidig forsøke å gjøre om på forholdet til eksen. Da er vi over på det andre poenget mitt: Jeg er i perioder så full av angst av overskuddet mitt er minimalt. Når det aller meste av kapasitet og overskudd går med til å holde angsten i sjakk, da har jeg lite å gå på. Så lite å gå på at det er forbanna slitsomt. Alt er et ork, og da må jeg frigjøre noe av denne kapasiteten.

Da må jeg bruke omtrent alt jeg har av tid og krefter (særlig det siste) på å få rettet opp i det som opptar så mye av min kapasitet og mitt overskudd. Jeg antar det er det som er tilfelle her. Han må få ryddet opp i forholdet til eksen, og det er en så krevende og tung prosess for ham at han ikke klarer å gjøre noe annet samtidig. Alt annet må settes på vent, for nå må noe fikses. Det er en kvelende og helt jævlig følelse. Hele maskineriet må stoppes, annet enn det som går på autopilot (og tro meg - det gjør ikke et romantisk forhold), siden det er noe rusk i det.

Det er nok vanskelig å forstå når man ikke har det sånn selv, og det oppfattes som en avvisning. Sikkert som litt egoistisk også. Det er ikke sånn ment, men jeg forstår at de tankene kommer. Det gjør det bare enda tyngre for den som sliter med angsten: Man ønsker virkelig ikke å sende de man er glad i ut i en slik sirkel av grunnløs og destruktiv selvransakelse, men man vil heller ikke ofre egen symptomlindring, for da blir man bare enda verre å forholde seg til. Det er en vanskelig avveining, men det aller beste er når man finner mennesker som reagerer slik det virker som du, TS, gjør.

Det beste rådet jeg kan gi deg er følgende: Si at du forstår at han trenger å være alene, ikke si at du forstår helt hvorfor. Det er en forskjell på de to. Vær blid og medgjørlig, dersom du orker og oppriktig kan leve med det.

Når det gjelder hva som for meg er den beste støtten når ting står på: Vel, det er ensomheten, for eksempel en skogstur der jeg ikke møter noen. Det er ingen folk, ikke engang de beste folkene jeg kjenner, det er det å være helt fri fra alt en liten stund. Uten det hadde jeg blitt helt skutt. Ikke som i voldelig og psykotisk, det kunne jeg aldri blitt, bare som i en dundrende hodepine og ingen bedring av angsten i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 63dcc...827

[AnonymBruker]

Beste støtten..., fornuften. Sa aldri til noen at jeg slet med angst, så det ordnet jeg på egenhånd. Men det er nok rett og slett å være aksepterende selv om det kanskje virker ganske dumt. Prøve å forstå, kanskje prøve å berolige han på en eller annen måte. Men jeg fikk som sagt ingen hjelp da av andre enn når jeg var i terapi.

Du sier du ordnet det på egenhånd. Vil det si at du er helt fri for angsten nå? Ja, jeg synes det virker både rart å uforståelig at han skal reagere som han gjør på situasjonen. Men jeg dømmer ingen, jeg har vært langt nede selv i perioder, og vet at det ikke er logikk i det. Jeg vil støtte ham, men akkurat nå føler jeg at jeg ikke får lov. Det er veldig frustrerende. Når vi prater sammen prøver jeg å fokusere på det som er positivt, og på fremtiden, men nå er jeg veldig trist og lei, og det hører han også. Vil ikke gi ham dårlig samvittighet oppi alt dette.

Anonymous poster hash: 506aa...cba

[Gjest Halvor]

Du sier du ordnet det på egenhånd. Vil det si at du er helt fri for angsten nå? Ja, jeg synes det virker både rart å uforståelig at han skal reagere som han gjør på situasjonen. Men jeg dømmer ingen, jeg har vært langt nede selv i perioder, og vet at det ikke er logikk i det. Jeg vil støtte ham, men akkurat nå føler jeg at jeg ikke får lov. Det er veldig frustrerende. Når vi prater sammen prøver jeg å fokusere på det som er positivt, og på fremtiden, men nå er jeg veldig trist og lei, og det hører han også. Vil ikke gi ham dårlig samvittighet oppi alt dette.

Anonymous poster hash: 506aa...cba

Ja, jeg vil si det. Men jeg er nok slik at jeg fra naturens side er litt mer angstfull enn andre, så jeg må bare prate meg selv til fornuften om jeg begynner å få det igjen. Er litt vanskeligere enn det høres ut som.

Får satse på at psykolog kan greie å prate han ut av det eller gi han noen antidepressiva. Kanskje han føler skam og ikke vil dra deg med inn i det? Han kan kanskje føle at han gjør noe galt med deg..., men jeg vet ikke. Om jeg hadde kjæreste hadde jeg i vertfall tenkt det samme når jeg slet som verst.

[AnonymBruker]

Jeg skal si noe annet enn de som har svart til nå. Jeg mener ikke de har svart noe feil, jeg har bare en annen erfaring. Følelsen av angst kan være lik for mange som sliter med det, men løsningene på problemet er høyst individuelt. Jeg tror ikke du skal gruble videre på årsaken til at han trenger tid for seg selv for å bli bedre, og potensielt begynne å få det for deg at du ikke er god nok, for situasjonen er antagelig akkurat slik han beskriver den.

Jeg har selv en angstlidelse, og for meg er det også det å være for meg selv (gjerne reise på hytta en tid) som bøter best på angsten når den først står på. Jeg elsker forloveden min dypt og inderlig, hun er en fantastisk jente, men jeg trenger fri fra alle iblant - også henne. For meg er det selvsagt mer positivt enn negativt ved et forhold, men det finnes en mellomting mellom at "en kjæreste er et hinder for å bli bedre" og at en kjæreste alene gjør meg så frisk at jeg ikke lenger har behov for min alenetid. Ingen av delene stemmer for meg, og antagelig ikke for din kjæreste heller.

Det er det ene. Så er selvsagt ikke din situasjon kliss lik det jeg beskriver, for her skal han altså få noe mer intensiv hjelp og samtidig forsøke å gjøre om på forholdet til eksen. Da er vi over på det andre poenget mitt: Jeg er i perioder så full av angst av overskuddet mitt er minimalt. Når det aller meste av kapasitet og overskudd går med til å holde angsten i sjakk, da har jeg lite å gå på. Så lite å gå på at det er forbanna slitsomt. Alt er et ork, og da må jeg frigjøre noe av denne kapasiteten.

Da må jeg bruke omtrent alt jeg har av tid og krefter (særlig det siste) på å få rettet opp i det som opptar så mye av min kapasitet og mitt overskudd. Jeg antar det er det som er tilfelle her. Han må få ryddet opp i forholdet til eksen, og det er en så krevende og tung prosess for ham at han ikke klarer å gjøre noe annet samtidig. Alt annet må settes på vent, for nå må noe fikses. Det er en kvelende og helt jævlig følelse. Hele maskineriet må stoppes, annet enn det som går på autopilot (og tro meg - det gjør ikke et romantisk forhold), siden det er noe rusk i det.

Det er nok vanskelig å forstå når man ikke har det sånn selv, og det oppfattes som en avvisning. Sikkert som litt egoistisk også. Det er ikke sånn ment, men jeg forstår at de tankene kommer. Det gjør det bare enda tyngre for den som sliter med angsten: Man ønsker virkelig ikke å sende de man er glad i ut i en slik sirkel av grunnløs og destruktiv selvransakelse, men man vil heller ikke ofre egen symptomlindring, for da blir man bare enda verre å forholde seg til. Det er en vanskelig avveining, men det aller beste er når man finner mennesker som reagerer slik det virker som du, TS, gjør.

Det beste rådet jeg kan gi deg er følgende: Si at du forstår at han trenger å være alene, ikke si at du forstår helt hvorfor. Det er en forskjell på de to. Vær blid og medgjørlig, dersom du orker og oppriktig kan leve med det.

Når det gjelder hva som for meg er den beste støtten når ting står på: Vel, det er ensomheten, for eksempel en skogstur der jeg ikke møter noen. Det er ingen folk, ikke engang de beste folkene jeg kjenner, det er det å være helt fri fra alt en liten stund. Uten det hadde jeg blitt helt skutt. Ikke som i voldelig og psykotisk, det kunne jeg aldri blitt, bare som i en dundrende hodepine og ingen bedring av angsten i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 63dcc...827

Takk for at du deler din erfaring med meg. Du beskriver det veldig fint, og jeg tror du treffer ganske godt. Han klarer rett og slett ikke å stå med en fot i hver leir (meg og eksen) akkurat nå. Han føler at han vil være den beste kjæresten ovenfor meg, samtidig som at han må få til et bra samarbeid med eksen. Det er vanskelig, og jeg skjønner det. Jeg sliter, jeg savner ham og føler til tider at jeg har mistet ham, selv om han forsikrer meg om at det er oss to. Men jeg respekterer at han trenger tid, så det skal han få. Det kommer dager etter dette..

Jeg vet at det gjør ham godt å være litt alene, gå en tur, slå av tlf osv. Vi har vært på hytta et par ganger, hvor det ikke er mobildekning, og vi har kost oss veldig. Alt har vært supert. Men med en gang han skrur på telefonen ringer eksen, og han skjelver som et aspeløv. Da er hun helt manisk for at hun ikke har fått tak i han på x antall timer, og har satt himmel og jord i bevegelse for å finne ut hvor han er og hva han har drevet med. Hun ringer rundt til hans familie og lager drama. Mange ville ikke funnet seg i dette, men han sliter sånn med å stå opp for seg selv i forhold til henne, han har sagt at han rett og slett er redd henne, enn så dumt det høres ut.

Jeg håper at han får den hjelpen han trenger, fort. Det er vanskelig å se noen du er glad i slite.

Anonymous poster hash: 506aa...cba

[AnonymBruker]

Ja, jeg vil si det. Men jeg er nok slik at jeg fra naturens side er litt mer angstfull enn andre, så jeg må bare prate meg selv til fornuften om jeg begynner å få det igjen. Er litt vanskeligere enn det høres ut som.

Får satse på at psykolog kan greie å prate han ut av det eller gi han noen antidepressiva. Kanskje han føler skam og ikke vil dra deg med inn i det? Han kan kanskje føle at han gjør noe galt med deg..., men jeg vet ikke. Om jeg hadde kjæreste hadde jeg i vertfall tenkt det samme når jeg slet som verst.

I begynnelsen følte han nok en del skam. Det var vanskelig for ham å fortelle meg om angsten, han var redd jeg kom til å endre mitt syn på ham, se på ham som svak etc. Første gang han fikk et angstanfall foran meg var også veldig tøft, men jeg var helt rolig og prøvde å trøste så godt jeg kunne. Nå vet han at jeg er glad i ham for den han er, angst eller ikke angst.

Sist han var med legen snakket de om å prøve antidepressiva. Han er nok litt skeptisk til det, men vil gi det et forsøk.

Anonymous poster hash: 506aa...cba

[Gjest Halvor]

Ingen ting galt med antidepressiva, funket godt for meg. Tror det gjør det på de fleste som sliter med angst. Det er heller stort sett ingen som får bivirkninger av det.

[AnonymBruker]

Ingen ting galt med antidepressiva, funket godt for meg. Tror det gjør det på de fleste som sliter med angst. Det er heller stort sett ingen som får bivirkninger av det.

Men hvordan virker antidepressiva (for deg) i forhold til angst? Hjelper det for å komme seg ut av angsten fortere?

Anonymous poster hash: 506aa...cba

[Gjest Halvor]

Men hvordan virker antidepressiva (for deg) i forhold til angst? Hjelper det for å komme seg ut av angsten fortere?

Anonymous poster hash: 506aa...cba

I følge det jeg forstår, så er antidepressiva en tablett med noe som får hjernen til å produsere mer av noe som heter sertralin. Dette stoffet signaliserer i hjernen at noe er ok etter det jeg har forstått. Det er ikke en god følelse, men at alt er greitt. Altså vil det på kunstig vis føre til at hjernen blir mer virkelighetsnær, for alt er jo egentlig greitt. Så det fører altså til at du forhåpentligvis blir mindre redd, hjernen slutter å signalisere "fare". Så jeg kom ut av angsten mye takket være disse pillene, men det funker mer for enkelte enn for andre.

[AnonymBruker]

I følge det jeg forstår, så er antidepressiva en tablett med noe som får hjernen til å produsere mer av noe som heter sertralin. Dette stoffet signaliserer i hjernen at noe er ok etter det jeg har forstått. Det er ikke en god følelse, men at alt er greitt. Altså vil det på kunstig vis føre til at hjernen blir mer virkelighetsnær, for alt er jo egentlig greitt. Så det fører altså til at du forhåpentligvis blir mindre redd, hjernen slutter å signalisere "fare". Så jeg kom ut av angsten mye takket være disse pillene, men det funker mer for enkelte enn for andre.

Aha.. Bra det fungerte for deg! Får håpe at min kjære får god effekt av tablettene også, kombinert med hjelp fra psykolog.

Anonymous poster hash: 506aa...cba

[flinkeceline]

Synes du burde ta på støvletten og få han til å gjøre noe. Av erfaring kan jeg si at angstbetonte forhold aldri vil ende lykkelig. Angst er noe så personlig som sitter så dypt i sjelerota, at det kun er personen som ev. opplever dette som vil kunne rette på forholdet.

Vis du er veldig optimist - gi det litt tid og se om han tar seg sammen. Ellers synes jeg du er tøff og lojal som tar på deg denne ekstra belastningen (ja, du hørte riktig det går også utover deg og ditt humør til slutt). Bra at dere snakker sammen og finner tonen, det er tross alt det viktigste.

[AnonymBruker]

Synes du burde ta på støvletten og få han til å gjøre noe. Av erfaring kan jeg si at angstbetonte forhold aldri vil ende lykkelig. Angst er noe så personlig som sitter så dypt i sjelerota, at det kun er personen som ev. opplever dette som vil kunne rette på forholdet.

Vis du er veldig optimist - gi det litt tid og se om han tar seg sammen. Ellers synes jeg du er tøff og lojal som tar på deg denne ekstra belastningen (ja, du hørte riktig det går også utover deg og ditt humør til slutt). Bra at dere snakker sammen og finner tonen, det er tross alt det viktigste.

Til syvende og sist så er det kun en selv som kan hjelpe seg selv. Jeg er så utrolig glad i ham, så selvsagt påvirker dette også meg. Men jeg vil gi ham den tiden han trenger, og støtte ham så godt jeg kan. Jeg håper at han får et ryddig forhold til eksen sin så fort som mulig, for da tror jeg noe av angsten slipper taket også.

Anonymous poster hash: 506aa...cba

[flinkeceline]

Ja, det er enormt viktig å rydde opp i tidligere forhold, ev. andre årsaker angsten bunner i. Jeg synes det er utrolig flott at du er villig til å ta på deg denne oppgaven. Sjeldent jeg ser så sterke personligheter og jeg synes det er viktig at du er der for ham.

[AnonymBruker]

Ja, det er enormt viktig å rydde opp i tidligere forhold, ev. andre årsaker angsten bunner i. Jeg synes det er utrolig flott at du er villig til å ta på deg denne oppgaven. Sjeldent jeg ser så sterke personligheter og jeg synes det er viktig at du er der for ham.

Ja, jeg tror det er viktig at han får tid til å rydde opp og få hjelp til å håndtere angsten. Vi har daglig kontakt, og han virker positiv på at dette skal gå fint. Vi savner hverandre veldig, men skal prøve å treffes i helgen. Når vi prater sammen er det alt fra angsten, til mer hyggelige ting som oss og fremtiden.

Det var en liten episode her for et par dager siden, hvor jeg fikk høre at eksen hans går rundt å sier at han sliter sånn med angst, at han ikke klarer å sove alene osv, og at hun er der for å trøste ham. Da jeg snakket med han om det, ble han frustrert og litt sint, da han sier at dette er en del av "spillet" hennes. Hun hadde sagt dette til noen i den visshet at jeg kom til å få høre det. Han klarer bare så vidt å være i samme rom som henne, så dette er tydelig et påfunn fra hennes side for å prøve å skape tvil hos meg. Han sier han er redd for å miste meg, at jeg til slutt ikke takler situasjonen og alt dramaet med eksen. At det blir for mye for meg. Jeg skal innrømme at jeg har gått en del runder med meg selv, men kommer frem til at jeg vil være her for ham, og vente til han er klar for "oss". Det er ikke lett, men har tro på at vi skal klare oss..

Anonymous poster hash: 506aa...cba