Indre konflikt. Noen flere som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Hei jenter.

Jeg føler jeg har en indre konflikt ang. å få barn.

Jeg har i 1 år nå hatt så utrolig lyst på barn, men jeg og samboer snakket om at vi skulle vente i og med at jeg var under utdanning. (han er 31, så det er begrenset hvor lenge vi vil vente.)

I september ble vi uplanlagte gravid, og jeg hadde da gått å ønsket at det skulle skje, selv om vi bruker prevensjon. Også skjedde det.. Men når det skjedde ble jeg såå usikker på om vi kom til å klare det, har vi god nok økonomi, ER jeg klar for å bli mamma, klarer jeg å passe på en liten 24/7. Går dette bra? Jeg ble så usikker på meg selv, og hele den "ønsker barn mest i verden" forsvant på en måte. Jeg ble så skuffet over meg selv, at jeg ikke gikk over i lykkerus slik jeg hadde trodd.

vi bestemte oss for å beholde, og vi gledet oss jo, dette var vårt første barn sammen. Vi planla hvordan vi skulle få det til å gå, og så fram de neste tre årene. Følelsen av at jeg var gravid var ikke til stedet, jeg var fortsatt redd for om jeg kom til å klare det.. Er det bare jeg som ikke er en god mor, eller er det naurlig å føle det slik????

I uke 10, mistet vi i spontanabort.. Jeg tenker nå at det er karma, på grunn av alle de stygge og usikre tankene jeg hadde. Nå som vi mistet er ønsket mitt om barn like sterkt tilbake! Men jeg vet med meg selv, at om vi prøver nå, og jeg blir gravid, så kommer jeg til å bli usikker på meg selv igjen.

Åh, dette er så vanskelig. Jeg ønsker det, men vet ikke om jeg kommer til å bli en god nok mor.

Anonymous poster hash: cbe63...99d

[Gjest iGirl]

Kjære deg, "karma" er ikke grunnen til at dere mistet. Du må ikke tenke slik. Alle har de tankene du beskriver. Man blir vel aldri ordentlig "klar" for å bli mamma - for man vet jo ikke hva man går til. Det er vanlig å være usikker i starten også sakte men sikkert venner man seg til tanken og begynner å glede seg.

Du har helt sikkert akkurat de samme forutsetningene som andre unge kvinner til å bli en god mor. Bare det at du nå ønsker deg barn er jo et tegn på at du kjenner det "drivet" i deg.

Jeg ønsker dere lykke til videre, og vær så snill legg vekk de tankene om karma - ingen kan "tenke på seg" en spontanabort.

edit: skrivefeil

Endret 22. november 2013 av iGirl

[AnonymBruker]

Samboer sier det samme, det er bare jeg som føler meg litt skyldig, selv om jeg også føler at jeg gjorde "alt riktig". Det var bare ikke vår tur nå, men når blir det.

Takk for svar,iGirl, jeg skal prøve å ikke tenke slik, så får vi bare se hva som skjer fremover.

Anonymous poster hash: cbe63...99d

[Scorpio]

vi bestemte oss for å beholde, og vi gledet oss jo, dette var vårt første barn sammen. Vi planla hvordan vi skulle få det til å gå, og så fram de neste tre årene. Følelsen av at jeg var gravid var ikke til stedet, jeg var fortsatt redd for om jeg kom til å klare det.. Er det bare jeg som ikke er en god mor, eller er det naurlig å føle det slik????

I uke 10, mistet vi i spontanabort.. Jeg tenker nå at det er karma, på grunn av alle de stygge og usikre tankene jeg hadde. Nå som vi mistet er ønsket mitt om barn like sterkt tilbake! Men jeg vet med meg selv, at om vi prøver nå, og jeg blir gravid, så kommer jeg til å bli usikker på meg selv igjen.

Åh, dette er så vanskelig. Jeg ønsker det, men vet ikke om jeg kommer til å bli en god nok mor.

Anonymous poster hash: cbe63...99d

Alt det du skriver her er jo helt normalt. Det handlet ikke om å være "god mor", og ikke om karma. Noen ganger blir bare utfallet slik. Har vært igjennom det selv (som vordende far da). Det var IKKE din skyld. Ikke din skyld. Du hadde rett og slett ikke kontroll over det.

Det er selvfølgelig helt normalt å være usikker og redd. Det er jo et stort ansvar man påtar seg ved å få barn. De følelsene tror jeg er et sunnhetstegn, for det viser at du ikke tar lett på det.

En annen ting, det med "har vi god nok økonomi". Får man noengang "god nok økonomi"? Hvor lenge skal man vente på det? Ting har en tendens til å ordne seg. Studier er det greit å være ferdig med!

[plix]

De tankene er ikke unormale; mange gravide går igjennom en tankeprosess og en stor omstilling underveis, som en del av det at kroppen/du forbereder deg til å bli mor

Trist at det gikk som det gikk denne gangen, og skyldfølelse har lett for å dukke opp når graviditeten ikke går som normalt. Men her kan jeg bare understreke med andre som har skrevet, det er selvsagt ikke noe som du kunne kontrollere.

Håper ikke du er skremt fra å prøve igjen, nå eller om noen år Stor klem til deg ts!

Endret 22. november 2013 av plix

[AnonymBruker]

Scorpio: Det var veldig hyggelig å høre fra en mannsperson!

Takk. Dere har såklart helt rett. Jeg var bare så uforberedt på å bli så usikker som jeg ble! Men det kan jo være at vi ble gravide ved "uhell", om vi kan si det. Nå ble jeg litt lettere hvert fall, og skal ha en samtale med samboer om hva vi vil gjøre. Vente eller forsøke. Man har kanskje ikke god nok økonomi noengang..... Vi tenker bare mye på at samboer har passert 30, så om vi vil ha ett eller to barn, så bør vi kanskje ikke vente så mange år til :-)

Anonymous poster hash: cbe63...99d

[AnonymBruker]

Hei, kjære trådstarter! Kan jeg spørre om hvor gammel du er? Det du skriver om minner meg veldig på noe jeg gikk igjennom som 20 åring. Jeg hadde nøyaktig de samme tankene som du beskriver her. Jeg spontanaborterte i 12. uke. Senere var jeg kjempe lei meg og var overbevist om at det var min egen skyld siden jeg var så usikker. Nå, etter sju år er jeg gravid igjen, og jeg kjenner på meg at jeg er mer klar for å bli mamma enn det jeg var forrige gang. Jeg mener ikke at jeg ikke er litt redd og nervøs nå heller, men atdet er godt å ha denne roen som manglet da. Mannen din er ikke gammel, og jeg tror at dere begge vinner på å vente litt til? Dere kan jobbe og spare litt slik at dere føler dere litt tryggere med tanke på økonomien.

Klem til deg, og håper det beste for dere begge to uansett hva dere velger å gjøre!

Anonymous poster hash: a7e57...7be

[AnonymBruker]

Samme ab som overfor. Jeg vil legge til at jeg ikke tviler på at du blir en god mor, det tror jeg kommer naturlig når babyen kommer og du blir kjent med barnet.

Og i tillegg mente jeg ikke at du nødvendigvis må vente like lenge som meg for å bli klar. Men hvis du bare venter 1 år for eksempel, da har du kanskje spart opp litt og tenkt litt mer igjennom når den dagen kommer at testen lyser positivt.

Anonymous poster hash: a7e57...7be