Vil du dele din brudd historie?

[AnonymBruker]

Jeg skal gå ifra mannen min, og trenger ett dytt bak. Vil du dele din brudd historie med oss som er i samme båt?

Jeg føler sånn avsky for han nå, er det vanlig ved et brudd?

Anonymous poster hash: 1634e...6c6

[JamesHardy]

Vil man ikke mer så vil man ikke mer. Viktig da å kunne si ifra at dette ikke går og få avsluttet ting på en ordentlig måte fremfor å gå rundt og skape mer og mer giftige tanker rundt det hele.

Det er vanskelig, men det er ikke noe en trenger å være altfor redd for å gjøre.

Å føle det du føler er vel hverken normalt eller unormalt. Det er veldig situasjonsbetinget og individuelt hvordan et brudd arter seg.

[AnonymBruker]

Ja, den som har gått gjennom en prosess og vil ut av forholdet føler nok ofte avsky for sin partner. Og har ikke lyst til å ta i han/henne med tang!

Men behold respekten for hverandre allikvel.

Anonymous poster hash: 610ce...867

[AnonymBruker]

Takk for svar! Det hele gjør bare så utrolig vondt! Og det er vanskelig fordi han er så flink til å snakke meg rundt.

Anonymous poster hash: 1634e...6c6

[AnonymBruker]

Takk for svar! Det hele gjør bare så utrolig vondt! Og det er vanskelig fordi han er så flink til å snakke meg rundt.

Anonymous poster hash: 1634e...6c6

Alle brudd er vonde i større eller mindre grad. Har man bestemt seg for å gå fra hverandre er det bare å gå gjennom det. Det er normalt å tvile og ha det vondt begge to, også den som ønsker å gå.

Anonymous poster hash: 610ce...867

[AnonymBruker]

Synes nesten det er verre å gjøre det slutt enn å bli dumpa jeg. Du er egentlig "heldig" som føler avsky for da blir det lettere for deg å komme deg ut av det. Jeg gjorde det slutt minst 10 ganger på 5 år. Det tok meg alt for lang tid å klare å avslutte hele greia og ikke ta han tilbake. For meg var det ubetninget kjærlighet og til tross for utroskap og et voldsomt temprament fra hans side tilga jeg til slutt alt. Jeg ble skuffa, kranglet så busta føyk og ble venner igjen. Han elsket meg på sin måte, tror jeg. Og jeg elsket han. Har ikke elsket noen andre og det gjorde det fryktelig vondt og vanskelig å gå sin vei. Mange brudd skjer jo også fordi den ene ikke har følelser for den andre lenger, eller fordi de har forelsket seg i ei eller en på jobben. Noen er flinke og sterke, andre er svakere, sånne som meg. Jeg strevde i flere år med tanker og tvil. Til slutt var tvilen verre å leve med enn det å skulle leve med han. Da var det nesten det samme hva jeg gjorde for en beslutning måtte tas for at jeg kunne ha råderetten over min egen fremtig igjen. Tiden var vel inne, for den siste gangen visste jeg at tidspunktet var kommet for å reise uten å ta han tilbake. Det var en slags lettelse å kunne avslutte uten å ligge gråtkvalt med lyst til å ta han tilbake. Jeg avslutten ikke fordi jeg ikke elsker han, men fordi han var en fare for meg rent psykisk og fysisk. Jeg stolte ikke på han og var hadde et høyt stressnivå i kroppen hele tiden.

Anonymous poster hash: e5efd...4d0